Historien om skonnerten Gerd kommer i flere avsnitt, så her er det bare og følge med.


Snart seiler den siste skute
ut over bølgen blå
Snart berges de siste klute
når kuling og storm øker på.
Og sangen lyder ei mere
når mersseil og bramseil blir satt
Og ingen skal brase og skvere
ei reve i uværets natt.
C. Tranberg

Slik sang en eldre skipper for endel år siden da ennu noen
få norske skuter krysset de store hav. Nu har landets siste
seilskute i oversjøisk fart endt sine reiser under norsk flagg.
Høsten 1936 ankom skonnerskip  Gad  av Fredrikstad til
Carnarvon i Wales etter en tur på Kanada. Det er siste reis
over Atlanteren av noe norsk seilfartøy i vanlig fraktfart.
Gads« reis over til Halifax i 1936 var lang og forsåvidt
utenom fartøyets vanlige rute som mest gikk på Nordsjøen.
Den siste norske skute som for i stadig” oversjøisk fart, var
tremastet skonner »Gerd«, kaptein Andr. O. Saanum. I 9 år
seilte den i fiskefarten Labrador-Middelhavet og Labrador-
England. Siste tur ble gjort høsten 1935 fra St. Anthony på
New-Foundland til Exeter i England med fisk og videre til
Mandal i ballast. Bare en måneds tid etter hjemkomsten ble
skonnert Gerd solgt til Sverige.

LES MER HER 

AVSNITT  2

AVSNITT  3

AVSNITT 4

AVSNITT 5

 

 

Men mange sjøfolk endte for kortere eller lengre tid opp i engelsk fangenskap. Av de omkring 7000 sjøfolk som i tidsrommet 1807 – 14 satt i Prisonen var ca 5000 norske. I januar 1814 var 7 års krig endelig over. Ca 100 000, eller ca 11 %, av den totale befolkningen var døde av sult eller krigshandlinger. Norge hadde gjennomgått den verste krigen som nasjonen, til dags dato, har opplevd. Landet var ikke okkupert, men utsatt for blokade, og vår viktigste næringsvei, sjøfarten lå med «brukket rygg». Tusenvis av sjøfolk hadde gått arbeidsledige, eller hadde sittet i engelsk fangenskap.

LES MER HER

Innsend av Gert Olsen.

Vi kom i fra Newcastle i usselt vær og skulle til
Korinto i Nicaragua. Det var før Panamakanalen var fer-
dig, sa vi matte runde Kapp Horn. Etter en fin «run» opp
til bredden ved Galapagos datt vi opp i stilla og lå der og
sveiv sakte i fem-seks uker. Omsider fikk vi vind og
kom opp til Korinto og fikk lossa kolla.

Der i Korinto var det alltid mange offiserer fra Pa-
nama som var oppe for å rekreere. ] Panama var det jo
mye sykdom blant folka. Offiserene kom ofte ombord
til meg. Mannskapet mitt lossa skuta og de bada og var
friske og gode. Offiserene forundra seg over at jeg aldri
hadde noen syke. En av de høyere offiserene kom ombord
for å undersøke hvordan vi levde, og som sagt, vi hadde
det fint.
LES MER HER

Capitain Holms Rapport

Det blev min tunge Pligt allerunderdanigst at tilmelde D.M., at Fregatten Najaden er ikke mere. Omstændighederne ved dens ulykkelige Tilintetgjørelse ere følgende: Den 6. Juli laae vi med Najaden, Briggerne Laaland, Samsø og Kiel ved Havnen under Sandøen, 2 Mile østen for Arendal, hvor vi vare ankrede den foregaaende Aften, uden at have seet noget Fiendtligt den Dag, og jeg var desaarsag ligeledes overbeviist om, at Fienden ikke kunde vide, hvor vi vare. Om Eftermiddagen, Vinden vestlig M.S. Kuling, observeredes et Linieskib og 3 Brigger, som kom sønden fra, og stod ind under Landet, krydsende med smaa Seil vester efter. – I hvor sikker paa Angreb jeg end ansaae os paa denne Ankerplads paa Grund af en henimod 3/4 Miil lang og meget vanskelig Indseiling, at her er stationeret Kanonfartøier, at man ligger aldeles useet fra Søen af, og endeligen at Borøens Batteri tillige bidrager til at beskytte Indløbet, erkyndigede jeg mig dog hos Lodserne, om de kunde opgive mig en anden Ankerplads, hvor det ikke var muligt for Orlogskibet at indseile; de anbefalede mig eenstemmigen Lyngøer, da Indløbet dertil var meget snævert, men tilføiede tillige, at Vinden var vel sydlig, at der var megen Fare for, at Fregatten ved Indseilingen maatte komme paa Grund.

LES MER HER

Gjenfortalt av Svein Ø. Berge

Ved gjennomgang av gamle gulnete papirer etter min morfar, kaptein Christian Pedersen, Dyrstad. Kom det for dagen en historie som er like spennende som noen røverroman. Det viser seg gang på gang at dramatikken har ligget på lur, der det minst ventes.
Christian Pedersen skrev vist nok ned denne historien en gang i mellomkrigsårene. Han hadde i sin tid hørt den fra sin far, Peder Torkelsen, Dyrstad. Han var født den 21. oktober 1834 på Dyrstad. Denne historien utspant seg formodentlig omkring 1840/45, da det den gang ikke var uvanlig at gutter i tolv tretten års alderen dro til sjøs.
Jeg synes historien er så interessant at flere bør få lese den. Kanskje noen kunne kjenne til den unge gutten det her er fortalt om. Formodentlig kom han fra ett hus som lå i «Smifidja». Her bodde den gang en familie som satt i små kår og hadde mange barn. Denne eiendommen tilhører i dag Gunnar Pedersen, Skjernesund.
Skulle noen av leserne ha kjennskap til denne familien, eller hva som videre hente med «Hans», som historiens hovedperson blir kalt, ville jeg være takknemlig for all mulig informasjon, det kan tas kontakt med meg på telefon 382 68 637.
Men her lar vi Christian Pedersen Dyrstad fortelle, slik han hørte historien av sin far:

LES MER HER

Her finnes ennå sjøfolk i Grimstad og omegn som har seilt rundt Kapp Horn.
men her lever vel neppe mer enn en som på sin første tur til sjøs passerte
Hornet hele tre ganger. Dette er 80-åringen Harald Tønnesen fra Rodeviga på
Rønnes. På mannskapsbildet over står han som jungmann i øverste rekke helt
til høyre. Han husker godt og har notert en del om sin første reise til sjøs. Den
videre bearbeidelsen har han overlatt til meg, og jeg tror det vil være av inter-
esse for mange å bli kjent med hvordan livet artet seg ombord i de store jern-
og stålseilskip i begynnelsen av dette århundret.

LES MER HER