Vi har i dag åpnet en ny side hvor vi ønsker å samle alt det maritime i fra Sandefjord, her finner dere våre seilskuter i fra Sandefjord og vi har lagt alt om hvalfangsten her.  Det vil bli mye nytt utover vinteren så det er bare å følge med. Klikk på bilde for å komme til Sandefjord maritime museum.

Ingen skute kom opp i mot «Veslekari» i isen. Den 42 år gamle «Veslekari» var nå eneste treskute blant lutter stålskip på fangstfeltet ved New Foundland etter selen. I nesten like mange år har «Veslekari> vært førstesidestoff i avisene. «Veslekari» red alltid stormen av, hun kom alltid tilbake. Hun var aldri redd for å søke utenfor allfarvei, og stadig kom hun opp i underlige situasjoner.
«Veslekari» virket fullstendig revolusjonerende da hun ble sjøsatt fra et lystyachtverft i Asker like etter første verdenskrig.
LES MER HER

Denne gangen skal vi lese om hvordan det er på en Ubåt, har skjeldent lest noe i fra denne type farkost.

«Klaxon, klaxon!» roper nestkommanderende ned gjennom tårnet. Han er vakthavende på ubåten «Kinn», en av de tyske ubåtene vi har overtatt etter krigen.
«Klaxon, klaxon!» blir det gjentatt fra ubåtens indre og samtidig høres to hese alarmsignaler. Dermed er de fleste av ubåtens 47 manns besetning i nesten
eksplosiv virksomhet rundt omkring i båten, med å dreie på utallige ratt, lese av alle slags visere, og melde observasjonene videre, samtidig som stadig
nye ordrer kommer og skal repeteres, utføres og meldes utført.  LES MER HER

 

 

Det er mange skjær i sjøen, og ikke så rent få av dem fins langs norskekysten. Den skjærgården som ligger som en varmepute rundt det lange landet vårt og tar den verstebrodden av stormene som feier inn fra havet, gjør det også vanskelig og farlig for skipene å lete seg fram til havn. Leia krongler seg forbi store og små øyer, grunner, brott og
undervannsskjær. De står riktignok alle avmerket: på kartet, og skipsførerne har både fyr, fyrlykter og en masse andre signaler å navigere etter. Likevel kan det være vrient å finne veien, selv i pent vær, og når mørket eller skodda visker ut signalene og rormannen ofte ikke ser en hånd framfor seg, er det gode muligheter for å kjøre skuta på grunn. Det trengs ofte ikke mer enn noen få meters avvikelse fra den normale kursen. Som regel prøver skipsføreren heller ikke å ta seg fram til havn alene. Han tilkaller heller en los og overlater til ham å navigere båten forbi alle skjær og grunner. LES MER HER

For ca. 70 år siden, mens fantejaktene herjet som verst langs Sørlandskysten, var den nåværende Croftholmen ved Brevik et yndet oppholdssted for en annen folkegruppe. Når flere jakter med forskjellige familier møttes, tentes leirbålet og spritflaska ble funnet fram. Ofte kom gemyttene i kok, gammelt nag ble husket, og veien til kniven var ikke lang.

LES MER HER