” Denne historien fra andre verdenskrig er gjenfortalt etter en tidligere krigsseiler fra Bodø. “

 

I Liverpool ble vi installert på et sjømannshjem, og ble kontaktet av «Nortraship» igjen. Vi fikk informasjon om at sjøfolk hadde arbeidsplikt, og måtte ta den hyren som ble tildelt. Jeg hadde selvfølgelig ingen fridager til gode, og fikk umiddelbart jobb som 3. maskinist på en gammel kullfyrt steamer, som tidligere hadde fraktet kull fra Svalbard til Leith i Skottland.

Etter at krigen startet gikk skipet i kystfart med alle slags varer fra Manchester, Liverpool og rundt til andre havner over hele Storbritannia. Det var en gammel holk som var veldig dårlig vedlikeholdt. Rust og skitt overalt. På dekket var det så mye steamlekkasjer på rørene til laste og fortøynings vinsjene, at det så ut som et tåkehav framover. På grunn av at skipets tilstand var slik som beskrevet, pluss en del andre ting, så kalte mannskapet henne for D/S «Plimsoller.»

Read More

Dette var i 1965

Vi var tre stykker som skulle mønstre på stykkgodsbåten Ravnanger som tilhørte rederiet Westfal Larsen i Bergen. Reisen skulle gå til til Montreal i Canada. To av oss skulle først med fly fra Bodø til Bergen, Det var matros Vidar fra Finneid/Fauske, så var det meg som var i fra Bodø, og som skulle ut som reparatør for første gang. Den tredje, som vi skulle treffe i Bergen, skulle være smører. Han het Trygve og kom i fra Voss. Fra Bergen gikk turen til Heathrow/London og deretter Montreal. En lang reise, men helt greit.

Vidar var noen år eldre enn Trygve og meg, men vi kom godt overens alle tre. Begge mine følgesvenner var solide karer. Spesielt Trygve. Det var som å få handen i en skruestikke når vi presenterte oss.

Read More

Skipet begynner i «Leidtrafikken.» og er på vei til Buenos Aires.
Passerer vrakrester etter et sunket skip midt i Atlanteren.

Rederiet i Hamburg sendte en representant opp til Gøteborg for å ta seg av det overlevende mannskapet. De skulle sendes tilbake til Tyskland, og noen av dem ville bli overført til krigsmarinen eller wehrmacht. Jeg og den finske matrosen Toivo ble avmønstret fra «Berthold Graf», og fikk utbetalt det vi hadde til gode av penger. Dette gikk helt greit for seg, og oppgjøret stemte etter våre beregninger.

Tyskerne hadde system i sakene. Jeg sa farvel til mine skipskamerater som skulle tilbake til Tyskland. Om de overlevde krigen vet jeg ikke. Jeg traff aldri noen av dem igjen. Toivo reiste tilbake til Finland. Der var vinterkrigen mot Sovjetunionen nettopp ferdig. Han ville se til sin familie.

Read More

Vi kom fra hele landet, deriblant Bodø og distriktene rundt. Full av eventyrlyst valgte vi å reise til sjøs. Mange av oss var bare 15 år gammel, og hadde aldri tidligere vært lenger borte fra hjemmet enn noen få mil.

 I dag hadde det nesten vært på grensen til barnemishandling å tillate så unge å reise ut slik vi gjorde det, men for inntil bare 30 år siden så var dette normalt. Ingen så noe galt i det. I dag er aldersgrensen for å reise ut til sjøs i utenriksfart:18 år for gutter og 20 år for jenter.

Ironien i dette er at i dag er det så å si umulig for en ungdom på 18 år, som ikke har erfaring, å få jobb på en båt i utenriks langfart. Det er kommet inn andre nasjoners sjømenn som har fortrengt de norske. Bare noen ytterst få rederier tar i dag imot norske lærlinger i denne bransjen, hvor vi som 15 år gammel den gang, kunne velge og vrake hvilke båter vi ville jobbe på.

Det ser heller ikke ut til at dagens ungdom synes dette med sjølivet er noe særlig interessant. For de som vil prøve et maritimt yrke eller noe som er nært beslektet til dette, så er det på båter i offshore og på oljerigger det foregår i dag. Der havner mye bra ungdom.

«Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra Keiser Augustus………»
Kapteinen sto i sin beste gallauniform og leste juleevangeliet.

Vi var alle samlet i offisersmessen, bortsett fra de fem som hadde vakt på broen og i maskinrommet. De ville få avløsning senere slik at de også kunne spise middag og få delta i feiringen. En vellykket julefeiring var avhengig av at byssefolkene «sto på.» De hadde den tøffeste jobben. Men de kunne delta innimellom matlagingen og serveringen.

Read More

Motortankeren «Skautorm» lastet gassolje fra en kai langs elven Bonny River, et stykke lenger nedover i elven fra byen Port Harcourt i Nigeria. Med en tett og dampende jungel på begge sider, veldig fuktig luft, og millioner av innpåslitne insekter, så var det ikke noen ønskehavn. Vi hadde vært mye på vestafrika i det siste halve året, så vi lengtet etter andre steder.

Read More