BARK ZEMACH AV GRIMSTAD
Til Sjøs med bark Jens Nielsen
Når Skagerrak-fanden slår til
En høstmorgen for endel år siden lå et lite fartøy og hugg mismodig mot Bjellandsskjærene. Besetningen var
lykkeligvis kommet seg i land, men skipperen var både arg og fortvilet over uhellet og klaget sin nød til
en av de fastboende. «Jeg begriper ikke dette,» sa han. «Da vi gikk ut ved Færder i går kveld, satte jeg
kursen godt ut — ca. syv mil av land…» «Det kan nok stemme,» bemerket Tromøy-fiskeren lunt. «Just sånn må
du holde av for å havne på Tromøylandet.» Hva han hadde i tankene, var strømforholdene som hadde hersket om
natten. I vinterhalvåret følger strømmen Skagerrakkysten stort sett landet vestover, men denne
strømsetningen, som løper opp i to-tre knop, er ikke stabil. Under spesielle værforhold kan det skje hurtige
endringer — strømmen dreier og står hardt på land. Tromøys utside inviterer i seg selv til skipbrudd.
Over en mil står denne kyststrekningen ubeskyttet ut mot havet. Bortsett fra den snaut kilometerlange
Tromlingen er skjær-gården smålendt og uhyre spredt og sparsom, men desto større er mylderet av båer og
undervannsskjær. Å følge disse vær-bitte strendene en stormfull høst- eller vinterdag er en opplevelse
man sent eller aldri glemmer. Det er scener så voldsomme, så dramatisk skremmende og samtidig så betagende
at man fullstendig rives med.
En hylende vind bryter over land, uler i verneskogen, hveser nede i kløftene og piper over berget med en
slik villskap at menneskekrypene må ned på knærne og klote seg fast. Utover — så langt øyet formår å trenge
gjennom drevet og blesten —går alt i ett, i hvitt, gult, svart, grått. Himmel og hav står i et eneste kok
i dette naturens skuespill, som er sau i scene av Skagerrak-fanden personlig.
En dance macabre — en lidenskapelig ballett av furier i hvite gevanter, som lokket opp fra det store dyp.
De eier en selsom skjønnhet, men er samtidig fryktinngytende i sin vill-skap. De utfordrer mennesket,
samtidig som de fristøter med sine redsler. Ingen nåde rommes i deres nattsvarte sjel. Deres favntak er
tilintetgjørelsen, deres skjød — døden. Huiende, presset av vindrossene, virvler de fra båretoppenes
fossende reisninger innover mot strendene, hvor de tørner mot berget og slynger skumsprøytet som hvite
slør innover land, for så — liksom i avmakt — å synke tilbake i det høstsvarte hav. Jo, det er mektige
krefter som driver sitt spill på kysten en slik blytung dag. Intet sted kan et menneske føle seg så lite,
så ydmykt — og så vemodstemt. Her oppleves den evige strid mellom naturkreftene og landet. Her forsøker
havet å risse runer i fjellets tavler — runer vi ikke kan lese, men kanskje likevel instinktmessig forstår
når vi ferdes alene en uværsdag langs høstede rabber.
Fatal misforståelse
Tidlig om morgenen lørdag den 16. mars 1940 kimte telefonen hos los Henrik Eriksen i Risør. «Dette er Vakttårnheia,»
led en opphisset stemme. «Det må ha skjedd et eller annet ute ved Grønholmen i natt. En mastetopp med tent lanterne
stikker opp mellom holmene, og kloss ved lykta…» Den dengang 62 år gamle Risør-losen, aktet for sitt mangeårige virke
langs kysten og kanskje best kjent under det populære tilnavnet Henrik Los, la på røret og kastet et blikk ut gjennom vinduet.
Det hadde sluttet å sne, men den nord-østlige vinden som hadde rast hele natten, pep ennå ilskt rundt hushjørnene. Det var
innpå 10 kuldegrader. Han ropte på sønnen, ug et øyeblikk etter var de på vei ned til havnen for å gå ut. Skipet som hadde
grunnstøtt og gått ned i løpet av natten, var et fremmed fartøy, dampskipet Osman av Helsingborg med tyve manns besetning,
på vei til engelsk havn med props og papirmasse. Den 15. mars klokken seks om morgenen var hun gått ut fra Gøteborg, og — d
revet av den tiltakende tyske ubåtfaren —hadde hun lagt kursen langs norskekysten for å komme vest-over. Ved 17.30-tiden ble
den svenske losen kvittet ved grensen, og den norske kystlosen Olav Langeland entret ombord for å lose skipet videre til Haugesund.
Reisen fortsatte nå innenfor den norske tremilsgrenscn i økende østlig vind med noe snø-mettet luft, men med god fyrsikt.
Umiddelbart før klokken 23 befant skipet seg utenfor Jomfruland fyr. Los Langeland forklarer nøye fra dette tids-punkt i den
rapporten som ble tatt opp mens han lå på Risør sykehus: «Over fyrstrekpeilingen viste det seg at vi sto halvannen mil av fyret.
Klokken var da 22.53. Det begynte å snø, og skipet ble lagt SV 1/4 S. Jeg kontrollerte selv at skipet lå på rett kurs.
Klokken 24 ble rormannen avløst, og den avgående rormann rapporterte til meg: S V 1/4 S. Til dette svarte jeg OK. Styrmannen
gikk nå bort til kompasset og kontrollerte kursen, og jeg gikk ut fra ar skipet lå rett da han ikke kom med noen bemerkninger.
Vinden hadde dreiet endel og blåste opptil stiv kuling av østnordost, sikten minimal i snøbygene. Jeg oppholdt meg hele tiden
på broen, og da jeg ved 0.15-tiden fikk se et glimt av rødt lys på babord haug, trodde jeg i farten at det var Stangholmen fyr
og gikk bort for å kontrollere at skipet lå rett an. Del viste seg da at rormannen styrte V 1/2 S, altså 3 3/4 strek av kursen.
Jeg slo sakte fart og kommanderte babord ror, idet jeg fikk se brottene, og et øyeblikk så del ut som om vi skulle gå klar.
Men straks skipet svingte, støtte vi og gled over… Maskinen stoppet, vi drev videre ned på neste brott, og her ble vi hengende fast.
Da jeg irettesatte rormannen hvorfor han lå så langt av kurs, svarte han at han hadde fått oppgitt denne kursen av den avgåtte rormannen.
Dette er meg komplett uforståelig, all den tid den avgåtte rormannen hadde oppgitt rett kurs til meg.» Denne fatale misforståelsen,
som førte til kursendring og dermed til skipets undergang, er aldri blitt oppklart. Både vakthavende offiser, førstestyrmann Olin,
og begge de to ror-mennene var blant de omkomne.
Snaut ett minutt etter at Osman hadde tatt grunnen, var mannskapet samlet på dekk. Det var stummende mørkt, og
snøen falt tett, men alt ombord gikk for seg i full ro og orden — det var ingen tilløp til panikk. Det ble påsett at samtlige av besetningen
var forsynt med livbelter. Raketter ble skutt opp fra brovingen, og endel nødbluss avbrent. Da det var på det rene at skipet befant seg i
synkende til-stand, gikk førstemaskinisten ned i maskinen og blåste ut kje-lene. Like etter at han var vendt tilbake, lød ordren: Gå i båtene!
Folkene gikk til sine plasser, surringene ble løsnet, men Os-man tok nå noen voldsomme bunnhugg og krenget over fia den ene siden til den andre.
Styrbord livbåt ble kastet med akterenden inn på båtdekket, hvor den ble liggende og rulle, knekt på midten, og umiddelbart etter forsvant
babord livbåt, tatt av en veldig sjø. Skipets fører, den 35 år gamle Åke Gustav Hammarlund fra Malmø, beordret nå besetningen til de to
redningsflåtene som var plasert på dekkslasten på for- og akterskipet. Selv gikk han sammen med annenstyrmannen og et par mann av
besetningen tilbake til den skadede styrbord livbåt og gjorde igjen et forsøk på å sette den på vannet. Da dette mislyktes, søkte de opp til
dem av mannskapet som befant seg midtskips, og i nærheten av den aktre redningsflåten. Omtrent et kvarter var gått siden den første grunnstøtningen,
og Osman hadde i denne iden fått minst femti svære hugg i bunnen og hele tiden gjort voldsomme overhalinger. Dekkslasten forut løsnet etter hvert
fra sine surringer, og un-der en kolossal krengning raste den overbord og tok med seg redningsflåten. Syv-åtte mann som befant seg på forskipet,
hoppet eller ble skyllet på sjøen samtidig. Fem av dem reddet seg opp på flåten og forsvant i sterk drift innover mot land i nattemørket. Like
etter kom et nytt brott. Osman kastet seg over til ba-bord side og sank. Kaptein Hammarlund skriver i sin rapport: «Flåten kom opp over båtdekket,
og jeg og annenstyr-mannen ropte uopphørlig til folkene at de skulle ta seg opp på denne, noe som lyktes oss to samt stuert Asklund og
fyrbøter Wallenius. Styrbord livbåt drev på dette tidspunkt forbi flåten med ferstestyrmannen og et par-tre andre.»
«Vi hadde det vondt, men verst var det likevel å høre skrikene fra våre kamerater i sjøen, som vi ikke kunne hjelpe,» uttalte senere en av de overlevende.
Klokken 00.45 var alle skrik forstummet. På en naken holme hadde flåten med de fem mann fra forskipet drevet i land. Flåten med kapteinen og de tre
andre befant seg ennå i drift — de var heldigere, tok land lenger inne og fant ly i en sornmerhytte. Stormen raste videre. Snart var farvannet innover
og strendene dekket av vrakgods, props og papirballer. Ute ved Grønholmen hadde et nytt skip funnet sin grav og hvile. Bare mastetoppen og skorsteinen
stakk ennå opp over den frådende vannflaten, og i masten befant seg en mann — kystlos Olav Langeland fra Bergen. Etter at Osman hadde grunnstøtt, og
det var på det rene at det lite eller intet håp var om å berge skip eller last, hadde den 49 år gamle Bergens-losen gjort en heroisk innsats for å redde
besetningen. Uten tanke på seg selv hadde han vært så å si allesteds-nærværende på det slingrende, overspylte skipet, og det er på det rene at han flere
ganger reddet liv. Idet Osman krenget over og sank, befant han seg midtskips i nærheten av den defekte livbåten, og sammen med første-styrmann Olin og et
par-tre andre hoppet han opp i denne, som straks ble fylt med vann. Like etter ble båten slått rundt av et brott. Olin og de øvrige forsvant, men Langeland,
som var en relativt god svømmer, greide å ta seg tilbake til vraket og klatret opp i masten. Her tilbrakte han de neste syv timene. I kulde og isnende
vind holdt han stand natten igjennom. Oversprøytet av sjø-drev klamret han seg til masten og til livet med ubendig vilje-styrke. Først ved syvtiden om
morgenen ble han observert fra mo-torkutteren Augusta, ført av skipper Mikal Sivertsen fra Hu-rum, som la bi utenfor vraket. En båt med to mann ble satt
på vannet og rodde opp til vantet hvor Langeland sto, ved full bevissthet, men praktisk talt fastfrosset. Noen minutter senere ble han overført til torpedobåten
Grip, som i mellomtiden også var kommet til stede.
— Det var lite vi fikk utrettet, vi korn for sent, sa Henrik Los da jeg besøkte ham og ba ham fortelle om denne hendel-sen 27 år tidligere: «Vi hadde jo ikke
den minste anelse om det som hadde skjedd. Det var tett snøtykke — riktig ruskevær den natten —sd ingenting ble sett fra land. Vi gikk ut med en gang varslet
kom fra nøytralitetsvakten, som hadde stasjon på Vakttårn-heia. Men for oss var det lite å gjøre. De holdt nettopp på med å berge Langeland fra vantet da vi
nådde ned. Stakkars mann — det må ha vært noen lange ti-mer. Han må ha lidd noe forferdelig. Det er helt ufattelig at han kom fra den natten med livet i behold.
Hendene hans var helt klakne, de måtte brekke opp fingrene hans for å få ham løs fra masten. Grip tok seg også av de overlevende som hadde dreve! inn til holmen
lenger inne. Vi søkte i farvannet og fant ert av de omkomne, og senere på dagen ble flere døde funnet og brakt inn til Risør, hvor flaggene vaiet på halv stang.
Etter en høy-tidelighet i kirken ble de fleste overført til hjemsteder noen få dager senere. Tilsammen mistet H mann livet.» En tid etter ble Birger Karlson,
en av de omkomne, funnet på Nesheimstranden på Lista, og begravd der. Av de overlevende fra Osman fikk tre-fire mann et kortere sykehusopphold for frostskader,
mens Langeland måne gjen-nomgå en rekke operasjoner. Begge bena var svekket, og syv av de frostskadde fingrene måtte tit slutt amputeres.
Avskjedsbrev til de pårørende
På selve julekvelden 1915 krevde Sunnivabrottet igjen sine ofre. Sjøforklaringen den 28. desember og de offisielle
meddelelser av den 27. desember, beretter om forliset. Tremasteren Lyra av Kalundborg, tidligere hjemmehørende i Arendal,
strandet ved midnattstider julaften ved Langholmen utenfor Lyngør. Skipets fører, Søren Peter Svendstrup, forteller
at Lyra var på reise fra Halmstad til Porsgrunn i ballast, og at de hadde hatt mye styggevær med snødrev og tåke underveis.
Siste observasjoner var blitt tatt den 23. desember klokken 12 middag, da de et øyeblikk hadde hatt svenskekysten i sikte.
Det blåste på dette tidspunkt en til-tagende storm fra øst-nordøst, varierende i styrke fra 8 til 10, med svær sjøgang.
Strandingen fant sted klokken ett om natten, og Lyras for-lis var totalt. Riggen gikk overbord med det samme skipet tok grunnen,
og bare en del av mesanmasten sto igjen. Forskipet sank i løpet av et par korte minutter da styrbord side ble fullstendig knust.
Mannskapet fikk i siste øyeblikk reddet seg over på akter-skipet, som ble kastet så høyt opp på et skjær at kahytten lå
delvis fri for brottene. Her tilbrakte de julehelgen, ti mann i alt, omgitt av storm, kulde og et opprørt hav. Kaptein Svendstrup
hadde vært av den oppfatning at de hadde strandet på en ubebodd kyst-strekning. Det de hadde kunnet skimte av land gjennom
snø-tykke og skodde, var bare isbelagte, golde heiknatter…
Langholmen, en novemberdag femti år etter: «Her sto vi… » Lyngør-fiskeren Anders Nilsen løfter ne-ven og peker. «Og der hvor du
ser han brekker ca. 40-50 favner fra oss, der lå Lyras akterskip.» Vinden er østlig. Sjøen utover går hvit, den topper i strømdraget.
Horisonten er lav. Det ligger regn og uvær i luften. På innsiden smyger sundet seg mellom noen småskjær og skiller oss fra det øvrige
Lyngørlandet. Selv minnes jeg dette farvannet som en smilende idyll fra et tilfeldig sommerbesøk. I dag, i novembergråheten, fortoner
det seg så helt annerledes. Intet veksler slik med årstidene som den ytterste skjærgård. Det finnes ingen bebyggelse på Lyngørs utside.
Vegetasjon-en er sparsom, knausene steile, værbitte og golde. Vi søker ly bak en berghylle mens det halvglemte epos manes frem av
Anders Nilsen, som selv var med på å skape det: «Vi ante ikke hva som var skjedd før utpå morgenen annen juledag. Det hadde vært et
forferdelig uvær hele helgen. At jeg selv kom med var rene, skjære tilfeldigheten. Jeg gikk på styrmannsskolen det året, men var
hjemme i helgen, og på den måten fikk jeg feire min fødselsdag på Langholmen — jeg fylte tyve år samme dagen som danskene ble halt
i land. Hvem som kom med beskjed om at en skute var gåen, tør jeg ikke si. Fra Sandøya ble det telefonert at de hadde sett vrakgods,
og like etter ringte også nøytralitetsvakten på Langhei ved Gjeving og fortalte at de kunne se en brukket mast stikke opp bak
Lyngørlandet. Vi gikk mann av huse, som det heter. Rasket med oss det utstyret vi hadde for hånden, trosser og liner. Til sammen var
vi vel en 10-12 mann, blant dem Nils Los og doktor Hansen. Det var ikke mulig å komme hit ut sjøveien, runde landet ved Lyngør fyr slik
vi gjorde i dag. Det var tung sjø, et veldig hav sont sto på land. Men båt måtte vi jo ha, skulle vi kunne gjøre nytte for oss.
Vi tok med oss et par prammer fra innsiden, og dro dem med oss over Lyngøreidet. Mye snø var det, men vi jevnet ut de verste hullene
og gropene i terrenget, og det gikk forholdsvis glatt. På denne måten tok vi oss over til utsiden og ned til sundet og rodde derfra
over til Langholmen. Men her støtte vi på det første alvorlige problemet: Hvordan skulle vi få etablert for-bindelse med folkene på vraket?
Å sette ut i heksegryten i de små prammene var håpløst. Redningsarbeidet måtte skje her fra holmen, fra land. Red-ningsgevær hadde vi ikke,
den eneste muligheten var å utnytte de fordeler strøm og sjø kunne gi oss. En korkbøye ble festet til en line og slakket ut, og heldigvis,
etter flere forgjeves for-søk, drev den såpass nedpå ut de fikk fisket den opp ombord på akterskipet. Vi fikk nå halt til oss en trosse og
samtidig med den en noe smekrere line til å dra folkene inn med. Ombord på Lyra hadde de i mellomtiden fått rigget til en båtsmannsstol,
og tampen av trossen fikk de gjort fast oppe i mesan mers, det sto ennå en stump av masten igjen på akterdekket. Men her på holmen var det
ikke lett å finne noe feste som vi kunne stole på ville holde. Det var bare snø og is alle steder. og håpløst å finne et sted hvor vi kunne
få slått fast en bolt. Til slutt var det ingen annen råd, vi måtte danne et levende ankerfeste, prøve å holde trossen i nevene. Vi hugg groper
i isen så vi kunne få solid spenntak med bena, satte oss ned på berget, dro inn slakken og lot den første komme. Det ble et spenn på ca. 100 meter,
så det svei litt i nevene når trossen ble belastet — men det holdt. Glemmer aldri den første vi fikk inn. En ganske ung gutt, kunne vel ikke
være mer enn 15-16 år. Han krøket bena da han var midt på trossen, for det var nytt tauverk som strakte seg så han var kloss nede i vannet,
men i det samme han tok land, smilte han over hele fjeset. — Gledelig jul, var det første han sa da han kjente fast grunn under føttene.
Det vakte stor jubel hos oss alle sammen. Jeg tror alle tenkte det samme: Dette går bra, med litt tålmodighet greier vi å få hele besetningen i land.
Og som kjent gikk det greit. Samtlige ble reddet. Ti mann i alt — den siste vi halte i land, sent på ettermiddagen, var skip-peren. Vi utførte
såmenn ingen heltedåd. Redningen av Lyras mannskap var ikke forbundet med livsfare. Men et blodslit, —ja, det var det. Til d ha oppholdt seg
38 timer på et vrak, var danskene i god form, men noe særlig håp om å komme fra det med liver i behold hadde de ikke hatt. Natt til annen juledag
hadde det flere ganger sett ille ut, sjøen var grov, og de følte at vraket når som helst kunne gli av grunnen. Første juledag hadde samtlige
skrevet avskjedsbrev til sine pårørende. Brevene var blitt lagt i en vanntett beholder som ble forseglet. Om galt skulle skje, håpet de at
denne ville bli funnet, og at den siste hilsen ville nå frem. Det som i første rekke reddet Lyras besetning, var at de kunne søke bi i kahytten.
Der var de beskyttet mot kulden. Hadde ikke det vært tilfelle, er jeg stygt redd for at vi hadde fått oppleve en gjentakelse av Sunniva-tragedien.
Også den kan jeg huske. Da var jeg bare 12 år. Hele bukta inn mot Krigsholla fløt av vrakgods og logwood, og innimel-lom dette lå døde mennesker.
Det var et forferdelig syn. Det er forresten merkelig å tenke på at begge de skutene som har forlist her ute, er bygget i Arendal. Ja, det sies
til og med på samme bedding. Og så har de begge forlist på samme skjær — den ene under norsk, den andre under dansk flagg. Snakk om livets
underlige tilfeldigheter. Om kvelden samme dagen som Lyras besetning var blitt reddet, ble vi innbudt til doktor Hansen, både det danske
skipsmannskapet og vi andre som hadde vært med her på Langholmen. I løpet av samtalen sier gamle Nils Los henvendt til skipperen: — Du kunne
gjerne ha lagt en treklodde over den trossen, det var så tungt å dra. — Jeh, jeh, svarer den andre, — det ska’ vi skam gøre neste gang.
Replikken vakte jubel. Den danske skipperen hadde nett-opp fortalt at dette var fjerde gangen han forliste.»
S.Lyra« – NTLH
532 brt – 491 net – . 142,1 x 33,8 x 15,9 (*•*) , Bg. som 3-mst skonnert af – omtaklet til barkentine før salget til Danmark
Arendal 1890.
Bg.t. Jul. E. Hanssen, Arendal: “Lyra” – HVCP. AV oe : s.t. A/S Lyra – p.L. Boe, Arendal.
19/<P; s.t. p.A. Carlsson, Bergqvara (Sverige) “Lyra” – JRQH – Reg.5058.
31.8.1915 a*ai. s.t. A/S Mot or skib s s el skab et Marienborg, Kalundborg.
24.12.1915: Totalforlist p.r. Halmstad – porsgrunn i ballast. Sunket ud for Arendal under øNQ- storm. Besætningen reddet.
Redningsskøyten Risør I
Mens skip gikk ned, og sjøbuer ble feid på sjøen, mens kystboeren forsøkte å ta hånd om sin eiendom og få
landsatt sine småbåter, mens sjøfolkene om-bord på de slingrende fartøyene inne i havnen kavet for livet
med å sette ut nye fortøyninger i håp om at de ville holde, mens telefonnettet og elektrisitetsforsyningen
brøt sammen mens alt dette skjedde i storstormens ragnarokk, gjorde fire mann ombord på en liten seilskøyte
seg klar til å stikke til sjøs ut fra Risør. Redningsskøyten Risør I gikk ut klokken 7.40 om morgenen den
4. desember. Vannet var da sunket ca. en og en halv fot stormen var tilsynelatende noe avtagende.
Endel sjøfolk som befant seg nede ved bryggene, hadde en liten prat med skøyte-mannskapet, og på en bemerkning
om det ikke var risikabelt å gå ut i slikt vær skal skøyteføreren Johannes Martinsen ha
svart: «Det er nok nettopp etter en natt som denne at vi har noe på sjøen å gjøre.» Gamle Henrik Los minnes
det som det skulle vært i går: «Vi sto oppe på Lillevarden, jeg og min svoger Martin Gregertsen, og vi fulgte
dem med øynene da de sto ut i Loknesgapet. Klokken var omkring åtte. På utsiden brøt det på gode 12 favner vann,
noe som hører til den ytterste sjeldenhet. Jeg kan ikke huske å ha sett grovere sjø på Sørlandskysten i de
46 år jeg var los. Vi fulgte dem med kikkerten til klokken 9.30 — du ble de borte for oss i havrokket.
Sannsynligvis var vi de siste som så dem fra land. Det var så meningsløst det som skjedde — de var jo alle
forholdsvis unge. Hva som kan ha hendt, er umulig å si, man kan bare gjette. Jeg heller sterkt til den oppfatningen
at de har kommet inn i et grunnbrott, og så er de blitt brutt ned.» Den aller siste hilsen fra Risør I kunne senere
dampskipet Capella bringe. Klokken 12 samme formiddag hadde den møtt skøyten ca. fire kvartmil av land; den lå
da for klossrevet seil med kurs sør-sørvest i det opprørte hav. Den 9. desember bringer avisene denne triste
meldingen: «Nå hersker det dessverre ikke lenger noen tvil. Redningsskøyten Risør må anses for å ha gått
tapt.» Norges Handels- og Sjøfartstidende reiste skøyte og mann-skap dette minne: «Under den siste stormen
gikk redningsskøyten Risør til havs med 4 mann ombord. Ingen har sett den siden.
Det er også blitt stille etter den, så stille som minnet om den bølgen som begravet det lille fartøy. Enhver nasjon
må stille flere eller færre borgere oppgaver hvis løsning krever særlig stor oppofrelse og personlig mot. De mest adlende
av disse oppdrag er hvor liv settes i vove for å redde andres som er i fare. Oppofrelse av egen lykke, muligheter, kjære
pårørendes velferd og av eget liv — kort sagt av alt det vi mennesker klamrer oss til med selvoppholdelsesdriftens
hele energi — det å frivillig ofre alt dette for å berge andre som man ikke engang kjenner av navn, er det
høyeste hvortil noen kan nå. Den enkeltes bedrift, hvori denne innsats er gjort, skattes da også gjerne høyt.
Men det er ikke fritt for at vanen gjør oss litt sløve overfor dem hvis gjerning er en stadig fortsatt innsats av
livet for andres skyld. Det er jo nettopp deri at redningsskøytemannskapenes oppgave består. Som en stormfugl
skal de være ute hver gang det går på livet løs, og uten tanke på seg selv redde andre. Det er til heder for
nasjonen at den kan skaffe skøyte-besetninger som fyller denne svære oppgaven. Heldigvis står folkenes sjødyktighet
på høyde med deres mot. Dette er vel forklaringen på at skøyter så sjelden blir borte. Men nå som ulykken har vært ute,
må nasjonen kjenne sin plikt overfor døde og levende. La oss gi heltene den heder de fortjener — den største noen
borger kan fortjene. La det bli sørget godt for de etterlatte, om det er noen. Og la det store tap som Redningsselskapet
har lidt, bli erstattet.» Dagen etter at redningsskøyten Risør I hadde gått ut på sin siste ferd, kom en ny havarist inn
på Arendals havn. Det danske skonnertskipet Pelos på vei til England hadde forsøkt å ri stormen av i Nordsjøen. Skipet
var sterkt ramponert, og førte flagget på halv stang. En lettmatros var gått overbord, og skipperen betegnet uværet som
et av de verste han hadde opplevd.
Den mest grufulle seilskutetragedie: Men Sandefjord-sjømann overlevde
Den 18. juni for 106 år siden ble begynnelsen til en fryktelig tragedie for seilskuta Errol.
Bare fem av 22 om bord overlevde skipsforliset. En av dem var stuert Eilert Jensen fra Sandefjord.
Fullriggeren Errol var eid av Mandals største jernseilskutereder A. P. Ulriksen. Den 15. april 1909 gikk skuta med
600 tonn sand fra Peru med Newcastle i Australia som bestemmelsessted.
Offiserene var norske, mens det blant mannskapet var både norske og utlendinger. Tømmermann var Anders Johnsen fra Horten.
Blant mannskapet var Eilert Jensen fra Sandefjord.
På turen hadde kaptein Andreassen med seg sin hustru og fire barn, tre jenter og en gutt i alderen tre til åtte år.
Det samlede antall mennesker ombord var 22.
LES MER HER
Foto: Nasjonalmuseet
LES HISTORIEN OM KAPRINGEN AV HAABET AV SVELVIK
