Vi prøvde å kalle på henne over radioen. Ikke noe svar.
«Faen i helvete, det må være noe galt med radarene», ropte Gamlingen sånn passe irritert. Han hadde vært på broen siden midnatt når tåken satte inn, og nå var klokken blitt tolv om dagen.
«Hva er det for slags pungjakt det der. Hvorfor svarer hun ikke på anrop? Og hvorfor ingen lanterner? Hun bruker heller ikke tåkeluren. Kom bare rett ut av tåka. Ingenting på radaren.»
Ingen kunne svare han. «Helsikes bastard skip», la han til.
Kikkertene var i flittig bruk. Ikke et levende vesen var å se der borte. Vi sto på broen og så over på dette mystiske sipet. Ryktet hadde etter hvert fløyet rundt, så det var manges øyne som fulgte med i tåkehavet. Av og til forsvant hun nesten helt når tåken ble tettere. Så kunne den være litt lettere, og hun ble tydeligere. Da kunne vi skimte at det var overgrodd av skjell, og det hang sjøgress og tang rundt på forskjellige steder. Spesielt på rekkene og virene fra mastene. Det var også klaser med skjell på midtskipet og mastehusene. Nesten som om hun kom rett opp av havet. Umerkelig spredde det seg en uhyggefølelse over oss.
Nå var det ikke slik at vi var noen overtroiske uopplyste tullinger. Nei, vi var nøkterne norske sjøfolk som sørget for driften av et moderne containerskip på 30 000 tdw.
Vi befant oss midt i det såkalte Bermuda-triangelet, og var på vei fra England til Houston i Texas.
Den grå skyggen av et skip skiftet plutselig kurs. Hun lå litt foran oss, og svingte plutselig fra sin posisjon på vår babord side, til omtrent fem grader mot styrbord. Vi ville komme til å kollidere hvis det ikke ble reagert raskt.
«Hva fanden holder de på med der borte? Legg roret hardt babord og stopp hovedmotoren!»
Skipperen dro i fløyta, men det var ingen reaksjon fra det andre skipet. Det krysset baugen vår med knappe femti meters klaring. Vi husket opp og ned og ristet kraftig etter hvert som vi kom inn i den andres kjølvann, og også fordi hovedmotoren gikk av seg farten og stoppet. Det gikk en skjelving gjennom skipet.
Maskinsjefen som gikk sin daglige inspeksjonsrunde i maskinrommet ble skikkelig forbannet fordi hovedmotoren ble stoppet så brått, han tenkte på de termiske belastningene en slik stor dieselmotor utsettes for ved hurtige forandringer av ytelsen. Men han visste ikke akkurat da hva som foregikk på broen.
Etter et par hundre meter gikk «sigen» ut, og vi stoppet helt.
Så oppdaget vi at det andre skipet som nå var på vår styrbord side, også hadde stoppet. Det lå lenger borte nå. Vi kunne så vidt se det i tåken. Det lå der som et lurende rovdyr. Fremdeles ingen radiokontakt. Morselampen ble også prøvd. Ingen reaksjon. Bare mørke ventiler som glodde tomt på oss. Følelsen av uhygge steg med flere hakk. Hva kunne nå dette være for noe?
«Gnisten, ta disse meldingene og send dem til rederiet, til US Coastguard og skipets agent i Houston. Det er vår posisjon og hendelsesforløpet. Send også advarsel til mulige andre skip i nærheten. Han jævelen der borte er jo livsfarlig.»
«Styrmann, start hovedmotoren og kjør sakte opp til full fart, men ikke for fort for da blir bare Chiefen gærn. Så får vi se hva som skjer. Den fjompen der borte kan bare reise til helvete.» Gamlingen hadde gitt sine ordrer.
Vi kom etter hvert opp i farten igjen.
Gjennom kikertene så vi den grå jævelen der borte i tåka begynte å piske opp propellvann, og etter hvert skummet det om baugen. Hun var også kommet i «siget.»
«Førstestyrmann, gå ned på lugaren min og hent fotoapparatet. Vi må ha noen bilder av dette her. Her skal det skrives rapport, og da må vi legge ved noen bilder, ellers er det ikke en kjeft i hele verden som kommer til å tro på hva vi forteller.»
Gnisten kom smygende inn på broen fra radiorommet. En tynn og blek person til daglig, nå var han nesten gjennomsiktig. Han var vanligvis en meget dyktig radiooffiser.
«Kaptein, jeg får ikke sendt noe telegram eller får annen kontakt. Radioen er helt død. Jeg får ikke forbindelse med noen ting. Kommer ikke ut i det hele tatt.» Han slo puslete ut med armene, og viste tydelig tegn på at han ikke skjønte noen ting.
Gamlingen tente seg en ny sigarett og skulte utover sjøen.
«Nei, mot onde makter nytter ingen vanlige», mumlet han. Hva han mente ga han ingen forklaring på, han behøvde ikke det.
Som kaptein på et skip i langfart så var han «Next to God.»
Fremdeles var det tåke. Vi hadde sikt på nesten en halv nautisk mil.
Det rustgrå skipet, fremdeles på vår styrbord side, økte farten, og var kommet et godt stykke framfor oss.
Så skiftet det kursen noen grader mot babord og kom inn foran, for deretter å legge seg på samme streken som oss. Vi så rett i akterenden på det.
Men der hvor skipets navn og registreringshavn skulle være, var det bare rust.
«Hva i granskauen er det kokken har hatt i maten? Det har jo tørna for oss alle sammen. Kan for faen ikke være sant det vi ser og opplever. Det der fatamorganaet er jo akkurat hva det er. Et fatamorgana.»
Stuerten som var kokkens sjef, hadde også kommet opp på broen, men våget ikke å ta til motmæle angående utbruddet om maten, for nå var «Gamlingen» blitt skikkelig forbannet, og da var han troendes til å gjøre litt av hvert.
Det er forresten alltid greit å skylde på byssefolka.
«Rormann, vær klar til å bøye hardt av i tilfelle de finner på noe fanteri igjen det framme.»
Så steamet vi over havet igjen med fjorten knops fart, og med det rustne grå tåkeskipet foran oss, rett i baugen. En time gikk uten at det skjedde noe, utenom at vi var i en fra før av unormal situasjon. Ingen andre skip var å se. Vi hadde for lenge siden passert grensen for normal sikkerhet, for våre to radarer virket ikke, det var tåke, vi gikk for full fart, og vi var alt for nært det andre skipet.
Men her var det han som var nest etter Vår Herre som bestemte.
Så plutselig begynte det å pipe noe infernalsk borte på panelet for maskinroms overvåkingen. Den ene alarmen etter det andre. Så gikk lyset – black out.
Hovedmotoren sakket av på omdreiningene og stoppet helt. Viftene stoppet. Ingen strøm. All elektrisitet forsvant. Hjelpemotorene stoppet. Det ble helt stille. Ikke en lyd.
Ingenting er mer stille enn det første øyeblikket etter en black out på et skip!
Normalt skal en motor med generator, den såkalte nød generatoren, starte i et slikt tilfelle for å skaffe strøm til de mest viktige funksjonene om bord, men denne startet ikke.
Det ble hektisk aktivitet nede i maskinrommet.
Maskinistene, elektriker og resten av maskingjengen virret rundt for å finne årsaken til at vi hadde dødt skip.
Maskinsjefen ringte opp på broen for å informere om situasjonen.
Gamlingen grep telefonen. Den var nesten den eneste tekniske innretningen som for øyeblikket fungerte ombord.
«Ja hallo, det er chiefen, vi har fått oss en black out.»
«Jeg har nå for helvete oppdaget det», glefset Gamlingen», når tid kan du få det i gang igjen?»
«Det vet jeg ikke enda. Vi leter etter feilen. Skal informere når vi vet noe.»
«Jada, jada, jada, få opp farta da.» Gamlingen og Chiefen var egentlig gode venner, men av og til hørtes det ikke slik ut.
Tåkeskipet der framme hadde også stoppet. Det lå der med sine slukte lanterner og mørke ventiler, uten et menneske å se – som et truende vesen.
Maskinfolkene arbeidet med intens konsentrasjon for å finne årsaken til at ingen motorer ville starte. De vanlige feilsøkings prosedyrene ble fulgt. Alarmlogger ble kontrollert. Elektroniske kretser ble saumfart. Starteluft systemer, brennolje systemer, Smøreolje og kjølevanns systemer. Alt så ut til å være i skjønneste orden.
Etter mye om og men, klarte vi å få i gang nød generatoren slik at de mest viktigste funksjoner kunne opprettholdes, slik som strøm til starteluftkompressorene. Det å miste startelufttrykket til motorene kunne blitt en særdeles alvorlig situasjon. Uten startelufttrykk kan ikke motorene startes.
På de motorene som blir installert på skip i dag så er det på minst en av hjelpemotorene (som driver strømgeneratorene) montert startmotorer for både trykkluft og elektrisk, via startebatterier og nød generatoren.. Dette er som en ekstra sikkerhet i tillegg til nød generatoren.
På det skipet vi befant oss på nå, var det bare mulig å starte med trykkluft, men som sagt så hadde vi nå luft nok.
Ingen påviselige feil ble funnet.
Motorene ble prøvestartet igjen og igjen. De roterte rundt, men stoppet så snart trykkluften ble avstengt.
Maskinsjefen rev seg i håret. «Nå skjønner jeg ingenting. En motor som får luft, brennolje, smøreolje og kjølevann skal jo starte. Skal jeg virkelig være nødt til å innrømme at vi ikke får skuta i gang igjen.»
De øvrige maskinistene, elektriker og resten av maskinbesetningen sto rådville og andpusten rundt han. De hadde alle løpt rundt og kontrollert alle mulige ting for å finne ut hvor feilen lå.
Gode råd var nå dyre. Det var bare det at ingen hadde flere gode råd.
Kommunikasjonen mellom broen og maskinrommet skal forbigås i stillhet. Det ble truet med litt av hvert ovenfra hvis vi ikke kom i gang igjen. Vennskapet mellom «Vår Herres Nestkommanderende» og Chiefen ble satt på en hard prøve. Jeg skal bare nevne at Chiefens temperament var det eneste som startet skikkelig. Han kunne fortelle Gamlingen at hvis de i maskinen ikke hadde større problemer å hanskes med, enn et tøvete og grått spøkelsesskip borte i tåka, så ville de ikke engang ha nevnt det i en bisetning. Og bortsett fra det så kunne han gjøre diverse umulige ting med seg selv, som for eksempel kysse seg et visst sted.
Det ble flere nye runder med feilsøking på motorene. Ingen feil ble funnet nå heller. Situasjonen så temmelig svart ut. Det hele var uforklarlig.
Slik gikk timene.
Tåkeskipet lå der og voktet på oss.
Etter som tåkebankene drev sakte forbi var det av og til nesten ute av syne, for i neste øyeblikk å vise sine rustne og grå konturer klart og tydelig.
Det nærmet seg kvelden.
Det var enda dagslys, men skumringen var ikke langt unna.
Først var det som en lett krusing på sjøen. Trekken blåste svakt gjennom de åpne dørene ut til brovingene på begge sider. Det hadde vært en varm og fuktig dag så alt som kunne åpnes av dører og ventiler sto på vidt gap rundt på hele skipet. På grunn av at vi lå som «dødt skip» kunne ikke aircondition anlegget kjøres.
Tåkebankene drev plutselig litt fortere. Den grå skyggen der foran så ut til å øke avstanden mellom oss.
Så kom det etter hvert noen kraftige vindblaff som gjorde at tåken lettet mer og mer.
Skipet der framme ble nesten gjennomsiktig. Det var som om det løste seg opp i luften.
Noen flere kraftige vindkast kom, og tåken var helt borte.
Det samme var tåkeskipet. Forduftet!
Det var absolutt ingen spor etter det.
«Nei, skulle du ha sett på faen», brummet Gamlingen. «Det er den rareste skipperskrønen jeg har hørt om.»
Han sank sammen i los-stolen og lignet mest av alt på en skrukket plastpose halvfull med vann.
Det gikk en skjelving gjennom skipet, og langt der nede kunne det høres en brummende lyd.
Motorene lot seg plutselig starte. Lysene kom på, og viftene kom i gang igjen.
«Gnisten» var også blitt mer synlig, og fikk plutselig radioen til å virke. Radarene begynte også å vise normale bilder.
Chiefen ringte til broen og sa at «vi er i gang igjen.»
«Det er fint Chiefen. Takk og takk og takk. Kjør på med det vi kan få.»
Gamlingen sendte en telex til rederiet om hva som hadde hendt. Han ville ikke ta denne historien på telefonen over kortbølgen. Den var for utrolig. Og han syntes ikke det var passende at han da måtte stå der og si at «det er helt sant hvert et ord.»
Det kunne vært interessant å være flue på veggen hos rederen i Haugesund, når rapporten ble lest.
US Coastguard fikk også rapport. Man skulle ha vært flue der og.
De kom om bord i Houston. Kanskje mest for å ta i øyesyn han der norske kapteinen som kom med en slik utrolig historie. Selv om de ikke sa det, så trodde de ikke et ord.
– Eller kanskje gjorde de det. At de visste noe som ikke skulle vites. Vi fikk i alle fall beskjed om ikke å prate til fremmede på land om dette.
Det hadde blitt tatt bilder av situasjonen i tåken, og filmen ble levert til framkalling i Houston. Skipets agent tok seg av den saken. Han kom senere om bord med noen bilder av Gamlingens familie på Karmøy. Ingen bilder av det vi hadde vært med på. De var visket ut sammen med tåka. Eller var de konfiskert av noen? Kanskje var det noe vi ikke skulle vite.
«Nei vel, det var nå som bare f…» 1. maskinisten begynte å få bange anelser. Så plutselig sto chiefen der. Han hadde passert forbi i korridoren ovenfor, og hadde hørt på lydene at det var problemer på gang. «Skru løs hoveddekselet og løft hele greiene opp, så kommer dere til med å banke ut ventilen.» Dette hadde han gjort flere ganger.
Noen av kapteinene på de gamle 