Som sjømann, reder og som fornyeren av fangst på store sjøpattedyr kom Svend Foyn til å få betydning for
utviklingen av norsk næringsliv generelt og i Vestfold spesielt. Den gamle Svend Foyn ble betraktet som
en helt i samtiden; “et viljegeni” kalte Jonas Lie ham.

Foyn ble farløs som fireåring, og moren kom til å prege guttens oppvekst. Fromhet, nøysomhet og flid var
dyder i det borgerlige hjem i Nedre Langgate 18 i Tønsberg. Allerede før konfirmasjonen ble unge Svend
sendt til sjøs på familiens skuter. Navigasjonseksamen tok han i Kristiansand 19 år gammel, og fra 1833
var han skipsfører. Som flittig skipper på egen skute transporterte han trelast fra Sverige og Norge til
europeiske havner og kom tilbake med lokalt etterspurte varer. Ute og om vinteren hjemme skaffet han seg  språkkunnskaper, noe som ble ham til stor nytte i de forretningsmiljøene han var i kontakt med.

LES MER HER

Sammenfattet av: Ståle A. Olsen 

Hvalfangsttiden i Finnmark var i sin spede begynnelse i 1864 da Svend Foyn kommer med
verdens første dampdrevne hvalfangstskute «Spes et Fides» til Varangerfjorden for å drive
prøvehvalfangst etter å ha vært med på selfangst i Vestisen i mange år. Utviklingen av
granatharpunen, dampmaskin i hvalskipene og landstasjoner for videreforedling av hval var
de viktigste suksessfaktorene for den moderne hvalfangsten, utviklet i stor grad av Foyn. I 1868 fanget Foyn 30 hval i Varangerfjorden.

Eventyret nådde nye høyder på 1880-tallet, da var det over 20 selskaper som drev hvalfangst
med hele 34 hvalfangstskip i Finnmark. Det var hele 6 hvalfangststasjoner bare på landsiden
ved Bussesundet i Vardø på 1880-tallet, dette var «Tanahorn», «Thekla», «Laurvigs
Hvalfangerselskap», «Christiania Hvalfangerselskap», «Haabet» og «Stokke». De som
benyttet Foyns nyvinninger måtte holde seg borte fra Varangerfjorden hvor Foyn hadde
monopol på hvalfangst.En av de som satset under hvalfangereventyret i Finnmark var Sandefjordrederen Albert Grøn.
LES MER HER

Vår nestor og maritim historiker Bjørn Pedersen har gitt oss en personlig historie i fra en av de mange flotte reisene han og hans hustru har tatt opp gjennom årene.

Sensommeren 2003 var jeg og min kone, samt bror og kone, på en ferietur på
den Canadiske Vestkysten. Og denne turen hadde en reise med den Canadiske
varianten av Hurtigruten lagt inn i reiseplanene. Vi hadde booked billetter for
en tur fra Prince Rupert ned til Port Hardy som passet inn i et program jeg
hadde satt opp. Planen var å kjøre med leiebil fra Vancouver over mot Banff,
deretter nordover til Prince George, så opp til Steward på grensen til «the
panhandle» av Alaska og så til slutt til Prince Rupert for å ta fergen dagen etter.

LES MER HER

Verdens første tankskip barken Lindesnæs fra Tønsberg

Aftenposten kunne i 1862 bringe følgende melding
fra De forente stater: «Pennsylvanias steinkullolje
vil snart være et av vår industris og velstands vesentlige
elementer. Den har ennå neppe vært kjent i tre år. og alle-
rede truer den med nesten å fortrenge selve steinkullproduk-
sjonen. Følgende tallstørrelser vil best vise i hvilken grad
denne forretning er tiltatt. På Philadelphia og Eriebanen
ble i 1859 transportert 325 burrels. å 1860 21794 barrels og
i 1861 134927 barrels. Daglig åpnes nye branner. og pro-
duksjonen gjør forbausende og nesten utrolige framskritt.»
Oljen ble allemanns lys over hele verden. den avløste
stearinlys og animalsk olje til belysning. og det ble bruk
for den overalt. Til de flotteste og mest kunstferdige lam-
per. til lanterner og til de billigste lamper ute blant Østens
millioner ble det brukt olje.

LES MER HER

 

Innen norsk skipsfartshistorie mangler det ikke på havarier og ulykker – dessverre. Men mindre nå enn før, takk og pris. Men to havarier innen tankflåten ga et noe uvanlig resultat. Dette er kollisjonen for STOLT DAGALI utenfor New York 26. november 1964 hvor det ble kuttet i to og akter enden sank. STOLT DAGALI var eiet av John P. Pedersens Rederi, bygget av Burmeister & Wain i København i 1955. Det var på 19,150 tonn dødvekt. 177,6 m. langt og 21,5 m. i bredde. Det hadde som alle tankskip på denne tiden bro midtskips og maskinen akterut. Der var også de fleste mannskapslugarene. Da det ble levert fikk det navnet DAGALI, et navn rederiet brukte for tredje gang. I 1963 ble det befraktet ut til Stolt-Nielsen – eller Stolt Nielsen Parcel Tankers og delvis bygget om for transport av ulike mindre partier kjemikalier, oljer etc. Et slags linjeskip for transport av ulike typer flytende produkter.    LES MER HER