Briggen Gustava


Foto: Lillesand Sjømannsforening
Temmelig nøyaktig fem år etter at Vallona var blitt knust til pinneved på Mostein, skjedde et nytt skipsdrama på Stråholmens utside.
Denne gangen rammet ulykken en av Kragerøfjordens egne skuter, briggen Gustava på 236 tonn, ført av kaptein 0. Terjesen og tilhørende
rederiet A/S Gustava, Kragerø. På reise til South Alloa strandet skipet natten til den 12. desember 1912 på Tvillingbåen sørøst for
Stråholmen, og seks av den åtte manns besetningen fant sin grav. Beretningen om denne tragedien er kjent. Den er flere ganger blitt
gjengitt i pressen ut fra folks erindring og for-såvidt allerede knyttet til Kragerø-distriktet og utværet Strå-holmen med skriftlig
tradisjon. Likevel bør den nevnes. Gustavas forlis er nemlig et epos om en enkelt manns bedrift. Styrmann Gunder Adolf Haraldsen var
blant de få hverdagens helter som ble påskjønnet i levende live. Nå er han for lengst borte, og dåden bak den skinnende medaljen er
ofte blant de ting som blir glemt. La oss kaste et blikk i de gamle dokumenter, i sjøforklaringen som ble holdt den 30. desember samme år.
Onsdag den 11. desember 1912 lå Gustava seilklar i Kragerø med 1 1 1 standard props i lasterom og på dekk, bestemt for
Skottland. Klokken 13 lettet skipet anker, en slepebåt tok det ut fjorden, og en times tid senere var alle seil satt i nordøstlig frisk
vind og med kurs øst-sør-øst for å komme klar av land. Styrmann Haraldsen forteller: «Denne kurs ble holdt til ca. klokken 15.30. På dette
tidspunkt sprang vinden over til sør-sør-øst, og kursen ble lagt østover i en stadig påfriskende vind slik at seil måtte minskes. Bramseilet
ble tatt tidlig på ettermiddagen, senere også mers-seil, og ved 23-tiden blåste det så hardt at også fokken ble tatt. Umiddelbart før peilte
vi inn Tvistein fyr, og gikk på samme klokkeslett baut skip i håp om å kunne legge vestover, men strømsetningen ble etter hvert så svær at vi
stadig ble presset mer og mer inn mot kysten. Ved to-tiden ble det holdt skipsråd i kahytten av fører, styrmann, annenstyrmann og stuert og da
enstemmig besluttet å holde av for Langesund. Været var disig med dårlig sikt. Ved 3.30-tiden oppdaget vi Jomfruland i sørvest og forsto at
vi hadde kommet lenger enn påvente!. Like etter hadde vi de første brekninger nede i le, og strandingen var uunngåelig.» Gustavas grunnstøtning
fant med andre ord sted i tykke og nattemørke, og ikke om morgenen, ved lys dag, som det er blitt påstått ved en rekke anledninger.
Riktignok gikk det flere timer før Stråholmfolket ble klar over det som hadde skjedd på holmens utside. Ingen hadde sett bluss, ingen hadde
hørt nødropene, ingen hadde oppdaget rakettene som freste opp mot himmelen med bønn om hjelp i vinternatten. Fra strandingsøyeblikket til det
lysnet av dag, kjempet Gustavas mannskap i ensomhet sin kamp mot elementene. Stor-riggen var gått overbord, skipsprammen var forsvunnet i et brott,
forriggen var blitt kappet og hadde knust livbåten i fallet. Et forsøk på å bygge og sette ut redningsflåter hadde vært forgjeves. Haraldsen forteller
videre: «Idet det lysnet av dag, så vi en redningsskøyte som krysset på utsiden, og noe senere bar også en losskøyte inn mot strandingsstedet. Omtrent
på samme tid oppdaget vi de første menneskene som kom over Stråholmen, men vi var klar over at de lite eller intet kunne utrette. Været var stadig
overhendig, og farvannet om oss sto som i et eneste grunnbrott. ..
Ved 10-tiden brøt sjøen fartøyet i stykker, og en av mann-skapet hoppet i sjøen mens jeg, sammen med kaptein Terjesen, matros Marius Olsen og
lettmatros Claus Nysten, ble stå-ende på et stykke av skipssiden som var kommet i drift. Idet vi drev innover og passerte den ene av Tvillingene,
hoppet Olsen på endel props over til skjæret, mens Nysten, som forsøkte å gjøre det samme, falt i sjøen og forsvant. Vrakdelen som jeg og Terjesen
befant oss på, drev videre, men tørnet like etter på et undervannsskjær ca. hundre meter lenger inne. Her ble vi hengende fast mens sjøen uavbrutt
slo over oss. Vi fant en tauende som vi stakk inn på et røstjern og surret om livet, men måtte likevel ligge på kne og holde med begge hender hver
gang en sjø kom og brøt over.» Lettmatros Adolf Sæther var heldigere. Etter at han hadde hoppet i sjøen, fikk han krabbet seg opp på et flak av
hyttetaket og drev gjennom brenningene inn til land. Utmattet og skjelvende av kulde ble den unge Trondhjemsgutten hjulpet opp og brakt i hus. For
ham var marerittet over. Men på Stråholmens utside fortsatte det, time etter time, dagen igjennom og videre mot kveld. Været var like over-hendig.
Over det lange grunnpartiet, fra Tvillingbåen og videre innover mot land, sto farvannet i et eneste avsindig kok. Grunn-nært, på utsiden,
lå tre-fire fartøyer ventende på været — uten sjanse til å sette ut båt eller være til noen nytte. På de ytterste fjellrabbene klumpet
Stråholm-folket seg sammen. Tause stirret de mot de to menn som kjempet sin kamp for livet i heksegryten. Snart var de borte i et skummende hav,
snart dukket hodene opp igjen mellom skavlene. Det sto ikke i menneskelig makt å komme dem til hjelp. Ingen visste det bedre enn Haraldsen: «Vi
så folk på land, og foruten de to nevnte fartøyene også et par dampskip. Men vi visste at så lenge været sto på og sjøen holdt seg så grov, kunne
vi ikke gjøre oss noe håp om å få hjelp. Et øyeblikk tenkte jeg på å kaste meg i sjøen og forsøke å svømme til land. Men etter å ha kastet et blikk
på kaptein Terjesen, oppga jeg tanken. Han var lite svømmedyktig og allerede på dette tidspunkt fullstendig utmattet. Jeg følte det slik at jeg ikke
kunne forlate ham.» Kvelden kom. En ny stormfull natt fulgte. Ute på Strå-holmen holdt folk vakt. Ingen visste hva som skjedde ute i
nattemørket. Ingen ante om de to som klamret seg til vrak-stykket der ute i brenningene, lenger var i live. Mørket og havrokket skjulte også den
tragedien som skjedde på Store Tvillingen like ved, hvor den unge matrosen Marius Olsen døde i løpet av natten. Styrmann Haraldsen kjempet nå ikke
bare for sitt eget liv: «I løpet av natten falt Terjesen flere ganger sammen, slik at han ikke kunne holde seg oppreist, og jeg måtte støtte ham.
Til slutt mistet han helt bevisstheten, og jeg trakk da av meg oljetrøyen, som jeg surret over skuldrene hans for å holde hodet hans over vannet.
Henimot dag spaknet vinden endel av, skjønt sjøen ennå holdt seg grov. Losskøyten kom da nærmere inn og firte ut en pram med en mann som nådde hen
til oss. Jeg undersøkte Terjesen og fant ut at han ennå var i live, men etter at vi hadde tatt ham inn i prammen, viste det seg at han ikke hadde
overlevd påkjenningene av 24 timer i sjøen.»

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 100 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.