Fakta

En av de ting som er særlig iøynefallende for oss eldre, er
den sterke utvikling og de radikale forandringer som har funnet
sted i løpet av de siste 50 år på nær sagt alle livets områder.
Dette gjelder ikke minst forholdene til sjøs, heri innbefattet
også hvalfangsten. For å illustrere utviklingen, skal jeg i det
følgende berette litt om forholdene innen hvalfangsten slik
jeg selv opplevet dem i de første årene etter århundreskiftet.
Da emnet er stort, har jeg valgt å begrense det til særlig å
gjelde transport av mannskaper til og fra fangstfeltene og
forholdene ombord i transportbåtene.

La meg begynne med året 1906. Vi gikk da til hvalfangst-
stasjonen North Shetland med 2 hvalbåter, «Svend Foyn» og
«Queen Alexandra». Som transportskip hadde vi bark «Ema-
nuel». Vi gikk fra Sandefjord en lørdag ettermiddag først i
april.   LES MER HER

Med tillatelse av Per Angel Hansen

Ormestad var i siste halvdel av 1800 tallet
et lite tettsteds på Vesterøya ved Sandefjord.
Ved folketellingen i 1865 var det
ti familier i tillegg til bønder og fiskere
som bodde i området rundt Ormestadvika.
Familiene hadde bygget seg hus og
familiefedrene var ofte sjøfolk, som seilte
på seilskutene. En skal heller ikke glemme
at det fra Ormestadvika var kort vei
til skipsvervene på Rød og Kamfjord.
Dette var verver, som hadde mye arbeid å
tilby, da bestillingen av nye skip var stor.
En viktig attåtnæring for beboerne i Ormestadvika,
var fiske, da sjøen bokstavelig
talt lå utenfor stuedøren, og det var
kort vei til brygge og båt.
Ungdommen dro ofte ut som førstereisgutter
etter at de var konfirmert. De ble
ofte hyret av skippere, som bodde i området
og som kjente både guttene og deres
familier. Gode referanser var godt å ha i
den tid, som i vår tid.
Ormestadvika er en god og lun havn,
hvor Rambergåsen skjermer for sydvesten,
og er derfor et godt sted å bo.

LES MER HER

Av capt. Christian Pedersen Dyrstad.
Gjengitt av hans barnebarn Svein Ø. Berge

Vi hadde gjort 2 – 3 turer på Østersjøen med bark » Resource » av Mandal i 1892, og lå
nu senhøstes i Grimsby ferdig for oppdrag. Det hadde vært noen fine tørrværsdager,
og de hadde vi benyttet til å male skuten utenbords. Det var iser disse hvite og sorte
kanonporter som skulle fiffes opp, og gamle » Resource » så riktig respektabel ut som
den nu hun lå i dokken i Grimsby. Ballasten som vi fikk var denne fine kvikksand som
lekterfolkene tok ute i roveret (baren) på lavvann; og for folk som kjente til denne
slags sand, ble det alltid nøye passet på at den ikke ble lagt på en utett garnering.
» Resource » som var en eikebygget skute, var da kommet langt opp i årene og
temmelig drikkfeldig.  LES MER HER

I oktober 1996 er det 300 år sidan tsar Peter den store grunnla den russiske flåten.
Historikarane ser på bygginga av den russiske marinen som føresetnaden for at
Russland heva seg opp til ei varig stormakt på europeisk nivå. Tsaren skapte til og
med eit symbol på dette storverket sitt ved at han og sette i gang bygginga av byen
St. Petersburg – som skulle vera Russlands vindauga mot vest Det er ei av de store
bragdene i historia at Russland på vel 15 år frå nesten ingenting greidde å skapa seg
en krigsflåte med internasjonal slagkraft. Til mer oppsiktsvekkjande blir det, då
Russland var ei landmakt der den overvegande delen av befolkninga knapt nok såg
havet nokon gong. Frå vår eiga norske historie veit vi at det tek generasjonar og
utvikla ein sjømannstand som har sjømannskunsten «i blodet», endå nordmenn flest
har hatt havet i synsranda.  LES MER HER