NÅ har besøkt en av hovedpersonene
i dramaet «Viking Princess», luksus-
skipet som ble flammenes rov. Med
«Yarmouth Castle» og 90 døde men-
nesker i minnet, blir kaptein Velles
skildring udramatisk og enkel — en
hverdagsskildring. Men bak sjøman-
nens trauste ord, skimtes drama-
tikken, dåden, tapperheten, sjø-
mannskapet. Dette sjømannskap red-
det 500 menneskeliv…
Klokken var ti minutter på ett natt til Langfredag. Det 536 fot lange cruiseskipet «Viking Princess» hadde kurs for «hjemmehavnen» Miami. Om alt gikk etter
planen, skulle det være inne lørdag formiddag.
Det var en deilig natt. De fleste hadde gått til ro etter en artig kveld med maskeradeball, men noen holdt ut ennå. De danset i nattklubben, og de italienske
kelnerne bar duggklare drinker. Ved et bord satt maskinsjef Jan Henrik Larsen og han hilste idet staff-captain Jan Velle kom inn. Velle var akkurat ferdig
med en av sine faste rundturer i skipet. De to snakket litt sammen.
Velle så på klokken. Den var ti minutter på ett etter skipstiden. I dette øyeblikk gikk skipets kaptein, Otto Thoresen, mot broen for å kontrollere posisjon og kurs.
Den var 15 gr. posisjon 19* 24” nord og vest lengde 74* 26” — vel 30 nautiske mil av land.
I radiorommet satt en av de tre telegrafistene på vakt. I maskinen var vaktens rutinearbeid i gang.
Klokken var ti på ett…
I maskinrommet, på babord side å forkant, slår plutselig en blå flamme ut av en hjelpemaskin. Vakthavende maskinist slår øyeblikkelig av farten — det er varslet som alle
skipets folk forstår: noe er galt. I nattklubben er chiefen på bena i ett wå, løper til nærmeste telefon, kommer bare sekunder senere tilbake og varsler Velle: Det er
full fyr å maskinrommet.
Lyset går. De feststemte passasjerene skjønner ingen ting, tror det er en sikring eller noe slikt. De danser videre, bruker sigaretttennere og fyrstikker for å lyse opp
orkesterets noter. Kaptein Velle er for lengst ute av døren, på vei mot broen.
Der er Otto Thoresen kommet opp.
De to møtes der oppe. Hastige informasjoner blir gitt, alarmknappene trykkes inn. .
Mannskapet strømmet til sine forskjellige stasjoner, til livbåter og brannstasjoner. 58 utvalgte menn fordeler seg langs alle ganger og korridorer, klare til å hjelpe
passasjerene ut.
Musikken stopper. Passasjerene er undrende, inntil de av de utvalgte mannskaper får beskjed om at de måtte være rolige og følge instruksjonene. Det var brutt ut brann om-
bord, og alle måtte gå til sine respektive livbåtstasjoner. Alle skal ha på seg livbelter. I nødbelysningen som må er koblet inn, gikk alle ut på dekket. Nesten to
tredjedeler av passasjerene lå og sov, og de kom til livbåtene med livbelter utenpå natttøyet.
Røkutviklingen var voldsom. Fra radiorommet ble =assistansemelding sendt, og det kom hurtig svar, Fra den amerikanske kystvakt, fra et tysk skip, en Formosa-båt og et
Liberia-skip.
Jan Velle fant det var håpløst å komme ned i maskinen, og han fikk med seg to kvartermestre og løp til brannstasjonen akterut. De fikk på seg røkdykkerutstyr og den ene
trengte seg inn i maskinrommet gjennom tunnelen. Den andre fra forkant. Det var intet å gjøre der inne, men de fikk fullført sin oppgave: Å se etter at alle maskinfolkene
var kommet seg opp.
Kaptein Velle gikk gjennom korridorene, åpnet lugardører, hjalp de siste passasjerene ut på dekket og ti: mønstringsstasjonene. Det var stummende mørkt. Nå var også nød-
lyset gått. Røken var tett, passasjerer og mannskap brukte lommetørklær foran munnen. Heten var intens, og de kunne høre knitringen fra flammene.
Fra broen ga kaptein Thoresen ordre om å låre båtene til innlastning, og han lot noen beroligende ord følge. Han ville ha passasjerene i båtene — for sikkerhets skyld,
sa han — og gjennom høyttaleren han holdt i hånden kom de tradisjonelle ord: — Kvinner og barn først!
Det gikk som perler på en snor. Båt etter båt gled ned, og snart duppet de alle i Det karibiske hav. Siste motorbåt tøffet rundt den brennende «Viking Princess» i mørket
og samlet alle fanglinene, som en hønemor som vaktsomt samler sine kyllinger… Og der lå de, samlet. Så effektivt samlet at det tyske skipet «Cape Norte», som kom til en
time senere, bare kunne «øse» passasjerer ombord. Den tyske kapteinen sa senere i et intervju at han aldri hadde opplevd maken til glimrende sjømannskap. Han fikk 400
mennesker ombord i sitt skip.
Det var ingen rop, ingen panikk mens evakueringen pågikk. To eldre passasjerer døde av hjerteslag, men nesten 500 ble reddet.
Fra livbåtene og fra de tililende skip kunne man se flammene slå høyt over det slanke, hvite skipet.
Men fremdeles var det folk ombord — kapteinene Thoresen, Velle, maskinsjefen, overstyrmannen, og de fleste offiserene — i alt nesten 35 mann. De kastet først ut alle opp-
blåsbare gummiflåter, og de lå og duppet langs skipssiden, klare til å ta i mot. De 35 gjorde de siste anstrengelser for å stoppe brannen, men intet kunne redde skipet. Kap-
tein Thoresen måtte gi sin siste ordre ombord: — Aile mann fra borde. Og igjen tradisjonen tro, var kapteinene de siste som forlot skipet.
Klokken var nå 2.40 på natten. Det hadde gått en time og femti minutter; mindre enn to timer hadde gått til å forandre et praktfullt skip til et brennende vrak, Det var
bittert.
I den stjerneklare natten lå gummibåtene side om side og ventet. Ikke før kaptein Thoresen og kaptein Velle var sikker på at alle livbåter var tatt opp, ga de selv bluss
og viste hvor de befant seg.
Det ble den nasjonalistkinesiske båten «Chunking victory» som kom stimende, så ivrig at den ene gummiflåten ble ødelagt. Velle og overstyrmannen ble liggende i van-
net en stund før de kom seg ombord.
Det første som ble gjort var å få alle tall om de reddede over radioen, og etterhvert som det ble krysset ut, lyste Thoresen og Velle mer og mer opp. Til slutt var det klart —
intet menneskeliv tapt ved selve brannen. To av passasjerene døde, den ene ombord og den andre i livbåten, begge av hjerteslag. Liberiabåten «Navigator» og det tyske ski-
pet «Cape Norte» vendte kursen mot den amerikanske basen Guantanamo på Cuba — men kineserne ville sette kursen et annet sted. Det ble ikke slik — det ble stoppet av en ameri-
kansk jager, og karene fra «Viking Princess» ble tatt ombord. I toppfart gikk skipet til havn, og derfor kunne Thoresen og hans menn stå på kaien og ta i mot passasjerene da de kom.
Det ble en uforglemmelig scene. Passasjerene jublet og klappet, og den amerikanske feltpresten holdt andakt. Mange gråt. Av det italienske mannskapet fikk Thoresen en klokke,
og andre fikk andre erkjentlighetsgaver. Men likevel var den største gaven passasjerenes forsikringer om at så snart det ble et- nytt skip, så ville de ut med Thoresen, Velle og
mannskapet deres igjen…
— Jeg fikk fem dollar av en passasjer fra flere turer tilbake til telegram hjem, sier Jan Velle, nå trygt hjemme på Lambertseter i Oslo. — Det kom i brev og lå og ventet i
Miami. Og det synes jeg viser temmelig godt hvilken sympati passasjerene omfattet skipet med. En dame hadde vært med 13 turer! Det hjalp ikke stort å sende telegram om at
alt var vel.
Fru Velle fikk den første meldingen gjennom nyhetene. Hun ringte rederiet, men de visste heller ikke stort på denne tiden. Men etter hvert som meldingene løp inn til Berge
Sigval Bergesens rederi i Oslo, fikk hun beskjed om at mannen hennes var i beste velgående — sammen med alle de andre. Når den beskjeden kom, fikk de to sønnene en god
klem av mor med ordene: — Nå kommer pappa snart.
Og telegrammet? Det ble liggende på Telegrafverket, og levert ut først klokken elleve dagen etter — men først etter henvendelse fra fru Velle.
— Hvordan kan slikt skje, kaptein Velle ?
Han trekker på skuldrene og forteller om den gangen han var utsatt for et arbeidsuhell ombord i en båt, sendte telegram hjem og dro etter med propellfly. Han kom hjem før
telegrammet…
Men kaptein Velle vil ikke snakke om telegrammer, han vil snakke om det mest fantastiske mannskap han noen gang har hatt under seg. På denne turen var det bare halvt
belegg av passasjerer, og det var nesten et mannskap for hver passasjer, i alt 497 mennesker ombord,
Kaptein Thoresen var den ansvarlige, Jan Velle den som hadde med mannskap, sikkerhet osv. Hver dag var det forskjellige øvelser, drill, som det blir kalt, og det tok stadig kor-
tere tid før alle mannskapene var på sine respektive stasjoner.
Skipet gikk i ukescruise, og det betydde at hver uke måtte nye passasjerer innskjerpes viktigheten av livbåt og brannøvelser. På denne siste turen var passasjerene trege, og kap-
tein Thoresen hadde holdt en orienterende belærende tale for dem om kvelden, og sagt at enhver øvelse måtte tas alvorlig — den neste kunne bety det virkelige alvor… Alle lovte
bot og bedring.
Som staff-captain var det Velles plikt å kontrollere skipet på kryss og tvers syv til åtte ganger i døgnet. Samtidig hadde brann-vaktene 24 stasjoner de gikk over pr. time. Ved
hver vakt var det fem mann på broen — en offiser, en rormann, en utkikk, en dekksvakt og en brannvakt.
— Men brannen, hvordan kunne den oppstå?
— Det er det sjøforklaringen skal forsøke å få rede på, sier Velle. — Foreløpig er det klart at det begynte i en hjelpemaskin, en maskin som nylig var overhalt. Men det begynte
altså å brenne — og et praktfullt skip er gått tapt.
For Velle måtte det være dobbelt bittert. Han skulle overta kommandoen på skipet mens Thoresen skulle ha en lang og velfortjent ferie, Det hadde blitt en ung skipper for cruise-
seilende millionærer. Han er bare 38 år.
— Det betyr ikke så mye nå, sier Velle. — Hovedsaken er at vi reddet livet…
Og han ser på sine to barn, sin kone, favner stuen…
— Jo, sier han, — jeg reddet livet…
Kilde: NÅ 1966, Tekst: Knut Saav