De norske skolebarna fikk imidlertid anledning til å stå på samme plattform som OL-deltagerne, og det var jo ekstra stas. Autografblokkene ble flittig benyttet.

Det var den norske OL-komitéen som fikk i oppdrag å utpeke gudmor. Rederiet, Wilh. Wilhelmsen, satset på dette som et tegn på anerkjennelse av norsk vinteridrett og den betydning topp-idretten
har for å motivere gamle og unge til å holde seg i form.

Karianne demonstrerte som gudmor at hun kan mer enn å rase utfor fjellsidene på ski. Ikke bare begeistret hun alle de tilstedeværende japanerne ved å uttrykke seg på deres sprog, snoren
som holdt sake-flasken ble kappet over kontant, men allikevel grasiøst — og mens sirener ulte og de tilstedeværende applauderte, stiftet «Takasago» bekjentskap med sitt rette element.

Opprinnelig var et halvt hundre norske Sapporo-deltagere invitert til å overvære stabelavløpningen og de mottagelser som ble arrangert i forbindelse med denne. På grunn av snestorm avreiseda-
gen fra Sapporo, ble imidlertid troppen sterkt forsinket og ved ankomsten til Tokvo var deltagerne så slitne at de fleste foretrakk å bli i den japanske hovedstaden og hvile.

Med det anstrengende programmet OL-deltagerne hadde bak seg — og foran seg — var jo ikke det så rart. De som fortsatte til Kobe, fikk imidlertid en opplevelse som de trolig aldri vil glemme. Fra flyplassen bar det rett til middag i restauranten Kotobuki — et av de få steder der urgamle japanske tradisjoner fremdeles holdes i hevd.

Enkelte av rettene kunne utvilsomt virke noe spesielle for norske ganer — mest
egenartet var kanskje den rå hummeren som var så fersk at den fremdeles slo med halen når spisepinnene ble festet rundt den! Maten ble servert av spesialutdannede geishaer i farverike kostymer — geishaer underholdt også med sang og dans mens de forskjellige spiser ble skyllet ned med øl ,og sake.

Etter middagen ble ,OL-deltagerne invitert til norske hjem i Kobe — flere av de
fastboende nordmenn var invitert til rederiets middag i Kotobuki.

Den største opplevelsen som ,ble OL-deltagerne til del, var imidlertid selve stabelavløpningen. Det vil alltid være et fantastisk syn å overvære møtet mellom skip og sjø — og
ved Mitsubishi-verftet i Kobe klaffet alt. Elegant og verdig gled skipet nedover, og idet skroget møtte vannet, steg kaskader av ballonger opp fra bakken, kranset av rekordlange girlandere i alle
regnbuens farver.

En sprakende farvesymfoni i den skarpe vårsolen. Filmkameraer og fotografiapparater surret og klikket — og det var nesten vanskelig å få OL-deltagerne til å ta plass i bussen igjen for
å begi seg til den tredje hovedbegivenhet i forbindelse med denne sjøsettingen — verftets lunsj i Sorakuen. Denne restauranten er omgitt av en praktfull have i japansk stil.

Maleriske små broer knyttet de forskjellige deler av haven til hverandre, og ute i vannet duvet svaner i majestetisk ro — like elegant som «Takasago» i Osaka-bukten. Litt av en
overgang fra Sapporos snestorm til den deiligste våropplevelse i Kobe — der det ikke var nødvendig å benytte overtøy i det hele tatt, selv om kalenderen gjorde det klart at vi fortsatt befant oss i midten
av februar.

Før selve lunsjen var det anledning for gjestene til å dekorere keramikk-krukker og andre gjenstander, for å sikre seg et varig minne om begivenheten. Disse ble så brent mens måltidet ble inn-
tatt, og sto ferdige til avhenting etterpå.

Ved lunsjen holdt Karianne Christiansen en tale der hun takket for vervet som gudmor. Hun fremholdt i den forbindelse at hun betraktet seg ikke bare som representant for OL-troppen, men for norsk
vinteridrett i sin helhet.

Og som gudmor for «Takasago» anså Karianne seg dermed som bindeledd mellom de to felter der Norge har maktet å hevde seg i internasjonal sammenheng og har utviklet
seg til stormaktstatus — vinteridretten og skipsfarten.

Til slutt i talen påpekte Karianne at «Takasago» har en  dobbelt betydning. For det første er det navnet på en «lykkens by» dit japanere reiser  når de har noe å feire — blant mannet brylluper. For det andre
er «Takasago» navnet på en av de tradisjonelle japanske dansene som ble demonstrert av geishaene på Kotobukis scene kvelden i forveien.

Gudmoren mente at navnets dobbelte betydning lovet det beste for nybygningens fremtid. For det første at det skulle bli et lykkelig skip, til ære for verftet og til glede for såvel rederiet som besetningen. For det annet regnet hun med at «Takasago», med den ekspertise som ligger til grunn for skipet, både fra verftets, rederiets og mannskapets side, vil kunne bevege seg like grasiøst over verdenshavenes bølger som de japanske danserinnene på
scenen.

Skipsreder Wilhelm Wilhelmsen, som representerte rederiets ledelse ved sjøsettingen, understreket i sin tale de nære bånd som er knyttet mellom rederiet Wilh. Wilhelmsen og japansk verfts-
industri.

Når rederiet har valgt — og fremdeles velger — å bygge sine skip i Japan, så er  det fordi kvaliteten ved japanske verft er uovertruffen,fremholdt skipsreder Wilhelmsen, som også minnet om konsekvensen i norske rederes innstilling:

På samme måte som det må være opp til en avskiper å benytte det rederi han ser seg best tjent med, uten innblanding fra nasjonale myndigheter eller andre instanser, bør rederen kontrahere ved de verksteder som etter hans mening gir den beste service og det beste produkt.

Rederiet Wilh. Wilhelmsen har i løpet av de senere år fått levert 11 skip fra japanske verft, mens man i øyeblikket har fem under bygging. Blant de skip som bygges i Japan, er et fullblods containerskip på ca. 29 000 tonn d.w.. som er kontrahert ved Mitsui-verftet i Tamano.

Kilde : Magasine NÅ 1957

Neste skip er tankeren er MT Poliana fra Kristiansand.

Til vingesus fra historien begynner vi nedkjøringen mot Drøbak: den gamle loser oss nokså støtt frem til marinebryggen, hvorfra fergebåten går til Oscarsborg festning. I tre og et halvt
år lå han her på artilleriskole; det var i en tid da Oscarsborg festning gikk for å være NordEuropas sterkeste.

«Stopp!» sier han. «Her er Andersen på hjørnet.»

Det er riktig, det er en forretning på hjørnet slik han erindrer det, men forretningen har skiftet eier.
«Jeg var innkalt hit under første verdenskrig også,» forteller den gamle. Tonen er preget av at han nærmer seg hjemlig grunn; han er nesten mer hjemme her enn på Brandbu.

Men hvorfor ble han innkalt i 1940, da han var 52 år og pensjonert?

«Saktens fordi jeg var en av veteranene ved festningen. Jeg kjente hovedbatteriene; man kunne stole på meg.» Det er ikke skryt, han er bare klar over hva han var verd. Han hadde erfaringen.

V! får en småbåt til å sette oss over sundet, vi kommer inn under de gamle hovedbatteriene og kan se rekken av de foreldede kanonene. Sersjanten med sine 82 år klatrer ganske ledig i land.
Senere entrer han Moses, peker og forklarer, men historien om hva som hendte den 9. april for 26 år siden har han i detalj skrevet ned med sine egne ord, og den er bedre enn noen gjen-
fortelling kan bli. Her er den:

Om ettermiddagen 8. april drev vi som vanlig med kanoneksersis ved hovedbatteriets kanoner. Under en røykepause diskuterte vi situasjonen, og jeg bragte på bane spørsmålet om vi ikke skulle
bringe opp fra det underjordiske magasin en del ammunisjon for kanonene, slik at vi kunne ha noe for hånden om mnoe skulle hende de nærmeste timer.

Løytnant Bonsak (kompaniets nestkommanderende) og sersjant Strøm (kommandør for kanonen «Aron») var ikke enige i dette, da det ikke var gitt ordre om å ta opp ammunisjon. Jeg bemerket til dette at situasjonen nå fortonte seg så alvorlig at det for meg så ut til at vi kunne få et overfall i løpet av natten. Jeg påtok meg ansvaret for å ta opp ammunisjonen, og hevdet at den kunne bringes ned i lageret igjen dersom det ikke ble bruk for den.

Resultatet ble at vi uten å ha mottatt ordre fra kommandanten heiste opp 3 skarpe skudd til hver kanon. Det var brigant-granater med en vekt på 345 kilo. De tre store 28 centimeters kanonene
i hovedbatteriet ble deretter ladet, og alt var gjort klart til å ta imot et overfall, om det skulle komme. Vi kunne således med god samvittighet avslutte ettermiddagseksersisen om kvelden
den 8. april…

Vi hadde ikke falt skikkelig til ro ennå da jeg hørte skritt utenfor, og inn kom løytnant Bonsak. Han fortalte at han pr. telefon hadde fått ordre fra festningens kommandant
(oberst Eriksen) som da befant seg i Drøbak, om at hovedbatteriet skulle besettes. Bonsak gikk selv til brakkene for å varsle batteribetjeningen, mens jeg gikk til batteriet for å låse
opp slik at alt skulle være klart da betjeningen kom.

Etter at nødvendig lys var tent og avblendet, ventet jeg noen minutter før første mann kom. Han var iført sko og benklær mens han bar sitt øvrige utstyr i hendene, og slik også med de andre. Karene fikk så ordre om i fellesskap å fjerne presenningene fra kanonene. Deretter ble alle stilt opp i batterigan-
gen for fordeling av mannskapene. Det var 23—24 mann som møtte opp, og det var akkurat betjening nok for én kanon. Av styrken avga jeg 12 mann til sersjant Strøms kanon, mens jeg selv fikk 11 mann.

Etter samråd med løytnant Bonsak ble så de tre kanonene ladet med brizantgranater. Men vi hadde bare halv bemanning ved to av kanonene, mens den tredje var helt uten betjening. Vi ble nå stående i høyeste beredskap ved kanonene for å vente på nærmere ordre. Da det var mørkt og tåke og således meget dårlig sikt, ga jeg to mann ordre om å lytte og undersøke hva som foregikk på fjorden.
Ventetiden ble lang, det ene minutt etter det andre sneglet seg hen, og angsten for hva som kom til å skje, beholdt man for seg selv…

Klokken var om lag 4 om morgenen den 9. april, da kommandanten på Oscarsborg overtok kommandoen over hovedbatteriet. Hans klare ordre lød: «Giv akt! Kommandanten overtar selv hovedbatteriet, kanonkommandørene følger min kommando. Ild åpnes fra hovedbatteriets kanon nr. 1, hvis skudd skal tjene som varsel for de andre batterier om å gripe inn i kampen uten annen ordre.»

Dette var ikke til å ta feil av. Det var med denne ordre tydelig at ansvaret for det første skudds avfyring hvilte på meg. Kommandanten fortsatte:
«Målet er innadgående flåte, avstand 2000 m.» Ordren ble oppfattet, men målet kunne ikke observeres fra kanon nr. 1, hvilket ble avmeldt omgående.

Kommandanten opplyste så at målet lå til venstre i forhold til små skjær, avstand 1800 m, men målet var fremdeles ikke observert ved kanon 1 på grunn av mørket og tåken. Deretter ble avstanden oppgitt
til 1000 m, som senere ble rettet til 1400 m.

Selv holdt jeg utkikk i den oppgitte retning uten at jeg kunne observere noe skip. Men like etter kunne jeg såvidt gjennom tåken se en svak skygge av en skipsstavn i bevegelse for nordgående. Konturer
av skipet utenom stavnen kunne jeg ikke se.

Men til min store forskrekkelse oppdaget jeg at jeg ikke kunne se noe gjennom siktekikkerten som var påmontert nattsikteapparatet. Dette ble meldt til kommandanten, og jeg ba derfor om kommandantens til-
latelse til å sikte over kikkerten for å få kanonen innrettet mot målet. Denne tillatelse ble gitt. Kanonen ble deretter innstilt mot målet, og mannen som skulle trekke av fikk den
siste veiledning.

Etter at jeg hadde kontrollert og rettet på fininnstillingen, ga jeg ordre til høyderetterne om å sette på bremsene, og jeg gikk nå tilbake til plattformen, hvor jeg stilte meg ved
siden av mannen som skulle trekke av, i tilfelle av at han skulle svikte i det avgjørende øyeblikk.

Jeg kommanderte fyr, mannen trakk i snoren, det smalt, og en må tilstå at det ble månelyst over Drøbaksundet. I det samme skuddet gikk, kom den sterke, intense, rødglødende flammen fra munningen av«Moses» og lyste kraftig opp, slik at kanonbetjeningen ble fullstendig blendet i nattemørket, og mannskapet ble nærmest grepet av panikk da en mann ropte at kanonen var sprunget i luften.

Dermed sattemannskapet på sprang for å komme i sikkerhet. Mannen oppe på plattformen ved min side lovet på at der turde han ikke være lenger. Han slynget seg over gelenderet og forsvant sammen med de andre. Det
lyktes meg å få tilbakekalt fire mann som jeg nå hadde til rådighet ved annen gangs ladning. Jeg meldte om flukten i håp om å få noen erstatning, men jeg fikk til svar at man ikke kunne skaffe noen.

Det første skudd ga store resultater. Fra min plass ved kanonen kunne jeg høre skrik og høyrøstet tale fra det trufne skip som hadde fått en fulltreffer av det 345 kg tunge prosjektil som var fylt med
sprengstoffet trinol. Prosjektilet som traff skipssiden i vannlinjen, slo igjennom det pansrede skrog og slo inn i det indre av skipet, hvor det traff et lagerrom med dypvannsbom-
ber, bensin og olje.

Det kom en fryktelig eksplosjon som var så kraftig at kommandotårnet ble revet løs og slynget til sjøs, ifølge øyenvitners beretning. Flammen slo høyt til værs
og lyste kraftig opp i vid omkrets. Det var denne lysning som blendet oss ved kanonen annen gang.

Kanon nr. 2 (sersjant Strøm’s) ble så avfyrt, og skuddet hadde god virkning. Det viste seg at skipet vi hadde skutt på, var det tyske lommeslagskip «Blucher». Umiddelbart etter at de to første skuddene var
løsnet fra hovedbatteriet, grep også Kopåsbatteriet inn i kampen med god virkning. Minst ett av de tyske flåteskipene gikk tapt, og andre ble skadet ved ildgivningen fra dette batteri.

Det er i utdrag sersjant Ragnvald Rækkens beretning fra Oscarsborg festning den 9. april. Som kjent ble festningen utsatt for hardt flybombardement utover dagen, det er blitt sagt at det her falt flere
bomber enn i Warszawa! Iallfall måtte festningen oppgis; utpå kvelden ble den besatt av tyske tropper, som var forundret over at bombardementet ikke hadde krevd menneskeliv.

Festningen hadde gitt mannskapene tilstrekkelig beskyttelse. Nå kan man i dag spørre seg hvordan det har seg at 82-åringen på Brandbu er blitt så aldeles avglemt etter sin innsats. Det gikk til og med lang tid før man fant på at han kanskje burde få krigsdeltagermedaljen.

Men til syvende og sist er det vel ikke så merkelig. Man kan forstå at en festning ikke er noe enmannsshow, og at alle under kommandanten er hjul i et større maskineri. På den annen side er det nokså klart at sersjant Rækken ydet en meget personlig innsats i de avgjørende timer.

Hvordan hadde det gått, hvis han ikke hadde tatt initiativet til å få frem ammunisjonen om kvelden den 8. april? Vi vet at hvis Blucher hadde kommet seg inn til Oslo, ville høyst sannsynlig Konge og Regjering ha blitt tatt til fange. Hele krigsutviklingen ville for Norges vedkommende ha blitt totalt anderledes enn den ble.

Sersjant Rækkens erfaring, som satte ham i stand til å sikte inn kanonen uten siktekikkerten, er også en del av hans personlige innsats og fordi så meget sto på spill, blir en slik detalj så meget mer bemer-
kelsesverdig. Nå er ikke sersjant Rækkens bidrag til utviklingen notert i vår krigshistorie. I boken «Norges Sjøkrig» er hans navn nevnt, men det gis ingen detaljert, farverik skild-
ring av den vellykkede senkning av «Blucher».

Den offisielle historie sier heller ikke at det første skuddet gikk inn i vannlinjen og trengte inn i våpenmagasinet under dekk; her heter det at skuddet traff dekket og feide bort kommandobroen. Men i hovedsaken
er det ingen stor divergens mellom den offisielle historien og sersjant Rækkens fremstilling; under enhver omstendighet ville også et skudd som «bare» feide bort kommandobroen vært avgjørende nok. Det ville ha
ødelagt skipets «sentralnervesystem». Derimot er sersjant Rækkens beretning i strid med en annen versjon som har vært omtalt offentlig tidligere.

NÅ ser seg ikke i stand til å drive historisk etterforskning i saken. Følgelig kan vi heller ikke påstå noe. Men vi trekker med glede frem den gamle pensjonisten, som vi har umid-
delbar tillit til.

Utvilsomt gir hans beretning et sannferdig bilde av hvordan han opplevde 8.—9. april på Oscarsborg festning, og det ville være fint om krigshistorikerne ville innlemme den i arkivet. Den er iallfall skrevet av en mann som i all enkelhet har visst med seg selv så ,lenge han har levd, at han når som helst er villig til å dø for fedrelandet.

 

 

Kilde: NÅ 1968, GUNNE HAMMARSTRØM — LASSE KLÆBOE