I oktober 1996 er det 300 år sidan tsar Peter den store grunnla den russiske flåten.
Historikarane ser på bygginga av den russiske marinen som føresetnaden for at
Russland heva seg opp til ei varig stormakt på europeisk nivå. Tsaren skapte til og
med eit symbol på dette storverket sitt ved at han og sette i gang bygginga av byen
St. Petersburg – som skulle vera Russlands vindauga mot vest Det er ei av de store
bragdene i historia at Russland på vel 15 år frå nesten ingenting greidde å skapa seg
en krigsflåte med internasjonal slagkraft. Til mer oppsiktsvekkjande blir det, då
Russland var ei landmakt der den overvegande delen av befolkninga knapt nok såg
havet nokon gong. Frå vår eiga norske historie veit vi at det tek generasjonar og
utvikla ein sjømannstand som har sjømannskunsten «i blodet», endå nordmenn flest
har hatt havet i synsranda.  LES MER HER

I 1948 lå flere av hvalflåten på Tjøme mekaniske verksted for klargjøring.

LES MER HER: https://larship.no/hvalflaten-i-opplag-vrengen-1948/

Skrevet av Einar Bøe – Krigsinvaliden

Det er ikke gitt å glemme den tiden av våre liv som vi mistet pga. en
grusom krig! Men alt har sin pris, selv freden.
Freden ble for mange nærmest en ny og usynelig krig. Til tross for mange
harde turer over Nord Atlanteren, rundt den Engelske kyst, Karibien,
Stillehavet og Det Indiske hav, var det som om vi ikke hadde hvert der.
Vi hadde jo bare hvert i England og levd i sus og dus. Vist ble det litt
sus og dus etter at vi hadde vært flere døgn blant ubåter, tyske fly fylt
med flybensin og ammunisjon. Vi levde jo bare for dagen i dag! Ingen visste
når og hvor neste båt fikk sin avskjedssalutt av de snikende ubåtene.
Barene i Liverpool, Glasgow og andre steder var et sted hvor mange druknet
sin hjemlengsel og glemte de farene som ventet oss. Men den skjøre freden
ble ofte avbrutt av Luftwaffe som jevnelig besøkte disse byene. Da var det
bare å komme seg i bomberommet. Mange var så vant til dette at de bare ble
der de var. Jeg glemmer aldri de trauste engelske brannmannskapene. De måtte
ha nerver av stål. Natt ette natt måtte de slåss mot tyske bomber og brannbomber.
Det var et forferdelig skuspill å se på.
Da Norge ble hærtatt av den tyske krigsmaskin befant jeg meg på en tankbåt
utenfor Carlifornia på vei til japan. Omtrent midtveis i Stillehavet fikk vi
nyheten om at Norge var i krig. Ingen viste hva dette ble til, men kapteinen hadde
fått telegram om at vi skulle stoppe opp inntil nærmere ordre. Til alles glede,
fikk kapteinen telegram fra London. Vi skulle fortsette reisen og fremdeles under
norsk flagg.

Våren 1941 kom jeg til Halifax i Canada og dro til Lundenburg hvor marinen hadde
en treningsleir. Der ble jeg utdannet kanonskytter. Etter endt trening skulle
jeg ombord i en hvalbåt GOS 8 som var ombygget til patruljefartøy. Kvelden før
jeg skulle ut, trengte de en kanonskytter på en tankbåt som skulle til England.
Det ble skjebnens luner, for GOS 8 gikk til Nord Norge for å hente agenter og flyktninger.
På veien gikk GOS 8 på en mine og kun to mann overlevde. Alle kammeratene mine i
fra Lunenburg gikk ned med den båten.
Jeg fortsatte i konvoytjenesten så lenge krigen varte. En gang vi skulle til Hull
i England med flybensin ble vi angrepet av et tysk fly. Vi hadde forlatt konvoien
og seilte sammen med en svensk båt. Vi skjøt på flyet med noen små maskingeværer som vi hadde ombord. Flyet ble tvunget til å endre kurs så mye at de tre bombene de slapp, falt i sjøen ved siden av oss. Etterpå gikk det tyske flyet til angrep på den svenske
båten som ikke hadde noe å forsvare seg med.
Ofte tenker jeg på den gang vi lå i Canada og lastet trelast og korn som skulle til
England.Båten var en gammel kullfyrt båt, en holk, men du verden for en god sjøbåt det var.
Vi lastet korn i underrommet og trevirke på toppen slik at dekkslasten var ganske høy.
Diskusjonen gikk om båten ville klare seg i dårlig vær, noe vi fikk erfare til gangs.
Alt gikk bra helt til vi kom til Newfoundlands bankene. Der blåste det opp til skikkelig
storm. Vi var maksimalt uheldige for rorledningen røk, så det ble en heidundrene slingring.
Lasten forskjøv seg slik at vi måtte få dekkslasten overbord.
Da det var mange eldre sjømenn ombord, ble jeg spurt om å prøve å få slått løs slipphakene.
Med hiveline rundt meg skulle jeg prøve å få slått løs slipphakene som holdt surringene
sammen. Skipper og styrmann holdt i linene og dirigerte meg slik at jeg ikke skulle ta
unødig risk. Jeg glemmer aldri den følesen jeg hadde da de rykket meg til seg med det
samme hakene løsnet. Alt ble dirigert nøye fra broen. Man fikk tillit til slikt befal.
Med båten Høegh Soul som gikk med bensin var vi de første som kom inn til Marseille i
Frankrike etter invasjonen. Den samme kvelden vi kom dit invaderte tyskerne byen.
Vi hørte de sprengte jernbanevogner og antagelig jernbanestasjonen. For å komme til
kai litt vest for Marseille, måtte vi droppe ankret.Da vi skulle gå ifra kai fikk vi et
sjokk, for på ankeret hadde det satt seg fast en hornmine. Vi måtte komme oss vekk så
fort som mulig. Det kom amerikanske eksperter og detonerte minen. Senere viste det seg
at minen ikke kunne eksplodere fordi den var sabotert fra fabrikken, antagelig av krigsfanger som jobbet der.
Det verste jeg opplevde under krigen skjedde i Bari i Italia under innvasjonen der.
Vi hadde akkuart losset bensin og da er jo båten full av gass. En amerikansk lastebåt
som var fullastet med bomber gikk i lufta. Like foran den amerikanske båten lå det et
troppetransportskip som skulle til Ancona med forsterkninger. Soldatene var oppstilt
over hele område. Da røyken la seg etter eksplosjonen, var det ingen soldater å se.
Vi ble fortalt at det antagelig gikk med 5000 mennesker i den smellen. Ombord i vår
båt var det ingen skader. Det enorme trykket førte til at vi ikke kunne se skikkelig
på flere dager.
Ut fra bari, halvveis ute i Middelhavetfikk vi beskjed fra komandofartøyet om at vi
skulle låre flagget på halv stang. president Roosvelt var død. det ble noen våte
øyekroker da…

Foto av Gos 8: Anders Christensen

Et patent gir innsyn i konkrete løsninger på et teknisk problem, samtidig som det beskytter mot at konkurrenter produserer og selger produkter der løsningen er benyttet. Et patent gir innehaveren enerett til å utnytte sin oppfinnelse kommersielt for et begrenset tidsrom, vanligvis 20 år. I denne perioden kan andre hindres i å produsere, importere eller selge oppfinnelsen som er patentbeskyttet.
En innehaver av et gyldig patent kan la andre benytte patentet ved å leie ut en lisens, for eksempel ved at den andre betaler et beløp for hver produsert enhet.
Patenter ble innført for å fremme samfunnets utvikling ved å gi innehaveren av patenter enerett til å utnytte oppfinnelsen sin i en begrenset tid, mot at patentsøkeren beskrev teknologien i detalj. Teknologien blir tilgjengelig kunnskap for enhver, enten etter en stund etter inngivelse av søknad, eller ved meddelelse (godkjennelse) av patent. Etter den begrensede perioden med vern faller oppfinnelsen i det fri og alle kan utnytte teknologien.  Og det er dette vi skal se eksempel på, på tidlig 1900 tallet slet hvalfangerne med å flense hvalen. Alt foregikk på utsiden med stor risiko for å gå i vannet, og gjorde du det da var ikke tiden lang før du måtte bli reddet i fra det kalde vannet.

1909: Skipskaptein Nils Olsen i fra Larvik tok ut en patent på » Anordning på oppheisninger  av hvalskrotter »

1903: Ingeniør Alfred Nilson fra Vrengen, Tønsberg tok ut følgende patent på » Hvalflensemaskinen »

 

Framnæs mekaniske værksted var et populært og kjent skipsverksted som var viden kjent for sitt flotte arbeide som ble utført på alle typer skip og senere oljeplattformer.
Vi har korrespondanse mellom Fmv og skipsreder Anton von der Lippe vedr. Kos 4 – 5- IV – XI – A.N.V