15 August 1914 kom Japans ultimatum til Tsingtau og 7 tyske kryssere løp da ut. En ble i Det Indiske Hav, en gikk til Østafrika og fem dro over stillehavet til nøytrale venner i Chile. Søndag
morgen1 November oppdaget man ved Juan Fernandez fregat Helicon av Risør på vei til Costa Colosa med en kullast fra Wales, de seilte lenge før krigen begynte og gav signal til skuten om å forandre kurs. Kaptein Christensen svarte nei og var heller ikke villig til å selge den nøytrale lasten. Samme Søndag ødela den tyske eskadre to britiske kryssere ved
Coronel hvor man neste dag begynte å fornye sin kullast i fra Helicon, som ble tauet til Mas a Fuera og losset i løpet av to uker. Skipperen protesterte, men bare stuerten, båsmannen og
kahyttgutten sto på hans side. De øvrige med styrmannen i spissen lot seg verve til å losse kullet og mottok fra 8.4.8 pund ned til 2.9.5 pund for dette arbeide. Helicon fikk så vidt beholde nok
kull til ballast, men var så ille ødelagt av den uvørne lossingen som ble gjort at skuta ble kondemnert og solg som vrak i Coleta Colosa. Rederiet fikk senere 65 tusen mark, som gjorde at kursen da
betalingen kom var dårlig og de tapte penger.

I 1959 satte den 25-årige Esther Bergh kurs mot Antarktis og Sørishavet. Der skulle hun pleie syke og skadde hvalfangere i seks måneder – som eneste kvinne blant drøyt et halvt tusen menn.
– Ja, hallo?
Stemmen i den andre enden tilhører en eldre dame. Den noe avslepne vestlandsdialekten passer også. Kan det virkelig være henne? Etter alle disse årene?
– Hei. Det gjelder et gammelt fotografi vi har kommet over. Av en ung sykepleier på vei ut på hvalfangst …
Et halvt år til sjøs
Svart/hvitt-fotografiet er datert 1959. En kvinne i sykepleieruniform skuer utover dekket på det flytende hvalkokeriet FLK «Balaena».
Bildeteksten forteller at hun heter Esther Berg og er 25 år. At hun har mønstret på skipet i Husvik ved Tønsberg for å tilbringe seks måneder i Sørishavet, det vil si havområdet mellom Antarktis og 60 grader sør.     LES MER HER

Grimstad fra Sandefjord

Funnet av Sandefjords briggen «Grimstad» er et eksempel på hvordan
vrak kan lokaliseres ganske fort. Ja. i dette tilfellet. på då femte dykket
jeg hadde i området. Dette må betraktes som meget raskt. og henger
sammen-med at jeg hadde gode indisier fra aviser. sjøforklaring osv. Men
Ikke alltid er slike opplysninger riktige. Og letingen for dykkerne blir
derfor en tålmodighetsprøve.
Briggen «Grimstad» var på 216 t. og bygd 1859.

LES MER HER

Leganger Hansen er en legendarisk skikkelse innen Salvesen-selskapet
og da som bestyrer pá Leith Harbour gjennom en årrekke. l 27 år oppholdt
han seg på Leith Harbour, og få kjenner vel Syd Georgia og livet der nede
bedre enn ham. Han ble født på Nøtterøy i 1883, og dro til sjøs første gang
som 14-åring med en Wilhelmsen-båt. LES MER HER

Vi fremstiller hvalfangsten generelt som velstand og goder, men virkeligheten var litt andeledelse.
Vel det brakte mye godt med seg av velstand og goder men det var også en annen side av fangsten man
sjelden tok opp, det var slossing, fyll og oppvigling. Egentlig kunne man ikke vente annet med så
mange forskjellige mennesker samle på en liten isolert plass.

Dag Ingermar Børresen har skrevet om følgende:
Arbeidskonflikter, organisering og
svartelisting i hvalfangsten 1904–14

Også tidligere Sovjetunionen drev hvalfangst, men de hadde et stort problem – kunnskap, denne måtte de til Norge for å få og de prøvde å rekruttere flere plasser også Sandefjord. Men det var Tønsberg som ble hovedsete for deres formidling, noe som også det ble bråk rundt. Vi har vært så heldige å få formidle artikkelen som Dag Ingemar Børresen ved hvalfangstmuseet i Sandefjord har skrevet.