Bark Polynesia av Grimstad. Rundt Kapp Horn i 1902. Innefrosset i Reval 1903.

I 1890 ble det i Biestøa i Vikkilen strukket kjøl til et barkskip som ved stabel-
avløpningen fikk navnet Polynesia. Skipsbyggmester var Nils Osmundsen
Braastad. Det var et forholdvis stort skip. 649 brutto reg. tonn med Det norske
Veritas’ 1. klasse for 11 år. Et partrederi eide skipet med Joh. D. Havstad som
bestyrende reder.

Da Polynesia var ferdig høsten 1891, ble den tauet til Fredrikstad for å laste
trelast til Australia. Så gikk det videre til New Zealand – New York
Australia igjen, og tilbake til Europa; det ble lange turer. Senere kom skipet til
Shanghai i Kina. Polynesia hadde fått sitt navn fordi det egentlig var bygd for
falt med kopra fra Sydhavsøyene.
I 1902 kom skipet i ballast fra Port Natal til Levuka for å laste køpra
bestemt for St. Petersburg. Det ble et langt opphold i Levuka, ca. tre måneder,
og kaptein Th. B. Olsen fra Biodden i Grimstad grudde svært ved tanken på å
skulle opp Østersjøen midtvinters. På denne reisen ble det tatt med en passa-
sjer, en ganske ung gutt som skulle hjem til Danmark for å besøke sin slekt.
Det var en kjekk gutt som greide sjøen godt, men han var kanskje noe enfol-
dig. Gutten skulle bo akterut hos kapteinen, som hadde sin frue med.
Reisen begynte 28/7 1902 og gikk gjennom vestavindsbeltet («the roaring
forties») med stormfullt vær. Det var sjelden en seiler å se. Da Polynesia var
kommet langt sydover og nærmet seg Amerikas sydspiss, ble været kaldt. Det
røk opp til en snestorm, så mannskapet måtte tilværs i sneslaps for å gjøre fast
seil, og det var en hard jobb. Men danskegutten, som aldri hadde sett sneen
før, frydet seg over den. Han ba kapteinen om en kasse som han kunne lagre
sne i og vise sin famile når han en gang kom hjem. Mannskapet 10, men gutten
holdt på sitt. Han Hkk en stor sigarkasse som han fylte, pakket godt inn og
gjemte på et kaldt sted.
Kapteinens frue, som holdt seg i kahytten under den stormfulle overreisen,
hadde bedt om å få komme opp på dekket og se Kapp Horn hvis vær og vind
tillot det. Hun hadde hørt så mye om det. Det ble lys dag ved passeringen,
men det var storm og høy sjø. To mann fikk jobben med å geleide og støtte
skipperfruen opp på halvdekket, så hun tikk se det sagnomsuste forberget. Da
var hun fornøyd og glad for å komme ned i kahytten igjen.
En skulle tro at det var like øde og tomt på østsiden av Kapp Horn som på
vestsiden, men det var ikke tilfelle. Her kunne man se adskillige store seilskip,
barker, fullriggere og til og med hremastede barker som var dyplastede. De lå
på været med små seil i påvente av å kunne komme rundt Kapp Horn. Det var
mest engelske og tyske skip som skulle til Syd-Amerikas vestkyst. På grunn
av storm og motvind kunne de bli liggende i ukevis å vente på å komme rundt
Hornet. Det hendte en gang at et norsk jernskip lå i Here uker og bakset mot
storm og motvind. Kapteinen ble da så forbitret at han snudde skipet helt
rundt og lenset østover for å nå bestemmelsesstedet i Chile ved å seile rundt
jorden den andre veien. Skipet ankom Valparaiso i god behold etter å ha vært
omkring et halvt år i sjøen, og etter å ha blitt oppført på Lloyds i London som
«overdue – missing».
Polynesia fortsatte nordover i fint vær, og det ble varmere for hver dag.
Men så kom skipet inn i stillebeltet, ble liggende, og kom nesten ikke av
flekken. Ennå grudde kapteinen for den forestående reisen til St. Petersburg
midt på vinteren, men han trøstet seg med at han nok ville bli omdirigert ved
passering av Den engelske kanal. Ingen ordre kom i Kanalen, og Polynesia
fortsatte videre.
Nå fant danskegutten ut at det kunne være på tide å se litt til sneen som han
hadde lagret. Stor ble hans sorg da han så at den hadde smeltet helt, – og
mannskapet lo. Gutten skulle til Kjøbenhavn, og Polynesia gikk til ankers på
reden for å sette ham iland.
Kapteinen ville samtidig undersøke litt om isforholdene i Østersjøen. Dette
var kloss innunder jul, og det ble gjort henvendelse til befrakterne om
forandring av reisen. Noe svar kom ikke med det første, og skipet fikk jul i
Kjøbenhavn til stor glede for mannskapet. ]. nyttårsdag kom svaret som i all
enkelhet lød: «Discharge Reval». Dette var jo litt hjelp, og siden været var
fint, lettet Polynesia anker og avseilte.
Reisen til Reval gikk bra med ankomst 7. januar 1903. Lossingen ble straks
satt igang, men da omkring halve lasten var ute satte vinterkulden inn, og i
løpet av få dager ble Revals havn lukket av isen. Nå var det ikke annet å gjøre
enn å losse skipet og gjøre klart for vinteropplag. En del av mannskapet ble
avmønstret og sendt hjem, men noen var igjen for å passe på skipet. Røylene
og mesangaffelen ble nedrigget, og alle seil slått fra og stuet bort i seilkøyen.
Skipet ble liggende til slutten av april måned, da det ble sluttet med trelast fra
Sundsvall til Syd-Amerika. Først ved St. Hans-tider var Polynesia lastet og
påbegynte sin reise.
Jeg husker godt en fin søndags morgen i begynnelsen av juli 1903 da min
far stod opp tidlig og gikk på utkikken på Rønnes for å se etter Polynesia, som
man nå ventet skulle anløpe Grimstad. Han kom straks tilbake og kunne
berette at skipet var utenfor Håøy og fikk los ombord. Det kunne være inne på
fjorden i løpet av formiddagen. Før middag ankret skipet ved Biodden utenfor
kapteinens egen brygge, og nå var jeg klar til å være med far ombord for å
hilse på onkel, Alfred Staalesen fra Rønnes, som var ]. styrmann ombord. Jeg
husker også atjeg fikk lov til å bli med ned i kahytten, og der fikk jeg mat. Ja,
det var stas for en liten gutt. Polynesia ble ikke liggende lenge, bare noen få
dager. Det skulle skiftes mannskap og provianteres for langreis. Så gikk turen
videre «bound for» Port Natal i Syd-Afrika.
Polynesia’s reder Joh. D. Havstad var nå død, og skipet ble bestyrt av
N. Nilsen Morholt. 1 1907 ble skipet solgt til Finland.
I gamle dager hendte det av og til at skipene frøs inne i Østersjøen, særlig hvis
de var kommet sent opp i Norrbotten. Det var noe av det verste som kunne
hende. Hvis ikke mannskapet kunne komme hjem, ble det å gå ørkesløs i
minst lire måneder, og som regel med halv hyre. Det hendte også at mann-
skapet pakket sin vadsekk, lot skipskisten stå igjen ombord og bega seg på
hjemveien til fots, og med tilfeldige transportmidler. Jeg har forstått at også
folk fra disse kanter har vært med på dette for omkring 100 år siden.
Skipsreder Johan Bang var en gang så uheldig at hans skip Lotas frøs inne i
Russland. Det var kommet fra Sydhavsøyene med kopra til St. Petersburg 6.
november 1901. Lossingen ble påskyndet for å komme ut før isen la seg. Det
lyktes også, men da skipet hadde nådd ut i Finskebukten var det ikke mulig å
komme lenger. Det søkte derfor inn til Kronstadt et par mil utenfor St.
Petersburg og frøs inne der. De fleste av mannskapet ble hjemsendt, men et
par var igjen for å passe på skipet. Da det begynte å li mot våren, sendte Bang
en del av sine eldre skipstømmermenn fra verftet på Odden opp til Russland
for å gjøre skipet seilklart. Dette var folk som i unge år hadde vært til sjøs og
kunne håndtere et seilskip. Først 29. mai 1902 var farvannet så isfritt at skipet
kunne komme ut ved egen hjelp, og 14. juni ankret det opp i Grimstad.
Isskaden krevde en større reparasjon, og skipet lå her til september. Dette ble
en bedrøvelig affære for rederiet.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.