Det var ikke så ofte det var behov for tungløftbåter så Belkarin og søsterskipene gikk i trampfart det meste av tiden. Tidligere hadde hun vært i fart mellom Japan og Korea med tanks for amerikanerne. Det var under Koreakrigen.
Min første flytur begynte da en hel gjeng en regnværsdag gikk om bord i en DC3 som tilhørte Fred Olsen på Fornebu for å fly til Antwerpen hvor vi skulle gå om bord.

De gamle stjernemotorene startet med smell og stikkflammer før de kom ordentlig i gang, og vi kunne ta av og stige opp mot den grå himmelen. Været ble etter hvert dårligere og flyet slingret og kastet på seg noe for jævlig. Nå var jo de fleste erfarne sjøfolk som hadde vært ute i verre slingring, men en ung, svartøyd salongjente fra Fredrikstad måtte ta til spyposen.

Det ble så ille at vi måtte gå ned i Amsterdam, og derfra ble det ordnet med buss. Det er jo ikke langt til Antwerpen, men likevel tok det sin tid. Da vi sterkt forsinket kom ombord i kveldingen var det gamle mannskapet allerede avmønstret og gått i land, kun noe få var igjen, og vi nye måtte bare tørne til med en gang for å ta ombord proviant og utstyr og å gjøre sjøklart.

Heldigvis var den gamle Båsen fortsatt om bord og ledet arbeidet på en kompetent måte. Dette pågikk hele natten, og var ikke så enkelt med så godt som ny dekksgjeng. Da vi tok fortøyningene ved 7-8-tiden på morgenen var jeg så trøtt at jeg sovnet i stående stilling fremme på bakken.

Det ble ikke lange søvnen selvsagt for jeg våknet da jeg falt. Som om ikke dette var nok ble jeg satt på 8-12 vakten og måtte styre en ukjent båt nedover Schelde elven i to timer. Hvordan jeg klarte det vet jeg ikke, men det ble 36 strake timer før jeg kom til køys.

BELKARIN var i ballast, og gikk til Norfolk for å laste kull. Den lasten som var losset var nettopp kull fra Norfolk Selv om hun hadde store ballasttanker var det en god del vekt over dekket også, og med sjøen på tvers tok hun noen overhalinger som sikkert var 45 grader. Det virket litt nifst til å begynne med, men en merket jo på bevegelsen at det var helt i orden med stabiliteten med de store bunntankene.

Selv om de fleste hadde mønstret av i Antwerpen var det flere som hadde vært om bord siden skuta var ny. Skipperen var ikke helt god. Han var en brutal, svær kar fra Karmøy som het Theodor Thorkelsen og som ikke uten grunn ble kalt Theodor Tordenrøst. Han var kjent for å ha et meget stabilt humør for han var nemlig alltid sint.

Utseende og blikket uttrykte bare en ting: RASERI. Det ble fortalt at han hadde knust fingrene på arabiske handelsmenn i Port Said. De klatret som vanlig opp skutesiden i tau og der sto Theodor klar med kjetting idet de grep om rekken.

Det hørtes bare et hyl og et brak da de uheldige traff båten mange meter nedenfor. 2.styrmannen som hadde min vakt var en trivelig sunnmøring ved navn Bjørn Drabløs som ustanselig snakket om kona, og innimellom sang Flickan från Backafall.

Vi hadde fått ny salongpike om bord, og Deiligheten ble fort tatt hånd om av 2.maskinisten som var minst tyve år eldre, og av den faderlige typen, før hun var innom en ung lettmatros og senere Overstyrmannen. Og det var de som vi visste om. Ja, jeg selv hadde vel ikke vært til å stoppe, om jeg hadde kommet ombord i en båt bemannet med bare jenter.

En messepike som hadde vært om bord en stund, hadde noe på gang med Båsen, som hadde vært i rederiet en stund, og kunne berette om da de fraktet tanks fra Japan til Korea under Koreakrigen. Elektrikeren hadde vært pressefotograf, og det skulle komme til nytte senere. Turen til Norfolk gikk greit, og vi ankret opp på reden for å vente på kaiplass.

Å se båter fra US Coast Guard var ikke uvanlig, men denne gang var det en som sirklet rundt oss uten stopp. Så kom det en langs siden, og satte om bord bevæpnede vakter samt en gjeng som gikk over skuta med Geigerteller.

Dette var uvanlig, men forklaringen var at båten hadde vært i Odessa noen tid tidligere, og selv om hun hadde vært i Norfolk siden, var amerikanerne redd for at det skulle ligge en skjult atombombe om bord. Selv da vi lå ved piren og lastet, ble vi passet på av Coast Guard som satte en lyskaster på oss rett som det var. Lastingen gikk fort for det var hele jernbanevogner med kull som ble styrtet i rommet med få minutters mellomrom.

Ferdiglastet avgikk vi for Europa igjen, og denne gang var det Helsingfors som var lossehavnen. Det begynte å gå mot vinter. Det var ordentlig surt vær så vi ble desto gladere over å høre byssetelegram om en tur til sydlige breddegrader. Ferdig utlosset fikk vi vite at vi skulle laste sement i Slite på Gotland for Dammam i Persian Gulf.

Da vi begynte å gjøre rommene rene etter kullasten, fikk vi se at Overstyrmannen og Skipperen var noen lure businessmen. Det var nemlig slik at det på mellomdekket lå stuet en mengde utstyr som vi måtte ha i tilfelle tungløft. Det var skinner og sviller, strekkfisker og surringswire.

Innimellom alt dette hadde det samlet seg en masse kull.Dette måtte vi nå grave frem, og det ble noen tonn, hvorpå det ble solgt til noen i land. Vi fikk ikke så mye som en flaske øl for jobben. Alt gikk i lomma på Skipperen og Overstyrmannen.

På restaurant i Helsinki nov.-56. Dekken fra Halden, Jungmann fra Fr.stad,Lettmatros Bjørn Johansen fra Statsbygda og Forfatteren.
Ferdiglastet med sementsekker i Slite gikk vi til Rotterdam, og tok to lektere som dekkslast. Disse var så lange at de stakk godt utover på hver side, og ble skikkelig surret med wire og strekkfisker.

Disse var noen svære svin, de største på 80 kg. og forsynt med noen utstikkende jern på midten. Nytt for de fleste av oss var at vi nå, i stedet for utkikk, måtte gå med en slegge og stramme etter på strekkfiskene. Dette skjedde ved at vi slo på de utstikkende jernene, og var meget viktig.

Ble det den minste bevegelse i de tunge lekterne ville det bli katastrofe. Det ble fortalt at en av rederiets båter som hadde gått ned etter at et lokomotiv hadde gått gjennom skutesiden. Vi hadde sett frem til en rask tur på ca. 6000 n.m. gjennom Suezkanalen til Goa hvor lekterne skulle losses, men da, som flere ganger senere, ble kanalen stengt på grunn av krig i området.

Denne gang var det britene og franskmennene som satte i gang og det førte til at vi måtte belage oss på å gå rundt Afrika. Dette kom overraskende på alle og reisen ville nå bli på over 10 000 n.m. Vi hadde selvsagt en tidsfrist for levering av lasten og med den ekstra distansen hadde vi problemer med å holde denne.

For å korte litt inn på tiden ble farten satt opp med 10 r.p.m. på hovedmotoren. Dette hjalp noe, men fikk følger på litt lengre sikt. Turen tok 45 døgn, og vi så ikke land fra vi gikk fra Rotterdam til vi ankom Goa. Det ble en lang og kjedelig reise.

Noen ville gjøre det meste for en dram, og arrangerte linjedåp hvorved jeg ble behørig døpt selv om jeg hadde krysset linjen før. Så fikk noen sin etterlengtede dram. Vi fikk julen et sted utenfor kysten av Vestafrika. Det var så vidt skipperen fikk seg til å spandere en flaske øl og en dram til middagen.

Det er alt som er verd å si om jula det året. Men det var slik han var, og skuta var for øvrig tørrlagt. Ikke en eneste liten øl på hele turen. Olaf Kjendalen fra Drangedal visste imidlertid råd for han satte på en liten dunk med sats som han gjemte under kassa over assuransewiren helt akterut på poopen. Da brygget var ferdig satt han der bak kassa og koset seg.

Kokkene gjør klar julemiddagen
Vi ankom til Goa på vestkysten av India som da fortsatt var Portugisisk koloni og ankret på utsiden av breakwateret for å losse lekterne. Sjøen var speilblank og ikke et vindpust var å kjenne. Alt så ut til å være klart for en rask lossing, men det VAR en liten bevegelse i sjøen, og da vi løftet opp den første lekteren begynte den å bevege seg bitte lite grann.

Pendlingen øket fort, og før vi fikk satt den ned på luka igjen begynte den å feie med seg rekker og diverse oppstående ting på dekk. Solide wirer brakk som hyssing da vi forsøkte å holde igjen, og vi pustet lettet da vi fikk den ned på luka igjen.

Vi lettet anker og gikk innenfor breakwateret. Selv om det var litt bevegelse der også, klarte vi å få satt begge lekterne på vannet etter noen timer. Etter den lange turen ble det ingen chanse til å gå i land, og kursen ble satt mot Persian Gulf.

Båsen og Tømmer`n med Gnista mellom seg
De av besetningen som hadde vært der før, kunne fortelle at januar var den beste måned for å oppholde seg i Gulfen. Om et halvt år ville det være som et brennende helvete der. Vi ankom til Dammam, og fortøyde ved en pir som gikk flere km. ut i sjøen.

Det var forbudt å gå i land, og militære sørget for at forbudet ble overholdt. Den eneste adspredelsen var en tur tvers over piren til en tysk båt hvor noen bokser med øl gjorde godt etter et par måneder i tørrdokk .Ellers var det ingenting å gjøre. Temperaturen var oppe i over 30 grader på dagen, men sank nesten ned til frysepunktet om nettene.

Det var litt rart å måtte slå på varmeovnene etter en glovarm dag. Under lossingen av sementsekkene ble mange revet i stykker, og snart var det et tykt lag med sement på mellomdekket. Dette hadde styrmannen forutsett, og sørget for å få om bord en mengde tomsekker da vi lastet i Slite.

Mens lossingen fortsatt pågikk i underrommet, ble tomsekkene fylt opp, og stuet i de mørkeste krokene i rommet. I tillegg ble en mengde hele sekker stuet inn i winchehusene på mellomdekket. Ferdig utlosset ble dette gjentatt i underrommet, og det ble noen tonn sement av det.

Denne ble solgt i Goa av Overstyrmannen og Skipperen, men som vanlig ble det ingenting på de som gjorde jobben. Ferdig utlosset gikk turen tilbake til Goa for å laste malm for Japan, og nå ble det anledning til å gå i land. Imidlertid var Goa bare en eldgammel mosegrodd koloniby på den tiden, og det var lite å gjøre der.

Siden har det jo blitt et kjent feriested for folk fra Europa. Lastingen av malm gikk fort, og vi satte kurs for Japan. I Malakkastredet begynte vi å få problemer med hovedmotoren. Det var hardkjøret rundt Afrika som nå ga resultater. I Singapore ankret vi opp mens et stempel ble utbyttet med reservestempelet.

Skipperen og to av maskinfolkene ble avmønstret og typisk for den tiden var at mens den ene som hadde stått om bord i tre år fikk fly hjem sammen med Skipperen, måtte den andre som hadde to år om bord arbeide seg hjem med en tankbåt som først skulle innom Persian Gulf og laste. Overstyrmann Peder J. Johnsen overtok som Skipper, og reisen til Japan fortsatte – sånn ca. 12 timer- før vi for sakte fart krøp tilbake til Singapore, og ankret opp igjen.

Maskingjengen slet i tropevarmen, og skiftet ut sylinderforingen med reserveforingen. Så satte vi igjen kurs for Japan. Et par døgn gikk alt fint, men så ble det stopp i maskinen igjen. Det var den samme sylinderen som gikk varm igjen. Hva de gjorde i maskinen vet jeg ikke; jeg hørte bare at de hadde blendet av den ene sylinderen.

Resultatet var i hvert fall at da vi startet opp igjen gikk vi på 6 sylindere mot tidligere 7, og farten var betydelig redusert. Så satte det inn med dårlig vær med tung sjø rett i baugen. Hver gang skuta satte baugen ned og propellen kom høyt i vannet, ble omdreiningene automatisk redusert så mye, at vi ikke kunne høre maskinen, da vi satt i messa på kvelden.

Det var en spesiell stemning i messa den kvelden. Sjø og vind øket på, og da maskinomdreiningene ble redusert, ble samtalen dempet, og vi hørte bare vinden som hylte utenfor. Vi satt egentlig bare å ventet på at enda en sylinder skulle svikte for da ville vi ha et virkelig problem. Men natten gikk og maskinen gikk på sin rare måte og vind og vær ga seg etter hvert.

Som alltid var det radiosendingene som var det første tegnet på at vi nærmet oss land, og jeg ble meget facinert av musikken jeg hørte. Den kom fra Taiwan og Japan og representerte på en måte selve eventyret for meg med sine fremedartede toner.

En dag i februar kom vi til Miyako på nord-øst kysten av Honshu. Den vinteren vi hadde lagt bak oss i Europa tok vi igjen her. Det var fullt av snø overalt, og kaldt. Miyako var ingen stor havneby, og engelsk var det ingen som forsto, men det hadde vært båter her før, og folk visste hva en langveisfarende sjømann trengte en kald vinterdag.

Vi var snart installert på et skjenkested hvor vi fyrte i en stor ovn, og inntok varm Sake og Kirin øl. Sjappa ble vårt faste sted, og som en raritet kan jeg nevne at det fantes EN plate med vestlig musikk som vi hele tiden spilte. Det var Solveigs Sang med Kringkastingsorkesteret, og en kan jo lure på hvordan den hadde havnet der.

På kvelden gikk vi gikk tvers over gata til et horehus. og krabbet under de tunge filtmattene til jentene. Det var bare i arbeidstiden vi var om bord. Resten av døgnet var skuta øde og forlatt. Jeg ble helt betatt av Japan, og hvordan de med de enkleste midler kunne frembring de vakreste ting. Dette var gjennomført overalt, selv maten så ut som et kunstverk, selv om den var temmelig smakløs.

Vi trodde jo at vi nordmenn var et renslig folkeferd, men i Japan fikk vi se noe annet. Å ta av seg på bena før vi gikk inn i et hus lærte vi fort, men et glohett bad før sengetid var verre, men gjett om en følte seg bedre etterpå! Dessuten merket vi fort at folk var bunn ærlige, og det satte vi pris på som var vant til bare tjuer og kjeltringer ellers i verden.

Av en eller annen grunn var nordmenn populære blant de japanske jentene, og da tiden kom for å seile sto en hel flokk på kaia og vinket farvel. Vi gikk, fortsatt for sakte fart, til Yokohama for å reparere hovedmotoren. To nye sett av foring og stempel var blitt flysendt, så den turen rundt Afrika begynte å bli kostbar etter hvert.

Vi hadde selvsagt ikke noe imot å bli i Yokohama en stund, for det var en storby som hadde alt. Vår tidligere styrmann som nå var Skipper trengte penger igjen, og en dag kom en liten båt langs siden. Old ropes som virkelig var kassert tauverk, og en trosse som enda var brukbar gikk over rekke og ned i båten. Da det ikke var nok, solgte han noen tromler med ny surringswire også.

Han trengte saktens penger, for det var mye å kjøpe i Japan den gangen. Alt var billig og det var mange som kjøpte komplette middags- frokost- og tesett som ble sendt hjem. Kamfertrekister var også en populær ting å sende hjem.

Jeg hadde lenge ønsket meg en radio eller platespiller, men kunne ikke finne noe som passet til strømmen om bord, eller som gikk på batterier. Dette, i februar -57 må ha vært like før japanerne begynte å oversvømme resten av verden med transistorisert elektronikk.

Så det ble til at jeg kjøpte en gammeldags, sveivegrammofon som så ut som om den var laget på tredvetallet selv om den var splitter ny. 78-plater med amerikansk popmusikk fikk jeg også tak i. Et par av de platene har jeg fortsatt enda i 2009. I Yokohama var det Izezaki street som var mest populær, med et utall av barer og horehus.

Friske norske gutter tok for seg av det meste, og de japanske jentene var ikke så nøye på slikt som å få betalt. Ofte var det gutta som endte opp med en gave fra jenta. Selv endte jeg opp med Michiko fra Copenhagen Bar, og hun sa det slik, at om jeg hadde penger så var det OK, hadde jeg ikke så var det også OK. Hun var en nydelig og kåt jente som var akkurat hva jeg trengte.

Det ble slitsomt etter hvert med jobbing i land og ombord både natt og dag, og en dag jeg skulle til tannlegen sovnet jeg likeså godt i stolen da jeg måtte sitte og vente litt. Snakk om å være avslappet! Men alle gode ting tar slutt, og med hovedmotor så god som ny stakk vi til sjøs i slutten av februar med kurs for Port Pirie i Syd-Australia.

Det var en tur på 3 uker, og selv om den del av Stillehavet som vi seilte gjennom er spekket med små fluelorter av noen øyer var det eneste land vi så på turen New Ireland, som grønt og forlokkende raget opp om styrbord noen timer. Jeg skulle senere finne ut at de fleste øyene var så lave, at en godt kunne stå høyt og tørt før en så øya.

End var nå blitt 18 ½ år og en rimelig flink sjømann. Jeg var trygg på meg selv, og trivdes med sjølivet. Det viktigste jeg til da hadde lært ,var at det gikk ikke an å bløffe og å late som om du var noe annet enn hva du virkelig var. Bløffmakere ble ubønnhørlig avslørt, og det var bare ens dyktighet som sjømann som gjorde at en ble respektert.

Belkarin var en rimelig grei båt med greie folk etter at Theodor Tordenrøst reiste. Livet kunne vært fint, men min mor skrev stadig . Det samme og samme om igjen og det begynte å plage meg, og mine svar ble stadig kortere, og mer lik avgang og ankomstmeldinger.

Min søster skrev også da hun trengte penger og i desember sendte jeg hjem kr.900,-Senere en anvisning på Kr.250,- før jeg opprettet fast trekk til henne på kr.300,- Det var ikke lite tatt i betraktning at jeg tjente ca. kr.750,- i gjennomsnitt, men hun trengte dem vel da min nevø var liten. Penger var likevel av liten betydning for meg. De var til for å brukes .

Det hadde jeg lært av de gamle krigsseilerne, som hadde en fatalistisk innstilling til livet. En visste ikke når neste torpedo kom, så hvorfor spare?
Vi ankom Port Pirie og lastet blymalm. Det var en søvnig liten by med lite å gjøre. En gang hadde det vært en by, hvor flere norske seilskuter kom for å laste korn og ull.

En nordmann som hadde rømt fra en seilskute i 1908 dukket opp en dag . Han hadde så lyst på litt norsk kaffe, og å få prate litt norsk igjen. Dette med rømming var fortsatt vanlig blant norske sjøgutter i Australia, og hadde blitt luftet blant oss også på reisen.

Det var vel utsikten til et cowboyliv som fristet, men dette ble det ingenting av. Skipperen inndro alle passene før vi kom til Port Pirie, og det var kanskje like bra, for vi visste ingen ting om de enorme distansene, varmen og støvet inne i landet.

I Port Pirie var det bare de vanlige pubene, med Frelsesarmeen som gikk utenfor med marsj og sang. Det var i det hele tatt lite å ta seg til. 2.kokken og jeg ble invitert av noen av lokalbefolkningen til å være med på kaninjakt. Det foregikk ved at vi sto på planet av en pick-up klar med en cal.22 og en lyskaster.

Da kaninene ble fanget i lyset fra frontlyktene måtte en følge den med lyskasteren så han med rifla kunne skyte. Jeg tror det var et dusin kaniner vi tok den natta for 2.kokken var skarpskytter. Flying Angel arrangerte tur til en farm langt ute på landet. Vi kjørte gjennom enorme kornåkre som strakte seg bortenfor horisonten.

På farmen var det en samling av dyr og fugler som var vanlig i Australia, men det som vakte Olaf Kjendalens interesse var et par hester som sto oppsalet. Om han kunne ri? Ja, hva kan vel ikke en drangedøl som har fått seg et par øl eller tre? Han klatret opp på hesten og begynte å manøvrere under våre beundrende blikk.

Da han følte han hadde kontroll, satte han hælene i sidene på hesten, som straks satte av gårde i retning horisonten. Og der sto vi og så på at Olaf ble mindre og mindre, til han bare ble borte. Etter en tid ble farmeren urolig, og satte ut for å finne ham, og etter en drøy time kunne vi se hesten dukke opp i det fjerne med Olaf på ryggen.

Matrosene Olaf Kjendalen fra Drangedal og Ronald Johansen fra Trondheim
Det gikk rimelig fort å laste blymalmen, og snart var vi til sjøs igjen med kurs for Yokohama. Det var det ingen som hadde noe imot. Det ble lange turer med BELKARIN, og denne rundturen tok et par måneder inkludert lasting/lossing.

Vel tilbake i Yokohama oppsøkte jeg naturligvis Mitchiko, og tilbrakte så mye tid i land som jeg kunne. Så en kveld var hun ikke der lenger. Borte rett og slett, men det var som det skulle være. Senere på kvelden sto jeg på fortauet i regnet, og ventet på at en taxi skulle dukke opp, så jeg kunne komme meg om bord igjen.

Helt edru var jeg heller ikke, og livet var miserabelt. Da dukket det opp jo nydelige jenter, og så skjedde noe som viser hvorfor vi ble så glad i de japanske jentene. ”You and me go hotell, neh?” kom det fra den ene. Full og våt grov jeg i lommene hvor jeg fant frem 1040 Yen som var nok til taxi, men for lite for en natt med en jente. Det gjorde ingenting mente jentene. Bare bli med.

Jeg datt overende så snart jeg nådde senga, og merket så vidt at jentene dro av meg de våte klærne. Ut på natta våknet jeg med begge jentene over hele meg, og jeg ble såpass våken at jeg kunne stille opp på det som de forventet av meg. Så sloknet jeg igjen. Neste morgen var klærne mine tørket og strøket, og så fikk jeg penger til taxi av jentene som smilte som om de hadde hatt en drømmenatt.

Nå som vi var kjent i Yokohama var det mange av gutta som hadde tatt opp penger for å kjøpe kameraer. Elektrikeren, som kunne alt om fremkalling og kopiering ,fikk gutta med på å kjøpe inn utstyr for å lage svart/hvitt bilder, og kokkemessa ble innredet som mørkerom, for den var ikke i bruk uansett.

Da fremkallingen kom i gang viste det seg at gutta hadde tatt kameraene med seg på horehus, og tatt bilder av seg selv og jentene i aksjon. Nå ble bildene forstørret, og snart dekorerte de alle lugarer om bord. Det var vel på denne tiden at Båsen mønstret av.

Eldste matros om bord var en gammel uteseiler som kunne det meste, og som var godt likt av dekksgjengen. Det var ventet at han skulle bli den nye Båsen. Skipperen hadde imidlertid en annen oppfatning, og vi ble mektig overrasket da K. F. fra Fredrikstad ble ny Bås. Han var lite likt, og ble ansett som en snik som hovedsakelig hadde seilt i lokalfart i Oslofjorden.

Den første dagen som Bås var han så nervøs og usikker at han hold på å drite på seg. Da vi var samlet under bakken for å bli fordelt til dagens gjøremål ignorerte vi ham. Han sto der og snakket. Gjør ditt og datt, og vi bare fortsatte å prate oss imellom.

Først etter en halvtime da eldste matros ymtet frempå om det kanskje var tid for å tørne til, satte vi oss sakte i bevegelse. Den nye Båsen lærte noe nytt der. En er ikke større enn hva ens likemenn gjør en. Fra Yokohama bar det igjen sydover til Australia.

På den tiden drev amerikanerne og sprengte bomber på Bikini og Kwajalein, og av et kart over fareområdet i en gammel avis fant jeg ut at vi passerte midt gjennom nedfallsområdet for radioaktivt nedfall, men styrmannen mente det ikke var noen fare. Vi var langt vestafor. Men vinden i området var hovedsaklig østavind, og jeg vet ikke om vi ble bestrålt den gangen.

Vi ankom til Thevenard, som var havnen til Ceduna, for å laste korn i sekker. I Thevenard bodde ingen, og i Ceduna bodde det 900 mannfolk og 5 kvinnfolk ble vi fortalt. Det var et lite hotell der, og ved lørdagsdansen fikk vi se hele den kvinnelige befolkning i byen. Innbyggerne ellers, besto av ymse øst-europeere som ikke hadde vært der så lenge enda.

Bortsett fra lørdagsdansen skjedde ingenting i byen. Den støvete gata lå øde og tom. Kun i baren på hotellet var det liv. Den lokale politimesteren fotfulgte oss så snart vi viste oss i land, og kjøpte vi en gallon med Sherry var han ekstra påpasselig.

Vi fant dette påfallende, men etter en tid fant vi ut at han var livredd for at vi skulle ta med drikkevarer til aboriginene som bodde et stykke fra byen, og var nektet alt som lignet alkohol. Du fikk gjerne en natt med dattera for en flaske vin fikk vi vite. Vi ble liggende i Thevenard noen dager, og vi kjedet oss grenseløst.

Det var et stykke inn til byen, og det ble ikke så mange turene inn dit. En kveld stjal vi en bil . Vi var ikke helt edru, men på en eller annen måte fikk vi startet den og jeg satte meg ved rattet. En sunnmøring som hadde greie på gir satt ved siden av meg og dirigerte giringen. Jeg rattet i vei, og vi suste ut i bushen og skremte opp en del kaniner før vi kjørte tilbake, og parkerte bilen dere den hørte til.

Handletur i Ceduna Sydaustralia 1957
En dag dukket det opp en nordmann som var påmønstret som smører, av konsulen i Adelaide. Han hadde bare en liten koffert med seg og de klærne han hadde på ,og det var ikke mye. Han var fra Folldal, og det viste seg at han hadde vært inne i landet ,og bygget jernbane de siste tre årene.

Nå i et anfall av hjemlengsel hadde han startet opp sin motorsykkel og kjørt til Adelaide, hvorfra han hadde sendt motorsykkelen hjem med en Wilhelmsenbåt. Av konsulen ble han sendt over til Port Lincoln, hvorfra han tok toget til Ceduna. Han hadde vært gruvearbeider i Folldal, og titulerte 2.maskinisten som Overstiger.

Maskinrommet ble omtalt som gruva. Dette var bare et par dager før vi var ferdiglastet, og avgikk for Bandar Shapur i Persian Gulf. Men først måtte vi innom Freemantle for å bunkre, og da ble Folldølingen borte. Han etterlot et brev til ”Overstigeren”, hvor han beklaget at han etter den lange stillheten inne i bushen, ikke holdt ut levenet i maskinrommet.

Kofferten som også lå igjen, inneholdt bare litt motorsykkelverktøy og håndbøker. Borte var han, og vi så ikke mer til ham. Jeg vet ikke hvorfor, men vi måtte også innom Colombo for å bunkre. Kanskje det hadde noe med pris å gjøre. Colombo var en interessant havn med en blanding av fartøystyper som jeg ikke har sett noe annet sted.

En dampbåt med master og rær, sikkert hundre år gammel, mektige Blue Funnel linere, og solide Hollendere samt arabiske Dhower. Ceylon er jo kjent for sine edelstener, og jeg kjøpte noe som skulle være rubinring der. En utskåret elefant ble det også, og den er i beste velgående i Norge enda. Vi kom til Persian Gulf i juni. Det er omtrent den verste tiden der.

Bandar Shapur viste seg å være noen små hus ved en trepir som stakk langt ut i vannet. Piren var endestasjon for en jernbanelinje som gikk inn i landet, og vi losset direkte på jernbanevogner. I land var det en sjapp som solgte lunken cola og lunkent, tynt øl ellers var det ingenting. For min del syntes jeg det var helt OK å gå nattevakt.

Nede på kaien sto en stor konisk lerkrukke med vann som sjauerne drakk av. Noe vann lekket gjennom og samlet seg i en dråpe under, og der sloss rottene for å komme til å få dråpen da den omsider falt. Jeg moret meg med å lade et luftgevær med hvetekorn og skyte på rottene for å holde dem borte fra skuta.. Vi svettet oss gjennom dagene og nettene og spiste mengder av salttabletter. Med nattevakt var det å sove på dagen nesten umulig.

Luftinntakene til friskluftanlegget var i skorsteinen, og luften ble ekstra oppvarmet før den kom ned på lugarene. Det eneste som hjalp litt var vifta på skottet i lugaren, men den måtte ikke stå rett på kroppen, for det førte til ulidelige smerter i alle ledd. Ferdig losset i Bandar Shapur gikk vi til Abadan hvor resten av lasten ble losset.

Det var den samme varmen der, og jeg pådro meg brannsår på leggene da jeg kom inntil en glohet fortøyningswire. Det ble en tur på sjømannsklubben, og noen bokser med Tuborg som bare førte til en dundrende hodepine. For mye kinin i ølet sa de som visste slikt. Men alt tar slutt og en dag var vi utlosset, og kunne gå til Goa igjen. Som tidligere, var det malm til Japan vi lastet.

Det ble lange turer med BELKARIN . Ifølge avregningsboka var det på et par unntagelser nær bare et havneanløp i måneden i gjennomsnitt.Det ble ikke mange utskeielsene eller det helt store pengeforbruket under slike omstendigheter. Om bord var det lite å gjøre . Ingen idrettskonkurranser og filmfremvisninger som i andre båter. Turen denne gang gikk til Hirohata i nærheten av Kobe.

Vi tilbrakte tiden der som vi alltid gjorde i Japan, i land sammen med jentene, Kirin Beer og Suntory Whisky. Lossingen pågikk døgnet rundt, for nå hadde noen plutselig fått det travelt. Og ganske riktig. Vel utlosset fikk vi seilingsordre for New York i ballast.

Det var nesten 10 000 n.m. dit, og vi visste enda ikke hva som foresto, men etter hvert fikk vi vite at det gjaldt en last med lokomotiver og jernbanevogner. Det måtte være godt betalt for at vi skulle gå så langt i ballast. Denne turen skulle bli på 35 døgn, og vi begynte straks å gjøre klart tungløftutstyret. Det var ikke gjort i en håndvending , men vi hadde jo god tid på det.

Storsirkelen fra Kobe til Balboa tar en parallelt med kysten av Mexico og Sentral-amerika det siste strekket, og det var der et sted jeg så det eneste jeg vil karakterisere som en UFO. Det var like før midnatt, og jeg gikk på brovingen og ventet på avløsningen. Det var lavt skydekke, men god sikt.

Plutselig fikk jeg se et rødt lys som beveget seg fra øst mot vest ca. 70 grader over horisonten, altså relativt nært, det lave skydekket tatt i betraktning. Det rare var at ikke en lyd var å høre selv om lyset beveget seg med hastighet som et fly. Jeg sa fra til 2.styrmann som kom ut og så lyset også, uten å kunne gi noen forklaring på fenomenet. Så ble jeg avløst og gikk ned.

Like etterpå fikk min avløser se det samme, men da var lyset på østlig kurs. UFO, ja nettopp! Det eneste avbrekket var passering av Panamakanalen og bunkring i Christobal. Vi fikk ikke noen penger, men en danske hadde en tobakksboks full av pennies (1c), og med den i hånden gikk vi i land og fikk oss litt øl og den kåte dansken fikk seg en hore til 50 cent. Jo det var billig i Christobal den gangen.

Det var blitt september da vi nærmet oss New York, og radioen var full av Rock&Roll igjen. Everly Brothers med Bye bye Love, Wake up little Suzie og alle de andre. Den samme musikken hørtes annerledes ut den gang enn den gjør nå.

På turen over fra Hirohata var det flere som hadde begynt å snakke om å mønstre av i New York, og jeg var eventyrlysten som alltid , men slik som kontraktene var utformet den gangen, måtte jeg egentlig ha 18 mnd. om bord før jeg kunne mønstre av utenom Nord-Europa. Nå hadde jeg bare 1 år, men likevel spurte jeg om avmønstring, og til min overraskelse gikk Skipperen med på det.

Jeg og Olaf Kjendalen hadde latt skjegget gro siden vi gikk fra Japan, og nå så vi rent eksotisk ut. Det var noe uvanlig med skjegg på den tiden. Vel fortøyd i Newark ble et par mann sendt i land etter noen kasser øl, og så begynte avmønstringsfesten. Alle deltok unntatt Båsen som tittet litt surt på en glad gjeng da han gikk forbi den åpne lugardøra.

Neste dag den 17/9 1957 bar det opp på mønstringskontoret for avmønstring. Jeg hadde $ 307,42 til gode. Så om bord for å hente bagasjen og si farvel til de som skulle bli om bord. Jeg og Olaf satte av gårde til det norske sjømannshjemmet i Hanson Place, og da vi kjørte inn i gata fikk vi se bannere tvers over gata hvor det sto Welcome to the Vikings med fete typer.

”Har du sagt fra at vi kommer? ” sa Olaf med et skjevt glis og tittet på meg. Ved inngangen til sjømannshjemmet var det også velkomstbannere og en del stive personer var samlet der. Da vi skjeggete og solbrente steg ut av taxien snudde alle seg mot oss.

Gjennom den åpne døren hørte jeg noen ropte ” nå kommer dem!” og jeg undret meg over all viraken som ble oss til del, men det varte ikke lenge før vi forsto tegningen, for de samlede dignitærer ignorerte oss etter det første blikket, og rettet oppmerksomheten mot noen som kom like etter oss. Da vi forsto hva som foregikk, så vi det morsomme i situasjonen.

I anledning premieren på filmen The Vikings hadde et vikingskip seilt over til New York , og tilfeldigvis ankommet samtidig med oss. Derfor den lille feiltagelsen. Jeg var senere på Broadway og så filmen som var rimelig bra og filmet i Hardanger.

Det var bare en feil som sto frem og det var en moderne bilferge som krysset fjorden i bakgrunnen mens vikingskipene var som mest opptatt i forgrunnen, men det gjorde ingen forskjell for amerikanerne som har lite greie på båter.

Hva som ellers markerte denne måneden var at Kong Haakon 7. døde til stor sorg blant krigsseilerne i New York. Videre at den siste seilskute i kommersiell fart, barken PAMIR kantret og sank ca 600 n.m.SW av Azorene med et tap av 80 mann, kun 6 overlevde. Jeg fikk kjøpt den lille transistorradioen jeg hadde ønsket meg så lenge.

Tiden ellers gikk med til å sove lenge om morgenen , spise Franks&Beans og utforske hvordan subwaysystemet virket. Ellers ble det mye kinogåing. Det var særlig Monster og SF-filmer jeg så. Noen av dem har senere blitt kjent som de verste som noengang har blitt laget. Jeg kan godt huske The Blob, The Thing og Uhyret fra den sorte lagune.

Det ble noen turer til barene Philippen og Friheten i Court st. og over til Manhattan. Der fikk jeg mitt første møte med Immigration (INS) som skulle passe på at ingen kommunister snek seg inn i det lovede land eller oppholdt seg der ulovlig. Jeg var på vei fra konsulatet da jeg ble stoppet av en mann i Dick Tracy-kappe som lot meg få et glimt av et ID-kort og ville se mine papirer og oppholdstillatelse, som naturligvis var i orden.

Immigration passet på, og en kveld på Philippen var det noen til høyre for meg som plutselig fikk det så travelt med å komme seg ut bakdøren. Da jeg så til venstre mot døren fikk jeg se et par mann som undersøkte papirene til de som var igjen i baren.

Det var Immigration på et av sine vanlige raid. Senere en gang kom jeg og to til gående på fortauet i nærheten av Sjømannskirken da en bil skrenset rundt hjørnet med skrikende dekk og stoppet like foran oss. Jeg sverger på at bilen ikke hadde stoppet helt før det sto en mann i blauthatt og kappe foran oss og i beste Gestapostil forlangte våre papirer.

Immigration selvsagt! Det var stadig noen som ble tatt og send hjem med Stavangerfjord som enda var i fart. Mange hadde vært der siden krigens dager og var temmelig slitne, men hva skulle de vel hjem å gjøre? De første flysendte førstereisguttene dukket opp på Sjømannshjemmet på den tiden noe som Sjømannsbruden satte pris på.

Hun var en tynn norsk blondine som hadde vært der siden krigen, og var ikke helt ung lenger. Under krigen hadde hun giftet seg med en styrmann som seilte med en taubåt på havna, men da han omkom i en brann om bord, var ikke livet det samme. Det var siden hun ble omtalt som Sjømannsbruden, og om hun foretrakk unge gutter så var det vel ikke noe galt med det.

Pengene forsvant fort for det var ganske dyrt i forhold til Norge da. Det var derfor vi fikk Amerikatillegg på kr.130,- pr.mnd. innenfor et avgrenset geografisk område, men det hjalp ikke så mye. Heldigvis var det plenty jobber. Etter en uke i land var jeg blakk, og klar for en ny båt, hvor jeg alltid ville ha en køy og en kokk som kokte mat.

I 1972 kom BELKARIN uventet til Vrengen for å legges opp, og jeg ble hyret inn for å gi en hånd med fortøyningene. Hun kom rett fra utlossing i Uddevalla og så ikke ut. Rusten, og med treverk og søppel utover dekket.

Det var hennes siste tur under norsk flagg,for da ble hun solgt til Sepath Nav.Co. Kypros og omdøpt til ELBELLA. I 1977 ble hun solgt til Meteor Maritime Inc. Piraeus og fikk navnet NAHOST JUMBO. Den 19/3 1978 kolliderte med et sunket krigsskip i South Suez Bay, og sank på grunt vann da hun var på reise fra Aqaba til Holland med en last fosfat. Hevet januar 1979, og deretter ble hun hugget.

Reisedagen var kommet og jeg skulle møte andre på Fornebu, fikk billetter i avtalt luke og fikk sjekket inn for så deretter å møte de andre som skulle om bord. Under praten kom vi i snakk om Jarita at det var søsterbåten til Jagranda, skal si jeg hadde lyst til å reise hjem igjen.

Reisen gikk fint den og vel fremme og om bord var det så rett i arbeide. For et maskinrom, pent og rent og en kunne høre hjm gikk pent uten ulyder. Kikka bort på kjelene – kortene stod i så vi slapp å lete etter disse.

Om bord var det i maskin 1 maskinsjef, to 1. maskinister,  to andre maskinister og 5 motormenn og 1 reparatør. Av førsten fikk vi beskjed om at det var forbudt å springe i leidere å generelt i maskin, hvis en alarm gikk hadde vi tid til å gå og ikke springe for å sjekke den.

For en flott maskingjeng, alle hadde det fint og vi trivdes med å gjøre jobben vår og vi begynte med å gjøre enkelte forbedringer som å legge ”tåreplater” rundt kjeletoppene og tette trinn i leidere.

Laste og lossing forgikk uten en masse alarmer og det gikk sport i å ha flest dager uten alarm.

Det er egentlig ikke mer å skrive om dette skipet, den tiden jeg var om bord var dette en av de beste motortankere jeg har vært på. Husker at Overstyrmann skrøyt av dekksgjengen som arbeidet hele tiden for å oppgradere skipet med fjerne rust og male båten.

Det var mange som skulle om bord og vi traff hverandre på Fornebu for å fly til Genova hvor båten skulle komme inn å legge seg på reden. Nå ble det slik at vi fikk et par døgn i Genova før vi ble fraktet om bord på Jagranda.

Skipet så velholdt og fint ut men ingen viste hva vi skulle oppleve senere om bord. Etter å bli gitt oss lugarer og vi fikk i oss litt mat og kaffe gikk turen rett i arbeide, for min del var dette maskin og som motormann.

Vi var tre motormenn og en smører, to 2.maskinister og  en 1. førstemaskinist som var utrolig hyggelige og dyktige. Arbeidsrutinene gikk som normalt, fylle dagtanker med olje og vann og smøre å lytte på lager. Skipet skulle til Angola for å laste olje og turen gikk fint med lite problemer av alvorlige saker, pent og rolig vær hadde vi nedover også.

Jeg følte at alle hadde kontroll på det det vi skulle gjøre og så ankom vi lasteplass og vi fikk diverse myndigheter om bord og skipet ble klarert for lasting. Jeg må nevne at de så kalte myndigheter tok det meste vi hadde av proviant og drikke om bord.

Lastingen kunne begynne og vaktene gikk greit uten de store problemene, trodde vi. Det hele startet med kjelene som til stadighet begynte å trippe, og vi greide ikke å holde trykke oppe på kjelene.

Vi gikk over til manuell fyring og dermed så ble en mann gående på disse å fyre. Så gikk automatfilterene til smøreolja i stykker så da måtte vi ned å kjøre disse for hånd hver time.

Skipet var lastet for New Orleans og sjøreisen over gikk greit med de problemene vi hadde, så kom beskjeden om at vi måtte lektere utenfor Cayman Island da vi lå for dypt til å gå opp Mississippi til New Orleans.

Dette var noe nytt vi ikke hadde gjort tidligere og etter hvert kom det store pontonger som vi hadde langs siden vår slik at det andre skipet kunne legge seg inntil oss. Tankbåten som kom var en nydelig gammel midtskipsbåt som så helt strøken ut – for et skip. Trossene kom om bord og vi kunne begynne å losse over til det andre skipet.

Da dette var gjort ble vi klarert for å gå til kai å losse olja vi hadde og turen opp gikk greit. Omsider kom vi til kai og slanger ble koblet og lossing kunne begynne. Vi hadde heatet på lossepumpene og disse var nå klare for å kjøres, det fungerte i bare noen minutter så trippet disse.

Vi greide ikke å holde fyr på kjelen å så holde losse turbinene i gang, skal si vi fløy opp til kjelen så til turbin og opp igjen og vi greide å få olja ut omsider med hjelp av den påhengte elektriske lossepumpa vi hadde .

Ny tur over til Angola for å laste olje samt at vi skulle bunkre HFObunkers og DO. På vei over hadde vi stempelsjauer og vi fikk god rutine på dette for der var det etterslep og vi tok dette med stor ro. Vel fremme ved lastehavn og lasting kunne begynne samt bunkers skulle om bord, allerede da merket vi at det luktet merkelig av olja, rett og slett surt gammel vann.

Som sist proviant og drikke gikk over rekka til de store herrer, men på vei ut møtte vi fiske båter hvor vi kjøpte fersk fisk. Andre døgnet begynte morroa, Tungoljeseperatoren begynte å kaste olje så her var det bare å plukke opp denne for rengjøring. Fytterakkern der satt alt fast i gammel olje som hadde brent seg fast og det ble et helv… å få dette fra hverandre.

Rengjøringen var noe av det verste jeg hadde vært borti, skålene satt som limt til hverandre og jeg prøvde å legge de i forskjellige stoff for å få myknet det men det ble dårlig resultat. Det resulterte i mange ekstra timer med arbeide på disse til ingen nytte, for vi hadde ikke mer enn fått dem i gang før det var bare å åpne disse igjen.

Mens vi holdt på med seperatorene begynte alarmene på hjelpemotorene å gå også, lave trykk på fuel. Filterboksene som satt i disse satt så fast at vi plundret med å få disse løs og opp for rengjøring. Vi satte nye inn og rengjorde de gamle helt til vi var tomme for nye filter.

Det første vi gjorde var å fjerne filten rundt filteret for så og fjerne alt og til slutt hadde vi ikke noe filter i det hele tatt og jeg kan fortelle om virkelig forbanna maskinsjef og 1. maskinsist.

Nå var det arbeid døgnet rundt med filter etc. og tilslutt ble vi enige om å ha en hjm. å holde i gang. Dette var begynnelse på slutten for ikke mange timene etter så trippet Hvm. Vi måtte begynne med stempelsjauer på toppen av alt det andre. Første stempel vi trakk var alle ringer knekt og stemplet satt som bare faa.. og vi var nødt til å trekke med foring og alt.

Pumpemann var satt på jobben med å fjerne gamle knekte fjærer i fra eksos gittere og var rimelig fortvilet da disse satt som støpt fast. Etter hvert som vi fikk rengjort og nye stempelringer og nye sigmenter til pakkboksen var alt klart for montering og det gikk greit uten noe store problemer.

Så var det å starte opp igjen og vi var i gang igjen, timene gikk – 5 timer og ny beskjed om ny stempeltrekk samt rengjøring av Hfo. Seperatorer som igjen var fullstendig tettpakket med tjærelignene spekk.

Alle sammen var i gang igjen med nytt stempeltrekk og samme jobben uten foringstrekk denne gang, men knekte stempelringer var det her også. Nå var det senga som ventet og purring som vanlig neste morgen og i dag ville det bli vanlig vakt, det ble det selvførgelig ikke. Det hele startet med tette brennoljefilter på hjm og hvm samt brennstoffventiler som måtte byttets på grunn av olja.

Kjelen trippet som vanlig og en elektriker som ikke var noe unggutt lenger slet med å være nede i maskin og tok derfor med seg kortene til kjelene med seg opp på lugaren for å fikse disse. Dette var selvførgelig bare tull og tøys og mannen var mer full enn edru. Da hadde vi det på toppen også.

Etter at vi greide å karre oss over til Karibien for lektring igjen , så hadde vi stempelsjauer annen hver dag  og med hjelpemotorer som det kun var en igjen av så virket ikke dette lovende. Bøyene kom til skipssiden og vi kunne begynne med å fortøye disse, det andre skipet kom å fikk lagt seg inntil oss og vi begynte fortøyningen og jeg stod midtships å kjørte winch og vi hadde ikke lenge igjen før alt var klart.

Så hørte vi et skrik og rop og en av sjauerne vi fikk om bord stod rett ved en av trossene som røyk og det ene beinet til mannen var knekt og jeg tok han opp og berte han til sykelugaren hvor styrmannen hjalp han videre. Jeg gikk i maskin for vakt og vi hadde steam til lektring trodde vi, igjen begynte tulle med kjelene, så dette lå ann til en grande møkka vakt.

Etter et par døgn var vi klare igjen for New Orleans, men denne gang fikk vi slepebåter med oss hele veien i fra lektring og til kai. De var redde for at vi skulle få tripping på Hvm og hjm. Vi gikk rett til kai og vi fikk omsider tømt båten etter mange døgn. Og jeg kan fortelle at det dessverre var litt mer som skjedde i tiden ombord.

Kan fortelle at båten gikk på verksted etterpå og gikk så i opplag senere.

Problemet var nå: Hvordan skulle vi komme løs fra fanskapet, uten taubåtutgifter, og før Coast Guard kom og knep oss? Styrbord motor kunne vi jo ikke bruke, og hvis vi bakket med babord motor, ville vi kanskje vri oss rundt og bli liggende på tvers i renna.

Men «Gubben» fant på råd.

En fortøyningswire med sjakkel i øyet ble stukket ut gjennom bussgattet i akterkant av broen, og manet akterover, utenbords, til forkant av poopen, hvor bøyen lå og gliste mot oss. Så ble en mann firt ned i båtsmanns-stol, og han sjaklet wiren til bøyen. Da mannen var trygt ombord igjen, tok vi wiren
til nokken på en av winchene, og hev forsiktig inn. La det være usagt om vi hev bøyen forover, eller skuta akteover, men vi fikk i alle fall beistet klar av propellen.

Så kom den vanskeligste del av manøvren. Da bøyen var omtrent tvers av aktermasten, måtte mannen i båtsmanns-stolen ned igjen for å få sjaklen løs. Da måtte vi først slakke ut på wiren, og dermed hadde vi ikke lenger bøyen under kontroll.

Men det gikk, det også, før det ble helt mørkt, og uten at Coast Guard knep OSS.

Et humoristisk innslag hadde vi også under denne manøveren. Hver gangtredjestyrmann fikk en ordre av skipperen, svarte han «Yes, sir». Til slutt ble Torger Andersen irritert, og sa: «Dette er ikke noen Yankeebåt, og jeg vil ikke høre dette evindelige «Yes, sir.» Dette er en norsk båt, og her skal det
snakkes norsk. Husk det!»

Og tredjestyrmann svarte: «OK».

Finnlenderen og kniven.

En natt i 1930 lå Tijuca ved Amerikalinjens pier i Brooklyn. Jeg hadde vakt ved landgangen, og det var derfor med litt dårlig samvittighet jeg satt i messa og spiste en tallerken corn flakes fra mitt private lager.

Jeg hørte noen subbende skritt ute på dekket, og der kom vår finske matros, Mattson fra Kotka, og satte seg ved samme bord. Han hadde tydeligvis fått litt for mye «moonshine» — forbudstidens ulovlige brennevin — og var svært pratsom.

Nå hadde man jo hørt mange historier om fulle finnlendere og deres bruk av kniv, men Mattson var, foreløpig, i det vennskapelige hjørne. Plutselig vippet humøret over fra det elskverdige til det kranglete. Han spratt opp fra benken, tok strupetak på meg med venstre hånd, og fektet foran øynene mine
med brødkniven i høyre hånd.

Der satt jeg fint i det: med ryggen mot veggen (skottet) og med spiseskjeen som eneste våpen. Senere har jeg ofte tenkt på hva jeg kunne ha gjort, hvis jeg hadde vært filmhelt. Jeg kunne ha veltet bordet over ham, og dermed fått et visst overtak. Det gjorde jeg ikke, av to gode grunner. For det første fordi
jeg ikke var filmhelt, og for det andre fordi bordet var skrudd fast i dørken.

Det eneste jeg kunne gjøre var å godsnakke med ham, i den grad strupetaket tillot meg å snakke. «Diplomatiet» virket etter hensikten, og etter en stund slapp han meg løs, la fra seg kniven og krabbet til køys.

Dagen etter husket han ingenting.

På mellombrua var det postlugar, radiostasjon og lugar for telegrafisten. Vi førte postflagg, men i den tiden jeg var ombord hadde vi ikke annen post enn akevitt. Postlugaren var stuet full av kasser med akevittflasker, som skulle til Australia og hjem igjen for å bli «Linjeakevitt». Det er vel unødvendig å si at postlugaren var låst og plombert?

På øvre bru hadde vi bestikklugar, og på toppen av den igjen en liten peilebru. Ellers var øvre bru helt åpen, den hadde ikke en gang lehus på vingene. Der var ingenting som beskyttet styrmennene og rorgjengerne mot sne, regn og sol. Men vi hadde desto bedre utsikt til himmelen, med skyer og stjerner, og til merset i formasten.

Dette med utsikten til forre mers vil man kanskje synes er uvesentlig, men det er et viktig poeng i denne lille historien, og blir derfor nevnt allerede nå. ,Men før vi går videre må vi si litt om skipperen og styrmennene.

Vi kan fare lett over kaptein Berg, førstestyrmann Løken, som gikk ,dagmann, annenstyrmann Kaas, som hadde 124 vakten, og tredjestyrmann Bjønnes, som hadde 8-12 vakten. Hovedpersonen i denne lille historien var fjerdestyrmann, som hadde 4-8 vakten. Vi gutta akterut gikk «dreiende vakter», så vi kom skiftevis på vakt sammen med alle styrmennene.

Jeg husker ikke hva fjerdestyrmann het, og jeg har kanskje aldri visst det. ,Han var ganske ung, ca. 21 år, vil jeg tro. Han var ute på sin første styrmannsjobb, etter å ha tjenestegjort fire år som ”prentice, og deretter styrmannsskolen. Han var en beskjeden og hyggelig kar, med interesser utover det faglige. Som det forhåpentlig vil fremgå av det følgende, hadde han lest litt av hvert.

Vårt siste anløp i Europa var Oporto, hvor den australske passasjeren kom ombord, og hvor vi lastet et parti kork — eikebark i store flak. Der så vi også ,Gustaf Eriksons firmastede stålbark Herzogin Cecilie av Mariehamn.

Fra Oporto gikk vi til Cap Verde, og derfra satte vi kurs for «Håbet». Kurs, Ja. I dag ville vel kursen ha vært f.eks. 150”, men i strekenes og kvartstrekenes tid ble det heller SO-S 1/4 S. Så enkelt kunne det sies den gangen.

Nå er det vel på tide å slippe passasjeren frem. Jenta må ha følt seg ensom, for det var vel ingen hun torde snakke til, og ingen som torde snakke til henne. Jeg regner ikke med skipperen, for han var jo utgammel, nærmere 60 år. I sin kjedsomhet begynte hun å klatre i mastene, særlig i formasten, og nå kommer jeg tilbake til den tidligere nevnte utsikten fra øvre bru til forre mers.

Er det noen som husker hvordan jentene så ut for 60 år siden? Vel, jentene var vel
i og for seg ikke særlig forskjellig fra 80-årenes jenter, men påkledningen var ,en annen. Den gang gikk de i skjørt. Riktignok fantes det både skibukser og ridebukser, men ombord i Talleyrand var det hverken skiføre eller hester, så denne australske jenta gikk i skjørt. I 1927 rakk skjørtet omtrent til knes og buksebena var ca. en tomme kortere enn skjørtet.

Det var altså en margin — kall den en sikkehetssone eller en anstendighetssone — på 2-3 cm. Det var
ikke meget, og hvis en dame gikk oppover en trapp, gikk hun ikke mange trinn før hun hadde overskredet anstendighetsgrensen. Og i en loddrett leider var denne sikkehetssonen omtrent lik null. Men det tenkte vel ikke vår unge passasjer på. Eller — kanskje det var nettopp det hun gjorde? Kanskje hun var klar over at hun var eneste kvinne blant 40 hungrende mannfolk, og ville gjøre mest mulig ut av situasjonen? Det vil man aldri få vite.

Vi som gikk vakter, og tilbragte gjennomsnittlig seks timer pr. døgn ved roret, begynte å bli vant til å se jenta stå der opp i merset, på utkikk etter Australia, med flagrende skjørt og lilla bukseben. Men en ettermiddag stoppet fjerdestyrmann ved siden av meg, og sa: «Vet du hva den jenta mangler?» Nei, det hadde aldri falt meg inn at jenta manglet noe.

Tvert imot, jeg syntes hun virket ganske komplett. Men når en mann med styrmannslue
mente at hun manglet noe, da måtte hun vel mangle noe!

Så jeg tok et nytt overblikk. Det var åpenbart for enhver at jenta hadde to legger og to knær, og med litt fantasi kunne man jo tenke seg at de to lilla buksebena skjulte to lår, og hva mer kunne man vente seg at en jente skulle ha? Derfor sa jeg til fjerdestyrmann at jeg ikke kunne se at hun manglet noe.

Han sukket oppgitt: «Du er dum. Jeg mener ikke at hun mangler noe fysisk. Det er «psykisk» jeg mener». Fysisk og psykisk! Der begynte han igjen med disse vanskelige ordene, som han kunne så mange av, og som han likte å servere oss som var mindre boklærde. Men nå var jo ikke dette av de aller vanskeligste. Ord som fysisk og psykisk hadde jeg visst hørt før. Men, bare vent, det skulle snart bli verre.

Fjerdestyrmann slo noen slag tvers over brua. Som vakthavende styrmann måtte han jo holde øye med horisonten, i tilfelle det skulle dukke opp et seil eller en røkstrime. Og som ansvarshavende offiser måtte han jo også passe på at ingen passasjer ramlet ned fra merset og slo seg ihjel, så han holdt et øye den veien også. Imens måtte jo jeg passe kursen: SO-S 1/4S.

Neste gang fjerdestyrmann stoppet hos meg, sa han: «Du skjønner det —» (han begynte gjerne sine forelesninger med disse ordene.) «Du skjønner det, den jenta er seksuelt underernært!» Nå begynte altså de vanskelige ordene for alvor!

«Seksuelt» hadde jo med jenter å gjøre. Alle visste vel det, og man var jo ikke født i går heller, men «underernært», det var jo noe som hørte hjemme i Afrika. Der var man underernært. Det var jo derfor kvinneforeningene i Norge strikket strømper og våtter, og sendte nedover.

Og det var derfor de samlet inn penger og sendte avgårde misjonærer og leger, som hadde med seg mat og medisiner, og kalorier og vitaminer og kullhydrater, og hva det nå het alt sammen. Det var fordi folk i Afrika var underernært. Men denne jenta fra Australia virket ikke det minste underernært! Jeg kunne nesten si «tvert ,imot», når jeg så opp på de lubne leggene hennes.

Jeg tenkte at det var vel riktig, som fjerdestyrmann sa, at det var jeg som var dum, som ikke skjønte dette. Og jeg tenkte på et ord av Ibsen: «Er du ,dum, da vær kun stum, men med en kløktig mine!». Derfor holdt jeg kjeft, og prøvde å se intelligent ut. Det var neimen ikke lett.

I mitt stille sinn tenkte jeg: «Den styrmannsskolen må være en fabelaktig skole. Der lærer de mye rart. Men om tre-fire år er jeg vel selv på den skolen, ,og da er det min tur til å gå rundt som en lærd mann, og bruke mange fine ord.»

Etter en liten rundtur stoppet fjerdestyrmann igjen hos meg, og spurte: «Har du aldri hørt om Freud?».

Nei, jeg hadde jo lært litt tysk på middelskolen, og jeg visste at Freud kunne bety fryd eller glede, men noen annen Freud hadde jeg aldri hørt om. Dette ga fjerdestyrmann anledning til et nytt foredrag: «Du skjønner det, Sigmund Freud er en østerriksk lege, som bor i Wien.

Han er ikke bare lege, han er psykoanalytiker» (dette ordet måtte han si to ganger før jeg forsto det) «psykoanalytiker, og han har studert mye rart, og skrevet mange bøker. Han
har bl.a. skrevet om jenter som er seksuelt underernært. Det er veldig synd på slike, de bare går der og lengter. De får noe som heter komplekser, og da kan de finne på de utroligste ting, som for eksempel å klatre i master.»

Nå skjønte jeg hvorfor jenta sto der oppe i merset, det var altså ikke bare for å speide etter Australia. «Og du skjønner det,» fortsatte han, «at det er bare en ting som kan hjelpe slike jenter til å bli bra. Derfor burde noen ta seg av jenta, og hjelpe henne med problemene hennes. Det burde noen gjøre —», mumlet han, like meget til seg selv som til meg, mens han fortsatte å rusle frem og tilbake.

Nå vet ikke jeg om fjerdestyrmann, eller noen annen, påtok seg å helbrede jenta. Det eneste jeg vet er at etter en tid sluttet hun å klatre i masten. Men det kan jo også henge sammen med at vi kom ned på sydligere breddegrader, hvor det etterhvert ble kaldt og utrivelig oppe i merset. Hvem vet?