Hvem husker ikke den gamle gode Strømstadfergen MS Sandefjord, Disse bildene er det Jesper Kristensen i fra Danmark som har tatt da skipet ligger i Italia i en havneby som heter Brindisi. Skipet heter i dag » RED 1 «. Det er nok mange som ser skipet i dag og tenker tilbake til diverse julebord og andre turer med skipet. Det var ikke mange ganger denne lå værfast til kai, Sandefjord gikk uansett vær.

All foto: Jesper Kristiansen

Lokalhistorie ( før 1900 )

Endel skipsfart
ble også drevet, fortalte Nils, både av større gårdbrukere og litt mere velsituerte
borgere i byen – som i parentes bemerket – også drev endel med husdyrhold. Det
var f. eks. 2 små barkskip, eiet av skipper Grøn, Lasken. og 2 briggcr eiet av skipper
Sørensen Nordby i Disse ble som gamle fartøyer innkjøpt fra Sverige og seilte fra det
sydlige Norge og Gøteborg om sommeren, mest med trelast, men ble lagt opp om
vinteren på grunn av isen og vinterstormene. Og slikt vinteropplag varte jo i flere
tiår.

Hyren var gjerne 20 kroner pr. md. for en god matros. og provianten kom den-
gang mest fra redernes hjem. Selv skipsbrødet ble bakt hjemme og skåret opp langs-
efter og tørket. Ofte var det en rårand i midten, som ble steinhard under tørkingen
og nesten umulig å tygge. Hver mann fikk 3,5 kg av dette pr. uke + 2 kg av bil-
ligste danske kvartersmør – hvitt og harskt. Merkelig nok fikk de ingen poteter
med, skjøndt prisen var rimelig (7 sk. skjeppen), Kaffe var det ikke tale om den-
gang. Man fikk the. uten sukker og fløte selvfølgelig. En gang i uken var det hel-
grynsgrøt med surt øl, forøvrig salt kjøtt og flesk med erter. Mannskapet måtte selv
laste og losse, og da måtte man opp kl. 5 om morgenen og fikk en dram hver og
måtte jobbe til halv 9-9-tiden da det var frokost. Med middagspausen og etpar hvile-
pauser ellers. så var det å jobbe til 9-10-tiden om aftenen, og dertil kom vaktene.
Det meste av lasten (trelast) kom fra Sandefjord, hvor rederne hadde sine opplags-
tomter, hvor de om vinteren mottok tømmer og planker fra bønderne,
Industri eller fabrikkvirksomhet fantes ikke

Lokalhistorie Sandefjord ( før 1900 tallet )

Nils fortalte at ved høyvannet om høsten kunde småguttene ro både med prammer
og Sjekter fra Grønli (Kleggelien het det dengang) forbi Breili og Hegna til Mefjor-
den. Og i byen kunde vannet i Hjertnesbekken, som den gang kaltes Søebergselven
(efter eieren av Hjertnes’ Hovedgård) gå helt opp til Hotel «Kong Carl». I min tid
kaltes den «Ruklebekken», så kjært barn har som bekjent mange navn. Ved vanlig
vannstand rodde fiskerne helt opp til Torvet og solgte fisken sin der. Fisken særlig
makrellen ble tatt i garn ved Huvik og ble solgt for 2 skilling (7 øre) stykket.

Husene i Strandveien (nederst i Thaulowsgt.) fikk jo alltid flomvannet innover sig.
Selv i min tid kunde vi gutter stake oss frem på flåter i denne gaten ved høyvanne.
Og ett år var det så ille at vannet stod er godt stykke over gulvet i første etasje, så
foreldrene måtte sette barna opp på kommuden om natten da det var på det høves-
te. En revy på et Losjemarked hadde en morsom vise om dette. men fullt så mor-
somt var det nok ikke for beboerne dernede. Tenk bare på opprenskningen og
rengjøringen hver gang. Det var ikke så sjelden dette hendte. selv om vannet ikke stod
like høyt hver gang.

Vi er kan lese mange flotte og spennende artikler i fra tiden med seilskutene, der
var det ikke noe som het avmønstring etter 6 mnd., nei der ble de til de enten døde
eller så måtte de vente til de kom hjem til havna si. Mange var det som ikke orket,
de rømte fra skipet ved ankomst kai. Skutene var viktige for landet vårt da de
solgte varer som treverk eller fisk ned til Europa for så ta med seg viktige varer
hjem igjen. Saltfarten var også noe de holdt på med og her skriver:  LES MER HER

En høstmorgen for endel år siden lå et lite fartøy og hugg mismodig mot Bjellandsskjærene. Besetningen var
lykkeligvis kommet seg i land, men skipperen var både arg og fortvilet over uhellet og klaget sin nød til
en av de fastboende. «Jeg begriper ikke dette,» sa han. «Da vi gikk ut ved Færder i går kveld, satte jeg
kursen godt ut — ca. syv mil av land…» «Det kan nok stemme,» bemerket Tromøy-fiskeren lunt. «Just sånn må
du holde av for å havne på Tromøylandet.» Hva han hadde i tankene, var strømforholdene som hadde hersket om
natten. I vinterhalvåret følger strømmen Skagerrakkysten stort sett landet vestover, men denne
strømsetningen, som løper opp i to-tre knop, er ikke stabil. Under spesielle værforhold kan det skje hurtige endringer — strømmen dreier og står hardt på land. Tromøys utside inviterer i seg selv til skipbrudd.
Over en mil står denne kyststrekningen ubeskyttet ut mot havet. Bortsett fra den snaut kilometerlange
Tromlingen er skjær-gården smålendt og uhyre spredt og sparsom, men desto større er mylderet av båer og undervannsskjær. Å følge disse vær-bitte strendene en stormfull høst- eller vinterdag er en opplevelse
man sent eller aldri glemmer. Det er scener så voldsomme, så dramatisk skremmende og samtidig så betagende at man fullstendig rives med.
En hylende vind bryter over land, uler i verneskogen, hveser nede i kløftene og piper over berget med en
slik villskap at menneskekrypene må ned på knærne og klote seg fast. Utover — så langt øyet formår å trenge gjennom drevet og blesten —går alt i ett, i hvitt, gult, svart, grått. Himmel og hav står i et eneste kok i dette naturens skuespill, som er sau i scene av Skagerrak-fanden personlig.
En dance macabre — en lidenskapelig ballett av furier i hvite gevanter, som lokket opp fra det store dyp.
De eier en selsom skjønnhet, men er samtidig fryktinngytende i sin vill-skap. De utfordrer mennesket,
samtidig som de fristøter med sine redsler. Ingen nåde rommes i deres nattsvarte sjel. Deres favntak er
tilintetgjørelsen, deres skjød — døden. Huiende, presset av vindrossene, virvler de fra båretoppenes
fossende reisninger innover mot strendene, hvor de tørner mot berget og slynger skumsprøytet som hvite slør innover land, for så — liksom i avmakt — å synke tilbake i det høstsvarte hav. Jo, det er mektige krefter som driver sitt spill på kysten en slik blytung dag. Intet sted kan et menneske føle seg så lite, så ydmykt — og så vemodstemt. Her oppleves den evige strid mellom naturkreftene og landet. Her forsøker havet å risse runer i fjellets tavler — runer vi ikke kan lese, men kanskje likevel instinktmessig forstår når vi ferdes alene en uværsdag langs høstede rabber.