De kunne virkelig håndtere store maskindeler på Framnæs mekaniske værksted
i gamle dager også. Her ser vi veivakslen som antageligvis kommer i fra C A Larsen
som vi ser ligger i bakgrunnen til kai. Bildet er i fra 30 tallet en gang.

Klikk på bildet for å se det i stor utgave.

 

Hvem husker ikke den gamle gode Strømstadfergen MS Sandefjord, Disse bildene er det Jesper Kristensen i fra Danmark som har tatt da skipet ligger i Italia i en havneby som heter Brindisi. Skipet heter i dag » RED 1 «. Det er nok mange som ser skipet i dag og tenker tilbake til diverse julebord og andre turer med skipet. Det var ikke mange ganger denne lå værfast til kai, Sandefjord gikk uansett vær.

All foto: Jesper Kristiansen

Lokalhistorie ( før 1900 )

Endel skipsfart
ble også drevet, fortalte Nils, både av større gårdbrukere og litt mere velsituerte
borgere i byen – som i parentes bemerket – også drev endel med husdyrhold. Det
var f. eks. 2 små barkskip, eiet av skipper Grøn, Lasken. og 2 briggcr eiet av skipper
Sørensen Nordby i Disse ble som gamle fartøyer innkjøpt fra Sverige og seilte fra det
sydlige Norge og Gøteborg om sommeren, mest med trelast, men ble lagt opp om
vinteren på grunn av isen og vinterstormene. Og slikt vinteropplag varte jo i flere
tiår.

Hyren var gjerne 20 kroner pr. md. for en god matros. og provianten kom den-
gang mest fra redernes hjem. Selv skipsbrødet ble bakt hjemme og skåret opp langs-
efter og tørket. Ofte var det en rårand i midten, som ble steinhard under tørkingen
og nesten umulig å tygge. Hver mann fikk 3,5 kg av dette pr. uke + 2 kg av bil-
ligste danske kvartersmør – hvitt og harskt. Merkelig nok fikk de ingen poteter
med, skjøndt prisen var rimelig (7 sk. skjeppen), Kaffe var det ikke tale om den-
gang. Man fikk the. uten sukker og fløte selvfølgelig. En gang i uken var det hel-
grynsgrøt med surt øl, forøvrig salt kjøtt og flesk med erter. Mannskapet måtte selv
laste og losse, og da måtte man opp kl. 5 om morgenen og fikk en dram hver og
måtte jobbe til halv 9-9-tiden da det var frokost. Med middagspausen og etpar hvile-
pauser ellers. så var det å jobbe til 9-10-tiden om aftenen, og dertil kom vaktene.
Det meste av lasten (trelast) kom fra Sandefjord, hvor rederne hadde sine opplags-
tomter, hvor de om vinteren mottok tømmer og planker fra bønderne,
Industri eller fabrikkvirksomhet fantes ikke

Lokalhistorie Sandefjord ( før 1900 tallet )

Nils fortalte at ved høyvannet om høsten kunde småguttene ro både med prammer
og Sjekter fra Grønli (Kleggelien het det dengang) forbi Breili og Hegna til Mefjor-
den. Og i byen kunde vannet i Hjertnesbekken, som den gang kaltes Søebergselven
(efter eieren av Hjertnes’ Hovedgård) gå helt opp til Hotel «Kong Carl». I min tid
kaltes den «Ruklebekken», så kjært barn har som bekjent mange navn. Ved vanlig
vannstand rodde fiskerne helt opp til Torvet og solgte fisken sin der. Fisken særlig
makrellen ble tatt i garn ved Huvik og ble solgt for 2 skilling (7 øre) stykket.

Husene i Strandveien (nederst i Thaulowsgt.) fikk jo alltid flomvannet innover sig.
Selv i min tid kunde vi gutter stake oss frem på flåter i denne gaten ved høyvanne.
Og ett år var det så ille at vannet stod er godt stykke over gulvet i første etasje, så
foreldrene måtte sette barna opp på kommuden om natten da det var på det høves-
te. En revy på et Losjemarked hadde en morsom vise om dette. men fullt så mor-
somt var det nok ikke for beboerne dernede. Tenk bare på opprenskningen og
rengjøringen hver gang. Det var ikke så sjelden dette hendte. selv om vannet ikke stod
like høyt hver gang.