Noe av det mest imponerende ved dem som har vært med på å skape hval-
fangsthistorie, er hva de husker av denne historie. Der sitter nu Adolf Gurijordet
i sitt hjem på Borgen, Arnadal, Stokke, en staut Vestfold-gårdbruker på 77 år,
og henter uten forhåndsvarsel datoer og klokkeslett og fatantall og hva det
skal være — fra 50 år tilbake i tiden — henter det alt sammen ut av sin hjernes
velordnede arkiv som om det var den enkleste sak av verden. Adolf Gurijordet
er den eneste gjenlevende flenser fra gamle «Bucentaur», og han var med på
den første turen sydover.
— Vi la ut fra Tønsberg den 13. oktober 1907, sier han. Vi gikk fra Tønsberg
til Shields, og så tok vi hvalbåtene, «Mathilde» og «Carl», i Kanalen. «Carl»
hadde vi på slep hele veien, det var en 120 favners sleper med en svær kjetting
på tamp. Men 25 mil av Syd-Georgia fikk vi et forferdelig vær og måtte la
sleperen gå. Vi hadde bare et lite spill å arbeide med og holdt på med det fra klokken 4 morgen til 10 på dagen.
— Var det Deres første tur på hvalfangst?

LES MER HER

Blant veteranene i Tønsbergs Hvalfangeri er skytterbrødrene Herman og Jens
Berntsen. De var med fra starten av i 1907 og dro avsted på den første beskjedne
ekspedisjon til Syd-Georgia. Selv om de på det tidspunkt ikke var gamle karene
— gamle er de forsåvidt ikke ennu — var det ikke deres første føling med hval-
fangsten, og heller ikke deres første tur sydover. Herman var dengang 17 år
gammel, og han hadde deltatt i hvalfangst siden han var 14,5 år 1905 var han
på Spitsbergen, og samme høst var han med «Admiralen» sydover. Senere fulgte
en tur til Island med Victor-selskapets ekspedisjon før han ble knyttet til Tøns-
bergs Hvalfangeri og ble matros på selskapets første kokeri «Bucentaur». Jens
Gernisen Iylte 15 ar på den første turen nedover med hvalbåten «Curl» «det
var enda midt mellom Madeira og St. Vincent,» forteller han selv. Men heller
ikke for ham var dette den første turen, han hadde vært sydover en gang før. Så
Herman og Jens Berntsen har i sannhet trådt sine barnesko i hvalfangsten. Og
de ble begge skyttere i meget ung alder, Herman i 1910 og Jens i 1912.

LES MER HER

Av det foregående vil man ha forstått, at skibsbyggingen i dette
tidsrom hadde en enda rikere utvikling enn rederiet. Ikke nok med
at våre egne skip for en stor del bygges hjemme; til hele Larviks
tolldistrikt og ennu videre selges fartøyer fra Sandehereds og Sandefjords verfter.

Sjefen for skipsmålingen, Christian Borch, har i 1787 levert en
fullstendig liste på fartøyer over 5 trelastlester, bygget i Larviks toll-
distrikt i de 20 år 1766—1786. Det fremgår av denne liste, at det
i dette tidsrum ble bygget 53 fartøyer i distriktet, tilsammen drektig
4010 trelastlester eller 2619 1/2 kommerslester. Av disse fartøyer faller
30 stykker, drektig 2898 1/2 trelastlester = 1875 kommerslester —
altså mye over halvparten — på Sandehered og Sandefjord, i
Sandefjord dog kun 7 fartøyer med 514 kommerslester, mens 23 styk-
ker, 1361 kommerslester faller på Sandehered. På Tjøme bygges
samtidig 20 skuter, i Kjerringvik 2 og i Stavern 1. Larvik bygger
ikke et eneste fartøy i denne tid.

Borchs liste gjengis her, forsåvidt angår Sandefjord og Sande-
hered. Rederne, som ikke står på listen, er tilføiet efter måle-
brevene.

Fartøier over 5 trelastlester, bygget i Sandefjord og Sandehered

SE BYGGELISTENE HER

Alaska Whaling Co.
stiftet 1912 med fangstfelt på
de Aleutiske øyer ved Alaska-
kysten.2/3 av kapitalen er
amerikansk, 1/3 norsk og sel-
skapet er anmeldt i Amerika
med helt amerikansk direktion,
men med Lars Christensen
som disponent. Det drives
med 2 fangstskip, flytende
kokeri og landstasjon med
guanofabrik, fangstbestyrer kapt. Otto Sverdrup.

I 1909 utnevntes Christensen til dansk og portugisisk vicekonsul i Sandefjord.

Med det oppsving skipsfarten hadde tatt mot århundrets slutning,
ble det mere og mere følelig, at der ingen brukbar brygge fantes i
Sandefjord. Den gamle bryggen ved Oddefjell var forfallen og vilde
for resten været av liten nytte; kun småskuter kunde flyte inn der, og
så var det jo ingen fremkommelig vei dit. Bekkeoset, som fortidens
gruntgående skib hadde lagt inn i, var nu så opgrunnet at kun båter
kunde flyte inn. Også i andre henseender var havneforholdene dår-
lige; der var ikke engang sørget for moringer og fortøiningsbøier ;
havnevesenet var felles for Larvik og Sandefjord, og det var gammel
skikk bare å ta inntekt fra Sandefjord, men helst ikke opføre nogen
utgift. Admiralitetet hadde undersøkt forholdene i 1787 og uttalt:
«Udi Sandefjord, hvor ingen Ringe haves,  kunde muligens
være fornøden 2de Stykker at nedsætte paa det Sted hvor den al-
mindelige Ankerplads er, til Ballastens Udskydning af Fartøierne».
Men såvidt man kan se, blev ingenting gjort før 1820 og 1839,
da Fredr. Hesselberg Falkenberg, Larvik, og Christopher Hvidt efter
opfordring fra Larviks havnekommisjon satte fortøiningsringer, den
første på Rødsodden (1820) og den annen ved Ranvik og Stub (1839)
som var ballast-plassene.

LES MER HER