Bucentaur fangsten

Kokeriet D/S «Bucentaur» var opprinnelig kjøpt inn fra England til
Tromsø. Navnet som ble beholdt, er gresk og betegner et mytologisk
vesen. halvt menneske — halvt okse. Den korrekte uttale skal være
Bukentaur, det hadde få rede på. vanligvis uttaltes det med S. og den
nærliggende forkortelse ble «Busen». Dette siste navnet. som fra først
av skyldtes en ren språklig misforståelse, skapte snart en navnetradisjon
innen rederiet. Hvalbåtene ble siden kalt «Busen» med hvert sitt num-
mer etter, likeledes fikk et større fartøy navnet. Husvik Harbour ble
i sin tid kalt «Busenhavna». Ja. den utmerkede og elskverdige kaptein
Herman G. Hansen, som i en rekke år var knyttet til transportskipet
«Busecn» gikk lenge under navnet «Buse-Hansen».

«Bucentaur» var på 1847 tons bto. og var innredet som kokeri med
noen tanker ombord. Den skulle operere fra Syd-Georgia. men noe
bestemt sted var ikke fastlagt. så det ble en reise og en ekspedisjon på
lykke og fromme 1 likhet med så mange andre fra denne tiden. Ved
ekspedisjonens ankomst til Syd Georgia fant man et sted som syntes
egnet som base. og en mengde trefat ble losset i land, og fangsten be-
gynte. Imidlertid viste stedet seg uegnet. som fangstbestyrer Herman
Berntsen har fortalt, og det var umulig å fortsette der på grunn av
at stedet lå for værhårdt tl, og det var da ikke noe annet å gjøre enn å
laste hvalbåtene til langt opp på skorstenene med tomfat og flytte til
et annet sted. Det var under denne flytning at ekspedisjonen kom inn
og slo seg ned i Husvik-havna, eller Husvik Harbour som den siden
kaltes. Mens fangsten fortsatte måtte hvalbåtene stadig innom den
gamle base og hente de etterlatte tomfat. Så improvisert var altså et
foretagende som siden skulle bli så vellykket.

Hvalbåtene het «Carl» og «Mathilde».

Det skulle vise seg at aksjeinnbydelsen ble en stor suksess. Allerede
dagen etter kunne Tønsbergs Blad melde om en betydelig interesse. Det
heter således at «Aktietegningen til den nye Fangstidrift paa Sydishavet
som vi omtalte i forrige Nummer, gaar efter Forlydende livlig. Det er
da ogsaa et Foretagende som synes forberedt paa den bedste Maade. Og
man hilser med Glæde enhver ny Bedrift, der knyttes til Stedet. Det
trænges ogsaa, da her jo er gaat tilbage med et og andet.»

Aksjeinnbydelsen. som i seg selv ikke på noen måte skiller seg ut fra
andre med tilsvarende formål, er likevel. sett i en videre historisk sam-
menheng, et tidsdokument av betydelig interesse. Året 1907 ligger ikke
lenger tilbake enn at mange av den eldre generasjon husker det. Men
tidsrommet imellom innebærer en sosial og teknisk revolusjon større
enn i noen annen av historiens epoker. «Disse fjerne År», som Emil
Smith så treffende karakteriserer tiden nærmest før verdenskrigen, er
en periode hvor den industrielle omdannelse av det norske samfunn
for alvor tar fatt. Vi merker hvorledes den nye sosiale struktur etter
hvert preger by- og bygdesamfunnet. og fremfor alt bringer en avgjø-
rende forandring på de arbeidsområder som har med sjøen å gjøre.

Vi konstaterer det således tydelig i hvalfangsten. en eldgammel næ-
ringsgren med rike tradisjoner. I begynnelsen av vårt århundre var den
kommet inn i en ganske alvorlig krise. Fangsten i Nordishavet som
hadde sikret særlig Vestfoldbyene gode og relativt stabile inntekter,
var ved å bryte sammen. Årsaken besto delvis i en overhåndtagende
beskatning. dels i den omdiskuterte fredningslov av 1904, som satte
et endelig punktum for fangsten i dette område. Den økonomiske situa-
sjon i Vestfold fortonet seg dyster, sett på lang sikt. Svend Foyn og hans
etterfølgere hadde gjort pionerinnsats i en risikofylt næringsgren, de
hadde gitt levebrød til en mengde familier, profitt til aksjonærene og
skatter til stat og kommune. Uten noen støtte, hverken økonomisk eller
moralsk, fra myndighetene, satset de alt, og vant ofte stort. Tross dette
ble hvalfangsten i Finnmark ofret på grunn av en opinion som ikke
kunne støtte seg på biologisk erfaring, men skyldtes en ren følelses-
betonet stemning på grunn av dårlig fiske.

Hvalfangstens menn ga ikke tapt. De hadde alle sammen gått en hard
skole, og var vant til å matte tåle midlertidige tilbakeslag. Det økono-
miske klima begunstiget også dristig innsats med forutsett betydelig
risiko. — Tiden frem til den første verdenskrig er kjennetegnet av
næringslivets enorme fremgang på grunnlag av en liberal økonomisk
tankegang. Høykonjunktur og krise avløste hverandre med en nesten
lovmessig sikkerhet. mange stupte men noen vant frem. Da så fangsten
i nord sviktet totalt. skulle det vise seg at Sydishavet bød på enorme
forekomster som kunne utnyttes av dem som hadde mot og dyktighet
nok til å ta risikoen. Foregangsmennene var fremfor alt A/S Ørnen
med «kommandør» Chr. Christensen, og kaptein G. Å. Larsen.

Det var således akkurat i den kritiske overgangsperiode mellom den
katastrofale avslutning i nord, og den begynnende fangst i syd at
Tønsberg Hval kom inn i bildet som nvstartet selskap. Risikoen var
stor, men sjansen enorm.

Selv om det viste seg at fangstmulighetene i Sydishavet var betydelige,
betød det nemlig ikke at vanskelighetene med ett var overvunnet.
Bjarne Aaagaard forteller således at fl. k. «Admiralen» anløp Port
Stanley på Falklandsøyene i midten av desember 1905. Fangstbesty-
reren, Alex. Lange, hadde da håpet å få lov tl å fange rundt øyene på
Syd-Georgia. men den engelske guvernør gjorde innsigelser. Det viste
seg at G. A. Larsen, som hadde fått opprettet det argentinske selskap
Cia Argentina de Pesca. også hadde heist det argentinske flagg på
Syd Georgia. Englenderne som gjorde krav på øya, hadde sendt et lite
krigsskip dit ned, og tvunget Larsen til å stryke flagget. Så lenge de
diplomatiske forhandlinger sto på, ville ikke guvernøren gi sin konse-
sjon til fangst, hverken på Falklandsøyene eller på Syd-Georgia. Til
slutt ga han sin tillatelse på betingelse av en royalty på 1.5 prosent av
fangstens verdi.

Bark Camana, selskapets føste forsynings skip

Det skulle likevel vise seg at britenes konsesjonstvang på lengre sikt
reddet den rike hvalbestand i disse havområder fra den rovdrift som
så totalt ødela feltene 1 Nordishavet. For året 1908 ble det ialt gitt 3
fangstkonsesjoner på Syd-Georgia, og «Tønsbergs Hvalfangeri fikk en
av dem. Betingelsene var imidlertid relativt strenge.

Det forpaktede areal skulle være på 500 acres, og avgiften var £ 250
for et år. Av andre bestemmelser kan nevnes at selskapet var forpliktet
til å føre protokoll over de meteorologiske observasjoner, og gi den
britiske regjering en periodisk kopi av resultatene.

Videre måtte forpakterne til enhver tid ha et så stort kvantum av
kull og proviant på stasjonen at de kunne forsyne andre skip som måtte
trenge supplering av sine beholdninger.

Lisensen, som ga svært detaljerte betingelser, var undertegnet av
guvernøren på Falklandsøyene, H. E. Grant, den 17. desember 1907.

Dermed kunne fangsten begynne.