| Hvalbåten “Vardøhus” af Sandefjord og dens tragiske forlis 23. mars 1887. Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord S/S “Vardøhus” var bygget ved Christiansand Mek. Verksted 1882, og var på 84 brutto tonn, 35 netto tonn. Den var 76,3 fot lang, 16,7 fot bred og stakk 8,2 fot dybt akterut. En tosylinder compound dampmaskin gav den en fart på 9 knop. Eier var J.M. Bryde, Sandefjord, som sammen med en tidligere selfanger G. Sørensen hadde dannet hvalfangerselskapet “Haabet”, som begynte fangst på Finnmark i 1881 med stasjon i Bussesund. Ved middagstid den 22. mars 1887 dro S/S “Vardøhus” ut fra Sandefjord for å gå til Finnmark. Besetningen var på 9 mann, men med skipet var også besetningen til en annen hvalbåt og en del arbeidere til fangststasjonen, tilsammen 48 mann. Dessuten førte skipet med seg en del jernlast til stasjonen. Ved midnatt passerer “Vardøhus” Oksøy fyr utenfor Kristiansand. Peilingen viser at de befinner seg godt klar av land, i rom sjø. Det er kuling av sydost, og delvis snøtykke. Nede i lugarene er de fleste gått til ro. Flensere, kokere, fangstmenn og sjøfolk har søkt hen til sine provisoriske køyer, trette etter dagens arbeide og avskjeden i hvalfangerbyen. Mange sover allerede, noen for aldri å våkne mer. “Vardøhus” fortsetter sin kurs. For full fart pløyer skipet gjennom natten. Men ingen ser grunnen som bryter foran baugen. Utkikken hvalskytter Mathias Andersen fra Stokke ser den ikke. Kaptein Olsen, med kone og fem små barn hjemme i Sandefjord, ser den heller ikke. Josef Josefsen, en eldre erfaren los fra Koppervik, heller ikke. Kapteinen ser på uret sitt i lyset fra kompasshuset. En time etter midnatt. Plutselig smeller det. Menn myldrer om hverandre i det stummende mørket, mange i bare undertøy. Enkelte er fullstendig grepet av panikk. Skipets skjebne er beseglet. Det hugger mot skjæret i det det blir kastet av og på av sjøen. Flere strømmer bort til storbåten som hang på styrbords låring. Folk er allerede i gang med å få den på vannet, men den knuses mot skipssiden, og de som var i den, omkommer under jammerfulle og skjærende skrik. Matros Hans Halvorsen fra Stokke sprang mot redningsbøyene akterut, men disse var allerede vekk, deretter til prammen som delvis nedfiret hang med den ene enden i vannet. I prammen var det 2 mann, og Hans klamret seg også fast til den i håp om at her var den eneste redning. Ett øyeblikk etter brast festet og prammen gikk i sjøen og fyltes halvt med vann. Da Hans får sett seg om, er det bare ham og skytter Mathias Andersen fra Stokke, i prammen. Et par minutter så de topplanternen, og hørte de forferdelige skrikene fra de druknende, så var skipet borte. De tok til å øse prammen med sydvesten. Etter å ha fått den noenlunde lens, så de til sin forskrekkelse at de ikke hadde årer. Prammen hadde ribbetiljer, og med bare nevene klarte de a brekke av et par biter som de padlet med. Ryvingen Fyr som ikke var observert da skipet støtte, så de to senere på natten. Etter et par timers slit kom de inn i mere smult vann. Tjenestepike Elisabeth Wilhelmsen er på vei inn fra uthuset på Tregde ved Mandal. Klokka er 6 om morgenen onsdag den 23. mars. Hun er akkurat ferdig med melkingen og skal stelle i stand frokosten. Før hun går inn, stopper hun og kaster et blikk utover fjorden. En pram er på vei mot land. Men i all verden hva slags folk kan nå dette være ? De ror ikke som vanlige folk, men padler seg innover med to bord biter. Hun løper inn til husbonden, los Gunder Olsen, og roper at han må komme med en gang. To utslitte sjøfolk tar land. Kort etter ror seks båter ut fra Tregde for å se etter overlevende. Utenfor skjæret Fora finner de en del vrakgods drivende. De leter rundt på holmene i nærheten, men alt de finner er et lik som er slått opp i brenningen. Det er stuerten iført livbelte. Enda en gang har de ytterste skjærene utenfor Tregde tatt tapre sjøfolks liv. Allerede i april samme år begynte Bings Bjergnings & Dykkerkompagni, Kristiania, med landets første bjergningsdamper å arbeide med vraket. Båt og last var forsikret for i alt 61.000.- kr. “Vardøhus” ble tatt opp og slept til hovedstaden i juli. Den ble senere reparert og fikk navnet “Falken”. I alt 27 av de 46 omkomne ble funnet, derav 22 under bergningsarbeidet. De lå i sine køyer på det sunkne skip. 1. april ble de som til da var funnet, begravet på kirkegården i Mandal.
|
mannsforeningen i Sandefjord i samarbeide med Sandefjord kommune bekostet et minnesmerke på Mandal kirkegard over de omkomne fra “Vardøhus”.