Jeg hadde en ny skipssekk og en koffert. To år som visergutt i en lokal dagligvarehandel var slutt. Jevnaldrende, som hadde fått sjansen til å bruke den samme tiden på middelskolen, fikk lettere jobber i den bransjen.  I Vestfold ville alle på hvalfangst, og på den tiden hadde også bøndene begynt å reise dit om vinteren. I min skolekrets bodde den ene av de høyeste lederne i en hvalstasjon på Syd-Georgia, og vi gikk sammen med barna hans på skolen. En kontakt mellom mor og hval-fangerens kone gjorde at jeg en dag fikk beskjed om at jeg kunne melde meg på hyrekontoret. Den gang var jeg den minste av mine jevnaldrende, men i vinteren som fulgte vokste jeg opp til normal størrelse.

Miljøet om bord i gamle «Sevilla» virket umiddelbart meget barskt. Straks folkene kom over rekka, var kontakten mellom dem preget av miljøet i mannfolksamfunnet på hvalfangst. Svært mange var alkoholpåvirket, og det lå godt til rette for medarbeidere fra «Tønsbergs Blad», som gikk rundt og tok forhåndsstemmer for å få opphevet forbudet — som gjaldt folkeavstemning om totalforbud mot rusdrikk. Men det gikk nå mange år før jeg selv kunne få stemmerett. Vi var cirka tredve som skulle følge «Sevilla» i transport til samme selskaps landstasjon på Syd-Georgia. Dette var før oljens tidsalder, og alle skip sørover var fullastet med kull. Under den engelske generalstreiken i 1926 var det imidlertid ikke kull å få i England, og de norske hvalfangerne måtte som følge av dette ta veien om USA.

Vi gikk til Norfolk for å fylle skipet med kull, og innenfor havnegjerdet hadde mange ungdommer høve til for første gang å sette beina på Amerikas jord. Det tok vel omkring seks uker fra vi gikk om bord på Husøyflaket, til vi som var på transport gikk i land i Syd-Georgia. En slik hvalstasjon var et utpreget mannfolksamfunn. Arbeidstiden var tolv timer, bare avbrutt av matpauser, og vi arbeidet søndag som hverdag. Jeg ble satt i guano-fabrikken som gikk uka rundt på to skift, og skiftvekslingen foregikk med atten timers vakt hver weekend. Det fantes ingen organisasjon, ingen avtaler, ingen bedriftsklubb, ingen tillitsmann. I grusen bortunder den høye fjellskråningen lå det en liten kirkegård.

Det ble bruk for den en gang denne vinteren. Vi la i noen tid merke til en gråblek mann som hadde vanskeligheter med det harde arbeidet. Slikt var ikke populært blant noen av dem som arbeidet på hvalstasjonen, aller minst blant lederne. En morgen var han død. Det ble kjent at han var død av akutt anemi, og for en gangs skyld reagerte hele stasjonen. Da han skulle bæres bort til gravstedet, ble alt arbeid lagt ned, og bortsett fra noen få fyrbøtere og andre på lignende poster, fulgte alle på stasjonen med. Det var ikke noe etablert seremoniell for en slik begivenhet. Kisten ble båret fram på gravkanten, ingen foretok seg noe. Stasjonens ledelse var med, men gjorde intet. Nå var det en liten pinsemenighet blant oss, og lederen av den gikk omsider fram og holdt en liten tale i sin stil. Kisten ble senket.

Og alle gikk fåmælt tilbake til arbeidet. Isolasjonen førte med seg at helsetilstanden var meget god. En måtte imidlertid ha tilførsler av kull og delvis av proviant, og med skipene kom det post hjemmefra. Alle visste at med postsekker fulgte det en uke eller to med forkjølelse og influensa og de vanligste sykdommene i Norge på vinterstid. På stasjonen var det ikke en eneste kvinne. Det var et helt isolert mannssamfunn. Der nede var det midt-sommer, og en dag kom bestyrer Sørile fra Husvik Harbour på besøk, og han hadde med kone og datter. Alle sørget for i løpet av timene som fulgte å sikre seg en utsiktspost. Adstadige og moralske menn skaffet seg noe å gjøre på en høyde, bak et brakkehjørne eller andre steder, for å iaktta følget med de to kvinnene da de inspiserte stasjonen.

Utpå høsten på den sørlige halvkule — mot vår i Norge, april måtte det være — ble det liv i leiren. De som skulle ordne hjemreise måtte melde seg på stasjonens kontor. Det gikk som en feber gjennom leiren. Et meget stort antall hadde kontrakt på at de skulle overvintre, det vil si å bli der ett år til. .AIle visste at det var langt flere slike kontrakter enn det var bruk for folk under Sydkalottens vinter. Jeg hadde to års kontrakt, men ble grepet av stemningen, gikk til kontoret og ba om å få komme hjem. Jeg var klar over følgene av det, at dette da ble min siste tur på Leith Harbour. En dag dro vi hjem med det ordinære transportskipet «Coronda», og om bord var det intet å ta seg til for disse flere hundre menneskene. Vi gikk over midten av kloden i praktfullt vær, blå himmel og stort sett havblikk.

Slik også da vi passerte Kanariøy ene og ankret en dag på reden utenfor Las Palmas. Der ble det tatt inn frisk proviant. Båten ble omsvermet av utallige småbåter og av mennesker som klatret ombord for å handle. En foretaksom norsk kleshandler kom med nye dresser som alle hvalfangere kjøpte når de kom hjem. Det ble solgt store mengder av en meget simpel parfyme med stort alkoholinnhold, og de første dagene etterpå stinket skipet av «godlukt». Så seilte «Coronda» en lys sommernatt i siste halvdel av juni inn på Husøyflaket. Også her vrimlet det av små-båter med pårørende, men meg, og andre som var hyrt for to år, kom selvsagt ingen for å møte.

Mannssamfunnet fra Syd-Georgia stormet inn i den andre virkeligheten med sky, ømme og voldsomme møter mellom mennesker som hadde ventet på hverandre. De fleste i ett år, en god del i to år. Jeg hadde ferdig min skipssekk og min koffert og de få tingene jeg hadde kjøpt i Las Palmas, og kom meg i land. Tønsbergs og distriktets drosjer kjørte i skytteltrafikk en slik natt. De visste også at her ble det gode kunder i dagene som kom.

Jeg tok drosje sammen med en som skulle til Tønsberg, og jeg kjørte opp de kjente veiene på Nøtterøy ved 2-3-tiden om natten da en ny dag var i emning. Jeg tok tingene mine og gikk over bakken bort til det vesle huset der jeg var født og som var barndomshjemmet mitt. Under de siste skrittene ble jeg betenkt. Ingen ventet meg hjem nå, og jeg visste at min far skulle ut grytidlig neste morgen til arbeidet sitt. Jeg visste at inne i den vesle stua lå det seks yngre søsken. Den yngste av dem hadde jeg ikke sett, han var født da jeg var på Syd-Georgia. Jeg visste at de trodde jeg var vel plassert der nede ett år til.

Skulle jeg da vekke opp dette huset ved 2-3-tiden om natten? Jeg valgte å la det være. Jeg satte sekken og kofferten utenfor døra og gikk ut i terrenget omkring — et terreng der jeg kjente hver kvadratmeter, hver stein. Duggen lå tung overalt, og jeg ble kliss våt på beina. Jeg kan nesten kjenne det ennå når jeg sitter her og snakker om det, femti år senere. Duggen og den kjølige nattelufta. Jeg visste at jeg i løpet av en hvalfangstsesjon på 9-10 måneder hadde tjent brutto 900 kroner. Jeg var 17 år, og der inne lå seks yngre søsken og sov. Da klokka ble 6, banket jeg hardt på døra. Først kom mor. Overrasket og vennlig.

Så kom far. Overrasket og vennlig.» Vi satt helt stille en stund. Den lille beretningen til Trygve rommet så meget at jeg kjente jeg måtte ha litt tid på meg til å fordøye den. Kanskje var det aller mest det som ikke ble sagt —. Men så fortsatte han. «Jeg kom ikke mer ut på hvalfangst, men en dag fikk jeg besøk av min tidligere kjøpmann og fikk arbeide hos ham ett år til. Min morfar og fire av mors søsken hadde emigrert til Amerika, og der var også min eldste bror. Jeg overveide å reise samme veien.

Om det skrev jeg til en tante i Brooklyn og fikk det svaret jeg hadde håpet på. Hun tilbød seg å betale billetten, og jeg søkte med en gang det amerikanske konsulatet om immigrasjonspapirer. Dette var slutten av 1920-årene, og den store amerikanske krisen nærmet seg. Som en følge av det ble kvotene for immigranser skåret sterkt ned, og fra konsulatet fikk jeg det svar at kvoten var brukt opp, og at de skulle komme tilbake til saken senere. Jeg hørte ikke mer fra dem før på ettersommeren 1931. Da kunne jeg sende inn papirene for å få utstedt visum, men mye var hendt på disse tre årene.

Den store krisen i Amerika i 1929 var fullbyrdet, forholdene var verre der enn i Norge. I mellomtiden hadde jeg reagert på det stengte samfunnet som møtte min generasjon. Jeg hadde meldt meg inn i Arbeiderpartiet, og vært med på å stifte AUF-lag i 1928. Jeg var blitt innfanget av at det måtte gå an å skape en bedre verden i dette landet. Jeg ble her. Emigrasjonen ble det ikke noe av.» Trygve gikk ikke så ofte til moren sin i fjøset, men han gjorde det da han kom hjem fra hvalfangst. Søstrene hans gjorde det oftere. Når de hadde det vireklig vanskelig, gikk de inn til henne i fjøset om ettermiddagen mens hun satt der og melket de to kuene. Det var den eneste måten å få være helt alene med henne.

Hun satt på melkekrakken og støttet hodet inn til siden på den varme kua. Hun lyttet, og av og til så hun opp og sa noen ord. Ikke spor av dømmesyke, ingen hykling. Mon tro om Martha visste hva egoisme var? Det tror jeg ikke. Og ikke hadde hun plass for den heller. Men Martha og min egen mor og alle mødre vet de lider fra den dag de blir mor. Lider og gleder seg.

 

Om forfatteren:

Randi Bratteli (født 1924) er journalist og forfatter, var redaktør av «Arbeiderkvinnen» i en årrekke. I 1976 kom hennes første bok, «På tokt med statsministeren», som fikk en stor lesekrets. I årets bok, «Veien de gikk», møter hun mennesker fra nære og fjerne miljøer, «kjendiser» og anonyme. Politikk og historie er bakgrunnen. Hennes tankespring i hverda-gen er spontane og muntre. Likevel er hun først og sist enkel, åpen og hjertevarm. Ikke minst i bokas siste avsnitt, «Hjemkomsten», som vi gjengir i Litteraturtjenesten i dag. Det er den 17 år gamle Trygve Bratteli som i 1927 kommer hjem fra hvalfangst til foreldre og fem yngre søsken på Nøtterøy. I «Veien de gikk» blir Randi Brattelis med-mennesker også leserens medmennesker.