Under innseilingen til Baltimore hadde vi fått feil på sylinder nummer 6 på hovedmotoren. Den hadde lavere eksostemperatur enn de andre sylinderne. Ved å åpne indikatorkranene et øyeblikk på en og en sylinder ble det konstatert at sekseren hadde lavere forbrenningstrykk enn på de andre, og det kom mer røyk ut av den. Faktisk så mye at losen reagerte på at det kom svarte røykdotter ut av skorsteinen. Vi var ennå ikke fast i kaien så det var ikke mulig å gjøre noe med dette akkurat da. Det fikk holde til skipet var fortøyd. Symptomene med avvikende eksostemperatur, røyk og lavt trykk indikerte at det sannsynligvis var feil med brennstoffventilen på den sylinderen.

Før man går videre i fortellingen er det nødvendig å forklare litt om en slik ventil, og konstruksjonen rundt denne. Ventilen skal sørge for at nødvendig brennstoffmengde blir sprøytet inn i sylinderen i forstøvet form. På denne motoren var det en ventil pr. sylinder. (Andre motortyper kan ha opp til 3 stykker mindre brennstoffventiler pr. sylinder.) Denne var en forholdsvis stor sak med en lengde på omtrent 1 meter og diameter 13 cm. Den var montert midt i et senterdeksel som igjen var montert i et hoveddeksel. Alt dette er som et lokk over sylinder foringen. Denne motoren hadde en diameter på sylinderforingene på 76 cm. Toppdekselet og senterdekselet hadde diametere på henholdsvis 160 og 60 cm. Høyden på begge montert sammen, var 120 cm. Alle oppgitte mål er ikke eksakte siden de er tatt ut av hukommelsen, men jeg tror de stemmer sånn omtrent.

Etter denne innføringen i hvordan det ser ut på toppen av en «Longstroke» 2 takts Sulzer hovedmotor, så er det tilbake til fortellingen, for dem som ikke har mistet interessen eller har sovnet.

Så snart vi var fortøyd, og det ble «finish with engine», skulle brennstoffventilen opp for kontroll, og eventuelt skiftes. En slik jobb, i rolig arbeidstempo, tar vanligvis ikke mer enn 20 minutter. Etter å ha demontert rørkoblingene og de to mutrene som holder ventilen på plass så pleide man å bende den løs fra dekselet med et brekkjern og heise den opp med maskinroms kranen. Noen ganger kunne ventilene sitte litt fast, og måtte bearbeides med noen hammerslag og ekstra kraft på brekkjernet. De løsnet som regel etter litt innsats. Men det gjorde ikke denne jævelen. Den satt dønn fast, og rikket seg ikke en millimeter. Det ble brukt hardere og hardere midler etter hvert, blant annet ble en slegge og to spett tatt i bruk, samt at maskinromskrana løftet oppover med så mye strekk som vi våget. Ingenting nyttet. Det begynte å bli litt mye folk på jobben som vanligvis ble utført av en eller to mann.

Det forekom noen ganger at vi prøvde å «skyte» løs gjenstridige brennstoffventiler. Dette var ikke helt etter boken, men kunne være effektivt. Man gjorde dette på følgende måte: Mutterne som holdt ventilen på plass i dekselet på den aktuelle sylinderen, ble løsnet et par tørn på gjengene. Så ble motoren startet, og roterte noen omdreininger. Hvis ventilen da løsnet så hørtes det ut som et kanonskudd og ildmørja blåste opp. Som sagt ikke etter boken, og ikke helt ufarlig. Vi prøvde dette denne gangen også, uten suksess.

«Ja vel», konstaterte 1. maskinisten. Her er det bare en ting å gjøre. Skru løs senterdekselet og prøv å banke ut ventilen nedenifra. Ja, god ide – men vi hadde ikke regnet med motorens iboende faenskap, for Senterdekselet lot seg heller ikke rikke. Vi fikk da aller nødigst låne to spett fra båsen, mot et løfte om et par runder med øl på første sjappa. Nå hadde vi fire spett, pluss slegge, pluss krana, pluss mange mann – og ingenting nyttet.

«Nei vel, det var nå som bare f…» 1. maskinisten begynte å få bange anelser. Så plutselig sto chiefen der. Han hadde passert forbi i korridoren ovenfor, og hadde hørt på lydene at det var problemer på gang. «Skru løs hoveddekselet og løft hele greiene opp, så kommer dere til med å banke ut ventilen.» Dette hadde han gjort flere ganger.

Skal man løfte av et toppdeksel så er det flere ting som må gjøres. Rørtilkoblingene for kjølevann, må demonteres. Det samme må røret til starteluftventilen. Brennstoff tilførselsrør og kjølerørene, samt drainrøret fra brennstofventilen fjernes, det samme må 2 stykker tilhørende muttere, og 12 stykker muttere med en nøkkelvidde på 20 cm, som holder dekselet på plass, skrues av ved hjelp av en luftdrevet muttermaskin. Den er tung og pleier å løftes med krana. Til slutt festes 4 like lange virestropper i dekslet og til krankroken, og hele toppdekselet med senterdekselet løftes av. Mesteparten av maskingjengen var nå med på dette, der de kunne komme til. Dekselet ble satt på høykant ved hjelp av flere taljer slik vi kunne komme til med å banke ut den gjenstridige. Det er vel ikke nødvendig å fortelle at dette ikke gikk bra. Brennstoffventilen satt like fast.

Nå var gode råd dyre. Vi tok en liten pause på dekket med kafe og røyk. «Vi blir nødt til å skifte alt sammen» Sa chiefen. «Det står jo et reserve toppdeksel med montert senterdeksel og starteluftventil på galleriet i forkant av toppristen».

Det var ikke annet å gjøre, så maskinfolka begynte arbeidet med å klargjøre dette vi hadde i reserve. Det måtte løftes inn på toppristen og rengjøres. Alt var innsatt med tectyl for å beskyte mot rust, og det var endel arbeid med å få dette vasket av. Under denne prosessen ble det klart at delene bar preg av å ha vært i bruk før. «Vi må trykkprøve det hele før montering», sa chiefen. Han hadde tatt på seg kjeledress for å være med på arbeidet. Ok, vann ble fylt opp i kjølekanalene, flensene og luftslanger kom på plass, og trykkluft påsatt. For de som ennå henger med, så er det bare å si at en sprekk kom til syne ved at vannet freste ut gjennom den. Den gikk fra hullet til starteluftventilen og 20 cm inn mot senter. Dekselet var med andre ord defekt. Ingen av oss visste noe om dette. Alle var ganske nylig påmønstret, og hvorfor ett ødelagt deksel var plassert i reservedels stativet, godt innsauset, kunne ingen svare på. Nå begynte det å bli virkelig alvorlig.

Chiefen måtte informere skipperen, som på sin side informerte havnemyndighetene om at skipet lå der uten brukbar hovedmotor. US Coastguard kom om bord med sine mange spørsmål. De truet med en bot på flere tusen US Dollar fordi myndighetene ikke var informert på forhånd om at arbeid på hovedmotoren skulle utføres. Skipperen mente at han i utgangspunktet ikke anså det nødvendig, siden det å skifte en brennstoffventil, normalt bare ville ta toppen 15 minutter, og at den uheldige utviklingen ikke lot seg forutse. Offiseren fra Coastguarden gikk med på dette under tvil, men så lenge vi ikke hadde motorkraft, måtte skipet betale for to taubåter, som skulle ligge «stand by» for å taue oss bort i tilfelle en brann om bord, eller på kaien. Det var også snakk om å stoppe lossingen av bilene, men dette gikk de i fra.

Nå kom båsen inn på scenen igjen. Han sa at det lå noen svære deler under bakken som lignet på det vi holdt på med. De var ikke gode å få øye på, fordi de lå under en presenning, og med haugevis av trosser oppå. Det ble fart på sjefene om bord. Hele dekksgjengen ble satt til å rydde unna trosser og presenning. Ganske riktig, der sto et nytt toppdeksel og senterdeksel. Disse delene var også innsatt med tectyl, men det var tydelig at det var nye deler. Alle mann ble med på å sjaue delene ut på dekket ved hjelp av flere store kjetting taljer, og deretter vasket de bort tectylen.

Men hvordan skulle vi få delene ned i maskinrommet? Luken og sjakten for å transportere store deler til og fra maskinrommet var plassert aktenfor overbygget. Fra hoveddekket og nedover. Det som vi holdt på med var tunge ting, og det var ikke bare å ta dette under armen, og spasere i vei. Det hadde vært mulig å transportere det hele med skipets bommer, men da hadde det tatt en del tid med tillrigging og diverse, samt at man måtte jo forbi overbygningen. Det fantes ingen mulighet til å komme over broen og styrehustaket, med antenner, signalmast, radarmast, skorstein osv. Den eneste løsningen var å få en av kranene fra land til å ta delene ned til kaien, og etterpå flytte de akterover for så å løfte de om bord.

Etter mye parlamentering, og sikkert med løfter om penger og kanskje andre ting, så gikk stevedorene med på å ta en pause i lossingen, og da skulle de bruke en av sine kraner til å løfte tingene våre ned i maskinrommet. Som sagt, så gjort.

Endelig fikk vi de nye dekslene ned til toppristen, hvor vi trykkprøvde og startet monteringen. Det gikk greit. Arbeidet gikk unna, og det var ennå muligheter til å komme seg på land en tur, selv om det ville bli sent om kvelden. Vi var unge og sterke som sto for en støyt, og ville også leve litt.

Monteringen var snart ferdig. Dekslene var kommet på plass. Ny brennstoffventil var montert. Det var bare rørene og starteluftventilen igjen. Men hva var det? Motorens iboende faenskap gjorde seg gjeldende enda en gang. Starteluftventilen ville ikke ned i hullet sitt. Det var noe som ikke stemte. Fram med krumpasser og skyvelære. Vi målte flere ganger for å være sikker. Hullet i dekselet for ventilen, hadde 1,5 mm for liten diameter.. «Uff og uff!»

1. maskinisten lirte av seg en lang lekse med stygge ord. Han var oppe i fra Lofoten, så han kunne det der med å banne. Alle reserve ventilene vi hadde ble kontrollmålt, men det var det samme på alle. Hullet i dekselet var for trangt. Da ble vi berget av «reppen.» Han var litt eldre enn oss andre, og var en ypperlig verkstedmann. «Vi kan jo dreie av diameteren på starteluftventilen med et par millimeter. Det er plenty med gods å ta av.» Chiefen som var på god vei til å få et nervøst sammenbrudd øynet plutselig et håp. Han tok nye mål og sa seg enig. «Jau, da ska me gjæra. Drei av dækelen.» Han var fra Bergen, og også ganske flink med de sterke uttrykkene.

En time senere ringte Chiefen opp til skipperen, og sa at alt var klart til prøvestart.Ja, guttene kom seg i land ut på kvelden, og hadde fått seg en ny historie å fortelle. Dette hendte i virkeligheten. Jeg var selv med på det. Det var flere fra Sandefjord om bord der. Kanskje er det noen andre der ute som husker dette?

Slike personer oppstår det ofte myter rundt. En myte er blant annet definert som en gudelig historisk fortelling. Noen er sanne, mens andre ikke er det. Nå var det ikke mye gudelighet over denne personen som dette handler om, bortsett fra at han kanskje så på seg selv som nettopp det. Om denne korte historien et sann vet jeg ikke, men den kan godt være det. Det er i alle fall slik jeg hørte den engang for lenge siden.

Hurtigruteskipet hadde klappet til kai et eller annet sted langs Norges kyst. Disse skipene fraktet last i tillegg til passasjerene. Lasteromsluken på fordekket ble åpnet og de var klar til å ta i mot varer av forskjellig slag. I lasterommet var det laget et lite avsperret område hvor de hadde levende dyr som skulle til en annen havn. Dyrene sto i båser, som ble løftet om bord med kraner på kaien, eller også med skipets egne lastebommer. Denne gang kom det blant annet ombord en liten hund. Den ble holdt inne i en trekasse og skulle også plasseres i lasterommet.

Under lastingen ble det «sleng i hivet», slik at hundekassen dunket ganske hardt borti noe annen last. Dette resulterte i at luken i kassen spratt opp og hunden jumpet ut under vilter bjeffing. De to matrosene som var der nede prøvde å få tak i hunden, men det var ikke lett. Den for rundt omkring i full fart mens den vekselvis bjeffet og knurret – livredd eller forbannet. To okser som sto i hver sin bås begynte også å fyre seg opp med bulder og brak. Det begynte å bli ganske utrivelig der nede.

Hunden krøp inn i mellom noen materialstabler, og nektet å komme fram. Den lå der inne i mørket og bjeffet. Matrosene prøvde etter beste evne å lokke den fram, men det ville den ikke. Sannsynligvis følte den seg trygg der den var. Det var ikke mulig å komme til for å fange den uten å flytte materialene med mantelviren, noe som ville blitt et større arbeid.

Nå var det slik at fra broen kunne man se ned i en del av lasterommet. Kapteinen travet fram og tilbake der oppe, og registrerte at noe ekstra var på gang. Han hadde et hissig gemytt, og ville ha tingene gjort etter eget hode. Det begynte å nærme seg tiden for avgang etter ruteplanen, og hendelsen nede i rommet forhindret lastingen, avgangen kom til å bli forsinket. Skipperen var forresten helt fri for hår på hodet, og ble av den grunn, i hemmelighet, kalt for «Krølle» av mannskapet. Plutselig slo han knyttneven i kartbordet, og brummet til vakthavende styrmann at «nå får det pinadø være nok.» Deretter trampet han hardt i dørken, og løp nedover leiderne.

Ut på dekket skrittet han mot lukekarmen, iført sin uniforms jakke med de fire stripene, og klatret deretter ned i lasterommet. Det var det neimen ikke ofte at en kaptein i hurtigruten gjorde.

Kaptein «Krølle» feide unna de to måpende matrosene. Han la seg på kne framfor den trange åpningen i materialene, og ropte inn til hunden. «Kom nå bisken. Ikke vær redd. Kom nå fram.» Nei, ingen resultat. Bare en grov knurring. «Joda, kom nå fram snille bisken. Du skal få store kjøttbein av kokken, så alt blir så bra.» Det ble ingen suksess denne gangen heller. «Krølle» prøvde seg et par ganger til. Han ble mer og mer anstrengt i stemmen. Hunden bare bjeffet tilbake. Så med ett klarte han ikke å styre sinnet sitt lenger, og brølte ut på sin beste Bergenske kommando stemme:
«VIL DU NÅ SE TIL HELVETE Å KOMME FRAM, DIN OPPKJEFTIGE DÆKEL. DU SKAL VÆRE KLAR OVER AT DET ER KAPTEINEN SOM SNAKKER!»

Etter utskei fra jobben var det middag og rett i dusjen. Fram med finklærne. De fleste sjøfolk pleide å dresse seg skikkelig opp når de skulle på land. Det var ganske vanlig med pen ytterjakke, blådress og hvit skjorte med slips. Selvfølgelig alt etter hvilket klima og temperatur det var på det vedkommende stedet, men stort sett kan man si at sjøfolkene var pent kledd. Flere hadde kjøpt skreddersydde dresser i Rotterdam eller også av skredderne i Port Said.

Vi guttene akterut dro på land i samlet flokk. Offiserene pleide å gå for seg selv som regel, ikke blande seg for mye med mannskapet. Det var et stykke å gå for å komme opp til første sjappa. Den lå rett over gata utenfor porten til oljeraffineriet.

Der var det stor stemning med øl og drinker, samt sjøfolk fra flere nasjonaliteter, havnearbeidere, avdankede «donkeykjerringer» – en og annen pen jente og lasaroner. Det samme klientellet som overalt i verden i nærheten av kaiene. Vi fra båtene møtte av og til slummen først.

Gamle uteseiler Tangen var lommekjent i dette strøket. Han stilte i sin fine dobbelknepte blådress. Med sin brunbarkede hudfarge mot blåfargen så han virkelig tøff ut, men «dagen derpå», da så han nok ikke like bra ut.

Etter å ha vært innom en del sjapper i dette området ville Båsen og Tømmermannen over til Manhattan. Tønsberg og meg ville være med. Vi kunne ikke delta i festen, var for unge til å få kjøpe alkohol. De andre var etter hvert blitt nokså surrete.

Vi havnet i 42’nd Street. Båsen og Tømmermannen skulle treffe tantene sine der. Rart de begge hadde tanter i New York. Og som attpåtil kjente hverandre. Nåja, så dumme var vi ikke.

Vi ungguttene ville finne oss en kino og deretter dra på en hamburgersjappe for å spise. «Har dere skrevet ned adressen til båten gutter?»  spurte Båsen.

«Ta godt vare på den og landgangspasset. Og så legger dere til side penger til taxi om bord. Det koster ti spenn, og de legger dere mot ankelen inni sokkene», instruerte Båsen. «Vær forsiktig og ikke noe tull. Så sees vi i morgen.»

Det var spennende å rusle rundt for seg selv i denne berømte byen. Vi følte oss små mellom de store skyskraperne, de brede gatene med den tette trafikken, og den yrende folkemengden på fortauene. Mennesker med språk fra hele verden. Svære reklamer i neonlys som beveget seg og blinket i alle farger.

Etter å ha ruslet rundt en stund fant vi en kino.

Det var svære saker. En kunne se flere filmer for samme billetten. Fantastisk flott, med flere saler pluss bar og restaurant. Man kunne røyke, spise og drikke inne i kinosalene. Der kunne man ha vært hele livet omtrent.

Noe senere på kvelden havnet vi på en hamburgersjappe. Imponerende for oss to guttunger fra Norge og steinrøysa. Lang bardisk i et smalt rom med fastmonterte bord og stoler i to rader hele veien innover. Ved hvert bord var det på veggen montert en liten jukeboks som man kunne slippe noen mynter på, og så velge musikk blant en god del plater. Og så kunne det bestilles hamburgere i alle størrelser og varianter samt drikkevarer. En snerten servitrise med DET korte skjørtet svinset rundt for å ta opp bestilling. Det tok enda noen år før den første hamburgersjappen i en slik stil dukket opp i Norge.

Så med ett var de der. To kjempesøte jenter. Mørk i huden og sort hår. Puertorikanere kanskje, med mandelformede sugende øyne. Trange jeans og bluser. Hormonene begynte å bli urolige – de hoppet bukk over hverandre.

Skjønnhetene satte seg ned rett ovenfor oss. Vi var sjenerte, det var ikke de. De spurte etter en lighter for å tenne sigaretten og «where are you from, boys?» Det ble litt fram og tilbake da de ikke visste hvor Norge var. Men Skandinavia hadde de hørt om. De ba seg selv over til bordet våres, og det hadde vi ingenting i mot. Hun servitrisen med det korte skjørtet kom for å ta opp bestilling. Jentene spurte om vi kunne spandere en Cola på dem. Selvfølgelig kunne vi det. De var så søte, og hjertet slo som en damphammer. Ville de kanskje også ha en hamburger? Klart de ville, og bestillingen kom i gang.

Praten gikk lett, selv om vår engelsk ikke var så veldig avansert. Etter hvert som vi spiste og flørtet, samt vekslet øyekast og ble forelsket, så ble det spørsmål om vi kunne tenke oss å være med på litt gøy etterpå. Jentene visste om et sted hvor vi kunne være mer privat, og høre på musikk og diverse. Ville vi være med? JA VI VILLE. Om så det var til verdens ende.

De søte jentene måtte bare en tur på toalettet først.

«Dæven nå har vi pinadø ordnings!», ropte Tønsberg over lyden fra jukeboksen da vi ble alene. Forventningen lyste av han. Jeg hadde det nok på samme måten.

Jentene kom tilbake. Vi ble enige om å dra til dette stedet som de foreslo. Det var et stykke å gå, men vi gikk og holdt dem i hånden og tenke at nå skulle guttene fra skipet ha sett oss. Vi vandret gjennom noen trange bakgater, og det begynte å bli ganske dunkelt. Lite med belysning på fortauene. Så var vi framme. På andre siden av den trange gaten sto det et skilt med teksten: «Hotell Eastern.» Det så litt mørkt ut over der, men vi tenkte ikke så mye på det da. Vi hadde nok andre ting i tankene.

Jentene sa vi skulle stå og vente, mens de var over der og ordnet med rom. Men de måtte ha førti dollar fra hver av oss. De skulle ordne med drikkevarer og andre ting. De fikk pengene, gikk over gaten, og forsvant inn gjennom hotelldøren. Det begynte å minke på pengene, men vi hadde reservefondet i sokkene.

Så sto vi der og ventet. Vi begynte å fryse. En kald vind blåste gjennom den trange gaten – som var mer som et smug.

Det var ikke noen andre mennesker å se, bortsett fra oss.

Et kvarter gikk. Så tjue minutter.

Hvor ble det av jentene? Vi ble urolige.

 

Så mens vi sto der og lurte, dukket det plutselig opp en politibil. Den kom rullende sakte rundt nærmeste hjørne, og stoppet der vi sto.

Politimennene kom ut av bilen og spurte hva vi gjorde der. Hadde vi problemer?

Neida vi ventet bare på to jenter.
Ja ha, og hvor var så de blitt av?
Nei det visste vi ikke, men de forsvant inn gjennom hotelldøren på andre siden av gaten.
«Oh yes!» Utbrøt den ene politimannen, og så på den andre, som blunket tilbake.
«Da får dere bli med på den andre siden og se hva vi finner» sa de, og vi gikk over.
Vi åpnet døren under skiltet med Hotell Eastern.
«Big surprise!» Det var ingenting bak døren. Bortsett fra en haug med murstein.

Frontveggen ut mot gaten som skiltet sto på var som en falsk fasade. På innersiden var alt revet ned.
De søte små venninnene, som hadde så mange løfter i sine øyne, var forduftet. Forsvunnet over mursteins haugene med en god del av våre penger. Der sto vi. Dumme naut. Og politimennene lo godt da vi stotret fram hvordan det var med disse jentene.

De var profesjonelle ranere enda så unge de var. Politiet hadde flere ting de skulle ha snakket med dem om. Politifolkene var greie, og kjørte oss ned til skipet da de fikk rede på vår unge alder, nasjonalitet og at vi var sjømenn.

Det som ikke var fullt så bra, var at de ville være med ombord for å hilse på kapteinen, og at dekksvakten registrerte at vi kom om bord sent på kvelden sammen med politiet.

Neste dag visste hele mannskapet om vårt lille eventyr. Det er ikke mye som kan holdes hemmelig ombord i et skip.

Ordet «mobbe» var ikke oppfunnet den gang.

Men det var det vi ble.

Han hadde presentert seg med navnet Kalle Eaudevie
Hansen. «Det var et litt rart navn du har» sa en av smørerne. «Er du norsk eller kanskje litt
fransk?» (Eu de Vie er som kjent et fransk drue -brennevin.) «Jeg er så norsk som det er
mulig å bli, men nå skal jeg fortelle hvordan navnet mitt ble som det er.»
Han fortalte at faren hans også hadde vært sjømann. Etter å ha vært om bord i et skip i 8
måneder fikk han telegram fra kona si om at han hadde blitt far og måtte ringe hjem så snart
som mulig. Etter mye plunder fikk telegrafisten om bord der endelig forbindelse med
Rogaland radio over kortbølgen, og på en dårlig forbindelse fikk han snakke med kona som
ringte fra telegrafstasjonen i Fredrikstad. Etter å ha blitt ferdig med gratulasjonene, og jeg
elsker deg, og savner deg og alt det der, så spurte kona hvilket navn barnet skulle ha.

Akkurat da ble forbindelsen veldig dårlig. Faren til Kalle var redd for at de skulle bli brutt når
som helst, så han skyndte seg å rope på sin østlandsdialekt at «kalln å du- vi», som oversatt
til bokmål skulle bli noe slikt som «kall han hva du vil.» «Hva sa du?» ropte kona tilbake. «Jeg
sa at du kan kalln å du-vi». Ja så ble det slik. Da faren kom hjem etter noen måneder så fikk han se sin sønn som hadde fått navnet Kalle Eaudevie.

Skipet het «M/S Northland». Eieren var Christian Haaland rederi i Haugesund. Det var et
kjøle og fryseskip på 4600 tdw, med midtskip og 4 lasterom. Hun var bygget på Gøtaverken i
Gøteborg i 1962, og var kjempeflott å se på. Hvitmalt som denne type pleide å være.
Fartsområdet var mellom Jamaica og England. Med bananer i rommene fra Jamaica til
England, og stykkgods den andre veien, og så var det 13 passasjerlugarer. Som regel var alle
passasjerlugarene i bruk både fra Jamaica og England, så det var en populær reisemåte.

Passasjerene var alle slags folk. Det kunne for eksempel være pensjonister, prester og
lærerinner. Ofte var det veddeløps hester stående i spesielle kasser på dekk, og da var det av
og til noen kusker eller trenere som fulgte med. Turene mellom Jamaica og England tok 11
døgn. Havnene på Jamaica var Kingston, Port Antonio, Bowden og Montego Bay. I England
var det som regel bare en havn, og det var Sheernes, som ligger ved utløpet av elven
Thames.

M/S Northland og søsterskipet, som hadde navnet M/S North Isle var populære å jobbe om
bord i. Det var også et annet skip med samme reder, som gikk i samme farten. Det var et litt
eldre, men pent skip. og hadde navnet M/S Northern Light.
Om bord på Northland var det en motormann som vi kalte for Bobby. (navnet er
anonymisert). Han var en grei kar, men veldig spesiell. Opprinnelig kom han fra Nordland et
sted, men bodde nå i Kingston på Jamaica. Han hadde studert til å bli maskiningeniør, og var
nesten ferdig utdannet da noe hendte. Han kuttet ut studiene og reiste til sjøs.

Bobby var svært intelligent i teoretiske emner. En dyp tenker. Men var ikke fullt så flink til å ordne seg i
praksis. Han hadde mønstret på Northland for to år siden. Da hadde han først jobbet et par
år om bord på Northern Light. Etter hvert hadde han blitt kjent med en innfødt farget jente i
Kingston. En pen Jente. Hun hadde vært prostituert. Men det spilte ingen rolle. Bobby giftet
seg med henne. Det passet egentlig bra, for skipet hans var ofte i Kingston, og kunne ligge
der i en uke av gangen. De bodde i et mindre bra strøk midt i byen. Nå var sik at konen til
Bobby var ganske vidløftig av seg, og var mye ute på kjøret når han var borte. Mange ganger
måtte han på politistasjonen og betale en bot for å få kona ut av «jailen», når vi kom tilbake
fra England. Vi syntes det var rart, men Bobby hadde det bra sa han. De fyrte seg opp en
rullings med «ganja», drakk hvitrom og slappet av i hengekøyen i bakgården der de bodde.

Bobby var på en måte kristen. Han trodde i hvert fall på at det var et eller annet stort bak det
hele. Han gikk vakt i maskinrommet sammen med 1. maskinisten, som en gang oppdaget at
Bobby gikk rundt der nede med et rart smil i ansiktet. «Hva er det du går rundt og gliser
av?», ville «førsten» vite. «Jo, jeg tenker på at hvis det ble en eksplosjon i et boktrykkeri, og
når alle bokstavene der ramlet ned igjen, så var det blitt en bibel av det. Da var det jo
sannsynlig at det måtte være en Gud som styrte det hele. Omtrent slik var Bobby. Den store
tenkeren.

Bobby hadde også utviklet en teori som gikk ut på at alle verdens menneskers handlinger før
eller siden var forbundet med hverandre. Altså uansett hvilken handling et menneske gjorde
så ville det før eller siden på en eller annen måte gripe inn i handlingene til et hvilket som
helst annet menneske i verden.
Det hele startet med en diskusjon om hvor mange mennesker som hadde sitt liv forbundet
til bananlasten. Det var folkene som plantet og høstet på plantasjene. De som fraktet
bananene til kaiene. De som solgte og leverte, og vedlikeholdt bilene til transport. Sjåførene.

Havnemyndighetene og de som jobbet på kontorene der. Losene, sjauerne og mannskapet
på skipene. Eierne av skipene. De som eier lasten og får den solgt og fraktet til mottaker.
Eierne og arbeidere på kjølelagrene. Distributørene og de som jobber på butikkene som
selger bananene. Og slik kan man holde på i nesten det uendelige. Bananene våre var med
på å holde liv i dem alle. Han hadde utviklet teorien med mange eksempel. Nå er det mulig
at noe var hentet fra de store filosofene, men det var uansett interessant å følge
tankerekken. Vi kalte det for «Bobbys bananteori.»

Siden M/S Northland ganske regelmessig anløpte de tidligere nevnte havnene på Jamaica, så
var det naturlig at enkelte av mannskapet stiftet bekjentskap med jenter på land. Bobby var
jo et godt eksempel på det. Noen av guttene pleide å dra opp til en nattklubb i Kingston som
ble kalt for «The Queen of Hearts.» Der hadde de blant andre blitt kjent med spesielt to av
jentene som pleide å vanke der. Nå var det vel ikke så mye seksuell aktivitet i dette
forholdet, for jentene så ikke ut i måneskinn engang. Den ene lang og tynn og den andre
liten og fyldig. Men de hadde et kjempehumør, og var veldig aktiv, så de suste rundt og var
med på mye liv og røre. Hun lange tynne, kalte gutta for «Chicken feet».

Den andre jenta var liten og rund og skjeløyd, så hun fikk navnet «krysspeilinga.» Guttene brukte mye penger på land, og spanderte alltid, så de var nok attraktive som selskap. «Chicken feet» og
«Krysspeilinga» fulgte etter skipet til de forskjellige havnene. De ville passe på pengekilden,
og berget guttene ut av mange farlige situasjoner. Kriminaliteten var høy på Jamaica, så for
en hvit mann var det stor sjanse til å bli robbet, og det som verre var. De fikk ikke reise med
skipet, for det var ikke lov, og skipperen hadde neppe tillatt dette uansett. De hadde en
gammel skranglete bil de kjørte rundt i.

En gang i Montego Bay var «Krysspeilinga» og «Chicken Feet» sammen med guttene på en
litt skummel nattklubb. Da var det noen banditter som eglet seg inn på dem. Det var tydelig
innledningen til et ran. Men da ble det fart i «Krysspeilinga.» Hun kom som en torpedo
gjennom lokalet med en kniv i hånden, og jaget bandittene til alle kanter. De forsvant ut
gjennom vinduer og dører, og borte var de. Ja disse jentene var tøffe saker. Man skulle ikke
spøke med dem. De bodde, og hadde vokst opp, i et av de verste strøkene i Kingston.
Noen dager etter den episoden på nattklubben, fikk vi høre av skipets agent at en norsk
forretningsmann hadde blitt funnet myrdet utenfor hotellet han bodde på i Montego Bay.
Det forteller jo hvor farlig det kunne være på Jamaica.

Skipperen hadde vært på M/S Northland siden hun ble bygget i 1962, bare avbrutt av
feriene. Han hadde også ordnet seg bekjentskaper på land i Kingston. Det var av en litt
annen klasse enn de to som er nevnt tidligere. Hun hadde navnet Elisabeth og hennes mann
var Herman. Elisabeth var svensk og Herman østerriker. De to hadde en parfymefabrikk i et
bedre strøk i høydene utenfor Kingston. Parfymene som de produserte gikk under navnet
«Elisabeth of Sweden» og var svært populær på de kanter av verden. De var meget hyggelige
folk som skipperen hadde kjent i en årrekke. Han var ofte på land og besøkte dem når skipet
lå i Kingsston. De var også ofte om bord på besøk. Det hendte flere ganger at skipets
offiserer ble innbudt til party hjemme hos dem. De hadde en stor og bevoktet eiendom.

Hvis været var bra så var det ofte hageparty med grilling og diverse underholdning. Det var også
storfolk som bodde på Jamaica til stede på partyene. Det hele gikk for seg på en uformell og
hyggelig måte. Det var forresten også alltid en annen svenske til stede på partyene, og av og
til var han med ombord. Hans navn var Gustav, og han var en kvikk og trivelig fyr. Han hadde
vært med på litt av hvert tidligere. Blant annet som flyger i Afrika, i et land som var i
borgerkrig. Der hadde han fløyet et gammelt DC3 transportfly, og fraktet våpen og andre

skumle greier. Hvilken funksjon han hadde hos Elisabeth og Herman ble vi aldri klar over,
men mest sannsynlig var han ganske enkelt bare en god venn.
M/S Northland var et populært skip å jobbe på. Greie forhold for besetningen. Dette mye
fordi kapteinen var en folkelig mann. Han ville ha tingene i orden, og holdt på en litt gammel
style, men var rettferdig og grei å ha med å gjøre.

I maskinrommet var det ikke riktig så bra å jobbe, det var krevende teknisk. Hovedmotoren
fungerte uten store problemer, men det var verre med hjelpemotorene som var av typen
Gøtaverken, og må vel være noe av det dårligste svenskene har laget. Det var produsert bare
12 stykker av disse motorene, og 3 av dem havnet på Northland. Ingeniøren som hadde
konstruert motorene haddde begått selvmord, ble det sagt. Det hendte alt mulig rart med
dem. Et av problemene var at veivtappene etter hvert hadde blitt litt ovale slik at veivlagreneble defekte ganske ofte. Det var trangt i veivrommet, så det var en slitsom jobb å skifte lagrene etter hvert. Et norsk firma var ofte om bord i Sheernes og slipte ned tappene slik at de ble helt runde igjen. Dette resulterte i at vi måtte få veivlagere modifisert etter de nye
diametrene. Det hendte også at reparatørene var med på en rundtur for å utføre jobbene.

Omdreinings regulatorene var også en spesiell patent fra Gøtaverken, og fungerte heller ikke
bra. Det hendte at motorene begynte å jage for mye i omdreiningene, noe som kunne
resultere i «black out» i all strømforsyning på hele skipet.
Vi hadde lagt til kai i Kingston i nesten en uke og lastet bananer, og regnet med å være ferdig
neste dag. Oppe hos Elisabeth og Herman var det party, og de fleste offiserene som hadde fri
var med der. Kapteinen og maskinsjefen var selvfølgelig med på partyet. Vi hadde
telefonnummeret til vertskapet som vi kunne ringe til fra kaien, hvis det skulle være noe
ekstra som hendte om bord. (Dette var lenge før mobiltelefonene.)

De som hadde vakt om bord på dekket var overstyrmannen, båsen og et par matroser. I maskinrommet var det førstemaskinisten, frysemaskinisten og en motormann. Ut på kvelden, omtrent klokken 2200
sluttet sjauergjengene, og gikk på land. De skulle fortsette neste morgen. Lasteromslukene
ble lagt på, og nedkjølingen av rommene kunne begynne igjen. For å begynne nedkjølingen
måtte det startes flere kjølekompressorer. Disse krevde mye strøm, og derfor måtte en til
hjelpemotor kjøres i gang. Maskinisten startet en motor, og skulle legge generatoren til
denne inn på hovedtavlen slik at den kunne produsere strøm. Motoren startet uten
problemer, fasene ble justert, og hovedbryteren ble lagt inn. Så langt var alt normalt.

Maskinisten skulle deretter justere belastningen på de nå to motorene som var i gang, slik at
de leverte samme mengde med strøm. Da begynte det å skje ting. Plutselig begynte alle
instrumentene på hovedtavlen å vise verdier fra 0 til max. Opp og ned i full fart. Maskinisten
prøvde å legge ut hovedbryteren til den generatoren han hadde lagt inn sist, men dette var
ikke mulig. Begge motorene med sine generatorer jaget opp og ned i omdreiningene i takt
med instrumentene. Plutselig ble det et jævlig smell, og en stikkflamme sto rett ut av
panelet på hovedtavlen hvor det var brent et stort hull. Det var som en kjempestor
sveiseflamme, og maskinisten måtte kaste seg ned på dørken for ikke å bli truffet. Deretter

reiste han seg og løp bort til hjelpemtorene og fikk stoppet disse. Det ble helt mørkt og helt
stille. Ingenting er mer stille enn de første sekundene etter en «black out» på et skip. Men så
kom nødlysene på, nødgeneratoren hadde startet, og samtidig hørtes en knitrende lyd fra
hovedtavlen. Det kom røyk ut. Det brant i elektriske komponenter og isolasjon på ledninger.
Motormannen kom løpende til, og brukte et brannsluknings apparat som han slukket
brannen med. Det var mye røyk og gass etter den elektriske brannen, men det var også en
annen lukt. Frysemaskinisten som også hadde vært til stede hadde fått et slikt sjokk av
eksplosjonen at han gjorde i buksen. Det kunne maskinisten også ha gjort, men han var så
travelt opptatt med å reagere på tingene, så han klarte å knipe igjen.

Nå så det virkelig mørkt ut i ordets rette betydning. Inne i tavlen var det brente instrument,
releer, manuelle brytere, sikrings holdere og ledninger pluss masse annet rart. Skipet lå jo
der med nesten full bananlast inne, og strømproduksjonen var ødelagt.
Overstyrmannen løp ned på kaien og ringte opp til partyet hos «Elisabeth of Sweden». Etter
en time hørtes politisirener oppe i byen, og en liten stund etterpå svingte en hel kortesje
med biler ned på banankaien. To politibiler først med sirener og blinklys. Politimesteren i
Kingston hadde vært med på partyet, og han hadde rekvirert biler for å rydde vei. Det
strømmet om bord med folk. Hele selskapet var med. Skipperen og maskinsjefen var først
opp gangveien. Det ble en salig røre. Alle var mer eller mindre «svingstang.» De kom jo fra
party, og ingen var avholdsfolk.

Elektrikeren og maskinistene jobbet hele natten for å finne ut av tingene inne i hovedtavlen.
Elektrikeren mente det kanskje var mulig å koble ut det som var ødelagt, og bytte deler her
og der slik at vi kanskje kunne bruke to hjelpemotorer med sine generatorer til
strømproduksjon. Men da ville det ikke være noe i reserve. Og nedkjølingen av
lasterommene krevde mye strøm.
Årsaken til katastrofen vår fant vi. Omdreinings regulatoren på den motoren som ble startet
hadde sviktet slik at motoren begynte å jage i omdreiningene. Deretter hadde retur effekt
bryteren for denne generatoren ikke virket, og da utviklet det seg til overbelastning,
kortslutning og eksplosiv brann.

Det å få noe hjelp av elektrikere fra land var ikke mulig. Ingen der hadde noen særlig
kompetanse på dette området. Men vår elektriker med assistanse fra maskinistene ordnet
sakene slik at vi kunne bruke to hjelpemotorer med sine generatorer. Men risikoen for at
det skulle hende noen andre uforutsette ting med hjelpemotorene var store, og vi hadde jo
en sensitiv bananlast inne som var verdt mange millioner kroner.
Det som nå ble gjort var ikke helt etter boken, og i dag ville det vært utenkelig. Ingen
klasseselskap, skipskontrollen eller assuranseselskapet ble varslet. I samarbeid med rederiet
og bananeksportørene ble det avgjort at vi skulle avbryte lastingen og komme oss av gårde
til Sheernes snarest mulig. Der ville det komme ombord folk fra tavlefabrikanten for å
reparere. Og slik ble det. Turen opp til Sheernes gikk bra, men vi gikk på tå hev hele turen.
De på toppen hadde det nok verst.

På en annen tur oppover fra Jamaica til Sheernes startet en streik blant havnearbeiderne i
England. Det var fare for at den ville bli langvarig. Ingen skip ville bli lastet eller losset så
lenge denne streiken pågikk, så det var meget dårlig nytt med hensyn til lasten vi hadde.
Bananer er en vanskelig last. Den må ha den eksakt rette temperaturen under modningen.
De må ikke være for modne når de blir lastet om bord. Og må heller ikke være for modne når
de skal leveres, for da vil ikke mottaker ha bananene. Det var spente dager. Vi fortsatte mot
Sheernes, og håpet at streiken skulle være over før ankomst. På vei opp gjennom den
engelske kanal møtte vi søsterskipet som var på vei til Jamaica. De hadde ikke fått losset
lasten så de skulle dumpe bananene på havet på turen nedover.

Vi ankom Sheernes og streiken vedvarte. Lasten kunne ikke leveres til mottaker, og derfor
ble det bestemt at vi skulle gjøre det samme som søsterskipet. Altså dumpe bananene på vei
tilbake til Jamaica. Vi fikk først et døgn under land med bunkring og proviantering.
Befolkningen i Sheernes fikk komme om bord, og forsyne seg med så mye bananer som de
klarte å få med seg. Om kvelden hadde noen av mannskapet vært på land, og de kunne
fortelle at det lå tett med bananskall hele veien opp til byen.

Det ble litt av en jobb å dumpe bananene på havet. Hele besetningen var med. Vi hadde
porter i skutesiden som vi åpnet for å lette arbeidet. Jobben tok 5 døgn, og vi fikk godt betalt
fra forsikrings selskapet. Det fløt bananklaser hele veien nedover den engelske kanal.
Fiskebåter lå i kjølvannet og øste opp bananer.
Man kan jo lure på om vi kunne ha gjort det samme i dag. Uansett så måtte vi kvitte oss med
bananene før de råtnet.

Streiken var over før neste tur.
Forholdene for utlendinger begynte å bli vanskelig for de som bodde på Jamaica. De ble
trakassert av myndighetene på forskjellige måter. Det ble også mer risikabelt for
mannskapet å gå i land om kveldene. Flere ble robbet og truet på livet.
Myndighetene begynte å nasjonalisere flere utenlandske bedrifter. Elisabeth og Herman
forberedte flytting til USA. Problemet var bare det at de fikk ikke overføre pengene de hadde
i banken på Jamaica til banker i utlandet. De kunne ta ut penger og bruke på øya, men ikke
føre noe ut av landet. De fant en løsning på problemet fikk vi høre senere. Noen verdier
klarte de å berge. Pengene ble smuglet ut med bananbåtene, og satt inn på konto i England.
M/S Northland er en av mine mest minnerike skip. Det var aldri kjedelig om bord der.

Det norske tankskipet M/S Bratland stampet seg i vei mot sørvestkulingen i Biscaya. Dette var i året 1963, og skipet hadde vært i tankhavnen utenfor København med en oljelast. Nå var det på vei ned til Persiske gulf igjen, for å hente en ny last til ett eller annet sted i verden. Sjøvaktene gikk sin vanlige gang, og alt var normalt om bord.

I maskinrommet var en 16 år gamle smører på vakt sammen med maskinassistenten og en motormann. Han hadde nettopp fått lov til å begynne som vaktgående, og var på en måte i opplæring. Han var kledd i dongeribukse, T skjorte, og et par slitte spasersko. Dette var vanlig arbeidsantrekk for de fleste av mannskapet. Han var barhodet, men hadde på seg et hørselvern som besto av to kjempestore øreklokker. Disse hadde han fått av en onkel, og hadde tatt det med hjemmefra.

Mens han holdt på med vaktrunden ble plutselig hørselvernet løftet vekk på en brutal måte fra hodet hans. Det var chiefen som hadde kommet snikende innpå bakfra, og som hadde røsket dette av han. «Ka e det du går å bær på gutt. Frys du på øran?» ropte gamlingen. «Du får ikke gå vakt med det der utstyret på hauet. Her nede skal vi passe maskineriet og høre etter ulyder, og da kan man ikke gå rundt og se ut som en forvokst Mikke Mus. Jeg beslaglegger dette, så får du det tilbake når du mønstrer av.»

Ja slik var det. HMS satt i system var ikke oppfunnet enda.

Chiefen fortalte om dette til skipperen da de to senere hadde en liten aperitiff før middagen.

Nå var det ikke alltid så enkelt å føre en normal samtale med chiefen, fordi han var veldig tunghørt. På dårlige dager ble det mye gjentagelser og roping. Skipperen pleide å si at han hadde blitt hørselsskadet i maskinrommet, og derfor hadde innebygde hørselvern.. «Nei», protesterte chiefen, det var bare tull. Han hadde vært utsatt for kraftige eksplosjoner under krigen. Det var slik han ble hørselsskadet. Ja, ja, skipperen visste at det nyttet ikke å diskutere dette.

I lastehavnen Ras Tanura i Saudi Arabia kom det post om bord. Blant annet et brev fra rederiet om innskjerping av sikkerheten på alle deres skip. Der var det instrukser om at det skulle kjøpes inn verneutstyr som skulle utleveres til mannskapet. Det skulle bestå av kjeledresser, arbeidshansker, hjelm, vernebriller, hørselvern og vernesko. «Ka faen!» utbrøt chiefen. Han var motstander av alt nytt. «Man kan jo ikke få til å arbeide med alt det der på seg.» Nå var dette argumentet slett ikke så dumt. På varme strøk kunne temperaturen i maskinrommet lett komme opp i nærmere 50 grader Celsius. I tillegg kom så luftens relative fuktighet som ofte var mer enn 85 prosent. Da var alt tungt. Det beste arbeidsantrekket da var en vid T – skjorte og shorts. På dekk var det selvfølgelig tilsvarende forhold. Chiefen (maskinsjefen) var forresten svært respektert av rederiet. Han var en ypperlig fagmann, og hadde seilt under hele 2. verdenskrig.

Effekten av den nye ordningen med HMS og verneutstyr ombord er vanskelig å måle, fordi noen få år senere begynte rederne å flagge ut sine skip, De ble registrert under det vi kalte for bekvemmelighets flagg, og mesteparten av besetningene ble skiftet ut med folk fra «østen» og østblokk land. Her må det sies at f.eks. de filippinske sjøfolkene var flinke til å bruke utstyret for personlig beskyttelse. Det hjalp også sikkert på sikkerheten at de fleste skipene ble utstyrt med air condition for nedkjøling av skipenes innredning. Dermed ble det mere behagelige inne temperaturer, som resulterte i bedre søvn, og uthvilte mannskaper. Men det kunne skjære seg litt. En gang hadde reguleringen på anlegget sviktet. Det resulterte i at kompressoren var helt overrimet en morgen. Temperaturen på luften i innredningen om morgenen, lå på rundt tolv celsius. Vi hadde filippinsk mannskap. De måtte nesten bæres ut på dekk, og legges til opptining på femmerluka. Noen av dem hadde tullet seg inn i ekstra mye klær og blankets, og lignet mest av alt på Michelin reklamer.