3000 mil i åpen livbåt over tropisk hav.

 

Et epos til den norske uteseiler
Sagaen om livbåtferden efter ,Ferncasle”s forlis for 10 år ( Idag er det 78 år siden ca. ) siden, en av
de mest utrolige prestasjoner norske sjøfolk har gjennomført
Det var hvaltrekket som satte dem på rett kurs!

Tre sandefjordinger, 2. maskinist Henry Ranvik, 3. maskinist Jacob
Amundsen cg motormann Reidar Olsen omkom under torpederingen eller
blev savnet med babords livbåt da m/t «Ferncastle» under krigen blev
senket i juni 1943, tusen mil vest av Australia. Om senkningen og aller
mest om styrbord livbåts lange reise frem til land med et sølvur som
eneste navigasjonsinstrument, forteller Oddm, Ljone i «Kaptein Toralf B
Andersen og hans menn» (J. W. Eides Forlag). Boken er skrevet i sam-
arbeid med kapteinen som nu er 53 år og bor på Nøtterøy. Blant de over-
levende, som greidde å gjennomføre den lange livbåtturen var flere
vestfoldinger.

«I månelyse netter gled kjempekonvoiene over et hav av smeltet sølv der hvert enkelt skip stod i en svart silhuett mot den blinkende havflaten, lokkende skyteskiver for ubåtene som fulgte efter dem som ulveflokker.»

Idag, ti år efter at det skjedde, foreligger beretningen i bokform om «Ferncastle»-mennenes ferd i åpen livbåt tvers over Det indiske hav efter skipets forlis tusen mil vest av Australia. Efter 30 døgn i liv-
båten berget 13 mann seg iland på Madagaskar efter en seilas på nær 3000 mil, en bedrift som i mangt og meget kan sammenlignes med kaptein Blighs verdenshistoriske seilas i barkassen fra «Bounty», både når det gjelder ferdens lengde og varighet, dens uhyre strabaser, det de hadde å hjelpe seg med, og at også denne ferd måtte foretas over et tropisk hav på den sydlige halvkule.

Boken, som er skrevet av Oddm. Ljone, redaktøren for
Nordmanns-Forbundets tidsskrift, er blitt til i samarbeid med «Ferncastle»s fører, kaptein Andersen Disen. I et forord til boken går kapteinen god for at de faktiske opp-
lysninger er riktige så langt han kan kontrollere dem.
Knappest mulig fortalt er handlingsforløpet dette
medJapanske torpedoer
Femtentusen-tonneren

 

M/T «Ferncastle» av Oslo var på vei fra Esperance Bay i Australia til Abadan, hovedsakelig ballastet,
da skipet torsdag den 17. juni 1943 efter mørkets frembrudd ble innhentet av en japansk hjelpe-
krysser, som hadde satt en motortorpedobåt på vannet og fra den rammet «Ferncastle» med to torpedoer. Til å begynne med visste ikke skipets besetning hvorfra torpedoene kom, de trodde det var
fra en ubåt, og la kursen om, bort I fra angriperen, for om mulig å seile unna og berge skipet i havn.
Tyve minutter senere — kl. 19.45 dukket hjelpekrysseren frem av mørket og begynte en voldsom
beskytning av det norske skipet. «Ferncastle» hadde ingen mulighet for å ta opp kampen, og ordre
om å bemanne båtene blev gitt.

Hjelpekrysseren — en sterkt armert ti-tolv tusen tonner — fortsatte beskytningen hele tiden,
mens torpedobåten kretset foran «Ferncastle». Styrbords og babords hovedlivbåt samt en mindre motorbåt kom på vannet. Fra motorbåten, der bl. åa. kapteinen befant seg, plukket de opp en mann som lå såret i sjøen, og de tok inn 6 andre som drev på en flåte. Babords livbåt var senere ingen steder å se. Efter et par timers forløp, stadig med den japanske raideren og den ledsagende motor torpedobåten i nærheten, måtte kapteinens og styrmannens båt oppgi letingen. Kapteinen hadde da forespurt hos de overlevende i båtene om de ville gå ombord i raideren, eller om de ville forsøke å nå land med båtene.

Han gjorde oppmerksom på at det i tilfelle ville bli en lang seiltur. Ingen ville gå i japansk krigsfangenskap.

Line mellom båtene «Ferncastle»s hele besetning var 37 mann. 18 mann kom bort med babords livbåt eller ble drept ombord under beskytningen. To av disse 18 — en kineser og en sterkt såret nordmann hoppet overbord fra skipet før livbåtene kom på vannet. De var 19 mann
igjen i de to båtene som fulgte hverandre, flere av dem var såret. Kl. 21.30 sank skipet, og halv-annen time efter seilte krysseren ut av sikte.

Kl. 23.00 begynte de å seile. For ikke å komme bort fra hverandre hadde de en line mellom de to båtene. Posisjonen var da omtrent 25” Syd og 97” Ost. De lå tusen mil av Australias fastland, 1500 mil fra Chagos-øyene, og 2600 mil fra Madagaskar. Å seile mot Australia nyttet ikke. De lå inne i Sydøst-passaten og hadde vind og strøm for mye imot. Kapteinen mente de måtte forsøke å nå Chagos-øyene, i det håp at de ville nå dit med god passat.

De beregnet å ha vann og mat med streng rasjon for 40 til 50 dager. Det viste seg at det var lite
praktisk å la båtene følge hverandre. Livbåten var en langt bedre seiler enn motorbåten, linen
røk flere ganger, og i motorbåten hadde de bare bensin for egen drift for ett døgn. Efter et par
døgn gikk alle ombord i livbåten, og alt utstyr blev tatt over. Et par dager efter satte det inn med å
vindstille, og de oppga håpet om å nå Chagos-arkipelet. Istedenfor forandret de kurs til W og SW og
arbeidet seg efter hvert en del sydover igjen.

De håpet på en mer steady passat på en høyere bredde, og satte sitt håp til å nå Reunion, Mauritius eller Madagaskar. Hvis de heller ikke skulle seile seg inn mot Madagaskar, kunne de overlevende før eller senere nå det syd-afrikanske fastland eller bli tatt opp av et passerende skip i disse farvann.

Navigering efter sølvur.

Den rute «Ferncastle» fulgte var stukket ut for dette skip alene, efter det gjeldende reglement
fra Admiralitetet. De kunne derfor ikke regne med særlig annen skipstrafikk i farvannet. Skipets
radiostasjon var blitt satt ut av funksjon ved angrepet, så de hadde ikke fått sendt ut nødsignaler.
De hadde ingen sekstant ombord i livbåten, men en av besetningen hadde en pålitelig sølvklokke. De
hadde kompass, men ikke navigasjonskart, bare et strømkart over verdenshavene. Kapteinen hadde
heldigvis tiden for soloppgang den dagen de blev senket.

Dermed kunne de regne ut hvor langt de efter hvert kom seg vestover, ved å ta tiden for hver soloppgang og regne om tidsforskjellen i lengdegrader. Bredden kunne de bare gjette seg til efter luft- og vann-
temperatur, og efter stjernenes høyde over horisonten.

Strømkart som journal.

Beretningen om de dager og døgn som følger i ukene fremover er gripende i all sin mektige enkelhet. De forsøker å hjelpe de så rede kameratene så godt omstendighetene tillater det, litt brød og
litt drikke blir delt ut tre ganger i døgnet, hver morgen klokken ni skjærer annenstyrmannen hakk i esingen, ett for hvert døgn. Og hver dag, så sant været tillater det, blir strømkartet hentet frem fra den vanntette brødboksen, et par mann samler seg rundt det for å beskytte mot sjødrev, og kapteinen beregner den seilte distanse og setter av den antatte posisjon i kartet. I margen øverst på kartsiden skriver han sine opplysninger for journalen.

I fire døgn efter hverandre dør en mann hver dag. De forsøker å gi dem en «skikkelig» begravelse. Kapteinen ber en bønn over den døde, og med sprukne, tørre lepper mumler de frem halvglemte strofer av en salme. En natt kommer en av mannskapet akterut i båten for å kjøpe sigaretter. Det var lenge etter at tobakken var slutt. Natten etter går en motormann overbord for å hente en spillkum melk. De måtte ta seilene ned og ro mot vær og vind, og de fant ham igjen. I alt dør 6 mann av de 19. Kapteinen fører opplysningene inn i journalen, korte linjer som registrerer det som er hendt. Bare en enkelt gang har han skrevet en linje utenom det helt nødvendige.

Tiden går

Det er den 25. dag ombord i livbåten: «Vindstille om dagen og varmt, rodde endel alle svake» nå
Hvalene viste vei Noen dager før de landet fikk de se en del hvaler som styrte av rettvisende vest. Kapteinen viste at hvalene følgeret merkelig instinkt for sitt trekk, at man i dette tilfelle kunne reg-
ne med at de store havdyrene hadde kurs mot Mosambik-kanalen mellom Madagaskar og det afrikanske fastland, og at de i så fall trakk ti-femten mil klar av sydspissen av Madagaskar.

Endelig land

Fredag den 16. juli begynte de på sitt 30. døgn av ferden. Kapteinen meddelte da sine folk at ut
på morgenen dagen efter kunne gi de vente å se land. Den sjette av dem døde efter at landstripen var
begynt å heve seg over horisonten. Da livbåten seilte inn gjennom brenningen mot stranden,
brakk rorpinnen, og kapteinen blev kastet overbord. Han måtte svømme gjennom dragsuget det
siste stykket, der båten blev båret av sjøene mot fast land.

Hyldest til alle sjøfolk En sjelden gang kan man ha følelsen av å få i hendene en bok der enhver anbefaling skulle synes unødvendig. Boken om mennene fra «Ferncastle» er en av disse sjeldne. Det er vel tvilsomt Om noen av dem som var med vilha maktet å forme denne beretning så sann og sterk i alle detaljer som Ljone har gjort det.

Fortellingen om ferden er i hans Jord blitt et mektig epos til den
norske uteseiler og det våre sjøfolk representerer. Ordene er om mennene fra «Ferncastle», men
hyldesten er deres og alle norske sjøgutters, både de som seilte våre Skip under den første verdens-
Krig og de som seilte under den Siste, de som kom hjem efter endt innsats og de som gikk ned med
sine skip. Ljone innleder da også sin bok med å skrive om skipenes innsats under krigen, konsentrert
i beretningen om «Ferncastle»s turer fra havn til havn over verdenshavene med olje og bensin
for å skaffe forsyninger til guttene på landjorden.

En skute som hellet syntes å følge til ulykken brått og uventet innhentet den. «Kaptein Toralf Andersen og  hans menn» har en introduksjon av skipsreder Dagfinn Paust i «Ferncastle»s rederi, og innledes med forord av Sjøfartsdirektøren. Den er utstyrt med 16 sider fotografier, deriblant – detaljer fra kapteinens journal og portretter av «Ferncastle»s besetning. Det strømkartet de seilte efter er gjengitt i fotoreproduksjon som bokens forsats.

Det er fristende å gjøre en britisk avis» ord til egne, som en avslutning på omtale av boken om dette sjøens drama. Da bedriften blev kjent og kunne omtales ute under krigen, skrev Daily Telegraph: «Det er en saga om menns mot og utholdenhet som vil tale til sjøfolks hjerter så lenge skip seiler de syv hav».

Sandefjord Blad 1953

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.