Her kommer en førstereishistorie som sikkert kunne vært skrevet av flere tusen andre som dro til sjøss på den tiden.
Den går mest på det hverdagslige, rutinemessige uten noen innslag av særlig spektakulær art. Alt er da også skrevet etter hukommelsen, og kan sikkert innholde feil av rekkefølgen på opplevelser og annen art, men det er slik jeg erindrer at jeg opplevde det
Året var 1959 og dagen jeg hadde ventet på de siste tre årene var endelig kommet. Jeg skulle dra til sjøss, og hvorfor skulle jeg nå det – jeg har ingen god forklaring. Det var liksom bare en selvfølge. De fleste av mine kamerater gjorde det og selv hadde jeg ingen definerte framtidsplaner. Jeg kom ikke fra noen sjømannsfamilie og mine foreldre var nok ikke overbegeistret  for mitt valg, men det ga de aldri uttrykk for overfor meg. Så sjømann det ble jeg.
På grunn av at jeg fylte år helt i slutten av året valgte jeg å gå realskole etter folkeskolen, derfor ble jeg”gammel “før jeg reiste ut . Jeg var jo allerede godt passert 16 år. De fleste reiste gjerne når de var 15 og mange hadde allerede rukket å komme hjem igjen De spradet rundt i dongeribukser av merket Lee eller Wrangler gjerne kjøpt på ” utførselssjappa” i Rotterdam, og røykte Chesterfield eller Camel så lenge det varte. Og de historiene de vartet opp med. Det ble nok lagt på litt, men for oss som lyttet ble det mer og mer tydelig at sjølivet det var det rette.
Vi var 3 kammerater som genre ville prøve å komme ut sammen, men vi hadde et lite problem og det var at vi alle ville ut i maskinen. Men på hyrekontoret sa de at det var nok ikke mulig. Men, de hadde en Ugland båt “Sarita” som skulle ha to maskingutter og messegutt.. Vi slo til med en gang og jeg ble den som skulle ta messeguttjobben. Om vi trakk lodd eller hvordan vi ble enige om det er jeg ikke kar om å huske. Men uansett nå var vi sjøfolk. Så var det bare å skaffe seg pass, legeattest og vistnok noe vaksine. Så den 24de august 1959 ble hyrekontrakten undertegnet. Jeg skulle nå tjenestegjøre som “offisersmessegutt” på MT Sarita av Grimstad. Forhyringen gjaldt for reise i Norge, utl.o.v., men med avmønstring kun i Nord Europa Hyra var som messegutt på 419 kr pr. Måned pluss 25 kr i tankskipstillegg. Vi var 10-12stykker som skulle reise sammen til Sarita og turen startet med tog fra Arendal til Stavanger. Den gangen gikk det et sidespor ned til Grimstad også, og da vi kom til og stoppet ved stasjonen som hadde forbindelse til Grimstad kom det et høyrøstet følge inn. Det var to mannfolk som mere eller mindre bar en tredje kar samt en koffert inn på toget og fikk plassert han sammen med oss Han hadde tydeligvis ikke klart å få avsluttet avskjedsfesten med kameratene,men vi fikk ta vare på han videre for han var matros som skulle om bord i Sarita. Innen vi rakk fram til Stavanger var han blitt såpass edru at han kunne gå for egen maskin. Fra Stavanger skulle turen videre til Rotterdam gå med båt. Det var ikke nettopp noen cruise-båt sett med dagens øyne, men gamle Astrea.
Avreise fra Stavanger var om kvelden og medførte to overnattinger før vi ankom Rotterdam om morgenen Og disse overnattingen var et kapittel for seg, hvor mange passasjerer Astrea kunne ta aner jeg ikke, men vi som skulle til Sarita pluss en armen gjeng sjøfolk måtte overnatte på flatsenger i salongen. Vi må ha vært ca. 20 stykker som fikk slike bekvemmeligheter. Ved 11 tiden om kvelden ble salongen ryddet og madrasser og sengeklær lagt inn til oss. Tidlig neste morgen ble vi så vekket med beskjed om å stå opp for da skulle salongen settes i stand igjen. For oss ungutter var vel i grunnen denne reisemåten bare en spennende opplevelse, og vi var tidlig på dekk for å følge med på innseilingen til Rotterdam og når det første glimt av denne store havnebyen som vi hadde hørt så mye om. Vel i land ble vi busser dit hvor Sarita lå og losset. Selv om de så vidt var kommet i gang med lossingen virket båten enormt stor og imponerende for oss unggutter. Men det ble ikke mye tid til å betrakte skipet da, det var bare å komme seg ombord, få tildelt lugar og komme seg i arbeide. Messegutten jeg skulle avløse var allerede reist i land, så etter en smule  instruksjon fra stuerten var det bare å sette i gang. Heldigvis lå pentriet til offisermessen tvers over  gangen fra byssa. Derfor var det ikke lang vei og bære maten, og byssegutten( en hyggelig danske på min egen alder) hadde vært ombord en tid, var godt kjent også med mine gjøremål og var til stor hjelp for meg de første dagene. Etter at den første arbeidsdagen var slutt kunne ikke vi tre kameratene være dårligere enn de andre. Vi tok turen over stormbrua til skipperen for å spørre om penger. Vi ble hilst velkommen ombord av en alvorlig mann som ga oss 10 gylden hver og streng beskjed om å tørne til neste morgen. Dette ble vår første tur i land som sjømenn i en stor havneby. Har ingen minner fra denne kvelden så jeg regner med at vi oppførte oss eksemplarisk , og vi tørnet i hvertfall til neste morgen.
Arbeidet mitt bestod jo ikke bare av â servere i messa Jeg hadde også rengjøring av en del lugarer og korridorer i tillegg så den første tiden før jeg hadde fått innarbeidet litt rutine ble det ikke mye fritid i løpet av dagen. Den første  turen vår gikk til Mena al Ahmadi i Persiske Gulfen hvor vi lastet olje for Yokohama. En skikkelig langtur med andre ord. Etter å ha fått lastet oljen og kommet oss ut på vei mot Japan steg stemningen nesten for hver dag. Mange kjente jo godt til Japan og vi yngre ble fylt med historier om hvor flott det var der og hvor fine og villige jentene var. Jeg tror våre drømmer i så henseende gikk i oppfyllelse. En episode fra denne turen til Japan sitter igjen i minnet. I Sørkinahavet på vei til Japan kom vi ut for en taifun og det var et fryktelig vær. Jeg minnes jeg hadde dekket på til 3 kaffen med både våte duker og slingrebrett , da det vistnok ble vurdert at vi burde snu en periode. Under denne manøvren hev jo skuta på seg noe aldeles uventet og det var ikke så mye av det som sto på bordene jeg berget, men stuerten og andre tok det heldigvis pent
De fleste hadde regnet med at vi skulle gå i fart nede på Østen en tid, men det gikk ikke så lenge før vi igjen fikk en tur til Europa Da begynte jeg å vurdere hjemreise , for i grunnen trivdes jeg ikke all verdens som messegutt. Men jeg hadde heller ikke mye lyst til â komme hjem etter bare 4 måneder. Det hadde vært litt flaut syntes jeg, men heldigvis løste det seg på en måte som for meg passet greit. En avdekksguttene fant ut at han skulle mønstre av ved ankomst Rotterdam. Da var ikke jeg sen om å gå til skipperen og forhøre meg om muligheten for at jeg kunne overta den jobben.  Jo, det skulle vel være greit men på en betingelse kom det med et glimt i øyet :: At jeg lærte meg de forskjellige rorkommandoene og å styre før vi ham til Europa. Det var vanlig at det gikk på autopilot om dagen , men om natta var det håndstyring  og utkikk på bakken. Jeg tok skipperens betingelser på alvor og det ble mange rortørner og utkikkstimer på meg , men så ble jeg da dekksgutt og følte meg ” litt mer som sjømann ” deretter. Selv om jeg gikk noe nedi lønn (Dekksgutthyre 319 pr. Mnd.) trivdes jeg mye bedre på dekk.
Jeg begynte å gå 4-8 vakta og fikk dermed “gleden” av å purre ut om morgenen, og man fant snart ut hvem som var lette å tå opp og hvem som ikke var det. Etter Rotterdam skulle vi igjen til Persiske gulfen å laste olje for Japan , men denne gangen fikk vi et avbrekk på turen til Gulfen, vi skulle nemlig til Valetta på Malta å tørrdokke. Det var også en ny opplevelse. Men det jeg erindrer mest fra det oppholdet er hvor vanskelig det ble med toilett og dusjbesøk. Dette måtte vi nemlig i land for å få gjort og fasilitetene var ganske så “udelikate”. Jeg har ikke så mange minner fra Malta annet at vi brukte å frekventere ei gate som jeg mener Straight Street, men siden jeg har så vage minner om den gata så har det vel ikke vært noe drømmested for oss sjøfolk Jeg tror de fleste så fram til å tå lasten ombord i Gulfen og så komme oss i vei til Japan. Denne gangen ble vi gående mange måneder nede på Østen og vi opplevde å komme til mange nye og spennende steder. Auckland og Lyttelton på New Zealand minnes jeg godt. Jeg har aldri i ettertid vært på New Zealand, men har fremdeles innseilingen til Lyttelton i minne. Det var nesten som å seile inn en fjord på Vestlandet. Å komme til Australia den gangen var også ganske annerledes enn i dag. Det var det mange skippere som  opplevde når de skulle seile. Det var ganske populært å la seg akterutseile den gangen og så skaffe seg jobb der. Var man uheldig å bli tatt av politiet så fikk man kanskje 3 uker i jailen og så var å skaffe skaffe seg jobb, og det var lett..
Vi mistet 2 matroser der en tur , men den ene kom ombord og hilste på oss noen måneder sener da vi kom tilbake til Geelong hvor han hadde fått jobb hos en skipshandler. Jeg kan ikke huske at han var oppe og hilste på skipperen når han besøkte oss. Men tiden i Østen førte oss også til mange spennende havner i Indonesia, sånn som Surabaja, Balik Papan, Puleau Bokum og ikke minst Pladju river opp til Palembang. Vi hadde flere turer opp til Palembang for å laste og veldig ofte lå vi ankret i innløpet til elven for å vente på høyvann for å komme ut over baren Jeg tror også vi lå ankret der flere ganger på vei inn uten at jeg har noen formening om hvorfor. Det var i alle fall et kjærkommet avbrekk. For så fort vi hadde droppet ankeret var det fullt langs siden av båter som skulle handle. Vi hadde forlengst lært oss at å ta ut Indonesiske penger var bare dumt Det var en kurs som ikke hørte hjemme noe sted. Vi var som tidligere nevnt i flere havner i Indonesia, men jeg kan ikke huske at vi brukte pengeliste som i mer siviliserte havner. Nei her gikk byttehandelen livlig. Det var som regel greit å kjøpe inn noen billige skjorter i Singapore eller andre steder når vi hadde anledning og det var god valuta. En spesiell sort hvite “Arrow” skjorter var meget populære. Blant oss gikk de bare under betegnelsen 12 øl’s skjorter. Det navnet fikk de på grunn av at dersom vi hadde en slik splitter ny i innpakning fikk vi 12 flasker øl i Pladju. Jeg har forresten ingen erindring hva slags øl det var vi fikk. Jeg regner med det var en eller annen sort lokalt produsert hollandskt øl. En annen historie om øl trur jeg stammer ra Balik Papan. De barene vi rekventerte hadde vanligvis ikke kjøleskap, så kaldt øl var sjelden vare. Men en gang vi satt en 4 -5 man på et av disse sjappene stoppet det en gammel gebrekkelig liten lastebil utenfor og bareieren og sjåføren hadde en lang diskusjon før de forsvant bak huset. Etter en stund kom bareieren tilbake til oss og med et bredt glis lurte han på om vi ville ha kaldt selvfølgelig mot ekstrabetaling Det hadde vi ikke noe imot, hvorpå han kommer med glass fylt opp med is og slår øl oppi isen. Da hadde han kjøpt ei stor isblokk han skulle tjene penger på. At det var en dårlig måte å skaffe seg kaldt øl på hadde vi vanskelig for å få forklart. Etter hvert hadde det blitt en tid her nede i østen (noe vi slett ikke hadde noe imot ) men etterhvert begynte vi vel å se frem til å få tur til Europa igjen Mange hadde etterhvert lang tid ombord og var begynt å tenke på avmønstring og ferie. Vi var jo ikke bare unge eventyrlystne førstereisgutter  om bord.
Så endelig  fikk vi ordre om å gå til persiske gulfen for å laste for Rotterdam. Det ble en lang tur og vi ankom Rotterdam  tidlig i desember. Selv hadde jeg ikke fullt 18 måneder om bord og måtte følgelig betale hjemreisa selv. Hvor mye den turen kostet er jeg ikke kar om å erindre, Vi fløy charterfly  tilhørende Fred Olsen,  Det hadde nok flydd en del turer før men vi kom oss trygt hjem til Kjevik, Kristiansand. Det var slutten på min første tur på sjøen, men at det skulle fortsette i omtrent 30 år var ikke i tankene da. Men Det er en helt annen historie.
Mange hilsener til “likesinnede” fra Trygve Eidskar.