Historier

Av capt. Christian Pedersen Dyrstad.
Gjengitt av hans barnebarn Svein Ø. Berge

Vi hadde gjort 2 – 3 turer på Østersjøen med bark » Resource » av Mandal i 1892, og lå
nu senhøstes i Grimsby ferdig for oppdrag. Det hadde vært noen fine tørrværsdager,
og de hadde vi benyttet til å male skuten utenbords. Det var iser disse hvite og sorte
kanonporter som skulle fiffes opp, og gamle » Resource » så riktig respektabel ut som
den nu hun lå i dokken i Grimsby. Ballasten som vi fikk var denne fine kvikksand som
lekterfolkene tok ute i roveret (baren) på lavvann; og for folk som kjente til denne
slags sand, ble det alltid nøye passet på at den ikke ble lagt på en utett garnering.
» Resource » som var en eikebygget skute, var da kommet langt opp i årene og
temmelig drikkfeldig.  LES MER HER

Mens gjestgiveren i Skjernesund smatt unna.

Av Svein Ø. Berge.

Men mange sjøfolk endte for kortere eller lengre tid op i engelsk fangenskap. Av de
omkring 7000 sjøfolk som i tidsrommet 1807 – 14 satt i Prisonen var ca 5000 norske.
I januar 1814 var 7 års krig endelig over. Ca 100 000, eller ca 11 %, av den totale
befolkningen var døde av sult eller krigshandlinger. Norge hadde gjennomgått den
verste krigen som nasjonen, til dags dato, har opplevd. Landet var ikke okkupert,
men utsatt for blokade, og vår viktigste næringsvei, sjøfarten lå med » brukket rygg «.
Tusenvis av sjøfolk hadde gått arbeidsledige, eller hadde sittet i engelsk fangenskap.
Vi har fra flere kanter av landet hørt og lest om hendelser fra Napoleonskrigene 1807
– 14, men det meste er gått i glemmeboken for lenge, lenge siden. Eller de eksister
bare som vage sagn.     LES MER HER

Gjenfortalt av Svein Ø. Berge

Ved gjennomgang av gamle gulnete papirer etter min morfar, kaptein Christian Pedersen, Dyrstad.
Kom det for dagen en historie som er like spennende som noen røverroman. Det viser seg gang på
gang at dramatikken har ligget på lur, der det minst ventes.
Christian Pedersen skrev vist nok ned denne historien en gang i mellomkrigsårene. Han hadde i sin
tid hørt den fra sin far, Peder Torkelsen, Dyrstad. Han var født den 21. oktober 1834 på Dyrstad.
Denne historien utspant seg formodentlig omkring 1840/45, da det den gang ikke var uvanlig at
gutter i tolv tretten års alderen dro til sjøs.
Jeg synes historien er så interessant at flere bør få lese den. Kanskje noen kunne kjenne til den unge
gutten det her er fortalt om. Formodentlig kom han fra ett hus som lå i » Smifidja » Her bodde dengang en familie som satt i små kår og hadde mange barn. Denne eiendommen tilhører i dag Gunnar Pedersen, Skjernesund.   LES MER HER

I oktober 1996 er det 300 år sidan tsar Peter den store grunnla den russiske flåten.
Historikarane ser på bygginga av den russiske marinen som føresetnaden for at
Russland heva seg opp til ei varig stormakt på europeisk nivå. Tsaren skapte til og
med eit symbol på dette storverket sitt ved at han og sette i gang bygginga av byen
St. Petersburg – som skulle vera Russlands vindauga mot vest Det er ei av de store
bragdene i historia at Russland på vel 15 år frå nesten ingenting greidde å skapa seg
en krigsflåte med internasjonal slagkraft. Til mer oppsiktsvekkjande blir det, då
Russland var ei landmakt der den overvegande delen av befolkninga knapt nok såg
havet nokon gong. Frå vår eiga norske historie veit vi at det tek generasjonar og
utvikla ein sjømannstand som har sjømannskunsten «i blodet», endå nordmenn flest
har hatt havet i synsranda.  LES MER HER

Av Svein Berge

Når man taler om sømændenes overtro, tænker man uvilkårligt altid på sejlskibstiden. Et helt andet og ikke mindre interessant spørgsmål er: hvilke af de gamle trosforestillinger lever endnu? Hvad tror sømanden fra damp- og motorskibenes tid på?

NATURVITENSKAPEN har preget vårt syn på verden og dens fenomener. I blind tiltro til at den har rett, har vi kastet overbord alt som ikke passer inn i de nøkterne systemer. Vi tror ikke på annet enn det som kan måles med tommestokk og termometer, veies på vekt eller fotograferes.
En og annen filosof vil kanskje innvende at våre sanser setter så snevre grenser for det som kan observeres, at man ikke med sikkerhet kan vite om tingene virkelig er slik som vi registrerer dem. Gåtene om livet er fremdeles uløste. Man kan si at hele det naturvitenskapelige system er en grammatikk for våre sanseinntrykk. Mer er det ikke, men man kommer ikke utenom det. Det synes allikevel som om dette systemet setter litt for snevre grenser. Det blir litt for lite plass til fantasien. Mange vil gjerne sette til en liten dash tro til den nøkterne viden. Man leser i avisene at folk har sett små grønne menn med trompetører og radioantenner på hodet. Ukebladenes horoskopspalter, zoodiaktegnene i damenes halskjeder og maskotene i bilvinduene er eksempler på at det også i dag finnes en ikke lite utbredt tro på fenomener som faller utenfor det naturvitenskapelige system. De er bare noe annerledes enn de var før de vitenskapelige landevinninger ble popularisert og gjort til alle manns eie.
I gamle dager behøvde ikke fantasien tøyles av alle de facts som den moderne tids forskning har samlet. Man kunne fable fritt, men det er ganske interessant at fabuleringene stort sett gikk i samme retning. Det er nå en gang så at man ser og opplever det man venter å få se (ekspektantillusjon).
De merkverdigheter sjøfolk opprevet var stort sett av lignende slag som folk før dem igjen hadde opprevet. Jeg skal ikke her komme inn på resonnementet om at når så mange har opprevet det samme, så må det være noe i det. Heller ikke skal jeg komme inn på de merkverdige omstendigheter ved hver enkelt hending som kan synes å gjøre dem uforklarlige. Det som kan være av interesse, er å se litt på det spekteret man finner i den marine folklore på grunnlag av det som ennå levende, men riktignok eldre, sjøfolk kan fortelle. Materialet er hentet fra en samling lydbåndopptak og personlige samtaler med eldre sjøfolk. Litteratur, avisutklipp og annet trykt materiale har det ikke vært tid til å innarbeide i artikkelen.
De gamle naturvesener er det ikke plass for lenger.   LES MER HER

A Mermaid» by John William Waterhouse

Havfruer
Pa Klubben har øl og vin velsignet gjestene og jaget bort hemningene. Flere par er kommet ut på dansegulvet. Skjønnheten fra sydhavsøyene har flyttet fra trappebordet til et bord nærmere musikken. Hun hører hjemme på Filippinene, konstaterer vi. Der kommer en kar fra Malaysia bort til henne og slår an på engelsk. Han har blåsvart hår, han også, de kler hverandre. Hun smiler opp til ham, han setter seg og bestiller vin til to.

LES MER HER