Bottlenosefangst

Bottlenosefanssten representerer et interessatt
kapitel i norsk hvalfangsts histor Fra Hans Re
gens bok, som utkom i 1937 anledning A S Thor
Dahl’s 50-årsjubileum, har vi hentet følgende

«Fra 1900 til 1917 hadde Thor Dahl i alt 9 bottle –
nosefangere, skuter han dels selv eide, dels dispo-
nerte i sameie med andre. Det var:

 

 

«Glimt kjøpt 1 1900 og solgt 4 1926
«Haabet» — 1902 , 1923
«Marianne» -— 1902 v 1915
«Johns —— 1904 GC) brente 1908
«Saga» – 1906 og solgt i 1916
«Patria» — 1908 forliste å 1911
«Tangen» — 1910 vg solgt å 1915
«Maries — 1910 3 1913
«Vesta» -— 1911 —-v- 1913

«Patria» er formodentlig blitt kjøpt for å remplasere «John» og «Vesta» for å remplasere «Patria». Fra 1913 begynner Thor Daht å selge sine bottlenosefangere, og vi skal siden se hvorfor.

Bottlenoseskutene fra Sandefjord drog av sted hjemmefra i mars-april måned. De fleste hadde
ligget å vinteropplag ved Huvik og Stubb. Tidlig i mars fikk da banksjefen i «Sandefjords Aktiekre-
ditbank» en rekke enslydende brever av følgende innhold: «Undertegnede ansøger herved til Drifts-
udgifter en Kassa-Credit stor indtil Kr. 10.000 med Herr Thor Dahl som Selvskyldnerkautionist. As-
surancepolicen for Kr. 16.000 paa fulde Betingel-ser kan deponeres. Fartøiet ubehæftet.»

Så var det å skrive til «Nitedals Krudtværk»:
«Behag sende Mrk. «Saga» 60 Skud 2.4% Toms å
80 Gram, 120 Skud 2 Toms a 75 Gram, 40 Skud
2.1) Toms åa 90 Gram, 60 Skud 1.% Toms a 55
Gram, 40 Skud 1.” Toms a 40 Gram og 300 Tænd-
satser.»

Og til Kallevig, Arendal: «Til Bottlenosefange-
ren «Marie» tiltrænges: 2 Stykker 1ma Cocusliner
4.11” til «Haabet» og 1 Stk. lma Cocusline 4.14″
til «Vesta» af allerbedste fine, lyse Garn, her leve-
ret Onsdag 3. April. Behag ringe mig op i Telefo-
nen imorgen Formiddag og opgiv Deres allerlaveste
Pris.»

Når alt som trengtes av utstyr og proviant var
kommet ombord, lettet skuten anker. Straks man
kom på feltet begynte man å speide efter hval.
Man kunde skyte bottlenosen fra selve moderski-
bet, eller — og det var det gjengse — fra små ro-
båter. De første bottlenosekanonene vi hadde var
«kasserte» britiske fra Peterhead, men så begynte
Henriksen, Tønsberg, å fabrikere 2.1 toms til bruk
fra moderskibet og 1.% toms til bruk ombord i
robåtene. Disse var 20 til 22 fot lange og 5 fot
brede, kravelbygget med galvanisert klink, spisse
i stevnen selvfølgelig, men med skvær akterende.
Materialene var ek eller beste sort furu. I ruske-
i gamle dager

vær var det forbundet med adskillig Gue for fs
og lemmer å få båtene ul org ap langs skutesuien

Mannskapet 2 til 14 mann var delt 1
vakter som hver hadde to båter «Pil hver bat 4
eller 6 mann: En båtstvrer, en harpuner Gireper)
og 2 eller 4 rorskarer. Da båtene ofte bles lense
borte, blev de proviantert med salt kjitt, beskølter
og pottøl.

Dels for å holde den på trim, dels fordi det kly
var plass andre steder, lå harpunlina kverlet ap
ukter i båten. Når skuddet gikk og harpusen fat
i «fisken», løp linen ut under armene på de som
satt ved årene, og da inntraff ofte ulykker, av
revne armer eller ben eller ennu værre tins. Hvis
skuddet ikke var et dauskudd, begynte bottlenosen
gjerne å fare rundt i en eirkel – «renne 1 dauden»
— og den cirkelen var det best å holde sig klar
av og samtidig passe på at baugen på baten hele
tiden var vendt mot hvalen. Så var det å slepe
bottlenosen op til moderskibet, en slep som ofte
tok det meste av døgnet. Men det blev insen mat
å få ombord før båtene var heist op i davidene og
hvalen oparbeidet. Bottlenosefangsten var et slit-
somt yrke. Man hvilte faktisk ut når det var styng-
vær. Da satte man et par mann på dekk for hver
vakt, mens resten sov, spilte kort og drakk sma-
drammer. Sesongens store dag var når marinens
fartøi «Heimdal» kom med post. Hadde da kona
også sendt med egg og konjakk, blev det fost i
ruffen. Fest blev det også når to eller flere buttle-
nosefangere møtte hverandre ute på feltet. Da blev
det holdt skutelag og «sparedrammene» drukket.
Sparedrammen var brennevin som, tross aldri så
krevende tørst, var blitt spart til dette bruk.

Når sesongen var slutt, tok mannskapet til å
vaske sig selv og skuta ren for lus, skitt og spekk.
Det første var ikke det minst brysomme. «Man
måtte gå til stor og almindelig lusesjau for å kvitte
sig med all den store, fine bondelusa med krøss på
ryggen». Det var alltid vederstyggelig med lus
ombord. Når gamle Ola «Bjønn» sto i tønna med
langkikkerten for å se efter sel eller bottlenose,
«opdaga han ofte bare lusa som stod på kanonpul-
lerten og jæspa». Det var vel på den turen matro-
sene vrengte av sig skjortene, la dem på ambolten
og slo til.

I midten eller slutten av juli fikk bottlenosefan-
gerne Sandefjordsfjorden i sikte. Og så var det å
gå i båtene for siste gang for å taue moderskibet
i den vindstille speilblanke sommerkvelden inn til
kokeriet ved Gonvika, hvor spekket skulde kokes
og oljen lagres. Var man heldig, traff man en
bottlenoseskute som hadde maskin ombord, og da
fikk man jo fin slep.

Alle mann ombord var lønnet med hyre og part.
Før 1914 fikk en bottlenoseskipper ca. 800 kroner
for turen plus 100 kroner i reisepenger og gratiale
og part. Styrmann hadde 90 kroner måneden og 5
kroner pr. tonn utkokt olje, skytterne 120 kroner
pr. måned og 8 kroner pr. tonn utkokt olje. I 1919
fikk en bottlenoseskipper 400 kroner i måneden
og 30 kroner pr. utkokt fat eller 50 kroner pr. fisk.
Dessuten fikk han et gratiale: 1000 kroner for 25
tonn utkokt olje, 2000 kroner for 35 tonn og 3000
kroner for full fangst. Matroser, lettmatroser og
jungmenn hadde hyrer fra 30 til 50 åa 60 kroner
måneden plus part. Parten fikk de først utbetalt
efter at oljen var solgt og det kunde ta sin tid.
De som var utålmodige, tørste eller på et eller
annet vis i bet for kontanter, solgte ofte parten
sin til byens kjøbmenn, som tjente godt på det.
Det hadde nok lønnet sig for folkene å vente til
oljen var solgt, men det var det altså mange som
ikke kunde.
Bottlenoseoljen er av samme type som sperm-
oljen og inneholder op til 50 procent voksalkohol
(spermasett) mens resten er almindelige fettgly-
ceriner. Den er selv i herdet tilstand uanvendelig
som ernæringsmiddel for menneskene, men blev
brukt i belysningens tjeneste både som olje i tran-
lamper og ved støpningen av vokslys, ved frem-
stilling av salver o. 1. Prisen kunde svinge fra
£ 17 til 35 pr. tonn. Efter århundreskiftet var det
gått jevnt nedover med lønnsomheten i bottlenose-
fangsten. Det skyldtes dels en sterk reduksjon av
bestanden, idet fangsten på bottlenosen som på all
annen hval utartet til rovdrift — «det var enkelte
år op til 70 bottlenoseskuter på feltet, og så blev
det utskjemt» — som den nu mange og åttiårige
skytter Cato Mikalsen fra Ålesund bittert uttrykte
sig; dels fall i oljeprisen fordi parafinen hadde tatt
tranens plass som belysningsmiddel.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.