Den gamle chiefen på stykkgods båten Concordia Tadj, kalte Suezkanalen for «jordens endetarm.» «Når du har kommet gjennom der på vei østover, så har du kommet til jordens bakside.»

En historie av Arne Ragnar Svendsen

Suezkanalen går tvers gjennom Egypt der landet er på det smaleste, og forbinder Middelhavet med Rødehavet. Kanalen er meget viktig for den internasjonale skipsfarten, fordi den sparer skip som skal mellom den østlige og vestlige halvkule for den lange turen rundt Afrika.

Read More

En historie av Arne Ragnar Svendsen

Stykkgodsskipene til rederiet Christian Haaland gikk i linjefart mellom havner på US Østkyst, Kanariøyene, Middelhavet, Rødehavet, Persiske Gulf og vestkysten av India. Deretter tilbake samme veien. Det var egentlig to linjer. Den lengste var den som er ramset opp. En slik rundtur tok vanligvis ca. tre til fire måneder. Den andre linjen var avkortet med at den stoppet i Middelhavet, og gikk tilbake til US. Rundturen der tok ca. en og en halv måned. Havnene på US Østkyst var stort sett de samme på begge linjene. Jeg var ansatt på den lengste linjen i flere år.

Disse to linjene gikk under navnet Concordia Line. Liggetiden i de forskjellige havnene kunne variere fra en uke til et par dager. På østkysten av USA likte vi godt at det var lang liggetid i mange fine byer. Spesielt likte vi New Orleans godt, og hadde der flere ganger feiring av både Jul, nyttårsaften, påsken og 4. juli (USA nasjonaldag).

Read More

Etter en lang og slitsom reise fra Bodø, landet endelig flyet i Montevideo, Uruguay. Reisen hadde tatt omtrent ett døgn, med fire flybytter, og en reiserute som så slik ut: Bodø, Fornebu (flybytte), Kastrup (flybytte), London, New York (flybytte), Miami (flybytte), Simon Bolivar Venezuela og endelig Montevideo. Dette var i 1970, og skipet jeg skulle om bord i het M/S Crux.

Det hadde ganske nylig blitt overtatt fra et tysk rederi av Det Bergenske Dampskibsselskap. Skipet var bygget i 1958 og var et kjøleskip, først og fremst beregnet for fruktfart, men kunne også ta andre laster. Nå var det slik at det hadde kollidert med et annet skip i elven La Plata, et stykke ovenfor Montevideo. Der hadde det lagt på bunnen i tre måneder før det ble hevet og dokksatt for reparasjon.

Read More

En historie av Arne Ragnar Svendsen

 Dette er skrevet til minne om en sjømann.

En skipskamerat av de beste, selv om forskjellen i alder var stor.
Slik som man bare kunne oppleve det ombord i et skip.

Kirkegården lå der – langs de nakne slakke åsene utenfor byen.

Med utsikt mot Bristolkanalen mot sør, og byen Swansea på nordsiden. Vi er i Wales, sørvest på den engelske øy. For å komme inn på kirkegården måtte man gå gjennom en vakker smijerns portal som var åpningen i et gjerde, som også var av smijern. Gjennom denne portalen, og innover i kirkegården, gikk det en hellelagt vei med stikkveier mellom gravene på begge sider. Etter hundre meter svingte veien, og fortsatte til den andre siden av kirkegården.

Rett ved der veien svingte, og med god utsikt mot havet og skipstrafikken utenfor, var det laget et stort monument i støpejern. Teksten på dette monumentet fortalte at det var til minne om sjøfolk fra distriktet, som ga sitt liv under den første og andre verdenskrig.

Waliserne er flinke til å hedre sine helter.
Rett på utsiden av dette monumentet som var inngjerdet av en ankerkjetting, lå det gravlagt mange sjøfolk. De var så «heldige» at de døde på land, for å si det på en rar måte.

Read More