Fra kaien ser du skutesiden og overbygget, og noen kraner på dekket. En for hvert lasterom. Så er det fortøyningsvinsjer i begge endene og ankerspill forut. Overbygningen har 4 dekk inkludert brodekket, og man kan skimte de utvendige leiderne mellom dekkene. Fallrepet på babord side er låret ned til en meter over vannet.

Selv med denne størrelsen her inne i havnen, så ser ikke skipet så imponerende ut der det ligger og svinger etter ankerkjettingen i den svake brisen. Man ser nesten ikke at det er liv om bord, men det er tidlig på søndags morgen, og «det er et synsbedrag». Ikke alle forstår dette utsagnet, for skipet ser jo ikke så imponerende ut.

Men det hele forandrer seg straks man kommer om bord via fallrepet, og går inn i innredningen. Da er det som om man har kommet til en annen verden med et eget samfunn. Siden det er tidlig søndags morgen har ikke mange tørnet ut enda, så man ser nesten ikke folk.

Det første du legger merke til er tverrskips og langskips korridorer og dører inn til forskjellige rom. De fører inn til mannskapets lugarer med toaletter og bad. Så er det byssen og messerom, dagligrom, vaskerom, vifterom, proviantrom med kjøle og fryserom, lagerrom, og helt nederst i skipet strekker maskinrommet seg under hele overbygningen.

Der finner du dieselmotorene som sørger for framdriften og de som driver generatorene som produserer den elektriske kraften. Det går rør med ventiler i alle størrelser og i alle retninger. Her finner man også mange forskjellige pumper, oljetanker, kompressorer og en mengde andre ting som må til for at skipet skal fungere. Videre finnes maskin kontrollrommet, og verkstedet med stores rom for teknisk utstyr.

Fra første dekket kommer man via en innvendig leider opp på neste dekk. Korridorer og mange dører der og. Her ligger lugarene til offiserene. Man fortsetter videre opp på neste dekk. Der har kapteinen og maskinsjefen sine lugarer helt i forkant. De er som små leiligheter med salong, sovelugar, bad og kontor. På dette dekket finnes også vifterom for innredningen, vaskeri, noen tekniske rom, og skipets salong samt konferanserom. Det neste dekket er brodekket.

Det inneholder skipets bro, bestikken, radiorom, lugar for telegrafisten, loslugar og papirlocker. Broen strekker seg over hele skipets bredde og er full av allslags instrumenter som brukes til navigeringen. Ute på båtdekket henger livbåtene fra sine daviter og det er redningsflåter i stativer, samt en «mann over bord båt». Midt i det hele rager en stor skorstein som kommer opp midt på overbygningen og hever seg et stykke over. På toppen av overbygget som av enkelte på spøk kaller for «monkeytoppen», står en ganske kraftig mast som inneholder lanterner og signallys.

Til denne masten finner man også antennene til radarene og diverse piskantenner, samt antenner til skipets radiostasjon. Alt dette og litt mer inneholder overbygningen du ser fra kaien. De fleste skip i denne størrelsen har en heis mellom alle dekkene. Man tar denne ned til hoveddekket, og går deretter utvendig og forover langs dekket.

Lukene er åpne, så man kan se ned i lasterommene. Store rom som er mye større enn du trodde når du sto på land og så utover. Der nede skal lasten ligge. Det er det som skaffer inntektene til skipet. Ved hver luke er det kraner for å løfte lasten til og fra skipet.

Så fortsetter du videre forover og kommer til der hvor dekket er løftet opp et nivå fra hoveddekket. Du er nå kommet helt forut på skipet.  Dette dekket kalles for «bakken», og her er fortøyningsvinsjene og ankerspillene plassert. Det er også sveiset fast «pullere» flere steder i dekket, for å feste trossene i når skipet ligger til kai.

Under dette dekket ligger et stort rom. Adkomsten dit er rett inn fra hoveddekket. Dette rommet som er det forreste på skipet, kalles for å være «under bakken.»

Det råder alltid en egen atmosfære under bakken. Den består av en støyende stillhet som lukker ute alle andre lyder fra skipet. Der er det også en blanding av lukter som ligger nesten lagvis innover i rommet, og som kommer fra trosser som ligger i kveiler, maling, hydraulikkolje og sjø, Her inne er du i en annen egen verden igjen.

Når skipet er i fart høres den brusende lyden av sjøen som klyves av baugen, og overdøver lyden fra skipets motorer langt akterut. Denne lyden varierer takten etter hvordan været og sjøen er, og etter skipets fart gjennom vannet. Den samme takten høres fra sjakler og kjettinger som henger i sine stativer og rasler og slår mot hverandre, samt ramlingen fra løse deler som sklir frem og tilbake i skuffer og skap.

Rommet under bakken inneholder også sjappene til båtsmannen og tømmermannen. Her har disse to underoffiserene sine verktøy og utstyr. Der er også et avlukke for hydraulikk aggregatene til de forreste fortøynings vinsjene og ankerspillene.

På begge sider, rett under ankervinsjene, ligger kjetting kassene. De inneholder ankerkjettingene.  Det er hull gjennomføring i dekket som kjettingene går gjennom, og deretter over vinsjenes kabelarhjul, og fortsetter gjennom ankerklysset til ankrene. Et på hver side.

Man kan sikkert skrive mange andre ting om rommet under bakken, men det som er nevnt her er ganske likt fra skip til skip, og er en viktig del av skroget.

Akterut på popp dekket finner du fortøyningsvinsjer. Også her er det et rom med hydraulikk aggregater. Her er det også en sveisesjappe med et eget rom for oppbevaring av gassflasker. Du finner også et rom for oppbevaring av brannvern og oljevernutstyr. Et rom for brannslokking i maskinrom og lasterom og som inneholder mange tilkoblede sylindere med CO2 eller Inergen gass.

Skipet som ligger der, inneholder mye mer enn du kunne tro hvis du ikke var sjømann. Du synes kanskje det ser fint ut, og det kan godt være at det er det.

Men da skal du huske på at i det flytende og lille samfunnet hvor omgivelsene er beskrevet, og hvor mange ting sikkert er glemt å nevne, så er det folkene om bord som «skaper skipet.»

Det finnes sjøfolk som udefinerbart føler stemningen om bord med det samme de setter foten på dekket.

Altså om det er et bra eller dårlig skip å jobbe på.

Hele dagen etterpå gikk med til å vente på ambassadøren «Him Self.» Det var kun han personlig som kunne utstede visum. Klokken fem om ettermiddagen ble jeg jaget ut. Visumutstederen hadde ikke dukket opp. Kom tilbake i morgen. Telefon til rederiet om hva jeg skulle gjøre. Altså tilbake til hotellet og ny overnatting. «Bare ta det helt med ro. Båten skal ingen steder med det første.» Jeg begynte å få bange anelser. Det samme gjentok seg neste dag. Den tredje dagen ble jeg endelig vinket inn til det aller helligste.

Nå er jeg vel bevandret i alkoholens virkninger og ettervirkninger, så jeg skjønte straks at den store og glinsende feite klumpen som satt bak et enormt skrivebord var alvorlig fyllesyk. Han så ut til å komme fra en kjempefest, og hadde derfor ikke vært på ambassaden på en stund. Med kulerunde øyne vurderte han nå denne makken som var kommet inn til han. Så dro han pusten dypt og brummet: “You must give me fifty dollar and give me your passport.”  Rederiet hadde forberedt meg på å ha mye amerikanske dollar klar til smøring. Pengene gikk rett i lommen hans. Så sukket han dypt og skjelvende, og dro ut en skuff i skrivebordet, hvorfra han tok opp et stempel som han brukte i passet mitt. «Have a nice stay in my country» brummet han og dermed var seansen over. Jeg var klar for Nigeria.

Vi sto i en lang rekke i ankomst terminalen på «Lagos Internasjonal Airport» for å komme gjennom passkontrollen og toll. Køen sneglet seg fryktelig sakte fremover, og det var veldig varmt og fuktig i luften. For det meste var det fargede personer i køen.  Noen få hvite. Så kom det plutselig tre bevæpnede politifolk inn i hallen. De marsjerte rett bort til meg, og dro meg med gjennom noen dører. Videre gjennom mørke korridorer og opp og ned trapper. Det så ikke helt bra ut, og jeg var ikke særlig høy i hatten. Vi kom inn på et nesten mørklagt kontor. Det var bare en liten lampe der med en skjerm rundt, som lyste på et skrivebord. Hva som ellers var i rommet ble skjult av mørket. Jeg fikk beskjed om å vente. Politifolkene forduftet.

Så sto jeg der og svettet og visste ikke hva. Med ett dukket det fram, som en ånd ut av mørket, en diger person. Etter uniformen å bedømme måtte han minst være general. I det dunkle lyset lignet han på Idi Amin. Han sukket og gled ned bak skrivebordet, og dro fram en skuffe med stempler i. «Welcome to my country. But first you must give me fifty dollar and your passport,” Samme leksa som i Stockholm. Med høytidelige bevegelser stemplet han passet etter først å ha puttet pengene i lommen på generalsjakken sin. «You are free. You can go.» Jaha – jeg hadde altså på en måte vært arrestert. Men hvor skulle jeg gå?

Så dukket det sannelig en ny ånd fram av mørket. Denne var sivil. Han må ha stått der hele tiden og luret i en krok. «Good evening mister Svendsen. I am your agent. I bring you to your hotel.”

Hotellet het «Cæsar’s Palace.»  Ett meget misvisende navn. Men folkene der var hyggelige. Det var aircondition på rommet som fungerte etter start og stopp metoden. Hver gang det startet hørtes det ut som om det var en stor dieselmotor som skulle i gang. Det var ikke så lurt å stenge av hele anlegget fordi det var kvelende hett og stor luftfuktighet. Vannet som kom ut av kranene på badet var brunaktig og luktet ikke helt bra. Toalettet var en slik pedaldass med et hull i midten. Man satt på huk og siktet. Utslippet gikk rett ned i kloakken uten vannlås. Derfor var det laget et lokk av finerplate og en gummipakning for å legge over slik at ikke lukt kom opp når dassen ikke var i bruk. Det manglet såpe, så jeg ringte ned i resepsjonen for å få en. Det var en slik telefon med sveiv på, og jeg måtte rope så høyt for å bli hørt at det var kanskje ikke nødvendig med telefonen. «Very difficult to get soap», var svaret, men hvis jeg hadde noen dollar så kanskje. Etter en stund kom et eldre skremsel på gummisandaler slufsende bortover korridoren med såpen. Det var en vanlig liten hotellsåpe som var saget i fire deler. Jeg fikk den ene firedelen. Restauranten var ok og det var maten også. De sa det var løvekjøtt, men det var bare tull. Eller kanskje de mente at en løve hadde drept kjøttet.

Da jeg skulle gå til køys tok jeg ikke sjansen på vannet. Jeg pusset tennene i whisky, og drakk øl som jeg hadde fått med fra restauranten.

Det tok et par noen dager før jeg fikk komme om bord. De ville vel suge mest mulig penger ut av oppholdet på hotellet, og agenten hadde sikkert sine prosenter. Å gå ut i byen alene var ikke å tenke på. Det var mye uroligheter i landet fordi forskjellige stammer kjempet om makten. Jeg kunne få en guide. Det var broren til agenten. Så kunne han tjene han noen slanter han og, men jeg sto over.

Båten lå for anker på reden, og endelig etter et par dager ble jeg hentet og fraktet om bord med en taxi båt. Det føltes bra å komme om bord igjen etter fire måneder hjemme, og det er rart, men mange hadde det på samme måten. Selv om man hadde det godt hjemme, så kunne fire måneder fri være litt lenge av og til. Det var mange igjen av de samme Filippinene fra sist jeg var om bord. Kapteinen, overstyrmannen og elektrikeren som alle var norske var skiftet ut, men jeg kjente dem alle fra tidligere. Etter et par dager var jeg tilbake i den samme tralten igjen. Ingenting var forandret fra sist jeg var om bord, men det skulle komme mange slitsomme og vanskelige dager i Nigeria.

Mest av alt minnet han om en professor fra ett av de store franske universitetene, som nok hadde noen meget spesielle personligheter, slik man hadde sett dem på filmer. Kanskje prøvde han å være en av dem. Forhøyet i finheten til langt over oss vanlige dødelige.

I den neste timen skulle han undervise maskinsjef klassen i faget kjemi. Han kom inn gjennom døren og hilste oss med ordene «Bonjour Mes Monsieurs». Nå var det også slik at han var nøye med hvordan vi tiltale han. Skulle vi ha kontakt måtte vi titulere han med «Monsieur Lothe» ellers var det nytteløst.

Men selv slike forfinede mennesker har sine små hemmeligheter og feil. Og her var Monsieur Lothe havnet blant karer som var flinke til, og nådeløs, når det gjaldt å oppdage og kommentere diverse særegenheter hos lærerne.

Sjøfolk blir gode menneskekjennere, og monsieuren var vår yndling og fargeklatt. I festlige lag var det vanlig å herme etter hans måte å være på. Men vi var alle enige i at han var meget flink til å undervise i dette for oss kjedelige faget.

Monsieur Lothe underviste mye på tavlen. Han brukte en liten pekestokk til hjelp. Den pleide å henge på en krok ved siden av skrivebordet. Stokken var en fin liten sak, omtrent 30 centimeter lang og smalnet fra skaftet til en liten avrundet spiss i enden.

Nå var det slik at Monsieur Lothe oppi all finheten sin var mye plaget av noe så alminnelig som kløe i ørene, til stadighet måtte han til med lillefingeren. Men så fant han ut at pekestokken var et ypperlig verktøy til dette.

Da grov han langt inni øregangene med spissen. Dette var jo i sterk kontrast til hans ellers så perfekte måte å være på, men det er jo ikke så greit å få gjort dette på en pen måte.  Noen ganger fulgte det med ørevoks ut, det så vi tydelig. Da knipset han dette med en elegant pekefinger ned i papirkorgen.

Livet er fullt av motsetninger, og slik var det også på Haugesund Maskinistskole.

Den neste timen handlet det om sjømannsloven. Læreren da var en helt annen type enn Monsieur Lothe. Han kom subbende bortover korridoren. Mørk og dyster, i loslitte klær. Alltid i en sid frakk med oppbrettet krage, og hilste aldri på noen elever.

Undervisningen begynte med: «Vi leser fra side 129, så svarer dere på spørsmål fra meg etterpå. Enkelt og greit, og gørr kjedelig. Han fikk kallenavnet KGB allerede fra første timen.

I et normalt klasserom sitter jo læreren fremst, og med ansiktet vendt mot elevene. I alle fall var det slik den gang på denne skolen. Vi var 16 elever, og derfor var det 32 øyne som fulgte med på hva læreren foretok seg. Han KGB var litt distre og måtte alltid fingre med ett eller annet.

Det kunne være en kulepenn, blyant eller annet som var for hånden. Av og til puttet han litt av kulepennen i munnen. Det gjorde kanskje godt å småtygge litt på den. En dag oppdaget han pekestokken. Den var jo perfekt til å sitte og veive med. Og selvfølgelig måtte han prøvesmake på den. Vi fulgte godt med. Noen holdt pusten.  Alle visste jo hvor den hadde vært før.

Restene etter ørevoksen til Monsieur Lothe må ha falt i smak hos KGB. Han smattet ivrig.

Kanskje Monsieur Lohte og KGB noen ganger lurte på hvorfor elevene tilsynelatende enkelte ganger fulgte godt med i timene, og også noen ganger var lattermilde, men jeg tror aldri noen av dem fant ut av det der med ørevoksen. Og vi holdt kjeft.

Man måtte bare ikke banne når han var i nærheten. Det likte han ikke. Flere ganger hadde han kommet med irettesettelser hvis en av hans gutter kom med henvisninger til Djevelen og Satan, eller noen av deres slektninger samt deres gjøremål.

I maskinrommet var det meste av maskineriet i god stand. Men de plagdes mye med en sirkulasjonspumpe for kjelevannet til eksoskjelen. På grunn av det varme vannet som denne pumpen skulle arbeide med så hadde den en spesiell konstruksjon og var ikke så helt enkel å holde ved like.

Dessuten var den plassert på et vanskelig tilgjengelig sted. Mellom noen glovarme rør borte i en krok. Titt og ofte var det nødvendig å reparere på denne pumpen.

Så en dag da chiefen var på sin daglige runde for å kontrollere rikets tilstand, så oppdaget han at det var stor aktivitet borti kroken hvor denne pumpen var plassert. Dampføyken sto ut derifra og det hørtes bankelyder og roping. Han smøg seg inn der for å hjelpe til hvis det trengtes.

Førstemaskinisten holdt på og skrudde på rørkoblingene til denne pumpen. Det var spesielt den på baksiden som var vanskelig å komme til. Det var der det lekket ut varmt vann og damp. Chiefen tok en rørtang for å holde igjen slik at de kunne skru til koblingen.

Men det var trangt og varmt og verktøyet glapp til stadighet. Førstemaskinisten ble mer og mer irritert. Han hadde vært plaget med denne forbannede pumpen hele vakten. Han hadde sagt mer enn et banneord i de siste timene. Men nå var chiefen her, så det var best å passe munnen.

Plutselig glapp rørtangen igjen, og en stråle med varmt vann traff 1. maskinisten i brystet og noe sprutet bort på chiefen. De måtte trekke seg unna i full fart. Da klarte ikke førstemaskinisten å holde seg lenger: ”Faen steike i helvete. Forpulte drittpumpe. Det er like før jeg tar slegga og knuser hele djevelskapet”.

Da ser chiefen strengt bort på førstemaskinisten og utbryter: ”Jau – Eg lyt no seia nett det same”.

Båten vår, en midtskips stykkgodsbåt het M/S Breim, og var på vei fra Hamburg til Panama. Denne morgenen var vi midt i Florida stredet. Været var pent, helt speilblankt hav, og temperaturen var over tretti grader i luften.

Midt under frokosten begynte båten å svinge og hovedmotoren slakket ned for så å stoppe helt. Alle gikk ut på dekket for å se hva som var på gang. Det er ikke vanlig at en båt på langfart slakker på farten midt i turen. Da er det enten maskinskade eller noe mer spennende som foregår ute på havet.

Skipperen sto ved rekka og så ned til de elendige. «Hva i helvete skal jeg gjøre?» Han slo hjelpeløst ut med armene, og tenkte nok på forsinkelse i seilingsplanen og andre ubehageligheter. «Ja, du kan vel ikke forlate dem her ute kaptein», svarte tømmermannen som var eldste mann om bord, og som hadde vært sjømann under den andre verdenskrigen.

Han hadde overlevd både forlis og verre ting den gang. Den værbitte hamarøyværingen var kvass i blikket og stemmen.

«Dere får rigge til fallrepet, og låre det ned til vannlinjen. Så tar vi dem ombord.  Og så henger dere et nett over rekka og ned i sjøen som en sikkerhet. Få opp farta.»  Skipperen hadde bestemt seg. Det er en uskreven lov på havet at mennesker i nød skal hjelpes uansett.

Det ble mye plunder med å få alle fra den lille båten om bord til oss. De var utmattet av mangel på det meste. Han som hadde lagt i bunnen, og som vi trodde var død, var så vidt i live, men meget svak.  Etter at vi hadde fått båret og slept dem opp på dekket våres ble det bestemt at vi også skulle ta om bord den lille båten.  Vi rigget til bommene på femmerluka og klarte å strekke det nettet vi hadde hengt over rekka under båten og dermed heiset vi hele greiene om bord.

De kom fra Cuba, og var flyktninger fra Fidel Castro. Høyt utdannede folk som sto på en liste over fiender av revolusjonen. Militæret hadde jaktet på dem i lang tid før de hadde klart å få tak i den lille båten for å flykte over til Florida i USA. De var desperate.

Det sto vel om livet deres både på den ene eller andre måten. Midt på natten for tre døgn siden, hadde de lagt ut fra et sted rett øst for Havanna. Derfra var det den korteste strekningen over til Key West i Florida. Militæret hadde vært rett i hælene og hadde skutt etter dem. Noen kuler traff båten og en av dem i overarmen. Den hang bare og dinglet.

Det var han med den blodige fillen. Utrolig nok var ingen andre truffet. Flyktningene kom seg unna i mørket. Patruljebåter hadde også lett etter dem, men de ble ikke oppdaget. Etter hvert hadde båten blitt fanget av den sterke nordøst gående havstrømmen som følger Floridas østkyst, og så havnet de oppover i Floridastredet. Bensinen til motoren tok slutt, og senere vannet og maten. Alle var amatører på havet.

Vi tok oss av dem som best vi kunne. De fikk vann og mat. Så fikk de dusje. De luktet ikke helt godt. Vi hadde innsamling for å gi dem klær fordi det lille de hadde med seg var skittent og temmelig slitt. Det ble også foretatt en rask innsamling av penger til dem.

Det ble noen dollar. Den lille babyen og moren ble tatt ekstra godt vare på. Vi hadde en kvinnelig telegrafist og to messepiker om bord og de puslet rundt dem og visste nesten ikke hva godt de skulle finne på for å hjelpe. Det var verst for han som hadde fått et skudd i overarmen.

Det så ut som om benet var knust, og det så forferdelig ut. Han likbleke i bunnen av båten hadde sterke smerter i brystet så vi trodde det var noe med hjertet. Det ble utført førstehjelp på dem etter beste evne, men det var ikke så mye vi kunne gjøre.

Etter å ha vært i kontakt med US Coast Guard over radio ble vi dirigert inn til Miami da det var den nærmeste havnen. Det trengtes hurtig hjelp til de to som var skadet, og vi var ikke så langt unna.  På kaien var en stor «velkomst komite» med ambulanser, politi, immigrasjons myndigheter og etablerte representanter fra den Cubanske befolkning i Miami.

Flyktningene ble tatt i land under streng bevoktning fordi det jo kunne være kriminelle blant dem, men det betydde imidlertid ingenting for oss hvem de var. Vi hadde gjort vår plikt ovenfor folk i nød på havet, og det var de meget takknemlig for. De gråt av glede når de takket oss.

Den lille båten ble også tatt i land. Men påhengsmotoren som så ut til å være en av de første eksemplarer som var laget noen gang, fikk maskinsjefen overta. Han skrudde på den i ledige stunder etterpå.

M/S «Breim» hadde noen turer rundt til forskjellige steder i Sør Amerika, og tre måneder senere havnet vi tilbake til Miami på en ordinær lastetur. Dagen etter ankomst dukket det opp en stor delegasjon av cubanere om bord.

Det var flyktningene og en del slektninger av dem som kom om bord for å takke for livet. De så mye bedre ut enn sist vi så dem. Han med skuddsåret hadde fått amputert armen. Han var likevel fornøyd. Dødens alternativ hadde vært verre. Den likbleke fra bunnen av båten var operert for hjerteproblemer og var helt frisk.

Det ble en høytidelig stund og vi var kanskje ikke tørre i øynene noen av oss.  Flyktningene hadde med en gave til båten.  Den var en gedigen lysestake i sølv med inngravering av navnet på skipet og kapteinen, samt flyktningenes navn og datoen de ble berget.

De ville vi skulle komme på land om kvelden, og være gjester i et party. Men vi skulle seile om ettermiddagen, så det kunne vi dessverre ikke. De håpte vi kom tilbake snart, og da kunne vi møtes. Vi måtte i alle fall ta kontakt hvis vi noen gang trengte hjelp til noe i Miami.

Vi kom ikke tilbake dit så lenge jeg sto ombord i «Breim», og jeg tror ikke båten noen gang senere var der. Jeg har vært i Miami flere ganger etterpå at dette hendte, men da med andre båter.  Jeg hadde ikke adresser til noen av flyktningene, og så derfor ingen av dem igjen.

I dag lever det kanskje en 60 år gammel kvinne i Miami som har flettet inn «Breim» i navnet sitt. Det ble sagt at det lille barnet ble oppkalt etter båten vår.