Fredag den 13. juni ifjor droppet 106 000 tonneren Cis Brøvig anker utenfor sin hjemby Farsund. Mannskapet pakket koffertene og gikk iland. Bare en vaktmann ble igjen om bord. Det var en trist dag såvel for reder som for førstereis. Båt i opplag. Fredag 13. august 1976 tøffet en liten armada av små båter utover mot Cis.Read More
Det var gledens dag. Ankerne stille heves, Cis skulle i fart igen.
– Vi fryder oss, sa skipsreder Harald Brøvig og heiste rederiflagget utenfor kontorbygningen.
NÅ var på brua da trossene ble firt ned til taubåtene og losen Ole Olsen kommanderte «dead slow a head». «Steady she goes», beordret losen. «Steady she goes»,
gjentok rormannen, Odd Helge Jørgensen fra Kristiansand, og la roret mot styrbord for å holde kursen. Han stirret stivt fremover.
Han har aldri stått til rors på en så stor båt før. Fra brua ser dekket enormt ut. En legmann kan være fristet til å tro at det er en løgn i livet at denne kolossen skal manøvreres gjennom Farsunds idylliske, men kronglete skjærgård.
Jeg skal være glad når vi er ved Katland fyr, innrøm mer losen. Men at det er fredag den 13. ser han som en fordel. Hadde det vært den 14. ville han ha vært skeptisk. Under krigen var han sjømann. Han lå i køy nr. 13. Kameraten hans hadde køy nr. 14. Han kom aldri hjem. Kapteinen, Erling Aanessen. står på brovingen med en walkie talkie i hånden.
– Hvordan er det med nervene?
Nerver. Nei, dem legger jeg igjen hjemme. Aanessen tar seg en slurk av kaffen som stuerten har vært oppe med. Det gikk med tre kanner før Cis var ute.
Cis siger sakte fremover.
– Kan vi få vann på dekk?
Spørsmålet kommer gjennom walkie talkien. Det er overstyrmann Rylandsholm fra Farsund fremme på bakken som trenger vann til å spyle ankerkjettingene med.
Skipperen gir ordren videre til maskinrommet. Overstyrmann får vann på dekk, men samtidig fylles svømmebassenget høyst uventet på akterdekket.
– Ja ja, noe må vi jo regne med. Anessen tar det med et smil.
Fra brovingen virker småbåtene ved skutesiden som leketøybåter. Det er 25 meter ned til dem. Det 278 meter lange skipet siger majestetisk ut fjordarmen.
-Dette går fint, sier losen. Men medgir at det verste stykket gjenstår. For å komme ut av skjærgården må man skarpt mot babord gjennom et sund. Det er forholdsvist bredt, men en grunne gjør at man hare har 60 meter å gå på – Cis er 39 meter bred.
Full stopp. Losen velger å snu skipet 360 grader. Han vil ikke risikere å ha for stort sig i skipet gjennom sundet.
– Kjell, Kjell. Cis Brøvig. Kan du høre meg.
— Cis Brøvig. Dette er Kjell.
— Gå til styrbord.
Det er losen som gir sine ordrer til taubåtene. Den ene er forut og den andre er akterut. Som to sinte maur snur de Cis. For oss på broa virker det som om baugen skraper mot land. Men det er synet som bedrar. Det er god plass. Langsomt kommer Cis posisjon.
— Dead slow ahead.
Det rister i skipet når de 2300 hk. i maskinrommet startes opp. Et lite smell og svart røyk velter ut av skorsteinen. Cis siger fremover igjen. Farten virker minimal. Men helt sakte går det nok ikke. Det fosser om baugen på småbåtene som prøver å holde følge.
— La gå taubåtene.
Vi er gjennom sundet.
— Takk for jobben. Aanes-
sen rekker losen hånden.
— I like måte og god tur. Jeg håper at jeg slipper å lose dere inn til Farsund i lignende ærend.
Vi går fra borde.
Det vinkes og fløytes fra småbåtene. Cis svarer og sier takk for seg. Snart forsvinner den som er prikk mot hosrisonten. Rotterdam er neste havn. I Rotterdam skal Cis dokke. Den skal skrapes og mønjes i bunnen. Det koster en million kroner. Fra Rotterdam går turen gjennom Suez til den Persiske
Gulf. I Irak skal Cis laste
10300 tonn olje som skal skipes rundt Afrika og inn i Middelhavet til Syria. En tur på 30 døgn og på mange måter en underlig fart. Irak og Syria grenser opp til hverandre. Det er bare noen hundre kilometer fra oljekildene til forbrukerne. Til denne tid har oljen gått gjennom en rørledning. Men
situasjonen mellom de to landene er spent. Kranene på oljeledningene er stengt.
Den enes død osv….
Det er en smildende skipsreder Harald Brøvig vi treffer på rederikontoret i Farsund.
— Det er virkelig en stor glede for oss å kunne sette Cis i fart igjen.
NÅ: Det går mot lysere tider for norsk skipsfart igjen?
— Det kan man nok si. Vi tror og håper at bunnen er passert og at vi er på rett kjøl. Cis er sluttet for ett år og det er det som forsvarer å sette den i fart. Om det er bedre om et år vet man jo ikke, men uansett så vil vi da ha båten i drift og dermed være i en bedre posisjon til å påta oss nye oppdrag, sier Brøvig. Han har vært reder siden 1945.
Et av problemene idag er at det er for mange båter, for mye tonnasje. Den må brukes opp. Før så skjer har man liten tro på at ratene vil nå «gamle» høyder. De fleste skipene som går ut av bøyene seiler til rater som såvidt dekker utgiftene. Overskudd blir det ikke. For Cis kalkulerer man med et lite overskudd.
Fraktprisen pr. tur er på noe over 1/2 million dollar. Det er mye penger, men utgiftene er store. 25 000 kroner koster det for eksempel å holde skipet i drift i et døgn og da er hverken bunkers, havneutgifter, renter på lån eller egenkapital medregnet.
Det dårlige markedet har også gjort at skipenes verdi har sunket kolossalt. I 1973 var et skip på størrelse med Cis verd 25 millioner dollar. Idag er salgsprisen ca. 21/2 millioner dollar.
Men uansett — det lysner for norske redere og norsk shipping. 17. mai stemningen på havnen i Farsund var berettiget. 30 av distriktets sjøfolk har fått hyre og det betyr noe for en liten kommune som i alle år har hatt skipsfart som hovedinntekt. Byen har på mange måter blomstret og visnet i takt med markedet.
Hver eneste husstand har sjøfolk i familien. For folkene i småbåtene var det noe mere enn et sjeldent syn da Cis lettet anker og satte kursen ut mot havgapet.
Magasinet NÅ, 1976. Tekst: Alv Birger Aronsen, foto: Svenn Harald Tønnesen