J. P. Jensen – steinhuggeren som ble Aust-Agders største skipsreder.

Fra det rikholdige arkivet til arkivportalen.no

På midten av 1920-tallet var skipsfarten på Sørlandet nede i en bølgedal. Etterkrigskrisen rammet rederne på Agder hardt. I 1925 var de fleste seilskutene borte og sørlandsredernes andel av Norges damp- og motorskipflåte var sunket til under 5 %. Sørlandsflåten bestod gjennomgående av mindre dampskip innrettet for trampfart og for disse skipene så ikke fraktmarkedet spesielt lyst ut.

LES MER HER

Ukens skip: 1986 Bohus

Hvem husker ikke denne i fra vårt havnebilde, lille skjeve gåsa som kom seilene inn fjorden vår. Uansett vær og vind – skipet var skjev. Det var med nød og neppe at dette ville gå bra, utfallet ser vi i dag. Fergene Color Viking, Bohus og Oslofjord seiler med stadig flere og flere mennesker om bord til Strømstad.

Litt om skipet: Den opprinnelige Scandi Line Bohus, hadde vært bygget som Emsland i 1977. Hun dukket opp i 1989 ferje katalog som Bohus, men drives som St Julien fra Weymouth. Hun har blitt omdøpt Ostersjon etter 1990. Hun er oppført i 2001 som eies av spanske operatøren ISCOMAR, oppkalt Nura Nova. Blant andre operatører, ble hun samtidig den Elba Nova. Bilde: Fakta om fartyg

Norges første hvalfangstekspedisjon

Med tillatelse av AVTRYKK.NO

Den 28. august 1841 måtte det danske hvalfangstskipet «Concordia» ledet av kaptein Thomas Sødring søke ly i Arendal. Skipet var på vei til Stillehavet for å fange hval, men på grunn av dårlig vær i Skagerak ble skipet nødt til å søke nødhavn for å rette opp riggen. De hadde nylig kommet hjem til København med full last etter et to års langt tokt, som hadde brakt de verden rundt. «Concordia»-ekspedisjonen var danskenes første hvalfangstekspedisjon til sydligere strøk og toktet hadde gitt mersmak for eierne. Hvalfangst gav nemlig god fortjeneste i form av hvalolje som ble brukt til belysning og smørolje. Mest lukrativt var spermoljen fra spermasetthvalen. Også hvalbardene var av interesse. Disse ble brukt til produkter som korsetter, paraplyer og ridepisker. Sødering ble kun tre måneder i Danmark før han og «Concordia» ble sendt ut på nytt tokt. Den andre «Concordia»-ekspedisjonen skulle imidlertid bli startskuddet for norsk hvalfangst i Stillehavet. I løpet av de fire dagene «Concordia» lå til kai i Arendal, ble kaptein Sødring kjent med Christian Stephansen. Byens største skipsreder.

LES MER HER

Ukens skip: 1894 Forth

Fullrigger  Forth:
1813 tonn, bygd av stål I Glasgow i 1894, ble innkjøpt til Norge i 1910 av Thor Mikkelsen, Sandefjord. I 1912 ble skuten solgt til Lars Christensen, Sandefjord. På reise fra Liverpool til Port Arthur måtte riggen kappes under
en orkan og skuten ble forlatt av mannskapet 27. september 1915.
Fører var: fra 1910 J.M. Mikkelsen.

Ukens skip: 1962 Thorsodd
Foto: Thor Glimt

Denne uken viser vi et flott skip eiet av både Jotun malingsfabrikk og Thor Dahls rederi. Navnet på skipet kan liksom assosieres til både THOR Dahls rederi og ODD Gleditsch (Jotun).

Type:Motorskip, bulk
Flagg:NOR
Havn:Sandefjord
Byggeår:1962/3
Bnr:253
Bygger:Uddevallavarvet A/B, Uddevalla, Sverige
Eier:Sameiet Thorsodd (A/S Thor Dahl) og Jotun Fabrikker(1/3), Sandefjord
Tonnasje:19.630 tdw, 12.038 brt, 7.127 nrt
Lastehåndterings:7 lasterom m/7 luker betjent av 14 vinsjer og bommer.
Fremdrift:1 x dieselmotor type Uddevalla-Gøtaverken, 2-takt/enkeltv., 8-sylindret, syl.dim.: 760×1.500mm, 7.500 BHK v/112 o.min.. Bygget på lisens ved Uddevallavarvet A/B, Uddevalla

Uken skip: 1840 Haabets Anker
1840 HAABETS ANKER

Selskutetiden sier vi — og tenker kanskje på «Christian Radich», vår elegante fullrigger, byens stolthet, kanskje det vakreste skip som er bygd på Framnæs. Eller vi tenker på 1800-tallets store seilskuteflåte, skonnerter som står inn fjorden etter sommerens turer til Østersjøen, eller de store seilskip på langfart, kanskje rundt Kap Det gode Håp til Melbourne i Australia, eller rundt Kap Horn til Vancouver i Canada. Å, som bestefar kunne fortelle!

LES MER OM SKUTA HER

Fint folk på dypt vann

Vi vil gjengi historier i fra boken » Fint folk på dypt vann » utgitt av forlaget H. Aschehoug & Co
Historiene følger hverandre og det vil komme oppfølginger etter hvert, boken kommer med mange flotte tegninger av Hetland. Vi legger det ut i PDF fil.

Les første historie her: New Doc 2019-01-23 14.00.30

 Andre avsnitt: New Doc 2019-01-24 14.05.07

Tredje avsnitt: New Doc 2019-01-27 14.08.36

Fjerde avsnitt: New Doc 2019-01-28 12.52.56

Femte avsnitt: New Doc 2019-01-30 10.24.02

Sjette avsnitt:  New Doc 2019-01-31 13.56.07

Syvende avsnitt: New Doc 2019-02-08 13.45.30

Åttende avsnitt: New Doc 2019-02-09 13.43.52

Niende avsnitt: New Doc 2019-02-10 13.36.11

Tiende avsnitt: New Doc 2019-02-15 15.30.12

Ellevte avsnitt: New Doc 2019-02-17 12.41.33

Tolvte avsnitt: New Doc 2019-02-20 12.24.23

Trettende avsnitt: New Doc 2019-02-21 14.33.21

 

Reder Adolf Amandus Andresen, Sandefjord.

Dette er vel kanskje lite kjent. Da fikk den kjente pioner fra hvalfangsten på den sydlige halvkule, hvalfangstbestyrer og reder Amandus Andresen, bygd en bark på 500 tonn på Kamfjord. Denne skuten hadde også hjelpemotor. Andresen var mannen som bygde <Hauanslottet. Han var forøvrig chilensk statsborger og døde i 1940 der nede. Skuta het » Magellanes «, oppkalt etter stredet.
Hvem sto for denne byggingen? Kanskje var det brødrene Thorvaldsen som i tiden 1910 – 1922 drev båtbyggeri på nabotomten her. De var fra den kjente båtbyggerfamilien i Ormestadvika. Foto: Larship arkiver. LES MER HER

1918 Magellanes

Ormestad baatbyggeri

Med tillatelse av Per Angel Hansen

Ormestad var i siste halvdel av 1800 tallet
et lite tettsteds på Vesterøya ved Sandefjord.
Ved folketellingen i 1865 var det
ti familier i tillegg til bønder og fiskere
som bodde i området rundt Ormestadvika.
Familiene hadde bygget seg hus og
familiefedrene var ofte sjøfolk, som seilte
på seilskutene. En skal heller ikke glemme
at det fra Ormestadvika var kort vei
til skipsvervene på Rød og Kamfjord.
Dette var verver, som hadde mye arbeid å
tilby, da bestillingen av nye skip var stor.
En viktig attåtnæring for beboerne i Ormestadvika,
var fiske, da sjøen bokstavelig
talt lå utenfor stuedøren, og det var
kort vei til brygge og båt.
Ungdommen dro ofte ut som førstereisgutter
etter at de var konfirmert. De ble
ofte hyret av skippere, som bodde i området
og som kjente både guttene og deres
familier. Gode referanser var godt å ha i
den tid, som i vår tid.
Ormestadvika er en god og lun havn,
hvor Rambergåsen skjermer for sydvesten,
og er derfor et godt sted å bo.

LES MER HER

Rederen som satset på » gullfart «
Skipsreder Chr. Stephansen
Skipsreder Chr. Stephansen

Rederen som satset på «gullfart”
I 1850 oppsto det den rene gullfeberen i
Norge. Mange eventyrere solgte alt de eide for
å søke lykken i «gullandet” Amerika. De før-
ste som ble grepet av gullfeberen var sjømenn
som kom til California. Mange rømte fra sku-
tene I håp om å støte på en eller annen
blinkende liten klump. En svensk avis skrev i Rea
1853 at det lå nesten 1.000 skip i Hobson Bay,
til dels forlatt av sine mannskaper. En god del
lykkejegere strømmet også fra Norge. Flere
redere startet regulær passasjertrafikk med
emigranter til Amerika. I første rekke var det
folk fra kystbyene som reiste ut før å bli gull-
gravere. Etter hvert spredte interessen seg og-
så til innlandsbygdene på Østlandet. Skipsreder
Chr. Stephansen i Arendal averterte i Hedemarkens Amtstidende på Kongs-
vinger, *Saafremt et tilstrækkeligt Antal Passagerer melde sig, agter Herr Chr.
Stephansen at lade med et av sine kobberhudede Skibe afgaa fra Arendal
direkte til New Orleans”. Skipet ville ventelig avseile i august måned.
Kilde: Arendals sjømannsforening

Ukens skip: 1965 Jacara

Vi begynner en ny serie fremover med å presentere forskjellige skip tilhørende Sandefjord, Sandefjord er jo som kjent som en maritim by med rike tradisjoner innen bygging av skip, redere og ikke minst de som leverer varer og tjenester til den maritime næring. Vi kommer også til å vise mange av de skutene og de stolte eierne bak disse. Har dere noe å tilføre eller historie om skipene så legg det ut under på kommentarfeltet, har du vært om bord så legg det ut hos oss. Først ut i vår serie er:

1965 Jacara, tilhørende Kosmos ( Anders Jahres rederi ). Skipet var bygget i Tønsberg og Kaldnes mekaniske verksted. Hovedmotoren var av typen Gøtaverken og skipet var bygget for å frakte biler.

Da bark » Resource » av Mandal ble pøst over Nordsjøen

Av capt. Christian Pedersen Dyrstad.
Gjengitt av hans barnebarn Svein Ø. Berge

Vi hadde gjort 2 – 3 turer på Østersjøen med bark » Resource » av Mandal i 1892, og lå
nu senhøstes i Grimsby ferdig for oppdrag. Det hadde vært noen fine tørrværsdager,
og de hadde vi benyttet til å male skuten utenbords. Det var iser disse hvite og sorte
kanonporter som skulle fiffes opp, og gamle » Resource » så riktig respektabel ut som
den nu hun lå i dokken i Grimsby. Ballasten som vi fikk var denne fine kvikksand som
lekterfolkene tok ute i roveret (baren) på lavvann; og for folk som kjente til denne
slags sand, ble det alltid nøye passet på at den ikke ble lagt på en utett garnering.
» Resource » som var en eikebygget skute, var da kommet langt opp i årene og
temmelig drikkfeldig.  LES MER HER

Da Christian 1 Pedersen, Dyrstad ble fanget av engelskmennene

Mens gjestgiveren i Skjernesund smatt unna.

Av Svein Ø. Berge.

Men mange sjøfolk endte for kortere eller lengre tid op i engelsk fangenskap. Av de
omkring 7000 sjøfolk som i tidsrommet 1807 – 14 satt i Prisonen var ca 5000 norske.
I januar 1814 var 7 års krig endelig over. Ca 100 000, eller ca 11 %, av den totale
befolkningen var døde av sult eller krigshandlinger. Norge hadde gjennomgått den
verste krigen som nasjonen, til dags dato, har opplevd. Landet var ikke okkupert,
men utsatt for blokade, og vår viktigste næringsvei, sjøfarten lå med » brukket rygg «.
Tusenvis av sjøfolk hadde gått arbeidsledige, eller hadde sittet i engelsk fangenskap.
Vi har fra flere kanter av landet hørt og lest om hendelser fra Napoleonskrigene 1807
– 14, men det meste er gått i glemmeboken for lenge, lenge siden. Eller de eksister
bare som vage sagn.     LES MER HER

EN HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN

Gjenfortalt av Svein Ø. Berge

Ved gjennomgang av gamle gulnete papirer etter min morfar, kaptein Christian Pedersen, Dyrstad.
Kom det for dagen en historie som er like spennende som noen røverroman. Det viser seg gang på
gang at dramatikken har ligget på lur, der det minst ventes.
Christian Pedersen skrev vist nok ned denne historien en gang i mellomkrigsårene. Han hadde i sin
tid hørt den fra sin far, Peder Torkelsen, Dyrstad. Han var født den 21. oktober 1834 på Dyrstad.
Denne historien utspant seg formodentlig omkring 1840/45, da det den gang ikke var uvanlig at
gutter i tolv tretten års alderen dro til sjøs.
Jeg synes historien er så interessant at flere bør få lese den. Kanskje noen kunne kjenne til den unge
gutten det her er fortalt om. Formodentlig kom han fra ett hus som lå i » Smifidja » Her bodde dengang en familie som satt i små kår og hadde mange barn. Denne eiendommen tilhører i dag Gunnar Pedersen, Skjernesund.   LES MER HER

Kven var den russiske admiralen Cornelius Cruys?

I oktober 1996 er det 300 år sidan tsar Peter den store grunnla den russiske flåten.
Historikarane ser på bygginga av den russiske marinen som føresetnaden for at
Russland heva seg opp til ei varig stormakt på europeisk nivå. Tsaren skapte til og
med eit symbol på dette storverket sitt ved at han og sette i gang bygginga av byen
St. Petersburg – som skulle vera Russlands vindauga mot vest Det er ei av de store
bragdene i historia at Russland på vel 15 år frå nesten ingenting greidde å skapa seg
en krigsflåte med internasjonal slagkraft. Til mer oppsiktsvekkjande blir det, då
Russland var ei landmakt der den overvegande delen av befolkninga knapt nok såg
havet nokon gong. Frå vår eiga norske historie veit vi at det tek generasjonar og
utvikla ein sjømannstand som har sjømannskunsten «i blodet», endå nordmenn flest
har hatt havet i synsranda.  LES MER HER

MODERNE SJØMANNSTRO

Av Svein Berge

Når man taler om sømændenes overtro, tænker man uvilkårligt altid på sejlskibstiden. Et helt andet og ikke mindre interessant spørgsmål er: hvilke af de gamle trosforestillinger lever endnu? Hvad tror sømanden fra damp- og motorskibenes tid på?

NATURVITENSKAPEN har preget vårt syn på verden og dens fenomener. I blind tiltro til at den har rett, har vi kastet overbord alt som ikke passer inn i de nøkterne systemer. Vi tror ikke på annet enn det som kan måles med tommestokk og termometer, veies på vekt eller fotograferes.
En og annen filosof vil kanskje innvende at våre sanser setter så snevre grenser for det som kan observeres, at man ikke med sikkerhet kan vite om tingene virkelig er slik som vi registrerer dem. Gåtene om livet er fremdeles uløste. Man kan si at hele det naturvitenskapelige system er en grammatikk for våre sanseinntrykk. Mer er det ikke, men man kommer ikke utenom det. Det synes allikevel som om dette systemet setter litt for snevre grenser. Det blir litt for lite plass til fantasien. Mange vil gjerne sette til en liten dash tro til den nøkterne viden. Man leser i avisene at folk har sett små grønne menn med trompetører og radioantenner på hodet. Ukebladenes horoskopspalter, zoodiaktegnene i damenes halskjeder og maskotene i bilvinduene er eksempler på at det også i dag finnes en ikke lite utbredt tro på fenomener som faller utenfor det naturvitenskapelige system. De er bare noe annerledes enn de var før de vitenskapelige landevinninger ble popularisert og gjort til alle manns eie.
I gamle dager behøvde ikke fantasien tøyles av alle de facts som den moderne tids forskning har samlet. Man kunne fable fritt, men det er ganske interessant at fabuleringene stort sett gikk i samme retning. Det er nå en gang så at man ser og opplever det man venter å få se (ekspektantillusjon).
De merkverdigheter sjøfolk opprevet var stort sett av lignende slag som folk før dem igjen hadde opprevet. Jeg skal ikke her komme inn på resonnementet om at når så mange har opprevet det samme, så må det være noe i det. Heller ikke skal jeg komme inn på de merkverdige omstendigheter ved hver enkelt hending som kan synes å gjøre dem uforklarlige. Det som kan være av interesse, er å se litt på det spekteret man finner i den marine folklore på grunnlag av det som ennå levende, men riktignok eldre, sjøfolk kan fortelle. Materialet er hentet fra en samling lydbåndopptak og personlige samtaler med eldre sjøfolk. Litteratur, avisutklipp og annet trykt materiale har det ikke vært tid til å innarbeide i artikkelen.
De gamle naturvesener er det ikke plass for lenger.   LES MER HER

1940s whaling in the Antarctic

Filmen er av Museum of New Zealand Te Papa Tongarewa