Fakta

Av det foregående vil man ha forstått, at skibsbyggingen i dette
tidsrom hadde en enda rikere utvikling enn rederiet. Ikke nok med
at våre egne skip for en stor del bygges hjemme; til hele Larviks
tolldistrikt og ennu videre selges fartøyer fra Sandehereds og Sandefjords verfter.

Sjefen for skipsmålingen, Christian Borch, har i 1787 levert en
fullstendig liste på fartøyer over 5 trelastlester, bygget i Larviks toll-
distrikt i de 20 år 1766—1786. Det fremgår av denne liste, at det
i dette tidsrum ble bygget 53 fartøyer i distriktet, tilsammen drektig
4010 trelastlester eller 2619 1/2 kommerslester. Av disse fartøyer faller
30 stykker, drektig 2898 1/2 trelastlester = 1875 kommerslester —
altså mye over halvparten — på Sandehered og Sandefjord, i
Sandefjord dog kun 7 fartøyer med 514 kommerslester, mens 23 styk-
ker, 1361 kommerslester faller på Sandehered. På Tjøme bygges
samtidig 20 skuter, i Kjerringvik 2 og i Stavern 1. Larvik bygger
ikke et eneste fartøy i denne tid.

Borchs liste gjengis her, forsåvidt angår Sandefjord og Sande-
hered. Rederne, som ikke står på listen, er tilføiet efter måle-
brevene.

Fartøier over 5 trelastlester, bygget i Sandefjord og Sandehered

SE BYGGELISTENE HER

» Kodiak og Unimaks » stabelavløp.

Alaska Whaling Co.
stiftet 1912 med fangstfelt på
de Aleutiske øyer ved Alaska-
kysten.2/3 av kapitalen er
amerikansk, 1/3 norsk og sel-
skapet er anmeldt i Amerika
med helt amerikansk direktion,
men med Lars Christensen
som disponent. Det drives
med 2 fangstskip, flytende
kokeri og landstasjon med
guanofabrik, fangstbestyrer kapt. Otto Sverdrup.

I 1909 utnevntes Christensen til dansk og portugisisk vicekonsul i Sandefjord.

Med det oppsving skipsfarten hadde tatt mot århundrets slutning,
ble det mere og mere følelig, at der ingen brukbar brygge fantes i
Sandefjord. Den gamle bryggen ved Oddefjell var forfallen og vilde
for resten været av liten nytte; kun småskuter kunde flyte inn der, og
så var det jo ingen fremkommelig vei dit. Bekkeoset, som fortidens
gruntgående skib hadde lagt inn i, var nu så opgrunnet at kun båter
kunde flyte inn. Også i andre henseender var havneforholdene dår-
lige; der var ikke engang sørget for moringer og fortøiningsbøier ;
havnevesenet var felles for Larvik og Sandefjord, og det var gammel
skikk bare å ta inntekt fra Sandefjord, men helst ikke opføre nogen
utgift. Admiralitetet hadde undersøkt forholdene i 1787 og uttalt:
«Udi Sandefjord, hvor ingen Ringe haves,  kunde muligens
være fornøden 2de Stykker at nedsætte paa det Sted hvor den al-
mindelige Ankerplads er, til Ballastens Udskydning af Fartøierne».
Men såvidt man kan se, blev ingenting gjort før 1820 og 1839,
da Fredr. Hesselberg Falkenberg, Larvik, og Christopher Hvidt efter
opfordring fra Larviks havnekommisjon satte fortøiningsringer, den
første på Rødsodden (1820) og den annen ved Ranvik og Stub (1839)
som var ballast-plassene.

LES MER HER

Fortelling av Erik Leister

Som førstereisgutt på flytende hvalkokeri «THORSHAVET» på 17 081 tonn med en bemanning på 350 mann, forlot vi Sandefjord 17. oktober 1961. Her om bord skulle vi alle være til neste år, – engang ut i mai måned.
Jeg må kort fortelle noe om livet på et hvalkokeri. Etter at hvalen er skutt og «blåst» opp av hvalbåten, og tauet inn til kokeriet blir det store dyret dratt opp brekken med ei stor klo, – hvalkloa.
Her oppe på dekket blir så hvalen partert og skåret opp med sylskarpe kniver på lange skaft, flensekniven. Den store dampdrevne beinsaga kutter opp bein; ribbeina og ryggraden. Her er kokehull ned til kokene som i perioder står vidåpne i perioder mens kjøtt og bein fylles på kjelene. Her nede dampes det ut olje av oppmalt bein og kjøtt, disse står under flensedekket, – på et dekk i kokeriet (fabrikken).
På det såpeglatte flensedekket også kalt bare «plan» yrer det av håndfaste karer som med hjelp av vinsjer og vaier får trukket spekkflenger, store kjøttstykker og bein bort til kokehullene. Det er slett ikke ufarlig her på planet, en må følge godt med, og til en hver tid vite hva andre vil gjøre!
Alle mann er utstyrt med store gummistøvler (vadestøvler)som har påmonterte pigger på hælene! – Forløperen til piggdekka.
Nei, ingen ting skjedde av alvorlige ulykker her på planet de 3 – 4 månedene fangsten varte. Ei heller
i maskinrommet eller i kokeriet var det noen skader og uhell å snakke om på denne sesongen så langt.
Olje, ekstrakt og beinmel ble lagret om bord i tanker – og fat, vi hadde store mengder av alt som nå skulle hjem til Sandefjord.

LES MER HER

Norske skipsforlis


Sandefjord — Sjøfartsmuseums
Bibliotek fikk i 1975 en interessant tilvekst. det fotografisk-historiske
verk «Shipwreck», som omhandlet en lang rekke dramatiske forlis langs kysten av grevskapet
Cornwall, inkludert de utenforliggende Scilly-øene. Boken ble nærmere omtalt i «Sandefjords
Blad» for 16. august 1975 sammen med en beretning om linjedamperen «Suevic»s stranding på Stag
Rock (nær Lizard Point). Mens de fleste skib som strandet på Cornwalls farlige kyster ble totalforlis,
ble «Suevic» (minus forskibet) berget og fortsatte i linjefartenmellom Storbritannia og Austra-
lia i mange år og ble senere hvalkokeriet «Skytteren» av Tønsberg. Beretningen ble forøvrig
gjengitt i Sandefjord Bymuseums årbok 1975.
Da «Suevic» strandet, i 1907,førte den britisk flagg, men «Shipwreck» inneholder også fotografi-
er og beretninger om fartøyer un-
der norsk flagg som møtte sin skjebne på de cornwallske klipper.

LES MER