Noe av det mest imponerende ved dem som har vært med på å skape hval-
fangsthistorie, er hva de husker av denne historie. Der sitter nu Adolf Gurijordet
i sitt hjem på Borgen, Arnadal, Stokke, en staut Vestfold-gårdbruker på 77 år,
og henter uten forhåndsvarsel datoer og klokkeslett og fatantall og hva det
skal være — fra 50 år tilbake i tiden — henter det alt sammen ut av sin hjernes
velordnede arkiv som om det var den enkleste sak av verden. Adolf Gurijordet
er den eneste gjenlevende flenser fra gamle «Bucentaur», og han var med på
den første turen sydover.
— Vi la ut fra Tønsberg den 13. oktober 1907, sier han. Vi gikk fra Tønsberg
til Shields, og så tok vi hvalbåtene, «Mathilde» og «Carl», i Kanalen. «Carl»
hadde vi på slep hele veien, det var en 120 favners sleper med en svær kjetting
på tamp. Men 25 mil av Syd-Georgia fikk vi et forferdelig vær og måtte la
sleperen gå. Vi hadde bare et lite spill å arbeide med og holdt på med det fra klokken 4 morgen til 10 på dagen.
Var det Deres første tur på hvalfangst?

LES MER HER

Blant veteranene i Tønsbergs Hvalfangeri er skytterbrødrene Herman og Jens
Berntsen. De var med fra starten av i 1907 og dro avsted på den første beskjedne
ekspedisjon til Syd-Georgia. Selv om de på det tidspunkt ikke var gamle karene
— gamle er de forsåvidt ikke ennu — var det ikke deres første føling med hval-
fangsten, og heller ikke deres første tur sydover. Herman var dengang 17 år
gammel, og han hadde deltatt i hvalfangst siden han var 14,5 år 1905 var han
på Spitsbergen, og samme høst var han med «Admiralen» sydover. Senere fulgte
en tur til Island med Victor-selskapets ekspedisjon før han ble knyttet til Tøns-
bergs Hvalfangeri og ble matros på selskapets første kokeri «Bucentaur». Jens
Gernisen Iylte 15 ar på den første turen nedover med hvalbåten «Curl» «det
var enda midt mellom Madeira og St. Vincent,» forteller han selv. Men heller
ikke for ham var dette den første turen, han hadde vært sydover en gang før. Så
Herman og Jens Berntsen har i sannhet trådt sine barnesko i hvalfangsten. Og
de ble begge skyttere i meget ung alder, Herman i 1910 og Jens i 1912.

LES MER HER

Det er mange artige historier etter hvalfangerne, her kommer noen.

UVANLIG SYN

Det var på fangst i Sydishavet. Den første del av se-
songen gikk det ikke si godt for den unge hval-
skytteren John. Så skulle han inn og bunkre en dag
og var akterut og fikk en hval til fender. Da hval-
båten var kommet langs siden til kokeriet ropte en
gammel flenser over til skytteren som sto på broen.
— Nå John, åssen syns du båten tar seg ut med hval
ved sia?

IKKE SÅ NØYE

Det skulle forhyres til hvalfangst, og en kar fra en
av bygdene var svært forhippen etter å få seg en
tur i isen. — Ja, det er så og så meget i hyre i måneden
og ett øre for fatet, ble han forklart på kontoret.
— Ja, bare jeg får hyra, jeg, sa gutten, så er det
ikke så nøye med den ettøringen!

EN DAVIDSEN-HISTORIE

I 1926 lå vi med gamle «Sevilla» nede på Syd-Shet-
land og fanget. Vi hadde hval, men det skortet på
vannet til å koke ut. Evaporatorene var ikke så over-
vettes gode, og Vi var stadig på farten for å lete
etter vann. Davidsen var bestyrer, og da han en kveld
kom inn, spurte han hvordan det gikk. Svaret var
ikke særlig oppløftende. — Det ser ut for meg som
at det ikke er om å gjøre å finne hval — det er visst
mer om å gjøre å finne en bekk, sa gubben Davidsen.

KOS

Hvalskytter Davidsen fra Veierland var kjent av
alle på hvalfeltet for sin uredde munn. En julaften
på feltet fikk som vanlig alle ombord både på koka
og på hvalbåtene en dram, men bestyreren på koka
var kjent for å være knipen med det sterke. Utpå af-
tenen brukte bestyreren radiotelefonen rundt til
hvalbåtene som lå omkring kokeriet og ønsket god
jul til alle. Da han kalte opp Davidsens båt, svarte
Veierland-skytteren:— Ja, nu ligger vi og kosær oss
med 1 dl. rom ogen pøs vann.

SCHIØDT

Om en av våre hvalskyttere går mange historier. En
gang skulle han hilse på fangstekspedisjonens nye
lege, den vel to meter lange dr. Schiødt.
— Jeg er Schiødt, sa legen.
— Ja, det kan jeg nok se, at du er mer enn ei
lengde! sa hvalskytteren.

Av det foregående vil man ha forstått, at skibsbyggingen i dette
tidsrom hadde en enda rikere utvikling enn rederiet. Ikke nok med
at våre egne skip for en stor del bygges hjemme; til hele Larviks
tolldistrikt og ennu videre selges fartøyer fra Sandehereds og Sandefjords verfter.

Sjefen for skipsmålingen, Christian Borch, har i 1787 levert en
fullstendig liste på fartøyer over 5 trelastlester, bygget i Larviks toll-
distrikt i de 20 år 1766—1786. Det fremgår av denne liste, at det
i dette tidsrum ble bygget 53 fartøyer i distriktet, tilsammen drektig
4010 trelastlester eller 2619 1/2 kommerslester. Av disse fartøyer faller
30 stykker, drektig 2898 1/2 trelastlester = 1875 kommerslester —
altså mye over halvparten — på Sandehered og Sandefjord, i
Sandefjord dog kun 7 fartøyer med 514 kommerslester, mens 23 styk-
ker, 1361 kommerslester faller på Sandehered. På Tjøme bygges
samtidig 20 skuter, i Kjerringvik 2 og i Stavern 1. Larvik bygger
ikke et eneste fartøy i denne tid.

Borchs liste gjengis her, forsåvidt angår Sandefjord og Sande-
hered. Rederne, som ikke står på listen, er tilføiet efter måle-
brevene.

Fartøier over 5 trelastlester, bygget i Sandefjord og Sandehered

SE BYGGELISTENE HER

» Kodiak og Unimaks » stabelavløp.

Alaska Whaling Co.
stiftet 1912 med fangstfelt på
de Aleutiske øyer ved Alaska-
kysten.2/3 av kapitalen er
amerikansk, 1/3 norsk og sel-
skapet er anmeldt i Amerika
med helt amerikansk direktion,
men med Lars Christensen
som disponent. Det drives
med 2 fangstskip, flytende
kokeri og landstasjon med
guanofabrik, fangstbestyrer kapt. Otto Sverdrup.

I 1909 utnevntes Christensen til dansk og portugisisk vicekonsul i Sandefjord.