Av Arne Ragnar Svendsen
Båten var nettopp overtatt av det norske rederiet, fra italienske eiere. Det var en stygg jævel av en «OBO Carrier» på 85397 tdw. Hun var bygget i 1972, og bar preg av å ha vært mishandlet fra første stund av. Jeg og overstyrmannen kom om bord der bare noen timer etter at kapteinen og inspektøren hadde signert de siste papirene for overdragelsen.
Det ble et slit, men etter tre måneder var vi nesten ferdig med det som skulle gjøres. Det krydde om bord av inspektører fra tyske skipsfartsmyndigheter, havnemyndighetene og skipets klasseselskap. Hundrevis av punkter skulle sjekkes.
En av de siste dagene før planlagt avgang ville inspektørene kontrollere om nødbrannpumpen startet, og om den var i stand til å levere den vannmengden som var foreskrevet. Pumpen var drevet av en dieselmotor av japansk fabrikat, og var plassert helt forut i bunnen av skipet. Man måtte klatre ned en trang sjakt fra dekket under «bakken» for å komme til.
Det ble gjort utallige forsøk, men motoren til pumpen ville ikke starte. To mekanikere fra verkstedet ble satt til jobben for å finne feilen. Etter noen timer kom de opp fra hullet med dårlige nyheter. Der nede hadde det tidligere foregått saker og ting. Nå hadde de etter mye skruing funnet ut at kamakselen på motoren var vridd noen grader slik at motoren umulig kunne fungere.
De tyske myndighetene forlangte at båten ikke fikk forlate havnen før motoren til pumpen var i orden. Det kunne spøke for at vi ikke rakk tidsfristen for avgang. Store summer sto på spill siden vi skulle ta inn en last på en bestemt dato etter avgang Hamburg.
Det store verkstedet vi lå ved hadde sine kanaler for å få tak i reservedeler på hurtig måte. Bestillingen kom i gang, alt tar sin tid, og det var langt mellom Japan og Tyskland, men det gikk greit. 4 døgn senere hadde vi den nye kamakslingen om bord. De to mekanikerne heiv seg rundt og klatret ned i hullet for å montere.
En time senere kom de opp igjen og ristet på hodet. Akslingen vi hadde fått om bord kunne ikke brukes. Den hadde feil dreieretning.
Historien er slik at man trenger ikke å komme med en nærmere teknisk forklaring på dette med dreieretningen. Det er nok å si at det ble mye rabalder på grunn av feilen. Heldigvis var det verkstedet som hadde tatt seg av bestillingen.
Så ble det ny bestilling, og leveranse på hurtigs mulig måte. Dagene gikk. Ingen kamaksling kom. Stor etterforskning mellom fabrikken i Japan og verkstedet. Akslingen var sendt fra Japan med DHL. Flyet hadde mellomlandet i Paris, og der forsvant alle spor.
Skipet var klart for avgang så snart nødbrannpumpen var i orden. Men den rette akslingen var forsvunnet. Hva som foregikk på høyt plan vet ikke jeg, men resultatet ble at skipet ble utstyrt med en midlertidig montert hydraulisk nødbrannpumpe. Denne kostet i leie noen tusen tyske mark pr. døgn, som verkstedet måtte betale inntil videre.
Historien har jo en slutt, og den er slik: Med den midlertidige pumpen fikk vi forlate Hamburg. Neste stopp var Safi i Marokko. Der skulle vi laste kunstgjødsel til Brazil. Ved ankomst Safi sto de to tyske mekanikerne på kaien og vinker.
De hadde med seg den rette akslingen. Den ble montert og samtidig demonterte de den midlertidige pumpen, som så ble tatt i land. Motoren og pumpen ble prøvekjørt. Alt i orden. Men hva hadde hendt med kamakselen som var savnet så lenge? Hvor ble den funnet? Joda, tro det eller ikke. Den hadde dukket opp på et gavebord til et bryllup i Paris.