Alt om Etnefjell

Skrevet av : Paul Einar Vatne, Foto: John Miles – Per Rønnevig

Tragedien på Etnefjell krevde 30 menneskeliv. Brannen som oppsto fikk katastrofale følger, og det var en rekke uheldige omstendigheter som
gjorde at ulykken fikk så stort omfang:

Den direkte årsak var varmgang i trustelageret rundt propellakslingen. Oljegassen ble antent i smøresystemet, og en eksplosjon bredte seg innover i maskinen. Alle lukene på babord side av veivrommet ble sprengt ut, og en av disse lukene kuttet av brennstoffrøret til hjelpemotoren.
Dermed ble det sprøytet tonnevis av olje nedover maskinen. Det oppsto en brann som varte i flere dager og fullstendig raserte akterskipet. Hadde ikke brennstoffrøret blitt truffet, ville man etter all sannsynlighet unngått brann i maskinrommet.

Da telegrafisten på Etnefjell sendte ut SOS-signaler, var det så å si total radioblack-out i Nord-Atlanteren. Ingen klarte derfor å oppfatte nødsignalene. I månedsskiftet oktober/november var det således radioblack-out mellom Nord-Norge og Svalbard, og fra hele verden ble det
meldt om vanskelige radioforhold. Dette skyldtes solflekk-aktivitet som det var umulig å forutse på forhånd.

 

Etter at livbåtene på styrbord side ble satt på sjøen, var det meningen at de skulle holde seg i nærheten av det brennende skipet. Men vinden frisknet på og livbåtene drev av. Da det ble lyst om morgenen, kunne ikke de tre offiserene på Etnefjell noe til livbåtene som ble låret om natten.

Andre natten etter eksplosjonen ble det fra Etnefjell sett et skip som passerte i nærheten. De tre laget til en gryte med parafin og tvist, satte den på en luke og tente på. Det kraftige blusset lyste kraftig opp hele dekket og formasten. Men skipet som passerte i 7—38 kilometers
avstand så ikke blusset. Hvis var blitt oppdaget da, kunne letingen etter de to livbåtene blitt satt i gang mye tidligere.

Det var litt ruskevær i Nord-Atlanteren den 30. oktober 1 år.
Den nordøstlige vinden hadde styrke 6 til 7, og det var surt og kaldt. Temperaturen i luften var bare vel 8 plussgrader.

Et sted ute på det vidstrakte havet er et enslig skip på vei vestover. Det styrer unna vær og vind, og de tunge bølgene liksom bare ruller skipet fremover. Det er Osloskipet Etnefjell på 16500 tonn underveis fra Fredrikstad til Botwood, New Foundland, i ballast.

Mørket falt på, og klokken 20 ble overstyrmannen avløst. Annenstyrmannen overtok vakten, og kapteinen var også til stede på broen ut over kvelden. Den 45 år gamle Isak Isaksen var kommet ombord i skipet mens det lå i Fredrikstad. Den rolige og sindige skipsføreren var ute
på sin første tur med Etnefjell. Alt så ut til å gå som det skulle. Sammen med styrmannen studerte kapteinen i kikkert lysene fra et skip som ble passert. Dette skipet gikk i samme retning, men hadde en sydligere kurs. Mannskapet ombord i Etnefjell hadde spist og slappet
nå av i messe og lugarer. I dag var det onsdag, men i morgen var det en ny arbeidsdag. I maskinrommet brummet den 7-sylindrede Burmeister & Wain-motoren godslig og drev skipet fremover med vel 12 knops fart.

Kaptein Isak Isaksen forteller: «Etter at jeg hadde vært på broen en tid utover kvelden, gikk jeg ned til meg selv. Klokken kunne vel da være ca. 23.30. På veien passerte jeg maskinsjefens lugar. Jeg stoppet og snakket noen ord med ham. Spurte om hvordan alt var og fikk til svar at alt er i orden. Fra maskinsjefen gikk jeg rett inn til min lugar og la meg til å sove ved midnatt.

Jeg hadde vel sovet et par timer, da jeg våknet av et brak. Det var som et kanonskudd og det gikk en rystelse gjennom skipet. Klokken
var da ca. 2, torsdag den 31. oktober. Det skulle bli en lang og tung dag!

Lyset var gått. Jeg famlet meg frem på gulvet og styrtet ut av lugaren. Da så jeg flammer som sto opp av skylightet i høyde med skorstenen. Også i penteriet var det flammer, og under meg i gangen så jeg at dører og vegger var blåst ut. Det var ingen tvil Etnefjell var
i brann!

Jeg roper: brann! og får svar av overstyrmannen. Da jeg kommer ut på dekk, får jeg i skinnet fra ilden øye på 1. styrmannen. Han har allerede fått på seg røykdykkerutstyr.

Jeg ropte at vi må begynne å slukke. Mannskapet kommer opp på båtdekket. De tar på seg livbelter, og jeg løper tilbake til min lugar for å få på meg noen klær. Det var da allerede mye røk der, men jeg fikk på meg bukse og lusekofte og stakk føttene i et par tøfler.
Jeg grep fanget fullt av klær som hang i kleskapet og slengte dem i en av livbåtene på styrbord side. Da jeg nå sto på båtdekket, var jeg sikker på at «Etnefjell» ville gå ned. I en fart kom jeg meg opp på broen og tok ut posisjonen av kartet, skrev den inn i kladdagboken og ga den til telegrafisten som satt i radiorommet. Han fikk beskjed om å sende ut SOS og skipets posisjon. På det tidspunkt var det full brann over alt under oss i ganger og rom. Skipet lå og drev på tvers i dønningene. Styrbord side lå mot vinden, mens babord var omslukt av ild og røyk.

Jeg løp ut på styrbord broving og videre ned på båtdekket. Noen av mannskapet forsøkte å skyve livbåtene rett overbord. Jeg ropte til dem: Livbåtene må hives opp først!
De gjorde det, og klarte dermed å få livbåtene låret. Den forreste båten på styrbord side ble først låret og folkene hoppet ombord etter hvert som den ség ned. Annenstyrmannen gikk i båten for å ta kommandoen. Alt skjedde i løpet av noen få, hektiske øyeblikk. Det var tegn til redsel og
forvirring.

I mørket var det umulig å føre kontroll med hvor mange som i gikk i båtene. Ilden slikket rundt i oss, det var bare å komme seg bort i hurtigst mulig. Jeg så bare en av mannskapet som var skadet. Han lå på dekket, men reiste seg ved egen hjelp. Jeg la merke til at han kom
med i den første livbåten som ble låret. Telegrafisten kom nå ned på dekket. Han fortalte at meldingen var sendt og han hadde vært nødt til å forlate radiorommet på grunn av røyken. Telegrafisten kunne også fortelle at livbåtsenderen var plasert ombord. Varmen var nå så intens at vi måtte forlate båtdekket. Siste livbåten var svinget ut, og jeg ropte nå: — Jeg vil ikke gå fra borde. Er det noen andre som vil være igjen
på skipet? Overstyrmannen og førstemaskinisten meldte seg. Førstestyrmannen fikk da beskjed om å gå i livbåt nummer to for å være båtfører der. Livbåtene fikk beskjed om å holde seg i nærheten av skipet. Vi tre sto igjen ombord og så at de to aluminiumbåtene kom seg vekk fra skipssiden og forsvant i natten.»

De to som sto igjen ombord i det brennende i sammen med kaptein Isaksen, var overstyrmann Hilmar Sjåvik fra Kristiansund, 31 år,
og førstemaskinist Tor Hermann Berg fra Oslo, 26 år. Overstyrmannen var egentlig fra Rødøy på Helgeland. Han gikk til sjøs i 1955, og hadde
vært i rederiet Olsen & Ugelstad siden 1961. I tur og orden hadde han tatt styrmanns- og skipperskole, og i høst fikk han skipsførersertifikat
som ble utstedt i Kristiansund.
Overstyrmann Hilmar Sjåvik forteller:
«Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gå i livbåten og sto klar på båtdekket. Å komme seg bort fra det brennende infernoet virket da som i
det eneste fornuftige man kunne foreta seg. Etter at jeg våknet, forsøkte jeg å komme meg ned i skipet, men ble over alt stoppet av ild
og røyk. Jeg visste om at det hang et røykdykkerapparat på skottet utenfor byssa. Jeg tok meg ned dit, men så da at apparatet var borte. Av
kapteinen fikk jeg ordre om å forsøke å få igang brannpumpen forut.

Sammen med førstestyrmannen kom jeg meg frem til den, men vi fikk den ikke i gang. Vi måtte returnere til båtdekket med uforrettet sak.
Der var siste livbåten klar til å bli satt på vannet. Da så kapteinen spurte om noen ville bli igjen ombord, følte jeg det slik at jeg måtte
melde meg. Det kunne bli bruk for meg ombord. Sammen med de to andre sto jeg ved rekka og så siste livbåten bli satt på sjøen. De to livbåtene på babord side kunne vi bare avskrive. De lå nå midt inne i flammehavet.

Vi tre måtte komme oss frem på bakken av skipet. Det bød ikke på særlig store problemer. Vi gikk ned leideren til poopdekket og tok oss frem langs rekka. Det hadde ikke nyttet å kommet inn i lugaren. Hele akterskipet sto i lys lue. Mens vi tok i oss fremover hørte vi flere ganger
eksplosjoner på akterskipet. Nødbrannpumpen ble prøvekjørt og en slange strukket akterover. Men vi fant ut at det var håpløst å begynne slukking nå. Det var bare å vente til ilden hadde fått lagt seg. Skipet drev på tvers av bølgene. Det var mye rulling, men vi som var fremme på bakken slapp røyk og i varme. Det vi var mest redde for, var – at eksplosjonene i maskinrommet skulle slå nedover og lage hull i
skipssiden. Da ville «Etnefjell» gå ned ganske raskt.

Vi peilet også tankene vi kom til får å se om skipet tok inn vann. Hvis det hadde vært tilfelle, var det lite vi kunne ha gjort — men vi ville gjerne følge med! Vi fryktet også for at det skulle bre seg ild til bunkerstanken som lå i forkant av maskinrommet. Da ville situasjonen straks bli vanskelig for oss. En eksplosjon i bunkerstanken kunne også føre til at skipet brakk i to.
Mat og drikke var et problem i den første tiden. Vi hadde riktignok vann på en tank forut på forpiggen — og vi klarte å få opp noe fra den. Første dagen hadde vi ikke noe å spise, men fredag var ilden sluknet så bra at vi kunne gå akterover for å lete etter mat. Vi måtte gå svært forsiktig over det utbrente dekket. Vi kom oss først til proviantrommet, men der var det full brann.

Nå visste vi at på litt eldre skip brukte man å oppbevare poteter i en kasse på dekket over byssa. Slik var det også på «Etnefjell» og vi gikk opp på dekket for å undersøke denne kassen. Denne gangen var vi heldige. Vi fant poteter spredd utover dekket. Vi spiste først poteter som var lett brunstekte, og siden tok vi med oss forut av dem som hadde ligget midt inne i dyngen og dermed hadde unngått å bli stekte. Potetene smakte ikke særlig bra, men det var eneste maten vi hadde.

Dagen etter — lørdag — var vi også en tur akterover og da fant vi en uskadd redningsflåte. Vi tok litt proviant fra den, men det ble bare små smakebiter. Det var klart at redningsflåten og provianten ville være god å ha hvis vi ble nødt til å forlate skipet. Det hadde nå gått flere dager uten at vi var blitt oppdaget av andre båter. Om natten hadde en stykkgodsbåt passert oss på kort avstand, men den fikk ikke øye på bålet vi hadde laget.

Mange har spurt hvordan vi klarte påkjenningen ombord på det brennende skipet. Det var klart at vi ikke kunne sitte på baken og bare se utover havet. På en eller annen måte måtte vi finne på noe å beskjeftige oss med. Det ville være godt for nervene og humøret. Det var også nok å henge fingrene i!

Vi hadde lite klær på oss. Jeg hadde fått på meg et par støvler, og det var jeg glad for. Kapteinen hadde imidlertid bare fått med seg et par tøfler som han gikk rundt i. Under bakken fant vi hver vår kjeledress som vi kledde på oss. Dessuten laget vi jakker av seilduk som vi knyttet utenpå kjeledressen. Jakkene så ikke pene ut, men de gjorde da nytten.

En annen ting som krevde mye arbeid, var vindskjulet vi laget til. Det var oppe på dekket, helt fremme ved baugen, at vi strakte litt presenning over noen planker og fikk laget et oppholdsrom. Her holdt vi til om dagen, og dessuten var det tilholdssted for nattevakten. Vi hadde vakt hele natten, og hver vakt var på to timer. Vi hadde laget til hver vår bås under bakken hvor vi sov. I bunnen av båsen hadde vi strødd sagmugg, og vi bredde over oss noen filler. Det var surt og kaldt å ligge slik. Snudde vi oss i søvne, falt fillene av og vi ble liggende og hakke tenner. Merkelig nok holdt vi oss friske hele tiden. Alt ble bedre da den polske tråleren oppdaget oss. Da visste vi at vi ville bli reddet».

Det var det polske fabrikkskipet «Uran» som hadde oppdaget lysglimtene fra Etnefjell. Søndag forsøkte tråleren å slepe en flåte opp mot det norske skipet. Meningen var at de tre skulle hoppe overbord og berge seg ombord på flåten. De aktet imidlertid ikke å forlate skipet.

Dagen etter kom «Absecon» fra den amerikanske kystvakten opp under Etnefjell. Været var nå så dårlig at det ikke var mulig å få over mat og utstyr til de norske sjøfolkene. Tirsdag 5. november hadde vinden slaknet en del. De tre på «Etnefjell» hadde malt med store bokstaver på en seilduk: «Numbers of crew drifting in two lifeboats». Dette skiltet ble holdt opp ved rekken så amerikanerne kunne se det. Dermed
kunne de slå alarm og starte en storstilt leting etter de to savnede livbåtene. Etter noen mislykte forsøk
på å få over containere med radio og mat til Etnefjell lyktes det å fange opp et slipp fra et fly onsdag.

Like etter midnatt nærmet den nederlandske slepebåten «Groningen» seg, og klokken to om natten kunne de tre norske offiserene ønske to nederlendere velkommen ombord i havaristen. De ble rodd over fra slepebåten og hadde med seg mat, radio og klær. Utover hele morgensiden ble det arbeidet med å gjøre alt klar for slepingen, og like før klokken seks kunne den begynne. Kursen ble først satt mot New Foundland, men etter noen timer forandret til Lands End i Storbritannia.

Siden gikk dagene stort sett den ene den andre lik. Det var dårlig vær med mye sjø, og det hendte at sleperen brakk. Isaksen, Berg og Sjåvik ble ombord i Etnefjell hele tiden. Kaptein Isak Isaksen hadde fått tak i noen store, grå flak av et tapetlignende stoff. På baksiden skrev han dagbok, og på slutten skrev han følgende:

«14/11 — Været endel bedre igjen. Holder øye med rommene, og det ser ikke ut som det blir mer vann, og heller ikke i maskinrommet.

15/11 — Været friskner på igjen, og man har trouble med sleperen. Arbeider med den hele dagen, men har ikke lys for nattarbeide og det
slepes med sakte fart.

16/11 — Vinden friskner på til storm, og om natten fikk skipet en voldsom sjø og man trodde sleperen hadde brukket av, men det var styr-
bord ankerkjetting som hoppet over i kabularen og ble endel slakkere. Man er i arbeide hele dagen med sleperen. Ut på dagen var det bedring
i været igjen, og man kunne bruke mere krefter på sleperen.

17/11 — Slepingen fortsetter med bedre fart. Omtrent ved 11.00 tiden kom slepebåten «Utrecht» også. Og det ble satt ombord en mann til.

18/11 -— Ser over rommene igjen, uten å merke forverring, heller ikke i maskinrommet. Ut på dagen blåser det opp til kuling igjen. «Utrecht»
bunkrer «Groningen».

19/11 — Kuling og regn. Kl. 0400 var bunkringen ferdig, og det ble mere fart i slepingen. Man rigger til assuransewiren på b.b. side.

20/11 — Været er bedre og kli 0700 fikk man ombord endel proviant og andre nødvendigheter fra «Groninge». Ut på kvelden friskner det til
kuling igjen. Fikk ombord enda en mann fra «Utrecht». Landterner nå satt ut.

21/11 — Slepingen går bra og ut på kvelden ser man det første fyret.

22/11 — Om morgenen får man beskjed fra slepebåten om at der er ca. 15 mil igjen til Falmouth. Og ved 10.00 tiden kommer los og harbour-
master ombord. Like etterpå kommer også representanter fra rederiet ombord. Og vi tre blir avløst og gåri land.»

Og vi tre blir avløst og går i land — så liketil og lakonisk slutter «Etnefjell»s kaptein sin dagbok. Sammen med sine to offiserer hadde han
i løpet av noen hektiske uker gjennomgått en veldig påkjenning. Hans skip ble rammet av en tragisk ulykke.

Vil så de tre mønstre ut igjen eller har de fått nok av sjølivet? Overstyrmann Hilmar Sjåvik smiler så vidt til det spørsmålet og svarer:

«Vi får se — først skal jeg i hvert fall feire jul hjemme!»
Kilde: NÅ 1968

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.