Avskjedsbrev til de pårørende

På selve julekvelden 1915 krevde Sunnivabrottet igjen sine ofre. Sjøforklaringen den 28. desember og de offisielle
meddelelser av den 27. desember, beretter om forliset. Tremasteren Lyra av Kalundborg, tidligere hjemmehørende i Arendal,
strandet ved midnattstider julaften ved Langholmen utenfor Lyngør. Skipets fører, Søren Peter Svendstrup, forteller
at Lyra var på reise fra Halmstad til Porsgrunn i ballast, og at de hadde hatt mye styggevær med snødrev og tåke underveis.
Siste observasjoner var blitt tatt den 23. desember klokken 12 middag, da de et øyeblikk hadde hatt svenskekysten i sikte.
Det blåste på dette tidspunkt en til-tagende storm fra øst-nordøst, varierende i styrke fra 8 til 10, med svær sjøgang.
Strandingen fant sted klokken ett om natten, og Lyras for-lis var totalt. Riggen gikk overbord med det samme skipet tok grunnen,
og bare en del av mesanmasten sto igjen. Forskipet sank i løpet av et par korte minutter da styrbord side ble fullstendig knust.
Mannskapet fikk i siste øyeblikk reddet seg over på akter-skipet, som ble kastet så høyt opp på et skjær at kahytten lå
delvis fri for brottene. Her tilbrakte de julehelgen, ti mann i alt, omgitt av storm, kulde og et opprørt hav. Kaptein Svendstrup
hadde vært av den oppfatning at de hadde strandet på en ubebodd kyst-strekning. Det de hadde kunnet skimte av land gjennom
snø-tykke og skodde, var bare isbelagte, golde heiknatter…
Langholmen, en novemberdag femti år etter: «Her sto vi… » Lyngør-fiskeren Anders Nilsen løfter ne-ven og peker. «Og der hvor du
ser han brekker ca. 40-50 favner fra oss, der lå Lyras akterskip.» Vinden er østlig. Sjøen utover går hvit, den topper i strømdraget.
Horisonten er lav. Det ligger regn og uvær i luften. På innsiden smyger sundet seg mellom noen småskjær og skiller oss fra det øvrige
Lyngørlandet. Selv minnes jeg dette farvannet som en smilende idyll fra et tilfeldig sommerbesøk. I dag, i novembergråheten, fortoner
det seg så helt annerledes. Intet veksler slik med årstidene som den ytterste skjærgård. Det finnes ingen bebyggelse på Lyngørs utside.
Vegetasjon-en er sparsom, knausene steile, værbitte og golde. Vi søker ly bak en berghylle mens det halvglemte epos manes frem av
Anders Nilsen, som selv var med på å skape det: «Vi ante ikke hva som var skjedd før utpå morgenen annen juledag. Det hadde vært et
forferdelig uvær hele helgen. At jeg selv kom med var rene, skjære tilfeldigheten. Jeg gikk på styrmannsskolen det året, men var
hjemme i helgen, og på den måten fikk jeg feire min fødselsdag på Langholmen — jeg fylte tyve år samme dagen som danskene ble halt
i land. Hvem som kom med beskjed om at en skute var gåen, tør jeg ikke si. Fra Sandøya ble det telefonert at de hadde sett vrakgods,
og like etter ringte også nøytralitetsvakten på Langhei ved Gjeving og fortalte at de kunne se en brukket mast stikke opp bak
Lyngørlandet. Vi gikk mann av huse, som det heter. Rasket med oss det utstyret vi hadde for hånden, trosser og liner. Til sammen var
vi vel en 10-12 mann, blant dem Nils Los og doktor Hansen. Det var ikke mulig å komme hit ut sjøveien, runde landet ved Lyngør fyr slik
vi gjorde i dag. Det var tung sjø, et veldig hav sont sto på land. Men båt måtte vi jo ha, skulle vi kunne gjøre nytte for oss.
Vi tok med oss et par prammer fra innsiden, og dro dem med oss over Lyngøreidet. Mye snø var det, men vi jevnet ut de verste hullene
og gropene i terrenget, og det gikk forholdsvis glatt. På denne måten tok vi oss over til utsiden og ned til sundet og rodde derfra
over til Langholmen. Men her støtte vi på det første alvorlige problemet: Hvordan skulle vi få etablert for-bindelse med folkene på vraket?
Å sette ut i heksegryten i de små prammene var håpløst. Redningsarbeidet måtte skje her fra holmen, fra land. Red-ningsgevær hadde vi ikke,
den eneste muligheten var å utnytte de fordeler strøm og sjø kunne gi oss. En korkbøye ble festet til en line og slakket ut, og heldigvis,
etter flere forgjeves for-søk, drev den såpass nedpå ut de fikk fisket den opp ombord på akterskipet. Vi fikk nå halt til oss en trosse og
samtidig med den en noe smekrere line til å dra folkene inn med. Ombord på Lyra hadde de i mellomtiden fått rigget til en båtsmannsstol,
og tampen av trossen fikk de gjort fast oppe i mesan mers, det sto ennå en stump av masten igjen på akterdekket. Men her på holmen var det
ikke lett å finne noe feste som vi kunne stole på ville holde. Det var bare snø og is alle steder. og håpløst å finne et sted hvor vi kunne
få slått fast en bolt. Til slutt var det ingen annen råd, vi måtte danne et levende ankerfeste, prøve å holde trossen i nevene. Vi hugg groper
i isen så vi kunne få solid spenntak med bena, satte oss ned på berget, dro inn slakken og lot den første komme. Det ble et spenn på ca. 100 meter,
så det svei litt i nevene når trossen ble belastet — men det holdt. Glemmer aldri den første vi fikk inn. En ganske ung gutt, kunne vel ikke
være mer enn 15-16 år. Han krøket bena da han var midt på trossen, for det var nytt tauverk som strakte seg så han var kloss nede i vannet,
men i det samme han tok land, smilte han over hele fjeset. — Gledelig jul, var det første han sa da han kjente fast grunn under føttene.
Det vakte stor jubel hos oss alle sammen. Jeg tror alle tenkte det samme: Dette går bra, med litt tålmodighet greier vi å få hele besetningen i land.
Og som kjent gikk det greit. Samtlige ble reddet. Ti mann i alt — den siste vi halte i land, sent på ettermiddagen, var skip-peren. Vi utførte
såmenn ingen heltedåd. Redningen av Lyras mannskap var ikke forbundet med livsfare. Men et blodslit, —ja, det var det. Til d ha oppholdt seg
38 timer på et vrak, var danskene i god form, men noe særlig håp om å komme fra det med liver i behold hadde de ikke hatt. Natt til annen juledag
hadde det flere ganger sett ille ut, sjøen var grov, og de følte at vraket når som helst kunne gli av grunnen. Første juledag hadde samtlige
skrevet avskjedsbrev til sine pårørende. Brevene var blitt lagt i en vanntett beholder som ble forseglet. Om galt skulle skje, håpet de at
denne ville bli funnet, og at den siste hilsen ville nå frem. Det som i første rekke reddet Lyras besetning, var at de kunne søke bi i kahytten.
Der var de beskyttet mot kulden. Hadde ikke det vært tilfelle, er jeg stygt redd for at vi hadde fått oppleve en gjentakelse av Sunniva-tragedien.
Også den kan jeg huske. Da var jeg bare 12 år. Hele bukta inn mot Krigsholla fløt av vrakgods og logwood, og innimel-lom dette lå døde mennesker.
Det var et forferdelig syn. Det er forresten merkelig å tenke på at begge de skutene som har forlist her ute, er bygget i Arendal. Ja, det sies
til og med på samme bedding. Og så har de begge forlist på samme skjær — den ene under norsk, den andre under dansk flagg. Snakk om livets
underlige tilfeldigheter. Om kvelden samme dagen som Lyras besetning var blitt reddet, ble vi innbudt til doktor Hansen, både det danske
skipsmannskapet og vi andre som hadde vært med her på Langholmen. I løpet av samtalen sier gamle Nils Los henvendt til skipperen: — Du kunne
gjerne ha lagt en treklodde over den trossen, det var så tungt å dra. — Jeh, jeh, svarer den andre, — det ska’ vi skam gøre neste gang.
Replikken vakte jubel. Den danske skipperen hadde nett-opp fortalt at dette var fjerde gangen han forliste.»
S.Lyra« – NTLH
532 brt – 491 net – . 142,1 x 33,8 x 15,9 (*•*) ,  Bg. som 3-mst skonnert af  – omtaklet til barkentine før salget til Danmark
Arendal 1890.
Bg.t. Jul. E. Hanssen, Arendal: «Lyra» – HVCP. AV oe : s.t. A/S Lyra – p.L. Boe, Arendal.
19/<P; s.t. p.A. Carlsson, Bergqvara (Sverige) «Lyra» – JRQH – Reg.5058.
31.8.1915 a*ai. s.t. A/S Mot or skib s s el skab et Marienborg, Kalundborg.
24.12.1915: Totalforlist p.r. Halmstad – porsgrunn i ballast. Sunket ud for Arendal under øNQ- storm. Besætningen reddet.
 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 100 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.