BEGYNTE SOM MESSEGUTT PÅ «KOSMOS» I 1933

Sakset i fra Jahre Nytt

Thorbjørn Storm Nordby må sies å
ha opplevet ende! av
hvalfangsteventyrets utvikling. |
dag sier han om denne tiden: —
Jeg ville ikke vært den foruten. Det
er nok den fineste tiden jeg har hatt
I alle de årene jeg har vært til Sjøs.
Uten årene på hvalfangst hadde
jeg nok ikke hatt det jeg har i dag.

— Kokeriet «Kosmos» vakte
oppsikt da det kom fra Belfast i —
29?

— Det gjorde det. Og jeg husker at jeg synes det ruvet kolossalt i Sandefjordsfjorden, ja faktisk mer
enn en 300.000-tonner gjør i havn i deg. sier Storm Nordby.
— Hva tjente du den gangen, som ung hvalfanger?
— Som messegutt på «Kosmos» hadde jeg 30 kroner måneden og 0, 35 øre pr. fat. 100.000 fat betød
altså 350 kroner i tillegg til lønnen. Det var mange penger den gangen for en ung mann. Og såvidt jeg
husker hadde ikke «Kosmos» én eneste sesong hvor utbyttet var under 100.000 fat. Jeg var med på
154.000 fat før krigen. Sesongen * varte i syv måneder. Det var forresten på somrene før krigen at
jeg begynte å sysle med hammer og sag. sier Thorbjørn Storm Nordby.
Dermed her hen forklart sin interesse for snekring og for bygningsfaget i det heie tatt. I dag
bor han i selvbygget hus på Teie, ivrig opptatt med å innrede kjellerstue, flytte dører, lege trapp og bygge om vinduer. Hen er dus med terminologien Det blir tydeligvis ikke mye tid til å kjede
seg, selv om han er gått i land forgodt. Men vinterkulde er lei for ham. Det var giktfeber som tvang
ham i land. Han fikk en føling med den for første gang under krigen, da han satt i tysk fangenskap. Det var i 1941. Han måtte ligge på kaldt sementgulv midt på vinteren. I 1960 ble han knekket ned av  sykdommen og lå til sengs i lange tider. Men han kom seg omsider på bena igjen og kunne fortsette å
seile. I dag plages han når kulda kommer. Bena har lett for å hovne opp Og bli vonde.

Krigen ja. Den betød slutten for flytende kokeri «Kosmos», efter syv sesonger ombord for Thorbjørn
Storm Nordby.

— Vi var på vei nordover fra Cape Town. Og vi befant oss mellom Dakar og Las Palmas da vi
måtte gjøre vendereis. I Dakar ble vi liggende i ti uker, sammen med en mengde andre båter. blant dem
«Lidvard», som stakk av. Fra Dakar gikk vi til Walvis Bay hvor vi ble liggende i en måneds tid. Her ble
hvalfangerne spredd, men jeg ble igjen på kokeriet, som fyrbøter. Vi gikk til Cape Town igjen og ble
liggende der til august. På vei over til Curacao ble vi bordet av en tysker, kamuflert som fruktbåt, og
med kanoner ombord. «Kosmos» ble robbet og derefter skutt i senk.
Vi var i livbåtene da den gikk ned.
Etterpå ble vi tatt opp av tyskerne
og vi ble ombord i 54 døgn. Det var foresten ombord i denne tyskeren at jeg første gang traff Vermeulen.
Han hadde lidd samme skjebne som oss fra «Kosmos». Vi ble satt over i en supplybåt og kom til
Bordeaux efter 35—40 døgn. Via Paris ble vi bragt til tysk fangeleir i kuvogner. I 1941 kom jeg hjem
igjen, med djevelskipet «Donau», og sammen med blant andre Pelagos-folkene. Så begynte jeg på
stuertskolen i Sandefjord, sier Thorbjørn Storm Nordby.

— Du kom med I Mil-Org også, fortelles det?

— Det stemmer det. Men det er ikke noe å snakke om nå det.
— Hva skjedde de krigen var over?

— Jeg dro ut igjen I august —45 med «Nordhval». Jahre hedde ingen båter som kunne sendes ut.
Men året efter var «Kosmos IV» klar for fangstfeltet. Jeg mønstret på som kokk.

I 1947 gikk Thorbjørn Storm Nordby over på hvalbåten «H. J. Bull» og hedde sin første tur som
stuert, med Aksel Akselsen fra Stokke som sjel forresten. Og Akselsen var ingen hvem-som –
heist på feltet. — En god skytter og et enestående menneske. Bedre sjef har jeg ikke møtt. Jeg fulgte
ham i mange år. sier Thorbjørn Storm Nordby.

Fra «H. J. Bull» gikk han over på «Kos 27». Deretter ble det «Kos 50»
og så avslutning på hvalfangst med «Arme Skontorp» og Arne Jensen som skytter.

Minnene fra sesongene på hvalfangst er mange. Historien vet å fortelle at Storm Nordby opp-
levde at båten mistet propellen første gang han var med på å jage en blåhval. Men den vet også å
fortelle om en tur-retur feltet fra Sandefjord uten én eneste skvett vann på dekket. for å nevne en
annen kuriositet. Det er slikt man aldri glemmer. Ei heller vennskapet og miljøet som bidro til at en liten
gruppe hvalfangere kunne leve tett innpå skjeggstubbene til hverandre i måneder uten å gå hverandre på
nervene, men tvert imot trives med det i den knøttlille båten der ute på det store havet.

— Hva spiste hvalfangere som vel nesten bare jobbet og sov?

— Salt kjøtt og erter var populær kost da vet du. Det fikk de mandag og fredag. Så var det kjøttkaker
eller kjøttpudding tirsdag og torsdag, fisk onsdag og lørdag og
Svinestek eller oksestek søndag. Det var forresten aldri klager å høre på maten.

— Dere hadde jo ikke frysemuligheter den gang, slik som i dag. Hvordan klarte dere å bevare
maten?

— Vi måtte jobbe mye med forsyningene våre. Vi hadde potetsjau, vi hang maten i nett på
dekket og vi brukte saltlake. Jo, vi måtte være våkne den gangen. Og vi lærte en god del om hvordan vi
skulle bevare mat. Det er nok så som så med det i dag.

— Men så tok hvalfangsten slutt.

— Ja, og jeg reiste ut med «Jaraconda», som tidligere het
«Færder», men som opprinnelig het «Bonita». Det var ombord her jeg traff Harry Hansen igjen. Jeg
hadde vært sammen med ham på «Kosmos». Vi ble mye lenger ombord på «Jaraconda» enn noen
hadde regnet med og fikk etterhvert problemer med forsyningene. Jeg kunne fortalt mye
om den turen. Vi måtte blant annet kjøpe kjøtt i Acapulco for 50 kroner

kiloet. Det var pris det, den
gangen. Senere ble det bilbåtene,
men også et-par tankere. Min siste
båt var «Japana». Da kunne jeg
ikke holde på lenger, sier Thorbjørn
Storm Nordby.

Han har opplevd mye. Og han
har sett mye. — Du har vel vært
over alt i verden du, sa vi. — Ja,
nesten. Men i Australia har jeg
aldri vært i land, sier han.
Også hans kone har kunnet ta
del i noen av opplevelsene til Sjøs. Sønnen Roer har jobbet som messegutt på hvalbåt sammen
med sin far. Og sønnen Jan Einar har seilt som telegrafist i rederiet inntil han tok fast jobb i land.

I dag begrenser familiens sjømannsliv seg til fiske- og hyggeturer med motorsnekka.
Turene blir mange i løpet av våren og sommeren. Ja høsten også, når det er fisk å få. Sin tilknytning til
sjøen akter han nemlig å beholde, stuert Thorbjørn Storm Nordby.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.