Bergens deltakelse i den moderne hvalfangst

Skrevet av: JOH.N.-TØNNESSEN

Den underlige 100-årige epoke i norsk næringsliv som hvalfangsten
har vært, er nå slutt, antakelig for bestandig. Hvalfangst er for
de fleste så nøye forbundet med Vestfold, med Tønsberg, Larvik
og Sandefjord, at man overser at også andre byer har vært engasjert i
den. Utenom fangsten langs den norske kyst har også ekspedisjoner
fra Oslo, Haugesund og Tromsø fanget på fjernere felter. En enkelt
gang har Kragerø, Ålesund og Bergen forsøkt, for alle tre like mis-
lykket. Historien — og forhistorien — om den sistnevnte bys for-
søk er denne:

På sin jakt jorden rundt etter fangstfelter kom nordmennene i
1907, tre år etter at de hadde begynt i Antarktis, også til Sør-Ame-
rika. De visste at hvalstammen i den antarktiske vinter trakk nord-
over til øst- og vestkysten av Sør-Afrika og Sør-Amerika. Hvorfor
da ikke likså godt fange hvalen på disse klimatisk mer vennlige
felter enn nede i isen? To nordmenn bosatt i det sørlige Chile ble
pionerene i fangsten her. Den ene var Alfred Amandus Andresen,
som i 1894 hadde slått seg ned i Punta Arenas (nå Magallanes) ved
Magellanstredet. Han kjøpte bokstavelig talt en kanon og begynte
for seg selv, og skjøt nyttårsaften 1903 faktisk med sitt primitive
utstyr den første «moderne» hval på den sørlige halvkule. Den
andre, og den som fører oss til vår historie, var kaptein H. C. Kors-
holm, som siden 1895 hadde vært kaptein på en liten båt i kystfart
på det sørlige Chile. Herunder hadde han iakttatt hvaltrekkene langs
kysten og i 1906 fått dannet et chilensk-tysk selskap, Sociedad Bal-
lenera y Pescadora in Valdivia. Valdivia er en by som ligger et
stykke oppe ved en elv ca. 800 km sør for Valparaiso. Ved mun-
ningen av elven ligger havnebyen Corral. Da Korsholm manglet
kapital til en større bedrift, kom han i forbindelse med Søren L.
Christensen, Sandefjord, som var sendt ned med en liten forsøks-
ekspedisjon av sin bror, konsul Lars Christensen, for å undersøke
fangstmulighetene på kysten av Chile. Resultatet av møtet ble star-
ten høsten 1908 av et hvalfangstselskap, Sociedad Ballenera Chris-
tensen y Cia, med en kapital på 500 000 kr. Det overtok Korsholm-
selskapets konsesjon og kunne dermed drive under chilensk flagg.
Ved Corral ble bygd en landstasjon med oljekokeri og guanofabrikk.

Sesongen 1909 ga 4000 fat hvalolje, 1910 7000 fat og 3000
sekker guano. Det var relativt godt, men ikke nok til å gi nevne-
verdig overskudd. For å utnytte en annen konsesjon ved kysten av
Ecuador og Galapagosøyene, som man ventet seg meget av, ble
sommeren 1910 kjøpt en tankbåt — forøvrig en av verdens første
— på 3600 brutto tonn for £ 8000. Den het «Tioga», og ble om-
bygd til flytende kokeri med en lastekapasitet på 15 000 fat i tan-
kene. Å ha oljen i tanker og ikke fat, var da en stor nyvinning. Det
samlede utbytte i 1911 for det og landstasjonen ble 8200 fat olje
og 5000 sekker guano. Men med de økte driftsutgifter ble det bare
et meget beskjedent overskudd.

Det er uvisst hvem initiativet til salget kom fra, men i juli 1911 ble det i Bergen sendt ut aksjeinnbydelse til kjøp av selskapet. Innbyderne var Lars Christensen, S. L. Christie, Wilh. Jebsen og Vilb. Torkildsen, de siste tre fra Bergen. Kapitalen skulle være minimum
1 mill. kr., og for denne sum ble Lars Christensens selskap solgt til det nye selskap, A/S Corral, 11. november 1911. I kjøpet inngikk landstasjonen, «Tioga», de to hvalbåtene «Noruega» og «Ballaena» og alle fangstrettigheter. Styret besto av Lars Christensen, skips-
reder Jacob Christensen, Fjøsanger, skipsreder Søren Lorentz Chris-
tie, Hop, og skipsreder Wilh. Jebsen, som også ble selskapets dis-
ponent. Det ble kjøpt to nye hvalbåter, «Fyr» og «Corral». I
forhold til det større materiell ble den første sesong, 1912, en skuf-
felse, på feltet ved Chile 6600 fat, ved Galapagos 3000 fat. Drifts-
underskuddet ble hele 340000 kr., nesten nøyaktig det beløp
aksjeinnbydelsen hadde forespeilet som gevinst. Men hvilken aksje-
innbydelse har ikke gjort det?

Etter dette nedslående resultat ble det besluttet å dele materiellet
således at de to nye hvalbåter skulle fange fra landstasjonen ved
Corral, mens «Tioga» med de to andre hvalbåter skulle fange ved
den vestantarktiske øygruppe South Orkney, hvor Lars Christen-
sen hadde skaffet en britisk fangstlisens. Det var et nytt felt, nettopp
tatt opp i sesongen 1911-12 av nordmennene. Det var ekstremt
vanskelige klimatiske fangstforhold, men feltet så så lovende ut at
det i neste sesong fanget hele 4 norske ekspedisjoner der, blant dem
«Tioga» med M. T. Moe som fangstbestyrer. Denne sesong er for
hvalfangsthistorien meget interessant, fordi det da for første gang
ble prøvd å fange i åpen sjø ved iskanten istedenfor å ligge fortøyd
med kokeriet i land, og det var Moe som først sa at han ville prøve
det nye i påvente av at isen skulle gå opp, så man kunne komme inn
til land. Det gikk en stund utmerket, men fangsten måtte ofte av-
brytes av mangel på fersk vann til kokingen og maskineriet. Ørkes-
løse måtte folkene se på svære, fete blåhval på 93-95 fot blåse like
ved skipssiden. Det ble et av de verste sløserier med råstoffet hval-
fangsten kan oppvise. Bare det beste av spekket ble tatt, mens res-
ten av hvalskrotten med 60-70% av dens totale oljeinnhold lot man
gå i drift. Av 27 digre blåhval, 29 finnhval og 5 knølhval ble til-
sammen kokt ut 2050 fat olje, eller i gjennomsnitt 34 fat pr. hval.
Ved full utnyttelse ville 12 av blåhvalene ha vært tilstrekkelig til å
ha gitt de 2050 fat! 4. februar 1913 hadde «Tioga» 4700 fat, da
det i en sterk storm slet ankerfortøyningene og strandet på de skjæ-
rene som siden har fått navnet Jebsen Rocks, ved Point Jebsen på
Signy Island i South Orkney. Av fangsten ble reddet 1396 fat, men
«Tioga» ble helt vrak. Deler av det skal fremdeles kunne sees over
vannet.

Brutto driftsinntektene var 624970 kr. inklusiv assuransen
for kokeriet og oljen. Årsoppgjøret viste et driftsunderskudd på
150 472 kr. En generalforsamling besluttet da å likvidere selskapet.
«Noruega» og «Corral» ble solgt til det chilenske selskap som den
ovennevnte Alfred Å. Andresen var fangstbestyrer for. «Fyr» og
«Ballaena» ble solgt for £ 20 000 til et annet rent chilensk selskap
som fortsatte driften av landstasjonen ved Corral, og under 1. ver-
denskrig tjente enormt. Det ga i flere år over 100% i utbytte. Sel-
skapet er visstnok fremdeles i drift. Hva likvideringsoppgjøret for
A/S Corral kunne lodde ut til kreditorer og aksjonærer, vites ikke,
men det har neppe fristet til et nytt forsøk.

KILDER:
Den moderne hvalfangsts historie II. Sandefjord 1967, s. 391, 394, 397, 412, 416.
S. 575-76 anm. 42-47, s. 577 anm. 5 og 6 øvrige kilder.
Hans S. I. Bogen: Lars Christensen og hans samtid. Oslo 1955, s. 198—201.
Sigurd Risting: Av hvalfangstens historie. Kria 1922, s. 558-64.
Norsk Hvalfangst-Tidende 1908-13.
Sandefjords Blad 1908-13, en mengde notiser.
International Whaling Statistics I. Oslo 1930.

Med tillatelse av Norsk Maritim Museum

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.