larship, forfatter på Larship

Fra gruve til skip som skipselektriker

Det er fint å være sjømann, men enda bedre er det å være sjømann bosatt 900 meter over havet her i vakre Folldal. Da bruker man de lange feriene til
herlige skiturer i Rondane og til utbytterike jakt- og fisketurer i naturskjønt terreng, hvor du kan gå så lenge støvlene holder uten treffe på folk,
sier skipslektriker Åge Streitlien (29) før han nå skal ut på ny langfart med 70 000-tonneen «Tagus», et nytt bulkskip tilhørende rederiet
Wilh. Wilhelmsen. Men først skal han forsøke å lure seg inn til fjellrypene å fargerike vidder. — Sjømann fra det norske høyfjell? — Her oppe er det
Read More

flere enn jeg som har sjøen som yrke. Men muligens er jeg arvelig belastet. Bestefar var fra Romsdal. Han var sjømann på seilskuter of elektriker når
han var på land. Kanskje det er derfor jeg er blitt skipselektriker, altså både sjømann og elektriker. Det var imidlertid eventyrlysten som fikk meg
til å dra ut. Etter 4-5 år som elektriker i gruvene på Hjerkinn og over bakken her i Folldal, fikk jeg lyst til en forandring og prøve nye oppgaver.
Jeg meldte meg å arbeidskontoret, som opplyste at Wilh. Wilhelm-trengte en yngstemann i maskin. I begynnelsen av 1970 dro jeg så ut som smører på
linjeskipet «Torrens». Avbrutt av skolegang og ferier har jeg så fortsatt å seile i det samme rederiet. — Fra gruveelektriker til skipselektriker?
— Muligens er jeg den første som har gjort noe sånt. Men det går utmerket. Mine kamerater ute synes det er nifst å høre at jeg har jobbet 600 meter
under tungt storfjell på Hjerkinn, men mine venner fra tida ved Folldal Verk synes det er uhyggelig at det er så meget vann under min nåværende
arbeidsplass. Det er visst rart alt man gjør. — Så det er ikke noe sjømannsmiljø her oppe på toppen av Norge? — Vi har nok i dag 5-6 mann som jobber
fast i utenriksflåten. Jeg vet iallfall om en skipselektriker til, noen matroser og maskinister. Borte på Dovre-kanten har vi for øvrig en skipper.
Om noen år kan vi kanskje klare å bemanne et skip med folk her fra fjellet. Dessverre har vi også mistet et par mann herfra ved skipsulykker, så vi
har fått vår del av skipsfartens sorger og gleder. Min beste kamerat gikk ned med «Berge Istra».

— Hvorledes ble smøreren fra 1970 skipselektriker på «Tagus»? — Etter en tid viste det seg at elektrikeren på «Torrens» måtte ha hjelp. Da han hørte
at jeg var utdannet elektriker, ble jeg etter en kort tid forfremmet til elektrikerassistent. Dermed var det gjort. Jeg var ute ett år og hadde to
rundturer til Australia og en til Japan, alle med utgangspunkt i Oslo. Da jeg mønstret av, bar det til den maritime skolen i Trondheim og med fast
skole-godtgjørelse fra rederiet. Året etter kunne jeg dra ut med papirer som skipselektriker.
— Hvorledes er det? — Stadig utfordringer, det er noe jeg liker. Utviklingen går så fort i dag at det alltid er nye ting å sette seg inn i. Nå skal
jeg om bord i «Tagus», som går med redusert bemanning i et prøveprosjekt. Der må jeg også gjøre andre ting enn bare elektrikerarbeid. Til gjengjeld
vil jeg få bedre betalt, fast årslønn og regelmessige seilingsperioder på ca. fire måneder og ca. to måneders ferie. Det er en ny utfordring som jeg
gleder meg svært til. — Hvorfor er det ikke flere sjøfolk fra Folldal? — Det er ofte ungdom som spør om forholdene til
sjøs, og enkelte av dem kommer seg også inn på sjøaspirant-skolene. Men der tror jeg de blir sjøsyke når de har undervisning i disse småbåtene.
Dermed slutter de før de egentlig har fått begynt. De vet vel bare ikke at de store skipene gynger på en langt mer behagelig måte enn det
småfartøyene gjør. Og de vet så absolutt ikke hvor fint det er å komme fra sjøen og hjem til lange ferier her i gruvekommunen Folldal, sier skipselektriker Streitlien.
Kilde: Fri Fagbevegelse

HVALFANGERTREFFET 2022

Endelig er Hvalfangertreffet tilbake igjen. Tor Bjørvik har enda et år gått i gang
med å sette sammen et nytt treff.
Ved å klikke på bilde så kan du lese programmet.

Telegrafisten

Sekretær, gnisten osv., Kjært barn har mange navn. Hvor mange av oss har ikke stått i kø for å ringe hjem, det var ekko, knattring og mye som vi ikke greide å formidle eller motta. I dag er det litt annet med satelitter som gir oss en helt annen opplevelse. Skulle vi på land så var ” gnisten ” god å ha når vi trengte noen kroner. Uansett så var det nok en god jobb med mye arbeide under landligge bla.

Framnæs mek. byggeliste

Vi holder på med å legge inn nye skip på Framnæs Mekaniske Værksted byggeliste.
I tiden fremover vil det komme flere skip og bilder av arbeidere der.

Gå til byggelisten her

Bare et Norsk skip med Ekofiskolje.

Sandefjord-skipet “Ross Head” er hittil det eneste norske skip som har fraktet norsk råolje fra Ekofisk i Nordsjøen til raffinerier i Norge og andre europeiske land, Den første lasten gikk i slutter, av juli i fjor til Stockholm, men seinere er det blitt anløp av samtlige norske raffinerier. De tre øvrige skip som går under denne oljen, er utenlandske.

“Ross Head”, som eies av «A/S Rosshavet – A/S Vestfold er et: kombinert olje/ malmskip, på 87 300 t.d.w. Det er bygd i Italia i 1967 og har fått installert en del tilleggsutstyr for å kunne laste olje i åpen sjø. Oljen kommer om bord over bakken gjennom slange fra lastetank via en fortøyningsbøye to nautiske mil unna anlegget. Det tar et par dager å få full last under gode værforhold. Men når det blåser for mye, må skipet gå fra bøyen. Ellers kan man risikere at oljeslangen ryker.
– Vi har inntrykk av at folkene om bord nå har lært seg denne spesielle lasteteknikken. Det synes også som dette er en populær fart, blir det opplyst i rederiet.

– Besetningen har bl.a. en meget god kontakt med familien og hjemlandet. Når skipet ligger på Ekofisk, er det daglig helikopterforsendelse av brev og aviser. Fra Nordsjøen er det også god radio-telefon-kontakt med Norge. På grunn av de hyppige anløp av norske og andre havner i Europa, er det også gode muligheter for å ha familiemedlemmer med på kortere turer, heter det bl. a. gen presse-melding fra Norges Rederforbund.