Jeg var ute og kjørte da navnet plutselig var der: Henning Waagsnes! For å være sikker på at det ikke forsvant inn i glemselen igjen skrev jeg det ned der og da mens jeg satt i bilen.

Så ved et merkelig sammentreff lånte jeg en bok om Handelsflåten i krig noen dager senere og der var det berettet en historie om Henning Waagsnes som jeg hadde hørt nesten femti år tidligere.

Som ung styrmann om bord i BRITANNIA under 2.Verdenskrig hadde han reddet tre amerikanere som var blitt gassforgiftet nede i en tank. Som takk fikk han en kikkert av President Roosevelt. Med inskripsjon.

Dette var kanskje noe overveldende for en ung styrmann, og sammen med de krigsskader han måtte ha pådratt seg, ble det kanskje for mye da han i tillegg ble “Skipper nest Gud”. Det ga seg noen merkelige utslag. AMERICA hadde en interessant forhistorie.

I årene 1935-36 kontraherte Texaco (Norway) ni tankskip på 14300 t.dw. ved Deutsche Werft i Hamburg. Av disse ble 7 levert før Norge kom med i krigen i 1940. Det åttende beholdt tyskerne mens AMERICA som ble sjøsatt i 1941 først ble levert i 1946.

En av båtene fikk navnet GERMANIA, men da dette ble noe galt i 1940 ble hun omdøpt til INDIA som senere ble senket av den tyske raider MICHEL i Stillehavet.
Så langt Texaco (Norway).

Men det er en annen historie i forbindelse med Texaco`s tyske båter,  og den historien kommer frem bare i små bruddstykker.

På 30 tallet og frem til 1941/42 var nordmannen Torkild Rieber President i Texaco som da kanskje var verdens største tankrederi. Han var en personlig venn av Hermann Gøring og en beundrer av Adolf Hitler.

Det var kanskje av sympati for nazistene at han kontraherte et antall tankbåter i Tyskland, og derved ga sitt bidrag til oppbyggingen av tysk industri. Han inngikk dessuten en kontrakt om å levere drivstoff til den tyske marine. Og enda rarere.

Da jeg år senere leser om Maltakonvoiene og M/T OHIO`s rolle, får jeg den overraskelse at OHIO er av utseende som et søsterskip til AMERICA. Dessuten eksisterte det et søsterskip til OHIO  som het KENTUCKY.

At disse tilhørte Texaco overrasket ikke. Imidlertid sies det at OHIO var bygget  ved Sun Shipbuilding i Chester Pa. Og utstyrt med Westinghouse turbiner, mens AMERICA hadde to MAN dieselmotorer. Tonnasjen var imidlertid den samme.

Var OHIO bygget etter tyske tegninger? Jeg mønstret på AMERICA som Dekksgutt den 12/11 1954. Det var en kald dag da jeg møtte opp på Hotell Exelcior i Oslo for sammen med to andre ta natt-toget til Gøteborg. Det ble noen timers venting, og jeg fikk ta de to andre i nærmere øyensyn. Noe prating ble det ikke.

Det var to merkelige typer. På senga lå en stor svarthåret nordlending som senere viste seg å være Matros. Han lå med hendene under hodet og stirret tomt ut i luften som stinket av de sure føttene hans. At det var så som så med rensligheten skulle jeg senere få flere bevis på.

Den andre karen satt ved bordet med ryggen til og støttet hodet i hendene. Ingen reagerte på min ankomst eller mitt nærvær. Deres navn er forlengst glemt , men nordlendingen skulle senere bli kalt både Snill Hest og Stille-og-rolig.

Den andre  viste seg å være en krigsskadet ung polakk som såvidt fungerte, og som hadde funnet veien til Norge etter krigen. Felles for begge var at de var mentalt skadet av sine krigsopplevelser. Snill Hest som krigsseiler og polakken , etter hva vi senere fikk vite, etter å ha sett hele sin familie bli utryddet.

Heldigvis ble ikke hotelloppholdet av mange timers varighet, men togreisen ble om mulig enda verre. Jeg lå i toppkøya mens nordlendingen lå med stivt stirrende øyne og stinket som før i køya under meg.

Polakken satt på underkøya med albuene på bordet og hodet støttet i hendene,og så blindt inn i rullegardinen mens kroppen av og til ristet i lydløs latter. Eller kanskje det var gråt? At jeg sov dårlig den natten er kanskje ikke til å forundres over.

Vi kom til Gøteborg om morgenen og tok taxi ut til tankhavnen hvor AMERICA losset en del av en last fra Puerto  la Cruz i Venezuela. Hun så litt medtatt ut etter 3 ukers tur og NW storm i Norskehavet.

Det hvite skroget hadde brune streker av rustvann, og alle luftrør på poopen var dekket med seildukshetter for å hindre sjøen i å fosse ned i lugarer og ganger.

Det aluminiumsmalte dekket var blitt matt grått, og under dekk var luften fuktig og med lukt av damp fra lekke radiatorer.

Ved nærmere ettersyn viste det seg at AMERICA var en merkelig blanding av unødvendig luksus og overdreven sparsommelighet.

Poopdekket, båtdekket samt øvre og undre brodekk var planket med pitchpine eller teak, og var dyrt i vedlikehold med nating morgen og kveld samt regelmessig sliping med pimpsten og oljing.

Styrehus og bestikk var i teak, og det var de to yngste styrmennene som hadde jobben med å vedlikeholde teaken på vaktene. Overstyrmannen sydde solseil på sine vakter. Begge jobber var av den sorten som aldri ble ferdig.

I styrehuset skinte det i blank messing, og der sto noe jeg ikke har sett i noen annen båt. Det var en fortøyningstelegraf. Med maskintelegrafen på b.b. side var den plassert symmetrisk om st.b.og begge i skinnende messing selvsagt.

En forskjell var det selvsagt. Mens makintelegrafen hadde det vanlige Stop, Slow,Half og Full Ahead osv. hadde fortøyningstelegrafen Heave Sternrope, Vast Heaving, Make Fast osv. mens det sto en motsvarende telegraf på poopen, men siden det også var telefon akterut ble telegrafen aldri brukt.

Forut på bakken var det verken telegraf eller telefon . Det var det spart på, og kommunikasjonen foregikk ved stemmebruk og tegn. I formasten var det en utkikkstønne som aldri ble brukt, bortsett fra den ene gangen jeg klatret opp dit bare for å se hvordan det så ut.

Rattet var som på et fly, halvmåneformet med elektrisk overføring til styremaskinen. AEG Lenkradsteuerung kunne en lese. Dette var uvanlig, og tok litt tid å bli vant til. På skottet sto en kursskriver som avtegnet den styrte kurs på en papirrull.

Det ble som en konkurranse dette med å gjøre streken så rett som mulig. Akterut på båtdekket var den vanlige nødstyringen med ratt, og direkte kobling via aksling til roret, men i tillegg også et blokk og wire- arrangement i styremaskinen hvorved en ved hjelp av wire til winchen akterut kunne styre med denne.

Av kompasser var det en hel drøss; gyrokompass og styrekompass i styrehuset, hovedkompass på styrehustaket, og nødkompass akterut på båtdekket.

Av videre luksus på båtdekket var, foruten de to livbåtene og travaljen, en utsøkt mahognybåt som desverre hadde blitt ødelagt av tropesol og manglende vedlikehold. Men som vi senere skal se var motoren tatt vare på.

Under dekk akterut var det slutt på luksuriøse utslag. De fire messene hadde et lite kjøleskap på deling. Det sto i offiserspantryet, og det var bare til oppbevaring av margarinen i tropene. Og dette var margarin som var så hard, at den ikke ble myk før det ble 20-30 grader.

Melange Tropemargarin, jeg husker den godt! Som vanlig i denne typen tankbåter var det lugarer og messer på begge sider av poopen under poopdekket. Ute i borde i lugarene var det rennesten aktenfra  med utløp i forreste lugar.

Mellom skutesiden og lugarskottet var det åpent, og der holdt millioner av kakkerlakker til. Selv om det ble sprøytet med insektdreper sånn en gang i året ble de aldri utryddet. Imidlertid likte de dårlig det kalde været, og vi så lite til dem foreløpig.

Helt akterut var det vaskerom som var meget sparsomt utstyrt. Det hadde engang vært vaskeservanter der, men disse var nå borte, og erstattet av en trebenk.. Da vi kom ombord fikk hver mann utlevert en pøs og en gammel blikkboks. Det var vaskeutstyret.

Ferskvann fikk en ved hjelp av håndpumpe som gikk rett ned til akterpiggen, og så var det dampledning til å varme opp vannet. Det var en dusj, men den hadde bare kaldt sjøvann, og den eneste gangen vi fikk ferskvannsdusj var oppe i Amazonas.

Om det fantes ferskvannsdusj midtskips hos Skipperen og dekksoffiserene kan tenkes, men jeg vet ikke. Undre bro eller skipperdekket var noe en bare passerte på vei til og fra broen ,og da så fort som mulig.

På skipperdekket sto en elegant motorbåt på 17-20 fot. At den var nybygget var tydelig, og jeg fikk vite at det var Tømmern som hadde hatt byggingen som eneste oppgave de ni månedene som hadde gått siden skuta sist var i Norge.

Motoren og propellen var tatt fra mahognybåten akterut . Det var meningen at Skippern skulle ha med seg båten hjem til Arendal, og siden den hadde bensinmotor, hadde han sikret seg et utall av bensinfat fra lasten, og lagret disse under bakken.

Jeg kom som sagt ombord i Gøteborg, og det var straks en mengde nye ting jeg måtte lære. Hovedsaklig ting som gikk på forebygging av brann og eksplosjon. Det var alt fra røyking til bruk av gnistfritt bronseverktøy.

I messa gikk samtalen mellom gamle tankfolk og det var nye uttrykk å lære. Ikke alt korrekt. Det gikk lenge før jeg fant ut at ”krutolje”, som trønderen Leif uttrykte det, var crude oil, altså råolje.

Vi gikk fra Gøteborg til Stockholm og spyling og rengjøring av tankene begynte med en gang. Det var en skikkelig grisejobb. Det var kaldt og grått og alt måtte skrapes opp fra bunnen og hives opp på dekk med tau og pøs. Gassen var ubehagelig og det er sikkert mange som har fått senskader av den, for enkelte ble som beruset.

I Stockholm var det kaldt og grått der vi lå på en øy utenfor byen. Jeg hadde ikke helt funnet meg tilrette om bord, og da jeg ble spurt om jeg ville bli med et par av karene i land slo jeg meg med. Leif Johansen, en Matros fra Trondheim, ledet an.

Han var kjent på Kungsgatan   fortalte han. Til den tids landgangantrekk  hørte selvsagt hatt og kappe. Selv ar jeg sparsommelig utstyrt i klesveien, og det var noe kaldt, men Leif hadde en møllspist frakk, og en hatt med tydelige fettmerker av tommel og pekefinger på bremmen.

Det var ikke lett å slippe inn på den tids restauranter. Noe slikt som en Pub eksisterte ikke, og for å få en øl måtte en spise et eller annet.

Nå var ikke det så om å gjøre for meg; jeg var mer interessert i å se litt av byen, men endte på restaurant siden de andre gjerne ville ha en øl eller tre. Vi ble servert noe som het Hamburger, og som besto av brødskiver med kjøttskiver og brun saus!

De hadde lite med vår tids Hamburger å gjøre. Leif ville ha sennep på, og dermed praiet han kelneren på  kav trøndersk, og forlangte ”sinap”. Det forsto svensken.

Noen øl senere tok Leif en runde ved de nærmeste bordene, og nødet svenskene på Lucky Strike. En øl senere var han borte ved strykekvartetten som hittil hadde spilt dempet klassisk, og insisterte  på å få høre Gamla Nordsjøn og Nidelven, men da den siste ble spilt grep han mikrofonen, og sang og gråt av hjemlengsel, gikk det ikke lenge før vi var ute på gatan.

Vi kom oss med Taxi til nærmeste kai på fastlandet, og fant ut at båten ut til oljehavna hadde sluttet å gå for kvelden. Der sto vi med noen hundre meter isbelagt vann mellom oss og en varm lugar. Et bilvrak ble bergingen i den kalde snoen. Et gjenglemt pledd beskyttet oss noe, men det ble en svinaktig kald natt der i baksetet på bilen.

Tollerne gikk grundig igjennom skuta i Stockholm. Det var noe overraskende etter å ha gått gjennom det samme i Gøteborg, men denne gangen fant de noe. Det var Skipperen som eide smuglergodset, men på en eller annen måte fikk Skipperen vridd det til at det var 2.maskinistens eiendom, og han var den som måtte betale boten.

Som rimelig kan være ble han skikkelig sur, og svor hevn ved første anledning. Og anledningen kom noen dager senere i Sandefjord.

Det var den årlige dokkingen som foresto, og Texaco brukte alltid Framnes Mek. i Sandefjord til dette. De hvite tankbåtene var vel kjente i byen, og mannskapet kjente godt forholdene ved verkstedet.

Kvelden før vi skulle i dokken lå vi utenfor Færder og gjorde tanksjau. Skipperen og Stuerten åpnet  for spritslusene, og salget gikk strykende. Salongen var full av sprit og sigaretter, og Stuerten lempet mens Gnisten holdt regnskap.

Smuglergodset ble gjemt overalt, og noen begynte å smake på varene med det samme. Det var kanskje derfor vi fant glemt smuglergods flere måneder etterpå! Skuta flommet av sprit, og Skipperen tjente gode penger.

Vel i dokken ved Framnes ble de fleste av det gamle mannskapet avmønstret, og i løpet av den måneden vi lå ved verkstedet kom det nye folk ombord. 2.maskinisten fikk tatt igjen ovenfor Skipperen for peket i Stockholm.

Han tipset nemlig tollerne om Skipperens nye båt, som de da forlangte fortollet siden den var bygget på en båt i utenriks fart, og da de fant ut om bensinen under bakken ble det skikkelig oppstyr. Skipperen prøvde seg med at det var reservebensin til livbåtene, men det var jo tonnevis, og han kunne ikke helt forklare hvor bensinen skulle oppbevares hvis det ble nødvendig å gå i båtene.

Dessuten var jo skuta erklært for gassfri for det skulle jo foregå både brenning og sveising om bord, og her fantes store mengder bensin!

Det ble et kjedelig opphold i Sandefjord for jeg hadde jo ikke begynt å tjene noe penger enda, men et og annet besøk på Promenedekafeen ble det jo. Dessuten var det jo både surt og kaldt så det var ikke så mye å gå i land for.

Under midtskipet lå stuet en stabel med planker, og en bylt med seilduk som vi undret oss over.

Så mens vi lå der på verkstedet kom det en ombord som nå gikk på styrmannskolen oppe i byen. Det var ikke så lenge siden han hadde mønstret av AMERICA, og kunne fortelle at det var svømmebassenget til Skipperen, som ville bli satt opp på skipperdekket da skuta nådde varmere farvann.

Plankene var selvsagt rammeverket ,og seilduken selve bassenget. Fylt med sjøvann ble det fin plaskedam for Skipperen, men bare for ham! Nåde den som prøvde å få seg en liten dypp der.

Nå gikk han på styrmannskolen, som sagt, men det var p.g.a bassenget han hadde klart å få begynne der i tide. Skipperen nektet ham å mønstre av i Syd-Amerika, så han kunne komme seg hjem før skolen begynte, og det var da han i desperasjon gjorde det utenkelige.

Da han kom av vakt kl.0400 hoppet han opp i bassenget som sto rett utenfor skipperens sovelugar. Han plasket og svømte til Skipperen våknet, og fikk se hva som foregikk. Da fikk han mønstre av i første havn i Vest-Afrika.

Lille julaften 1954 seilte vi ut fra Sandefjord med kurs for Puerto  la Cruz i Venezuela, vår første lastehavn.

Julaften ble minneverdig, for da gikk vi inn i Pentlandstredet som er kjent for sin krappe strømsjø  i dårlig vær. Jeg ble voldsomt sjøsyk, og klarte ikke å få ned noe av julematen.

På vakt hadde jeg med pøs til å spy i, og da jeg hadde utkikkstørn hang jeg bare sløvt over brovingen. Men etter tre dager var det hele over, og jeg var fullstendig frisk resten av min tid ombord.

Dette med tre dager var lærdom jeg tok med meg videre til senere båter, og noe jeg kunne trøste førstereisgutter med da de hadde det som verst. Vi gikk vest for Irland og sydover Atlanterhavet på tvers av de vanligste skipsrutene.

Et pokerlag kom igang, og som vanlig ble det spilt om sigarettkartonger som da kostet $ 1,-. Pokerlaget økte snart både i intensitet og innsats. Det var ikke lenge før det ble spilt poker det meste av døgnet, og deltagerne skiftet ettersom vaktene gikk.

På pokerbordet ble det ganske trangt med 30-40 kartonger i potten, og kartongene ble noe medtatt etterhvert. Dette pågikk det meste av de tre ukene vi brukte på turen. Vi hadde en liten Lettmatros ved navn Lucien ombord. Han var franskmann, og ikke noen ungdom lenger.

Han var bygd på en merkelig måte med antydning til pukkelrygg, og med alt for lange ben i forhold til overkroppen, men den totale høyden over dekk  var liten. Så liten at han ikke klarte å se kompassen når han sto til rors, og derfor måtte han ha med seg en eplekasse til å stå på ved rattet.

På litt avstand og i profil var han et litt rart syn når han kom over stormbrua med eplekassa på vei til rortørn. De to tynne bena liksom dinglet leddløst fremover fra en liten rund ball av en kropp. Et stykke ute i Atlanteren fikk vi en dag se en spekkhogger like ved skutesiden.

Skipperen var tilfeldigvis på brua og han reagerte med å løpe ned i lugaren på dekket under, hvor han hentet en revolver, og fyrte av seks skudd i den stakkars spekkhoggeren som neppe merket noe. Det ga en antydning om hvor ryddig det var i Skipperens hode.

Været bedret seg jo lenger syd vi kom, og jeg la spesielt merke til at nye stjernebilder dukket opp over horisonten i syd. Jeg var heldig som gikk på 12-4 vakten med Otto Bratt som da var 2.styrmann. Han fortalte meg om stjernebildene og navnene på mange stjerner.

Min interesse for navigasjon ble vekket på den turen. Skipperens badebasseng ble montert, og skipperdekket slipt med holystones til det var plettfritt. Noe annet som skjedde var at kakkerlakkene kom frem fra sine skjulesteder i store mengder, til tross for sprøytingen i Sandefjord.

Det knaste under en når en snudde seg i køya, og på brua var det noen som var fem cm. lange. De dukket etterhvert opp i syltetøyet som sto i et skap i messa, og den eneste måten å få tatt knekken på dem var å sette ut bokser med litt sirup i. Etter kort tid var sirupen dekket av døde kakkerlakker.

Noe som tydeligvis var en delikatesse for kakkerlakkene var fargen på omslaget til norske pass på den tiden, og alle pass som var til sjøs da , har spor på kryss og tvers der kakkerlakkene har gnaget seg frem.

Vi passerte gjennom Sargassohavet, men så ingenting til de mange gamle skutene som angivelig skulle ligge fast i tangen. Vel var det tang, men ikke mer enn at det bare innimellom kladdet seg på rotoren til slepeloggen,så vi måtte hale den inn, og rense den.

Solseilene kom opp. Det var presenninger som var strukket over et ribbeverk av tre ca.2m. over alle dekkene unntatt tankdekket. I tillegg til luftrør som gikk rett ned i lugarene  hadde vi vindfangere til å sette i ventilen. Det virket greitt, men lastet kom vi veldig nær sjøen, og da hendte det vi fikk en sjø inn gjennom ventilen.

Og det var ikke hvilken som helst vannskvett, men en stråle på 30 cm i diameter, og med hele havets kraft bak seg. Det hendte noen ganger at vi ble vekket ganske brutalt og vått. Jeg fikk se flyvefisk for første gang , og enkelte ganger kunne en hel stim havne på tankdekket tiltrukket av lyset.

Det var populært å ta en runde på dekket ved daggry, og samle inn fisken som så ble stekt i på kokeplata i messa. Vi ankom til Puerto la Cruz utpå nyåret, og der lå søsterskipet GALLIA og SCANDINAVIA ved samme kai. Senere skulle vi også treffe BRITTANNIA der.

Det var liksom Puerto la Cruz som var lastehavnen vår, og det hendte vel bare et par tre ganger at vi lastet i annen havn. At søsterskipene lå der forårsaket enkelte problemer for noen da de skulle om bord ut på kvelden, og tok feil av båtene.

Det var min første havn i tropene, og landskapet var tørt og støvete. Det var et stykke å gå fra raffineriet til byen, men tanken på en kald øl holdt oss gående i varmen og støvet.

Byen var som tatt ut av en film med en gate og små enetasjes hus. Hva som gjorde mest inntrykk var den fremmede musikken, og de fremmede luktene.

Snill Hest rant skikkelig full, og ble funnet sovende i pisserenna på do mens alle gjorde sitt fornødne uten å bry seg om ham.

Vi avgikk for Vest-Afrika og det skulle bli noen turer dit. Abidjan, Takoradi, Lagos, Port Harcourt, Douala og Ango-Ango var noen av havnene.

Kysten der ble tidligere kalt for den hvite manns grav  p.g.a. alle sykdommer som herjet der. Det var varmt og fuktig, og vi måtte daglig ta malariamedisin. Det var noen små, bitre tabletter som smakte forferdelig. At ingen ble syk er likevel rart igrunnen.

Afrika var under kontroll av kolonimaktene den gang, og det var ro og orden alle steder. Det var en sterk kontrast til de ville tilstander jeg senere skulle oppleve, etter at landene var blitt selvstendige.

Men det var jo verdens utkantstrøk, og det var svært lite for en sjømann å gjøre i land. I Takoradi, Lagos og Port Harcourt var det  britiske sjømannsklubber med øl, og gjerne også et svømmebasseng. Disse var flittig besøkt.

En ting som var fint, var at vi hadde god tilgang på frisk frukt. Vi hadde gjerne en bunt med bananer hengende på dekk hvor vi forsynte oss etter lyst. Grønne appelsiner og ananas var det også mye av. Dette var selvsagt noe vi selv byttet til oss med sigaretter. Stuerten var for gjerrig til å kjøpe inn noe.

Vi hadde et par uhell, og fikk en fornemmelse av hvor langt unna sivilisasjonen vi var, og at vi bare hadde oss selv å stole på. På vei ned elven fra Port Harcourt sluttet styringen å virke, og det var da vi skulle brukt alt det fine nødstyringsutstyret vi hadde så mye av, men da styremaskinen sviktet skjedde det så fort at det var ikke tid til å koble det inn.

Nå hadde vi imidlertid to motorer, og ved å variere omdreiningene på motorene klarte vi å styre trygt ut i åpen sjø, hvor vi kunne ankre opp og reparere.

Da vi skulle gå til kaien i Ango-Ango oppe i Kongofloden gikk det verre. Det var så sterk strøm der at da vi endelig kom til kaien måtte vi fortøye med ankerkjettingen.

Men før vi kom til kaien måtte vi slippe b.b. anker for å holde skuta under kontroll inn mot kaia.

Nå ble det sluppet litt mye kjetting for skuta ble tatt  av strømmen og falt av til styrbord med voldsom kraft. Kjettingen strammet seg brått, og før Tømmern rakk å sette til bremsen begynte kjettingen å løpe ut.

Hastigheten øket og bremseklossene, som jo var av tre, brant opp og var fullstendig uten virkning. Alle 8 sjaklene rauset ut med et voldsomt leven, og en sky av røyk og ruststøv fra kjettingen. Alle hoppet unna, og kom seg i sikkerhet.

Til slutt nådde kjettingen enden, og den store sjakkelen som holdt den i bunnen av kjettingkassen røk rett av og enden kom fykende opp kjettingpipa, over kabelaren, og slo en bulk i dekket før den forsvant ut klysset. Det ble helt still etterpå, og vi kunne høre at det skrek fra brua.

“Hold på kjettingen!” hørte vi. De hadde tydeligvis ikke forstått hva som hadde skjedd.

Overstyrmann famlet seg vei gjennom røyk og støv til akterkant av bakken hvor han noe komisk slo ut med armene, og skrek opp mot brua. “Det er ikke mer! Alt er borte!”

Der ute i elven litt nedenfor Matadi ligger både anker og kjetting om noen skulle være interessert i å berge dem.

Var vi ikke på Vest-Afrika, så var vi i Brasil som oftest, og der var tingene mindre primitive enn i Afrika. Ja, vi var jo borti utkantstrøkene der også, men vi var flere ganger i Rio, Santos og Recife som var storbyer allerede den gang. Videre var vi i Rio Grande do Sul, Vitoria, Macapa og Fortaleza som lå rett ut mot et skinnende blått tropehav.

Det var ikke noe kaianlegg der, bare en pir med et par pullerter hvor vi akterfortøyde. Det var meget vanskelig, og tok over seks timer å få til. Da lå vi noen meter fra en skimrende sandstrand hvor atlanterhavsbølgene brøt.

Oppe på stranden lå en mengde små balsaflåter som tilhørte de lokale fiskerne. De var så lave at bare et lite stykke fra stranden var det bare det lille seilet og mannen ombord som var synlig.

Rio var selvsagt favorittbyen. Copacabana og Sukkertoppen ble selvsagt besøkt og det innebar en tur med taubanen i 300 meters høyde mellom to fjelltopper. Det ble senere laget en James Bond film der, og i filmen kan en klart se arrangementet.

Vi besøkte den svenske kirken som holdt til oppe i etasjene i en høyblokk på Copacabana, og som til forskjell fra norske kirker solgte øl.

Vi fikk vite at den kjempestore Kristusstatuen på Corcovado gikk under navnet Limhamnjesus blant svenskene ettersom sementen kom fra Limhamn.

Det ble innkjøpt de kjente souvenirene som var dekorert med skimrende sommerfuglvinger, og to brett og et album overlever til i dag. Favorittbaren het Florida Bar og den var full av sjokoladefarvede skjønnheter. Det var bare å velge og vrake.

Nå var ikke alle jenter like friske overalt, men HIV  var noe som lå langt inne i fremtiden og Pennicillin kurerte det meste. Kosten ombord ble dårligere etter hvert, og de som tjente på det var Stuerten og Skipperen.

Stuerten var en skinnmager liten jævel nordenfra  som gråt når noen sang Nordlandsnetter, og var så gjerrig som noen kunne bli. Rå kaffe ble innkjøpt i Brasil, og brent i byssa av Kokken og Stuerten mens de tilsatte store mengder med erter.

Etter kostreglementet skulle vi ha 225g med rå kaffe i uken. Det sto ingenting om blanding med erter.

I andre båter var kaffe noe en fikk nok av på nattevaktene, men i AMERICA var det kun en melkeboks full med kokekaffe til 12-4 vakta. Dessuten 1 fl. ketchup pr. uke på 12 mann.

Da eggene begynte å bli dårlige ble det laget pannekaker som var 1cm tykk, og smakte deretter.

Kjøttet var av tvilsom kvalitet.

I Lagos var det et helvetes leven oppe på land en natt. Hyling og kuer som rautet. Det pågikk hele natten, og på morgenen fikk vi forklaringen da slakterne kom ombord på rekke og rad med kurver med slintrete kjøtt på hodet. I tillegg fikk vi en mengde med vannmeloner, og det var det vi levde av de neste to ukene.

Hvis en gikk 4-8 vakta var en som regel sikret fersk fisk til frokost. Det var bare å ta en runde på tankdekket i grålysningen, og samle opp de flyvefiskene som var kommet ombord i løpet av natten. Deilig fisk!

Vann var også noe som Skipperen klarte å tjene penger på, for oppe i Amazonas ble det fylt vann direkte fra elva. Den eneste undersøkelsen som ble foretatt var at Styrmannen tok litt av vannet i en kaffekopp, kikket nedi, og erklærte det for godt drikkevann. Det var forresten de eneste gangene vi fikk dusje i ferskvann.

Vi hadde en drikkevannsfontene med kaldt vann, men lite å blande i vannet og gjøre smaken bedre. Selv limejuice var strengt rasjonert.

Skipperen ble verre etterhvert. Vanligvis gikk han i badebukse med et lommetørkle knyttet på hodet, men hver lørdag måtte Salonggutten blankpusse de halvlange skaftestøvlene hans, og med dem på, og i svart uniform  med hvite hansker, gikk han inspeksjonsrunde sammen med Chiefen og Stuerten, også de uniformert. Overstyrmannen hadde alltid “noe annet” å gjøre.

Skipperen strøk over lister og utilgjengelige steder med sine hvite hansker, og fant han noe støv fikk vi dekksgutter virkelig høre det.

Det var bare en lugar han gikk forbi. Det var lugaren til Snill Hest som bare ble skitnere og mer illeluktende etterhvert uten at noen kunne gjøre noe med det.

Snill Hest sa ikke mye. Det eneste jeg kan huske han sa, var i messa da han uttalte på norsk/engelsk “Her er jo fuck all to eat!” Så kunne han være stille i flere dager.

Vi hadde to turer opp til Macapa i Amazonasdeltaet. Vi tok da los i Para, og i to dager tråklet vi oss gjennom smale kanaler i tett jungel vest om den store øya Maraho. Om nettene ankret vi opp, for det var ingen seilingsmerker eller lys inne i jungelen. Hadde vi måtte forlate skuta av en eller annen grunn, er jeg sikker på at vi aldri ville ha funnet veien ut av grønsken igjen

I Macapa var det bare noen tanker og skur med bølgeblikktak, hvorav et fungerte som skjenkested. Utenfor var det en haug med knuste flasker, og i mørket klarte jeg å snuble, og falle oppi der.

Jeg tok meg for med hendende, og skar meg opp i venstre hånd. Et arr jeg bærer til dags dato. Ellers var det grønne vekster overalt, og meget fuktig med insekter av både kjent og ukjent art. Vi var glad for å komme ut til havet igjen.

Det var litt rart der utenfor Amazonasdeltaet for ferskvannet nådde hundrevis av mil ut i havet. Været var også litt spesiellt. En halvskyet natt med fullmåne fikk vi se en praktfull regnbue. Regnbue på natten? Det har sin naturlige og enkle forklaring.

Det var der jeg så St.Elmsild for første og eneste gang. Været var stille og fuktig med lave skyer. Jeg var på utkikk på bakken da jeg fikk se bleke elektriske flammer lyse opp hele skuta.

Fra stag og mastetopper, og alle høye utspring blafret de. Da jeg stakk hånden opp i været, ble fingrene forlenget med flammene.

Luften var ladet med elektrisitet, men det ble ikke noe lynnedslag. Ikke rart at sjøfolk i tidligere tider trodde det varslet både det ene og det andre.

En dag gikk Skipperen helt av skaftet. På ettermiddagen ble messeguttene beordret til å bære alt skaffetøy, pletter og kaffekrus midtskips til Stuerten.

Det viste seg at skipperen hadde fått det for seg at for mye ble knust, og for mye ble borte. Derfor skulle hver mann kvittere for sitt skaffetøy, og betale for det som måtte bli borte. Dette var fullstendig uhørt, og tillitsmannen gikk for å snakke med Skipperen hvor han sa noe slikt som at vi måtte få igjen skaffetøyet.

Da var det Skipperen eksploderte og skrek: ” Var det slik at tillitsmannen våget å kommandere ham som var Skipper om bord, og dessuten dekorert av verdens største mann? ”(Det var F.D.Roosevelt han siktet til.)

Tillitsmannen kom ingen vei, og etter at vi hadde fått vite at det var risgrøt til kvelds satte Båsen noen av gutta igang med å vaske lokk fra malingspøser, mens det i tømmermannssjappa ble produsert treskjeer. Glass hadde vi plenty av på lugarene. Souvenirer fra mange barer.

Så vi klarte oss bra, og da jeg løste av ved roret kl.18 gikk Skipperen  og brummet,  og snakket med Overstyrmannen om det umulige mannskapet som ikke ville kvittere.

Etter å ha skjelet bort på meg noen ganger, kom han med spørsmålet om hvordan vi klarte oss, og jeg sa som sant var at vi hadde både skjeer og pletter, og klarte oss bra.

Neste dag kom skaffetøyet tilbake, og det ble ikke snakket mer om det, for da var det like før Skipperen ble avløst.

Han klarte å gjøre oss enda et pek før han mønstret av. Han fikk det for seg at det kostet for mye å få vasket køyklærne i land, så nå skulle vi vaske selv.

Dette i en båt uten vaskemaskin, og med det gamle Farmand vaskepulver som det ikke nyttet å få noe som helst rent med.

Så satte vi igang da, med 10 liters pøser, og vasket så godt vi kunne, men resultatet ble dårlig, og da alt ble hengt til tørk over hele skuta likte Skipperen dette dårlig.

Neste gang ble laundryen sendt i land for vask som før. Han forsto det at det var billigere å benytte billig arbeidskraft i land,  enn at vi skulle gjøre dette selv på arbeidstiden.

Vi fikk en tur til Port Arthur i Texas for å laste smøreolje, og det var mitt første besøk i Statene. Å gjøre ren tankene før lasting var en helvetes jobb. Det var varmt, og det gasset noe for jævlig. For å lufte ut ble det rigget til vindmenn.

De var laget av seilduk, og var konstruert slik at de fanget vinden uansett fra hvilken kant den kom, og ledet den gjennom en lang pølse ned i tanken. Vindmannen hang fra stag som var strukket over hver rekke av tankluker. Hver tank måtte til slutt vaskes og tørkes med rene filler.

Hver minste bit av rust måtte bort, men når en tenker på hvor ren smøreolje må være, var tankene langt fra rene. De vanlige lasteledningene ble ikke brukt, men slanger som ble lagt over lukekarmen så oljen kunne renne ned i tanken.

Det var litt av en opplevelse å komme i land i Statene for første gang. Mengden av forbruksvarer var overveldende. Og jeg lærte å bli forbruker. Hittil hadde jeg, som var vanlig i Norge, stoppet hull i sokkene. I AMERICA lærte jeg å kaste klær som ble slitt.

Selvsagt ble det handling. Wrangler jeans, belte med stort spenne, og nylonskjorter var noen av tingene. Og så fikk vi ombord MELK!!, som vi ikke hadde smakt på nesten et år. Og så ordentlig kjøtt! Siden det ikke var lov å bruke av egen kjøttforsyning, fikk vi amerikansk biff. Vi levde godt noen dager til vi var ute i sjøen igjen.

Vi skar gjennom den grå utkanten av en hurricane, og AMERICA hadde en tung tid fullastet som hun var. Det var med et nødskrik vi klarte å komme over stormbrua for å løse av midtskips. Men det dårlige været gikk nordover, vi sydover, og snart var det tropisk igjen.

Det var på denne turen jeg opplevde å bli ranet. Vi lå nesten inne i byen i Rio, og like ved kaiene var det en favela eller rønneby. Jeg skulle ombord sammen med polakken utpå kvelden.

Helt edru var vi vel ikke, og plutselig, idet vi passerte rønnebyen, hoppet to karer på vår egen alder frem med en Colt .45, og forlangte penger.

Det hadde vi jo ikke , men de tok skjorta mi og mitt nye Texasbelte, og gjett om jeg ble sint! Polakken bare sto og flirte på sin idiotiske måte, og hadde ikke noe de syntes var verd å ta.

Vel, jeg kunne ikke argumentere med en pistol, men jeg ble ikke redd for det var først senere jeg ble klar over hvor lite et liv var verd der. Så vi var kanskje heldige?

Det var i San Fernando på Trinidad at Skipperen ble løst av, og Johan Schlanbusch overtok. Samtidig kom det ombord et par nye karer. Det var en Oslokar ved navn Dahlin som vakte oppsikt selv i en båt hvor det ikke var mange smågutter.

Han var bare muskler, og bygget som en treblokk, like bred som han var høy var førsteinntrykket, og han var høy.

Han var igrunnen snill, men kunne være farlig hvis han ble ertet, og hadde fått noe å drikke.

Vi hadde en matros fra Trinidad som het Joe. Han hadde vært ombord siden forrige tur, og nå kom han omsider tilbake til sine, men han mønstret ikke av, så det ble et kort gjensyn.

Han kom ombord igjen med et avskjært oljefat som han sa han kunne spille på. Ja,ja, greit nok det, men verken jeg eller andre hadde sans for calypsomusikk den gangen så han ble sittende å spille for seg selv.

Nei, trekkspill var tingen! Jeg hadde fått med meg et av min mor, for trekkspill måtte en sjømann ha. Det hadde hun sett på svenske filmer.

Jeg lærte aldri å spille ordentlig, men det var andre ombord som kunne, og det hendte at det var både musikk og sang på poopen. Det var helst Nidelven og Amanda fra Haugesund og slikt det gikk på, men av krigsseilerne lærte jeg sanger som Fuck them all, The Monkey and the Lady, Roll me over og andre.

Jeg lærte imidlertid nok til at jeg 20 år senere satt på kanten av Ngorongoro-krateret i Tanzania, og spilte Nidelven i solnedgangen.

I perioder var det mange dyr ombord i båten. Tre monkeys og et par hunder tjenestegjorde ombord i kortere eller lenger tid. Det var fint å ha dyr ombord, men apene gjorde endel ugang.

To rotet seg ned i maskinrommet, og tilbrakte en tid der, vettskremte og oljete. Av og til ble de sett, men de fant ikke veien ut selv. Det var først da de var  utmattet av tørst og sult at de lot seg fange inn igjen.

En monkey rotet fælt i lugaren min. Den hadde åpnet en kartong sigaretter, og så satt den tålmodig og åpnet hver pakke, tok ut hver enkel sigarett som så i sin tur ble plukket fra hverandre.

Den monkeyen som gikk inn ventilen, og besøkte Skipperens skrivebord en ettermiddag lå tynt an en stund, for der så det ut!

En grønn papegøye mønstret av etter noen få dager i sjøen. Den satt på en solseilsribbe på poopen. Vingene var klippet, og hun holdt på med det papegøyer vanligvis holder på med da hun fant ut at hun skulle prøve om vingene hadde vokst ut igjen.

Jo litt hadde de vokst for da hun flakset lettet hun akkurat nok til at skuta seilte bort under henne, og dermed havnet hun som fiskemat i sjøen..

Julen -55 tilbrakte vi oppankret i Amazonas. Jeg gikk 8-12 vakten, og det var ingenting å gjøre bortsett fra brannvakt. Julefeiringen gikk for full fart midtskips hvor offiserene festet. Sangen ble mer flerstemt ettersom kvelden gikk.

Akterut var det begrenset med drikkevarer, men noen fikk for mye, og tradisjonellt skulle uoverensstemmelser gjøres opp. Oppe på poopdekket kom Dahlin i slagsmål med Joe, som vettskremt hoppet ned leideren, og berget seg inn på lugaren sin hvor han såvidt rakk å låse døra før Dahlin var der.

Dahlin snublet på toppen av leideren, og stupte ned mens haka smalt mot hvert trinn nedover til han smalt nesa i dørken. Enda så full han var, spratt han opp, og hoppet med begge ben midt oppe på døra til Joes lugar, men så var det ikke mer krefter igjen, og han sloknet snart.

2.styrmann  kom akterut, og havnet i drabelig slagsmål med en motormann, mens en smører som stakk hodet inn ventilen til 2.kokken, fikk en saks stukket gjennom kinnet og inn i munnen.

Selv tilbrakte jeg slutten av vakta med å rydde opp hauger av nøtteskall, tomflasker og matrester i messa.

Drikkevarene var slutt, men midtskips lå Stuerten og sov på benken i sin lugar mens det på bordet sto et uvalg av flasker. En liten lasso gjennom ventilen sikret oss en flaske Tia Maria som som jeg og vaktkameraten tok akterut,og konsumerte på båtdekket under julestjernehimmelen.

Etter  denne siste turen til Macapa fikk vi ordre om å gå til Aruba, og laste for Nord-Europa. Nå ble det en oppløftet stemning om bord, for de fleste hadde tenkt å mønstre av, og alle håpet på at det ble Sandefjord for dokking igjen.

På Aruba ble det handlet en del klær for det var meget lite klær blandt gutta etter over et år i tropefart, De klærne som ikke var utslitt, var solgt eller byttet bort i afrikanske havner mot jenter, souvenirer, frukt og øl.

Nå var det jo vinter hjemme, og på Aruba var det lite klær som egnet seg for kaldere strøk, men jeg fikk kjøpt meg en pilotjakke i noe blankt tøy med en drage brodert på ryggen.

Den var tykk nok for vinterbruk,og veldig eksotisk i Norge hvor de enda ikke visste hva t-skjorte og jeans var.

Turen over Atlanteren var lang denne gangen, og det var henimot slutten av januar vi kom inn til Purfleet utenfor London. Det hadde vært dårlig vær i Nordsjøen, og på vei inn fikk vi se en norsk båt med slagside som ble tauet inn. Babord broving og livbåt var borte, og vi visste vel hvordan de måtte ha hatt det.

Å komme til Purfleet var ingen fornøyelse, og det var et skritt tilbake i forhold til Brasil. Den såkalte biffen vi fikk i land var det seigeste jeg har vært borti, mens kaffen var en slags ekstrakt blandet med vann. Pyton!

Utlosset satte vi kurs for Sandefjord, og var snart tilbake hvor vi hadde startet fra temmelig nøyaktig 13 måneder tidligere. I 20 kuldegrader med frostrøyk, gikk vi for sakte fart utenfor Færder, og gjorde tanksjau.

Det var som nevnt dårlig med klær, og det lille som var gikk på omgang. På utkikk gikk jeg med et ullteppe rundt meg. Heldigvis var det ikke mye skitt ettersom vi hadde gjort så grundig rent før vi gikk til Texas i oktober. På morgenen var vi derfor klar, og gikk inn til Framnes og rett i dokk. Snøen lå dyp og det var kald vind.

Vel var det fint å komme hjem igjen, men både jeg og de jeg kjente hjemme, var blitt forandret. Vi var alle et år eldre, men jeg hadde opplevd mer på dette året enn de fleste gjør i løpet av et liv. Jeg hadde sett Sydkorset, de Magellanske Skyer, jeg kunne peke ut den røde kjempen Antares og S Doradus, og enda var jeg ikke mer enn 17 1/2 år gammel.

For meg var det en hel og vidunderlig verden der ute som bare ventet på meg Jeg hadde helt antatt de verdier og syn på livet en fant på havet. Det var gått litt over to år siden jeg først satte bena på et dekk og jeg var blitt voksen. Ja, ikke bare det. Jeg var blitt sjømann.

De fleste som hadde sagt opp ble avmønstret den 27/1-56 , og fra Mønstringskontoret bar det rett til nærmeste klesbutikk hvor det første plagg som ble innkjøpt var lange underbukser.

Selv kjøpte jeg også en dress og en Trenchcoat, og dresset opp til tusan dro jeg hjem til min mor og søster. Det var også en jente som jeg hadde vært litt sammen med,  og som jeg ville overraske, og raske over. Hvilket jeg gjorde, men vinteren var kald,og 12 dager senere mønstret jeg ut igjen.

AMERICA seilte videre en tid. Den 21-10-58 gikk hun i opplag ved Sjursøya.
Hun ble solgt til Torvald Klaveness og ombygget til malmbåt. Begynte i den farten i 1960 under navnet MOFJELL.
Solgt til Panama i  1965 og omdøpt til SEVEN SUNS.
I 1966 omdøpt til BULK TRANSPORT.
Hugget i Taiwan i 1969.
Forfattet av Knut Sætervik

Tingene gikk jo sin skjeve gang i Tanzania. En gang fant de ut at de skulle eksportere 10 000 tonn sukker til India. Sukkeret ble samlet inn og lagret i et kaiskur.

Dette fikk som følge at det ble sukkermangel, folk fikk ikke sukker i teen sin, og uroen spredte seg utover landet. Regjeringen fikk kalde føtter og besluttet å importere 10 000 tonn.

Hvorfra? Jo da , India. Så inntraff det således at det lå to indiske båter ved samme kai. Den ene losset indisk sukker og den andre lastet Tanzaniansk sukker.

Sosialister skulle de være, koste hva det koste ville og det skulle snart få alvorlige følger for ølproduksjonen i landet. Kenya ble jo regnet for et kapitalistisk land i det sosialistiske Tanzania.

Nå hadde det seg slik at det var mange gamle institusjoner som hang igjen fra kolonitiden. Det var East African Railways, East African Harbours, East African Airlines , osv. For vårt vedkommende var problemet at det ikke fantes dokk eller reparasjonsmulighet mellom Diego Suarez og
Mombasa.

I mange henseende var landene avhengig av hverandre. Likevel bestemte Tanzania seg for å bryte forbindelsen med Kenya og grensen ble stengt. All handelsforbindelse ble avbrutt. Dette ble sett som en seier for sosialismen og alle partipampene jublet.

Landet haltet videre helt til det gikk opp for myndighetene at den eneste fabrikken for CO2 lå i Kenya, og at Tanzania Breweries kun hadde en begrenset beholdning på lager.

Myndighetene fikk panikk! En fremtid uten Ndovu Beer og uten blandevann! Her måtte noe gjøres, men de kunne jo ikke fravike sine sosialistiske prinsipper, og inngå et kompromiss med Kenya. Regjeringen samlet seg til uvanlig besluttsomhet og handling.

Det var lett å regne ut når bryggeriet hadde brukt opp sitt lager av CO2 og det var lett å regne ut når butikkhyllene var tomme for øl. Nedtellingen til tørketiden var begynt.

For den jevne Tanzanianer var det jevngodt med dommedag, så regjeringen besluttet å importere en komplett CO2 fabrikk fra Danmark og få den flysendt, komplett med danske montører.

Her var det ikke et minutt å miste! Dette var ment for å berolige folk, men i stedet brøt panikkhamstring ut. Blandevann og øl forsvant fra butikkene like fort som det ble levert.

Fabrikken ankom som avtalt, og nå begynte en spennende tid. Avisene brakte daglig rapport om monteringen og fremgangen, men et annet sted sto det skrevet om de stadig minkende lagre.

Et lite uhell og tilbakeslag i monteringen, utløste de feteste overskrifter, og det var som om hele landet bet negler. Går dette bra eller? Spenningen steg. Antall kasser øl på Hotell Kilimansjaro ble nevnt, og det var da det kom frem at et tyvetalls kasser øl var forurenset.

Dagene gikk i ulidelig spenning. til en dag det ble kunngjort at sosialismen og Partiet hadde seiret enda en gang! CO2 fabrikken sto der ferdig og pøste ut CO2, takket være innsatsen til de Tanzanianske arbeidere og bønder. Ædabæda, Kenya

Det fantes knapt treflisa om bord, men det var amerikanernes måte å forebygge brann på. Maskinen var en Nordberg Diesel på 1700 b.hk. og farten hadde engang vært 10,5 knop, men nå gikk det saktere. Det var en meget våt båt. Som singeldekker var det ikke så mye som stakk opp over sjøen som konstant vasket over dekket.

Hun gikk i fart på Østkysten og Venezuela med stykkgods og det skulle bli bare en tur med henne. Hva jeg husker best var at det fantes bare en LP plate om bord og den ble spilt natt og dag. Det var med Bing Crosby og han har så avgjort ikke vært blant mine favoritter siden. Første
anløp var Maracaibo hvor vi gikk inn mellom massevis av boretårn ute på sjøen og losset bl.a. borekroner til boreriggene.

Vi gikk videre til Puerto Cabello og La Guaira som er havnebyen til hovedstaden Caracas.

Der ble vi liggende et par dager og første kvelden var vi på en sjapp på kaia hvor vi drakk Cuba Libre og hadde det moro. En finne som var like bred som han var høy, med violinkasse under armen, dukket plutselig opp og noen av guttene våre kjente til ham fra før og vinket ham
over.

Han var en tidligere elev av Jean Sibelius og var nå Professor ved Musikkonservatoriet i Caracas. Flere hadde sett ham i konsert på TV, men innimellom tok han med hva han kalte sin fylleviolin og dro til La Guaira for å treffe skandinaver og drikke seg full.

Da han dro frem violinen og tok noen innledende tak med buen stilnet den latin-amerikanske musikken og praten . Forsamlingen av sjøfolk og banditter lyttet andektig til en Mester.

Han overnattet om bord hos oss, men neste morgen var han borte og jeg har ikke klart å finne ut hvem han var senere. Siste lossehavn var Guanta og der holdt det på å gå galt. En dekksgutt og jeg, skulle bade fra kaien. Vi skulle svømme de 15-20 meterne inn til land.

Dekken kunne ikke svømme, og jeg skulle taue ham mens jeg svømte på ryggen. Da vi nærmet oss land var jeg blitt sliten, og sa til Dekken at jeg skulle snu meg, så skulle han holde rundt skuldrene på meg.

Det var da Dekken fikk panikk og grabbet skikkelig tak i meg. Vi gikk begge ned, men jeg kom meg fri ved selv å gli ned mens jeg skjøv Dekken oppover. Vi fikk tatt noen tak til i retning av et rør som stakk
ut over vannet, men gikk ned igjen i en føyke av armer og vannsprut.

Nå var noen blitt oppmerksom på at noe var galt, og kom ut på røret. Enda en gang gled jeg ned mens jeg ga Dekken en dytt mot røret, og der var det noen som fikk tak i ham. Selv krabbet jeg utblåst på land, og
var meget klar over hvor nær jeg hadde kommet til å drukne.

Det var da vi skulle gå fra Caripito at tingene gikk galt. Det var på ettermiddagen og vi hadde vært i land og fått noen Cuba Libre i middagen så da avgangen kom var jeg ikke helt edru. Jeg gikk likevel til rors og styrte som normalt helt til Skipperen stoppet foran meg.

”Har du drukket?” tordnet han. Det luktet vel tenker jeg, og det å komme til rors i påvirket tilstand var dødssynd. Jeg var skikkelig flau og lei meg da jeg ble avløst.

Samme kveld gikk jeg opp til Skipperen, og stammet frem en unnskyldning mens jeg sa at jeg nok måtte mønstre av da vi kom til Statene igjen. Han syntes tydeligvis at det var en god ide og slik ble det.

Men først skulle vi gå til Puerto Ordaz for å laste malm. Vi gikk imellom Trinidad og fastlandet eller Gulf of Paria som det heter. Innløpet fra nord heter Dragons Mouth og i syd heter det Serpents Mouth så vi var som i eventyrland.

Videre inn i Orinoco og over 150 n.m. oppover elven hvor vi ankret midt ute i elven utenfor malmkaien. Flere av guttene, inkludert meg selv, hadde følt seg dårlig en dag eller to og i løpet av natten ble enda flere dårlig med høy feber.

Det kom lege fra land men da han hørte hvor mange som var syk var det så vidt han turte å gå om
bord. Det eneste jeg så av ham var da han fort åpnet lugardøren, og tok en titt inn før han lukket den like fort.

Vi visste det ikke da, men fant senere ut at det var det som skulle bli kalt Svineinfluensa, eller Asiasyken, som slo til for første gang. Vi fikk noe feberdempende, og vi var
jo unge og sterke, så på turen nordover kviknet vi til etter hvert som andre ble syke.

Vi losset oppe i Morrisville overfor Philadelphia før vi gikk til New York hvor jeg mønstret av med $ 88,- på lomma. Dette var den 6.nov. 1957 og nå ble det magre tider. Det var blitt vinter og alle sjøfolk ville bort fra kulda. Det var det samme som hjemme.

Folk ville helst ha ferien på sommeren, og være i varmere farvann på vinteren, og det var derfor ikke så mange ledige jobber som i september.

Jeg fant meg billig losji hos Strandkjerringa i Third Place. Hun var fra Bergen og tjente litt på å huse sjøfolk. Jeg var daglig på Shippingen som vi kalte Scandinavian Shipping Office som forkortelse, men det var lite jobber.

Jeg gikk i Stampen med transistorradioen som jeg hadde kjøpt et par måneder tidligere. Noen japanske souvenirer gikk samme veien. Det ble mye Franks& Beans en stund, men det var både billig og god mat som jeg enda synes om.

Jeg hadde kjøpt en brukt platespiller og et par Lp-er- som jeg beholdt. Den ene var med Slim Whitman som jeg senere fikk høre som ET-dreper i “Invasjon fra Mars ” i 2002.

Systemet på Shippingen fungerte slik at en ledig jobb først ble tilbudt den som sto først i køen for den kategorien. Hvis han ikke ville ha jobben gikk den til fri shipping. En lapp med beskrivelse av jobben og navnet på båten ble hengt opp på en tavle, og da kunne hvem som helst
plukke ned lappen og ta jobben.

Etter tre uker kom det opp på tavlen at FERNGROVE trengte en matros, og jeg slo straks til.
NORVANA eks WALL KNOT blei 1959 satt inn i Viking Line som LAGO VIKING.
I 1963 ble hun solgt til Panama og omdøpt til ANDONG. I 1964 kom hun under Syd-Koreansk flagg og gikk til hugging i Pusan i februar 81.

Bare det å sitte der i sin mørke og glohete lugar, og møysommelig forfatte et hatbrev,
for deretter knote det ned på en maskin som ikke hadde norske bokstaver, sier noe om hvor dypt
hatet satt. Og dette før han hadde funnet en måte å få sendt brevet hjem på!

Det lå mye innsats bak dette brevet. Det ble derfor først den 5/5 1964 at jeg mønstret
på M/s BODIN av Bodø, og på en måte var det vel skjebnebestemt at jeg som kom fra et
helvetesskip skulle komme om bord i et som kanskje var verre.

Det er de valg vi tar ved hver korsvei i livet som bestemmer hvor vi til slutt havner. Det er ikke alle gitt
å ta de rette valg , men det forundrer meg at jeg har klart å ta så mange feil valg gjennom livet.
Men her er jeg likevel i live, og befinner meg relativt vel mens mange som alltid har
tatt de ”rette” valg har falt fra langs veien.

En landkrabbe som går i samme jobben livet gjennom behøver ikke å ta så mange valg.
Alt går sin vante gang, og er ganske risikofritt.

For en sjømann er det noe forskjellig, for hver gang han står på hyrekontoret og svarer ja eller nei
på om han vil ta en bestemt båt, tar han et valg på liv og død. Det er et skritt inn i det ukjente,
men det er kanskje nettopp det som gjør sjølivet så attraktivt for oss. Eventyrlysten,
oppdagelsestrangen, er sterk i noen av oss, og noen ganger fører dette til at en tar feil valg.

Det var det jeg gjorde da jeg mønstret på BODIN.
Denne skuta kommer aldri over Atlanteren. Det er 98 løse nagler bare i tanktoppen.`
Det var det første jeg fikk høre da jeg kom om bord i BODIN, der hun lå og lastet jernbarrer i Mo i Rana.

Det var 1.maskinisten som med lav stemme mælte dette, mens han så seg om som om han var
redd for å bli hørt av noen andre.
Jeg er glad jeg skal mønstre av. Med denne lasten går hun rett til bunns!`
var hans dystre spådom.

Det skulle gå noen år før Stuertens spådom gikk i oppfyllelse, og i mellomtiden
skulle mye stygt hende om bord.

BODIN var bygget ved W. Pickergill  &  Son verft i Sunderland som byggenr.317 i 1949 for den polske eksilregjeringen i London, og var et mislykket prosjekt allerede før hun var levert fra verkstedet. Skip ble døpt ALFA ved sjøsettingen, og ble registrert under liberiansk flagg. Hun var på bare 4600 t.dw. men hadde et volum som gjorde at hun virket større.

Hun hadde kommet under norsk flagg i 1952 som NORMUNDO og WILLMAR med Jac. Salvesen, Farsund, som reder. De hadde tjent noen penger på henne før omkostningene var blitt for høye, og hun havnet på tvangsauksjon i 1963. Hun hadde omsider havnet hos Jacob Sannes & Co. i Bodø. Det er et rederi som få har hørt om og som i alle fall ikke er kjent for sin rikdom. Vedlikehold og reparasjoner ble deretter.

Meningen hadde vært at hun skulle ha en turbin som fremdriftsmaskineri, og hun så ut som en typisk engelsk turbinbåt med krysserhekk og de karakteristiske rørstumpene stikkende opp av skorsteinen. Hun så ut som om hun kunne gjøre skikkelig fart, men skinnet kan bedra.

Før hun ble ferdig ble det dårlig med penger hos polakkene, og det ble installert en liten Burmeister & Wain-motor på 2500 hk. Dette var så vidt nok til å gi henne en fart på 7,5 knop med nysmurt bunn og godt vær. Ja, motorkraften var så liten at hun enkelte ganger var umulig å styre i ballast og sterk vind.

For å endre kurs opp mot vinden, og forbi, måtte vi kuvende!I maskinrommet tok ikke hovedmotoren stor plass, så det var god plass til en stor kjele som leverte steam til styremaskin, wincher, og vår eneste generator som leverte 110v likestrøm. Borte i en krok lå vår andre hjelpemotor , en Lister dieselgenerator, i biter og der hadde den lagt lenge.

På dekk fortsatte elendigheten.

Winchene var i så dårlig stand at ikke alle kunne brukes på samme tid. Deler måtte byttes fra den ene til den andre bortover etter behov. Styrehuset var som et gammelt vedskjul, sprukket og gissent. Når det regnet måtte en bruke støvler der for ikke å bli våt på bena. Vannet samlet seg borte i en krok hvor det rant ned i pikelugaren på dekket under.

Derfra rant det ned i stuertens lugar som lå rett under, og videre inn i lugaren aktenfor hvorfra det ble lenset ut med pøs. Dekket sviktet under en på enkelte plasser, og vitnet om at stålet på enkelte plasser var blitt farlig tynt. Sprekkene i skansekledningen i forkant av midtskipet nådde nesten ned til dekket.

Det var vel bare rimelig at en båt i så dårlig stand skulle få en besetning som var like dårlig. De fleste var nordlendinger, fiskere med mer greie på fisk enn  på det som krevdes om bord i et handelsskip. Skipperen het Johansen og var en stillferdig kar som slett ikke hadde fortjent den besetningen som med få unntak var ny om bord.

At de var lite kvalifisert som sjøfolk  fikk jo så være, men  at det var så mange alkiser blant dem var verre. Det var Aldor, en skinnmager fisker fra Svolvær som hadde en uslokkelig tørst. En spebygd ung motormann som stadig gikk berserk i fylla hadde tidligere vært flymekaniker, men hadde fått sparken etter å ha kastet en skiftenøkkel inn i en jetmotor som var under prøvekjøring.

Det var Faren-til-ungen-til-kokken som var dømt til å betale bidrag i uoverskuelig fremtid for en unge som ikke var hans. I fylla snakket han alltid om da han hadde blitt lurt til å gifte seg med ei jente som en kokk hadde smelt på tjukken.

Han var ikke av de mest oppvakte og etter tre uker hadde jenta fått nok og reiste sin vei. Nå må jeg betale både for henne og ungen!`, kunne han skrike mens han i frustrasjon slo knokene til blods mot skottet. Stuerten, en pløsete alkis som så minst ti år eldre ut enn sine 46 år, var gift med ei velkledd ekshore fra Hamburg. Selv ble han ved en anledning tatt for å være fyrbøter av agenten som kom om bord.

Det var ikke så rart, for han var gjerne kledd i en skitten blårutet skjorte og svarte, flekkete vadmålsbukser, med ukegamle skjeggstubber strittende i et blårødt ansikt. Overstyrmannen het Hjalmar Bruun , men ble senere bare kalt ”han Hjalmar”. Han  var kommet ombord en ukes tid før meg, og var den som mer enn noen annen kom til å sette sitt preg på skuta og besetningen.

Han var en alkoholisert psykopat som virket normal nok til å begynne med, og så lenge han fikk nok å drikke, men etter hvert ble hans rå og sadistiske natur mer åpenbar. Midt i all denne elendigheten måtte det jo rimeligvis være noen som var brukbar. Ja, ikke bare brukbar, men blant de beste sjøfolk jeg har seilt sammen med, og det falt på disse å holde skuta seilende tross alle vanskeligheter.

Det var Ragnar Nyland fra Gratangen som var 1.styrmann, og alltid løste av i tide. Dessverre ble han ikke om bord mer enn et halvt år. Moise Saavedra  de Arajo var Matros fra Gallicia, og var alltid der da en trengte ham i vanskelige situasjoner. Maskinistene var dyktige, og klarte å holde et nedkjørt maskineri i gang. Ferdig lastet i Mo i Rana seg BODIN sakte nedover kysten, bound for Caen for å komplettere stållasten før kursen ble satt for Peru.

I Kopervik gikk losen fra borde, og samtidig kom det Gnist og Messejente om bord. Gnisten var en liten, rund Haugesunder som viste seg å være fullstendig alkoholisert. Messejenta, Anna, var ei mager flis oppe fra Finnmark et Stedmon så akkurat ut som ei mager flis fra Finnmark pleier å se ut. Dertil kom at hun heller ikke tålte alkohol.

Vi seilte nedover Kanalen under selvstyring i herlig vårvær. Selv oppholdt jeg meg på brovingen mens jeg automatisk holdt øye med den disige horisonten, da jeg ble oppmerksom på at sola ikke lenger var der den burde være. I løpet av kort tid hadde den flyttet seg fra rett forut, til tvers om styrbord. Det tok ikke lang tid for meg for å konkludere med at vi måtte ha forandret kurs, og med noen raske skritt var jeg inne i styrehuset og tittet på gyrokompassen som viste riktig kurs.

Det var da jeg tittet på standardkompasset at jeg fikk se at vi var 90 grader av kursen, og gikk med kurs rett mot franskekysten! Jeg fikk raskt koblet fra selvstyringen, og rettet opp kursen igjen før jeg gikk ut på brovingen og vislet på vakta for å få en mann til rors. Dette var bare begynnelsen,  for vi skulle få holde på så lenge vi var om bord med  reparasjoner av nedslitt selvstyring.

Anløpet av Caen forløp ganske rolig når en tar i betraktning at 17 mai inntraff mens vi lå der. De fleste ramlet på fylla, men ved hjelp av en edru matros og en dekksgutt klarte 1. styrmannen og jeg  å få lastet skuta og gjort sjøklart.

Da Overstyrmannen en sjelden gang viste seg på dekk var han omgitt av en duft av edel konjakk. Senere kunne duften variere etter tilgangen på drikkevarer, men den ble aldri helt borte. Ansiktet var blussende rødt, og han la ut om alle sine fantastiske bedrifter på en måte som snart avslørte ham som lystløgner.

At han hadde noe på gang med Anna ble etter hvert klart for hans lugar lå for enden av gangen, og Anna måtte passere en rekke lugarer for å nå frem til hans, og besøkene ble etter hvert mange. Det var heller ikke alltid at hun var helt edru da hun kom for å jobbe i messa.

Så en kveld mens vi lå der i Caen satt vi inne på 1.maskinistens lugar, og tok en liten pinne da det banket på døren. Inn vaklet Anna på ustø ben. Håret var tjafsete og ukjemmet, og hun var helt klart påvirket. Hun krabbet opp på fanget til maskinisten, og slo armene om ham mens hun hikstet frem `Han Hjalmar slår meg!

` Tårene rant mens maskinisten forsøkte seg med et klossete `Så, så ta det med ro` mens han klappet henne på låret og baken. Gliset han sendte meg fortalte at han var mer opptatt av å utnytte denne uventede anledningen til å beføle en kvinnekropp, enn å trøste henne. Anna snøftet og gråt en stund, men etter en drink kom hun til den slutning at `Han Hjalmar er da god likevel` hvorpå hun forsvant  til han Hjalmar igjen.

Episoden ble snart kjent over hele båten, og det manglet ikke på saftige kommentarer. Det begynte å bli klart at det var mer med `Han Hjalmar` enn hva han ville ha omverdenen til å se. Senere da det ble funnet et homoseksuelt pornoblad i han fraflyttede lugar forsto vi at han ikke var helt god. Vi var heldig med været da vi sakte krysset over Atlanteren.

Det var herlig sommer og skuta holdt seg flytende. Jeg fant ut hva som var i veien med selvstyringen. Jeg hadde tilfeldigvis måleren klar da den sviktet igjen. Det var en feil i en motor som kom og gikk, og det var bare flaksen at jeg var klar da det inntraff igjen.

Det var en masse motorer som drev selvstyringen og jeg tok en som ikke var absolutt nødvendig å benytte, og ved hjelp av litt seilgarn, tape og en trekile fikk jeg satt den inn i stedet for den som var defekt. For ikke å få varmgang i motoren, lot jeg dekselet til selvstyringen være av, og satte en vanlig vifte til å blåse luft på opplegget.

Med denne merkelige anordning seilte vi et par måneder før vi fikk ny motor, men det fungerte perfekt og vaktene kunne jobbe i stedet for å styre. Gnisten hadde ikke avslørt seg selv som alkis enda,  og passet jobben sin. I likhet med alt annet om bord var radioanlegget meget dårlig.

Rett som det var måtte han gi mottakeren et slag når den falt ut, men han var erfaren som radiooffiser, og klarte å holde anlegget i gang. Merkelig nok. Alt gikk stort sett som det skulle, og som i en normal båt på denne turen til Chimbote, men det skulle ikke vare.

Det ble et kort opphold i Cristobal før vi gikk gjennom Panamakanalen, og videre sydover til Peru. Jeg hadde jo gått gjennom kanalen før, så det var ikke noe nytt der. På veien sydover merket vi snart den kalde Humboldtstrømmen. Vi kunne se enorme fiskestimer og like store fugleflokker som forsynte seg av dem. På radaren liknet fugleflokkene tette regnbyger.

Om natten landet en mengde fugler om bord, og tok det med ro til morgenen. En kunne kjenne lukten av Chimbote lenge før en kunne se byen. En eim av fiskemel møtte en langt til havs, og om en ikke hadde bedre metoder for navigasjon, kunne en faktisk ha gått etter nesa..

Da BODIN seg inn mot kaien på morgenen kunne vi se flere fiskemelfabrikker og en mengde fiskebåter langs kaiene. At vi ville få problemer med fortøyningene  var åpenbar fra første stund. De tunge dønningene fra Stillehavet  kunne godt merkes ved kaien selv om det lå noen øyer utenfor.

Tung som BODIN var brakk vi et par trosser før vi var fortøyd med store traktordekk som fjærende elementer på fortøyningene. Likevel måtte vi ha to mann i kontinuerlig arbeid med å spleise wirer og trosser som brakk mens vi lå der. De fleste hadde vel tenkt seg i land om kvelden, og hadde skrevet seg på pengelisten, men så kom det beskjed fra skipperen om at rederiet ikke hadde kredit hos agenten, som derfor ikke ville utbetale noen penger.

Mannskapet ble skikkelig sure, og en delegasjon fra dem kom til skipperen, og gjorde det klart for ham at ble det ingen penger så ble det streik! Det skulle vise seg at dette var et problem vi skulle få i de fleste havner,  og det gjaldt innkjøp av proviant også.

Rederiet ble ansett som lite kredittverdig,  og det var jo forståelig for oss som jobbet med en nedkjørt båt og utstyr til daglig. Nå  gikk dagen uten at det kom noen penger om bord, og mannskapet bare dro seg og gadd ikke gjøre noe, men ut på ettermiddagen kom skipperen om bord, og fortalte at lastemottakeren hadde stilt de nødvendige garantier, og at agenten snart ville komme om bord med penger.

Stemningen om bord ble straks lysere, men ved utskjei klokken 1700 var det enda ikke kommet noen penger. Mannskapet kjeftet på Gnisten som ble sur, og trakk seg tilbake til radiorommet hvor han trøstet seg med en flaske rom han hadde fått fatt i på en eller annen måte. De fleste ble lei av å vente, og gikk i land med forskjellige ting som lett kunne omsettes i penger.

Som vanlig var det mest sigaretter som var stukket unna som en slags reservekapital. Ved åttetiden kom omsider agenten om bord med omtrent halvparten av de pengene som var bestilt, og Gnisten, som nå var god og full, kunne utbetale penger til de tre som fortsatt ventet på penger. De pengene som var igjen, flere tusen kroner, stakk han i lomma, og forsvant usett i land.

Det skulle gå dager før vi fikk se ham igjen. Han Hjalmar var en av dem som fikk sine penger, og allerede rødmusset og i god stemning forvant han i land med Anna. Neste dag var helvete løst blant mannskapet. Hvor pokker ble det av pengene? Skipperen lette på alle tenkelige steder, men kunne ikke finne noen. At Gnisten hadde stukket av med dem falt ingen inn.

Det var for utrolig. Tanken var, at om Gnisten lå i land et sted drita full, så hadde han gjemt pengene om bord et sted, og de måtte finnes. Skipperen fikk politiet til å etterlyse Gnisten, men han var bare borte. Spekulasjonene gikk på alt fra rømming til drukning, men dagene gikk uten noen oppklaring. Så en kveld kom Gnisten om bord igjen.

Han var dritings, og kom bare om bord som om ingenting hadde hendt. Penger hadde han ikke, og det nyttet ikke å snakke med ham, så han fikk gå til køys i håp om at det skulle være lettere å få noe fornuftig ut av ham neste dag. Men neste morgen var Gnisten borte igjen, og det samme var diverse skjorter og andre klesplagg fra Stuertens lugar.

Stuerten hadde som vanlig konsumert en god del rom, og hadde ikke merket at noen hadde vært inne på lugaren om natten. Det var ikke vanskelig å se sammenhengen mellom de to hendelsene. Sent på kvelden kom Gnisten om bord igjen. Dritings som tidligere, men nå tok vi ingen chanser på at han skulle bli borte igjen.

Ventilen til lugaren ble dratt til så hardt at han ikke skulle klare å åpne den uten hjelpemiddel, og siden dørnøkkelen var borte ble det boret hull i dørkarm og dør, og en wirestropp tredd igjennom, og låst med hengelås. I denne improviserte arrest ble Gnisten sittende til tørk de neste tre døgn. Da han var edru, og ble sluppet ut igjen, var vi langt ute i sjøen.

Hvor pengene var blitt av kunne han aldri helt gjøre rede for. I mellomtiden hadde det rablet for Skipperen. Etterpå forsto vi at det begynte da han inviterte oss styrmenn til en drink i sin lugar. Bare det at han tok en drink var  en merkverdighet, og at han inviterte oss helt uhørt.

Mens vi satt der begynte han å berette om et besøk hos agenten hvor han var blitt tvunget til å undertegne noen papirer vedrørende lasten. Trusselen var en mann med revolver som han riktignok ikke hadde sett, men som han var sikker på skjulte seg bak døren. Han mente han hadde levert lasten til en Mafia med enorm makt i Syd Amerika.

Vi forsto lite av det hele, og fortsatte lossingen til vi var ferdig, og avgikk med kurs for Panamakanalen igjen. Hans oppførsel ble merkelig, og  han var ikke i køya på flere dager. Blek og rødøyet travet han frem og tilbake på broen, og sendte iltelegrammer til alle og enhver om lasten.

Da to trålere dukket opp i det fjerne forandret han kurs unna dem mens han sa noe om at Mafiaen hadde sendt ut krigsskip for å stoppe ham. Det var også noen papirer som ikke måtte falle i Mafiaens hender. Det ble mer åpenbart at det var noe alvorlig galt med ham, og vi følte oss ille berørt og visste ikke riktig hvordan vi skulle takle det.

Han Hjalmar fikk Gnisten til å sende noen telegram uten at Skipperen visste det, og da vi gikk inn til kaien i Balboa sto en ambulanse og ventet. Hjalmar var på broen sammen med losen, og selv var jeg på bakken hvor han skulle vært. Skipperen var på sin lugar, og da vi seg inn mot kaien kjente jeg lukten av brent papir helt forut.

Det viste seg at Skipperen hadde brent alle papirer vedrørende lasten, for at de ikke skulle falle i Mafiaens hender. Skipperen ble sendt til sykehuset, og han Hjalmar overtok som Skipper. Ragnar Nyland og jeg begynte å gå 6/6 vakter, noe vi skulle få gjøre de neste 6 månedene.

Han Hjalmars rolle i forbindelse med Skipperens sykdom er uavklart, men  det skulle ikke forundre meg om han bevisst bidro til å forverre tilstanden, da han så hvilken vei det bar. Av det vi senere fikk se av ham ville det være rart om han ikke ga Skipperen en liten dytt da han hadde muligheten!

Vel gjennom Panama kanalen ble vi liggende i Christobal en dag, før vi satte vi kurs for Barahona i Den Dominikanske Republikk, for å ta en last med sukker i sekker til Iran. Nå fikk vi anledning til å handle, og Gnisten dresset seg opp i ny khaki og amerikansk uniformslue. 1.styrmannen og jeg hadde fri samtidig for en gangs skyld, og tok en tur i land.

Sammen med oss hadde vi en matros som var en jomfruelig fisker på over 40 år. Vi hadde bestemt oss for at nå måtte han bli kvitt jomfrudommen, og tok ham med på et horehus. Vi forklarte situasjonen ,og to jenter satte i gang med en oppvisning til ære for vår aldrende jomfru.

Nå gjorde dette mer skade enn gagn, for den ene svære dama veltet seg over på ryggen og skrevet ut mens hun spurte om vi ville se Panamakanalen? Hva hun åpenbarte var en mørk avgrunn som en voksen mann kunne forsvinne i, og det var mer enn hva vår jomfru kunne tåle. Vi gikk, og det er mulig at han fortsatt er jomfru.

Vi stimet nordostover  i den blå passaten, og vi så lite til han Hjalmar og Anna på overfarten. De oppholdt seg på skipperlugaren for det meste, og når de viste seg var de aldri edru. Og det var ikke bare drikkevarer det gikk på.

En dag kom han Hjalmar til 2.maskinisten, og spurte om han kunne lage en injeksjonsprøyte for det fant han ikke i medisinskapet. 2.maskinisten ordnet det, dyktig som han var, og hadde ingen spørsmål om hvorfor det hastet slik med sprøyta. 1.styrmannen og jeg fant jo det ut, da vi fikk ordre av han Hjalmar om å gå gjennom medisinskapet og telle alt vi fant av narkotika der.

Normalt skulle det være både Morfin og Amfetamin der bl.a. , men vi fant absolutt ingenting! Han Hjalmar var ikke det minste overrasket, og lot falle en bemerkning om at det var den forrige skipperen som hadde brukt det opp,  og at vi skulle føre resultatet av undersøkelsen inn i Dagboka. Dette ble gjort, men vi forsto etterhvert hvor dopen hadde tatt veien.

Han Hjalmar hadde vist litt tilbakeholdenhet som Overstyrmann, men som Skipper lot han alle hemninger fare. Det var bare han og Anna som sto på sammen, og det var et helvetes liv i lugaren hans til tider. Vi kunne ikke unngå å høre ting oppe på broen, for han hadde jo ventilene åpne i varmen. Barahona var akkurat slik en tenker seg en havn i Karibia.

Det var plass til bare en båt ved den lille kaien som var omgitt av raslende kokospalmer. Det asurblå vannet hadde akkurat passende temperatur, og nordostpassaten blåste en jevnt og kjølende bris. En eim av blomster , råtnende konkylier på stranda  og salt hav kom drivende med vinden. Vi åpnet lukene for å gjøre klart til lasting, og fikk en overraskelse.

Tanktoppen i luke to var helt dekket av stinkende fuelolje. Hva som hadde skjedd var fort oppklart. De før nevnte løse nagler i tanktoppen var virkelig løse. Da maskinistene fylte tanken, og vi kom ut i sjø og slingring, tøt oljen ut gjennom naglene og garneringen. Det var for jævlig, for det ville jo sette smak på sukkeret. I all hast ble hele dekksgjengen mobilisert, og rengjøringen satt i gang.

Da det var noenlunde rent ble tanktoppen dekket med dunnage for å skjule sporene, og etter at Inspektøren  var blitt smurt med noen flasker Black Label ble rommene godkjent for lasting. Utrolig nok klarte Gnisten å gjenta bedriften fra Chimbote.

Da pengene kom om bord betalte han ut noe, og forsvant i land med resten. Neste formiddag kunne vi se ham sitte under et palmetre et stykke bortenfor kaia, pent uniformert og med en flaske rom som han drakk av. Ut på kvelden kom han om bord og gikk rett til køys. Neste morgen var han borte igjen, og ut på dagen ble han sett under palmetreet igjen, også nå med en flaske rom.

Av den fine uniformen var det nå bare lua og underbuksa igjen. Hele dagen satt han der med sin hvite hud i sola, og da han kom om bord på kvelden var han kraftig solbrent. Jeg smurte ham inn med brannsalve, og fikk ham til køys. Neste morgen var han borte igjen, og det var også en god del køyklær.

Ut på dagen satt han som vanlig under palmetreet. Køyklærne var byttet bort i romflasker som han satt og drakk av. Etter enda en dag i sola så han fæl ut da han kom om bord igjen. Huden hadde blæret seg og hang i strimler nedover ryggen hans der hvor de hadde sprukket.

Det var mer rått kjøtt enn hud. Etter å ha salvet ham igjen ble han sperret inne på lugaren som forrige gang, og der fikk han sitte til vi var vel i sjøen. En morsom ting med Barahona var at det var populært med lyse barn, og for å få til dette ble flere av gutta invitert hjem til folk bare for å gjøre kona tjukk. Dette skjedde med mannens vitende, og det er klart at gutta benyttet seg av tilbudet.

For enkelte ble det mange hjembesøk. Han Hjalmar så vi lite til den tiden vi lå i Barahona. Han tilbrakte mye tid i Garden-parties og i middager, og spilte rollen som Gentleman. Anna ble fullstendig neglisjert, og hun tok til å tilbringe mer tid sammen med de mest alkoholiserte av mannskapet. Imidlertid var alt ved det gamle da vi hadde gått fra Barahona.

Anna var hos han Hjalmar som før, og det kunne være et helvetes leven enkelte ganger. Han begynte å invitere andre av offiserene til sin lugar, og kom til og med opp på broen og insisterte på at jeg måtte komme ned og ta en drink da jeg var på vakt! Jeg ble med ned et lite øyeblikk, men klarte ikke tanken på at broen var ubemannet, og gikk opp igjen.

Dette var helt uhørt og imot alt hva jeg hadde lært til sjøs, selv om vi var i en relativt lite trafikkert del av Atlanteren. Vi skulle bunkre i Ceuta ved innløpet til Middelhavet og Gnisten hadde fått ordre om å telegrafere etter sin avløser for nå var det definitivt slutt for hans vedkommende, trodde alle. Men Gnisten skulle klare et siste sprell før vi så det siste av ham.

Chiefen hadde også bedt om avløsning, for han hadde fått nok av skraphaugen i maskinrommet. Så ved bunkerskaia i Ceuta kom avløseren som var en gammel inntørket mann, og sammen med ham kom en kvisete guttunge på 18 år som var den nye Gnisten. Den gamle Chiefen og Gnisten satt i Chiefens lugar og drakk, mens de ventet på å få gå i land.

Mens Chiefen var ute som snarest så Gnisten sin chanse til å stjele en kartong sigaretter fra Chiefens koffert, for han hadde ingen selv. Sigarettpakkene stappet han i lommene som bulet til bristepunktet. Da tiden kom for å gå i land kom han ned på dekk med en koffert på størrelse med en skoeske og et dumt fylleglis fra øre til øre.

Vi hadde ikke brydd oss med å sette ut gangveien, men la en vanlig trestige fra rekka og ned på kaien, som var en meter lavere. Da Gnisten forsøkte å krabbe i land klarte han å tippe over, og falt mellom skutesiden og kaien. Nå var det kraftige fendere imellom, men trangt likevel.

I fallet slo Gnisten hodet i stenkaien før han forsvant ned i den svarte oljen som lå og drev mellom skutesiden og kaien. Selv sto jeg på dekket over og så hva som skjedde, og reagerte momentant. Jeg grep en livbøye og kastet den ned før jeg skled ned leideren, over rekka og ned langs et tau til en fender som lå  i vannskorpen.

Før Gnisten rakk å synke igjen hadde jeg et solid tak i ham, og tilsvinet med blod og svart bunkersolje ble Gnisten halt om bord igjen. Det dumme gliset var fortsatt der, men kofferten var borte. Jeg tok Gnisten i badet, og foretok en vanskelig rengjøring av ham ved hjelp av parafin og såpe.

Noenlunde ren, og i mine bukser og Kvartens skjorte, samt diverse plasterlapper I bakhodet, gikk han omsider i land med to manns støtte. De gjennomvåte sigarettene som ble funnet i hans lommer kunne jeg bare beholde som takk for hjelpen sa han. Midt oppe i alt dette hadde vi forsøkt å hindre mannskapet i å få fatt i drikkevarer, men det var mislykket.

De som jobbet på kaien hadde lang erfaring i å selge sprit til tørste sjøfolk, og visste godt hvordan de skulle unngå offiserenes falkeblikk. Mannskapet ble ganske påvirket etter hvert, og noen måtte med makt hindres fra å gå i land. Da jeg så hvordan det utviklet seg hentet jeg håndjernene, som jeg stakk ned i beltet bak – en matros ble helt vill, og fråden sto om kjeften mens han ulte og skrek.

Vi hadde for lengst lært at ovenfor dette mannskapet var det bare fasthet som nyttet. Så da han gikk til angrep på meg ble han buntet sammen og påsatt håndjern på ryggen. Tanken var å låse ham inne på lugaren, men som vanlig var det ingen nøkkel å finne.

”Stand by fore and aft” ble varslet, og jeg skyndte meg ut på dekk da dekksgutten kom løpende, og hikstet frem at det var en motormann som holdt på å dø. Motormannens lugar bar preg av et alvorlig slagsmål. En knust stol og noen tomflasker lå strødd på dørken mens skottet var tilsmurt med blod. I køya lå Motormannen med lukkede øyne og blodig ansikt.

Det eneste tegn til liv var luftboblene som boblet ut av det som engang hadde vært nesen. Det så alvorlig ut, og jeg sprang opp på broen hvor jeg traff Skipperen og losen. En av motormennene er skadet` sa jeg. `Jeg tror han burde ha legetilsyn`. Han Hjalmar som hadde sittet og prøvesmakt den nye whiskyforsyningen, tente på alle plugger, og brølte til meg.

`Det er fore and aft, så til helvete kom deg forut, og ta inn fortøyningene! Jeg løp forut hvor de allerede hadde begynt å ta inn fortøyningene. Mens vi holdt på med det kom Matrosen med håndjernene seg ut av lugaren, og klatret med hendene lenket på ryggen opp på broen for å klage over dårlig behandling. Det fikk han angre, for han Hjalmar var i et svart humør.

Matrosen fikk så vidt åpnet kjeften da han Hjalmar lukket den med et velrettet slag. Uten mulighet til å verge seg eller ta seg for gikk han rett i dekket før han Hjalmar plukket ham opp, og lempet han utfor leideren til dekket nedenfor.

Da jeg senere kom for å ta motormannen under behandling måtte jeg også plastre Matrosen. Heldigvis var ingen alvorlig skadet, men han Hjalmar gikk lenge etterpå og skrøt av sin bedrift. Turen til Port Said gikk med bare et par mindre uhell.

Stuerten stupte ned en leider i fylla og pådro seg den største blåveis noen har sett. Den gikk fra haka og hele høyresiden opp til hårfestet, og det var høyt! En matros falt ned fra skorsteinen og brakk et par ribben.

Med hjemreise i blikket lot han seg undersøke av han Hjalmar som informerte ham om at Her blir det faen ingen sykeavmønstring! Han fikk bare et plaster rundt brystet, og det var det. Den nye Gnisten var fra en liten plass på Nordlandskysten, og var like naiv som han var ung.

Dessuten var han jomfru. Som vanlig ble han lurt og ertet på de mange måtene en førstereis må lære på,  og det skjer fullstendig uten ondskap. Troskyldigheten er det første som blir borte til sjøs. Den gamle Gnisten hadde reist uten å kunne gi noen instruksjoner om radiostasjonen, og den nye Gnisten hadde bare sett stasjonen på radioskolen.

Av en eller annen grunn så han meg som et vennlig fjes i en vanskelig verden, og stilte meg flere spørsmål enn jeg kunne besvare. Særlig om radiostasjonen. I tillegg til radioen fungerte han som vanlig som skipets sekretær. I den forbindelse var den eldgamle skrivemaskinen et viktig redskap.

Da anledningen bød seg kunne jeg ikke dy meg, men byttet om på de løse bokstavene på tastene B og N. Da Gnisten skulle skrive skipets navn ble det til NODIB uansett hvordan han prøvde, og han forsto ingenting. Så aksepterte han det uforståelige, og lærte seg å bruke maskinen som den var.

Det var da jeg byttet tilbake til originalen, og Gnisten forsto absolutt ikke hvordan bokstavene kunne bytte plass på en slik måte. På radioskolen hadde han hørt at det var viktig med mye overtid hvis en skulle tjene penger. En dag spurte han meg om hvordan mulighetene for overtid var, og jeg sa som sant var at det var dårlig. Men så stakk faen i meg, og jeg kunne ikke dy meg.

Vi har hatt litt problemer med Gyroen, sa jeg, kanskje du skulle spørre Skipperen om du kan sitte vakt der?` Gyrorommet var et rom på størrelse med en telefonkiosk nede på hoveddekket, og det var akkurat plass til moderkompasset der.

Gnisten var ikke ulik Løytnant Fuzz i tegneserien Billy, og det var med samme iver og tjenestevillighet  han spurte han Hjalmar om overtidmulighetene? Han Hjalmar var noe stresset akkurat da, og ideen om at Gnisten skulle sitte vakt i gyrorommet ble særdeles dårlig mottatt. Det brølet han svarte Gnisten med kunne høres opp på broen.

Gnisten stakkar ble en illusjon fattigere, og en erfaring rikere. Det begynte å bli lite vann og proviant om bord, og meningen var å ta om bord nye forsyninger i Port Said. Nå fikk vi imidlertid den overraskelsen, at siden skipet hadde vært i Israel et par år i forveien, var det nå svartelistet i Egypt. Null proviant, null vann, og null whisky.

Vi lå med andre ord dårlig an, selv om vi fikk tillatelse til å passere gjennom kanalen etter at myndighetsrepresentantene hadde fått utlevert og  tørket føttene på det israelske flagg. Likevel dro det ut før vi fikk gå inn i kanalen. Vi lå fortøyd i en bøye og ventet .

Mannskapet hadde fått tak på sprit igjen, og lå for det meste og sov da vi omsider fikk beskjed om å kaste loss fra bøyen, og  gå inn i kanalen. Det var vanskelig å finne noen som var edru nok til å styre skipet, og en full motormann meldte seg frivillig til oppgaven, men ombestemte seg da han Hjalmar ga ham juling i mørket på båtdekket.

Vi kom gjennom kanalen uten problemer med en spansk matros ved rattet, og ankret opp i Suez for å forsøke å få forsyninger der, men nei , det gikk ikke. Det verste var kanskje at vi ikke hadde kart for Rødehavet og farvannet videre, men det løste seg da vi fikk se LYSEFJELL til ankers. Jeg visste det jo ikke da men skipperen om bord skulle jeg senere treffe igjen, men da som skipper i VARANGFJELL vel et år senere.

Vi sendte en båt over med 1.styrmannRagnar Nyland, og han klarte å få kart til Aden, og derfra et kart som dekket hele midtøsten. Ikke noe særlig å navigere etter, men ved hjelp av plottingkart og Admiralty Pilot klarte vi virkelig å ta oss frem. Det ble en varm og besværlig tur nedover Rødehavet mot Bab el Mandeb eller Helvetesporten som det heter på norsk.

Air-conditioning eller friskluftanlegg fantes ikke, og flere av viftene på lugarene var i ustand. Spriten hadde tatt slutt; bare han Hjalmar hadde noen flasker igjen. Alle så frem til nye forsyninger i Aden, men der ble vi skuffet. Rederiet hadde ikke kredit, og det ble bare 20 tonn med dårlig vann til blodpris.

Dette var normalt bare til 2-3 dagers forbruk, og det ble nedlagt forbud mot å bruke ferskvann til å vaske seg. Vi måtte først og fremst ha drikkevann, og vann til kjelen. Maskinistene koblet litt om på ledninger og pumper, og derved kom det sjøvann der hvor det før hadde vært ferskvann. Dette var litt forvirrende til å begynne med, og ødela den siste drinken jeg hadde.

Etter seks stekvarme timer på broen fant jeg frem min siste Soloflaske og min siste skvett med Gin. Jeg fylte opp et høyt glass med isbiter fra kjøleskapet, og helte med andakt gin oppi. Så fulgte Solo med samme forventing og andakt. Glasset dugget, og jeg tok en stor slurk som jeg holdt litt i munnen før jeg lot den gli ned. Da kjente jeg det, og holdt på å spy!

Salt! Isbitene var laget av saltvann! Så var den dagen ødelagt. Med 7 knop seg vi sakte oppover Gulfen mot Bandar Shapur. Lenge før vi kom frem måtte vi gå over til å bruke sjøvann på kjelen. Maskinistene forutsa kjelens nært forestående sammenbrudd, men den holdt til Bandar Shapur hvor vi ble liggende sammen med GORJISTAN til Strick line.

Det var GORJISTAN som ble redningen for de hadde evaporator som alle moderne båter, og kunne levere noen tonn til oss så vi klarte oss til et tankt og ankom inne fra landet med vann. Bandar Shapur så akkurat slik ut som det gjorde da jeg var der syv år tidligere med BELKARIN. Det var en vaklevoren trepir med jernbanespor, og noen brune murhus omgitt av ørkensand.

Ikke en busk var å se, og temperaturen sto og dirret på 46 grader om dagen. Oppe på land var en sjapp som solgte tynn iransk sprit og lunken Coca Cola. Dette var jo før Ayatollaene kom til makten. Lossingen pågikk døgnet rundt, men likevel gikk det sørgelig sakte.

Vi måtte stadig bytte deler fra en winch til en annen for å holde dem i gang. 1.styrmannen og jeg gikk fortsatt 6/6, så jeg var på vakt fra 0600 til 1200 og fra 1800 til 2400. Vi hadde et konstant underskudd på søvn, for det var meget vanskelig å sove  i denne varmen. Dessuten hadde vi  sandstorm rett som det var, og det fine støvet trengte inn overalt og blandet seg i de svettevåte køyklærne våre til en skitten deig.

Det beste som hendte meg på de to ukene vi lå der, var at jeg ble invitert om bord i GORJISTAN for å se filmen Suzie Wongs Verden, og overnatte i avkjølt lugar. Etter en behagelig natt ble jeg vekket med te på køya, og da var ikke livet så verst likevel.

Anna og han Hjalmar røyk uklar, for han ville beholde sin lille spritbeholdning for seg selv, og ikke dele med henne. Anna gikk i land med noen av mannskapet midt på dagen, og ble sittende på sjappa og drikke i varmen. En ettermiddag kom hun vaklende utover piren på ustø ben, støttet av to politimenn.

Da de kom opp til han Hjalmar, dro han til henne så hun røk tvers over gangen, og seg sammen utenfor døren til sin egen lugar. Han Hjalmar vendte seg mot de to politimennene, og lot dem forstå at det var faen ikke bare araberne som forsto å behandle kvinnfolk!

Anna hadde i mellomtiden låst seg inn i lugaren, men han Hjalmar brøt opp døren, og banket henne grundig opp. Neste dag var Anna fortsatt på fylla, og nå foregikk det i Stuertens lugar. Ut på ettermiddagen hørtes rå latter derfra. Det var Stuerten som forsøkte å få seg et nummer med Anna som lå dritings og skrevet i køya.

De arabiske sjauerne sto og tittet i ventilene, og i døren trengte mannskapet sammen for å få med seg showet. Alkoholisert og impotent sto Stuerten med buksene nede om anklene og forsøkte å få til noe som kunne ligne en ereksjon , men før han kom opp i køya hadde den falt igjen. Etter noen forsøk ga han opp, og overlot plassen til Matrosen Aldor  som kjørte en møkkete finger langt opp i henne, og kjernet rundt før han holdt den opp, og tilbød araberne å lukte på den.

Han høstet vill applaus for dette, og latteren runget som aldri før. Det var kanskje høydepunktet i Aldors miserable liv, og historien ble gjenfortalt i månedene som kom, og ble alltid belønnet med latter. En del av lasten skulle til Abadan, og en morgen lå vi ankret opp et lite stykke nedenfor Abadan, og ventet på losen.

Jeg kom på broen klokken 0600, og mannskapet kom akkurat på dekk for å gjøre klart for lossing. Jeg sto og hang over vindskjermen på brovingen, og drakk av en kopp kaffe. Så ble jeg klar over at de to fillefransene fremme på bakken ikke var av vårt mannskap, selv om likheten var der.

Da jeg ropte for å varsle mannskapet som ikke hadde sett noe, hoppet de to fillefransene over bord, og i neste øyeblikk fikk jeg se vår beste trosse forsvinne over bord i voldsom fart. Så dukket en båt frem under baugen, og satte kurs for sivet ved elvebredden, hvor både den og trossa vår forsvant. Det begynte å bli lite fortøyningsgods om bord, men det var ikke det verste.

Da vi avgikk for Bandar Abbas etter to uker var det nesten slutt på provianten. Frysa holdt 5 grader PLUSS, og der hang det to harske, illeluktende griser. Noe hermetikk hadde vi, og dessuten mel, men ikke gjær. Resultatet var brød som var en tomme høyt. I de to ukene vi lå i Bandar Abbas forsøkte Stuerten å avhjelpe situasjonen uten at han lykkes med det.

Vi fikk om bord en nyslaktet kamel, og ti levende høner som ble stengt inne i den tomme potetkassen på poopen. Vi lå på reden og lastet krommalm fra lektere med små tobber, og det var lite å gjøre. Jeg fikk fatt i en flaske sprit fra land, men turte ikke drikke stoffet uten videre. Jeg bestemte meg for å prøve det ut på hønene, og slo en skvett opp i vannfatet deres.

Resultatet lot ikke vente på seg. Snart lå ni av hønene med bena i været, og var aldeles døde. Spriten ble satt til side for teknisk bruk. Så en morgen kom han Hjalmar fyllesjuk og jævlig inn til meg. Han lurte på om jeg hadde noe å drikke? Jeg viste ham spritflasken, men gjorde ham oppmerksom på at det var den hønene hadde dødd av. Han Hjalmar så på flasken med kjennermine.

`Den er fin, den er fin!`sa han og forsvant med den. Kanskje hadde jeg et lønnlig håp da , men han Hjalmar var vanskeligere å ta knekken på enn hønene. Sigarettene tok også slutt og Stuerten fikk fatt i noen iranske som smakte som kamelmøkk.

Det var da jeg sluttet å røyke. For en tid. Etter to uker var vi ferdig lastet med en liten klatt av den tunge malmen i hvert rom. Etter en måneds stilleliggende var skuta ekstremt begrodd  at farten var gått ned til under 7 knop, og dette ville forlenge den vanskelige situasjonen vi allerede var i med hensyn til proviant. Vi hadde forsøksvis spist av kamelen, men da vi fikk magesjau ble dette gitt opp.

Kosten var blitt redusert til kokkens flatbrød, kaffe og syltetøy. I desperasjon forarbeidet vi en harpun for å forsøke å fange springerne som lekte foran baugen , og en mann ble satt på vakt på bakken. En dag ble det virkelig fast fisk, men før vi kunne få stoppet skuta hadde springeren kommet seg løs igjen. Harpunen var ødelagt, og forsøket ble oppgitt.

Som om det ikke var nok, fikk vi brann i spyleluftkanalen på hovedmotoren, og måtte stoppe. Det var i Rødehavet på høyde med Port Sudan, og det var vindstille. Da den lille fartsluftingen ble borte ble heten nesten uutholdelig. Maskinistene svettet og jobbet i to døgn med utallige prøvestarter før de klarte å få motoren i gang igjen. Det var jo rene helvete i maskinrommet med full fyr på kjelen, og uten den minste lille lufting ned luftrørene. Det gikk sakte nordover mot Suez.

Da vi gikk ut Hormuz-stredet hadde vi møtt BRUSE JARL på vei inn i Gulfen for å laste. I Rødehavet passerte den oss igjen. Nå på vei mot Europa med full last mens vi lå i kjølvannet, og begynte å føle oss som et sjømerke. Og det var ikke nok med dette, for da vi var vel igjennom Suezkanalen og nærmet oss Malta møtte vi den igjen for østgående mot Port Said etter å ha losset i Rotterdam!

Egyptiske myndigheter var i utgangspunktet ikke noe mer vennlig innstilt enn de var sist vi var i Suez, men da de så hvor dårlig det sto til hos oss, selv etter egyptisk standard, lot de oss få nok proviant til å rekke frem til Ceuta. Vi så litt lysere på tilværelsen, men han Hjalmar var sur fordi han ikke hadde fått spriten han hadde bestilt.

Noe luksus var det likevel ikke, for med vår fart var vi nesten skrapet for proviant da vi omsider nådde Ceuta. Bunkringen gikk greit denne gangen, og både proviant og øl kom vel om bord. Vi tok for oss av både grønnsaker og frukt for slikt hadde vi ikke smakt på et par måneder.

Men så var det drikkevarene da. Vi ville jo ikke være sjøklar uten dem. I hvert fall mente Hjalmar det, der han travet frem og tilbake på broen og speidet etter bilen med de etterlengtede varene. Etter et par timers venting kom varene, og ble i en fart stuet unna, og fortøyningene tatt inn.

Nå hadde vi etter hvert så lite og dårlige fortøyninger at det var lite å ta inn. Vel utenfor moloen ble han Hjalmar borte, og vi så ham ikke  på 4 døgn. Han holdt seg på sin lugar sammen med Anna, og tømte flaske etter flaske med White Horse whisky.

En natt like etter at jeg hadde kommet av vakt smalt det i døren til han Hjalmar; og jeg kunne høre Anna bli lempet ut under masse skrik og skrål. Alt var nå tilbake til det gamle. En gang tilkalte han Gnisten,og ga ham et ankomsttelegram å sende, men det viste seg å være et døgn feil. Så etter at vi hadde rundet Kapp Finisterre, og lå på kurs østover mot Gijon, dukket han opp.

Det var slutt på de mest fredfulle dagene jeg hadde hatt om bord i BODIN. Skuta var assurert i Lloyds, og skulle egentlig ha vært besiktiget 3 år i forveien, men med  mange lure unnskyldninger hadde rederiet klart å få utsettelse gang på gang.

Det første han Hjalmar gjorde med en gang vi var fortøyd, var å ta taxi rett opp til Lloyds stedlige representant, og sørge for utsettelse til vi hadde losset i Rotterdam, og videre til Bergen hvor vi skulle på verksted. Dette skjedde før de ved Lloyds hovedkontor var ferdig med første tekoppen på morgenen og begynte å fungere, for senere på dagen fikk vi vite at det var kommet beskjed til den stedlige representant om at vi måtte holdes tilbake der, men da var det for sent! Vi ankret innenfor moloen i Gijon og akterfortøyde med innleide fortøyninger.

For første gang på flere måneder kunne vi puste ut og slappe av for en stund. Til og med dagrommet ble tatt i bruk igjen, og vi satt gjerne der med en drink etter dagens arbeide. Han Hjalmar var i strålende humør etter å ha kuppet Lloyds, og inviterte offiserene til middag i land. Noen flott restaurant ble det ikke, men en liten kafe nede i havnen.

Nå gjorde ikke dette noe for både vinen og maten var utmerket. Selv tok jeg for meg av skjell i ymse former, og skyllet det ned med kjølig hvitvin. Anna var med, og etter hvert mistet Hjalmar hemningen helt, og begynte å krafse oppunder skjørtet hennes.

Anna protesterte og forsøkte å holde ham unna, men han syntes det var lidderlig moro, og lo en karsk latter mens han blunket til spanjolene i lokalet og stakk hånden oppunder skjørtet hennes igjen. Vi syntes det her begynte å bli pinlig og takket for oss, og gikk fra dem der. Det var den kvelden jeg begynte å røyke igjen. Jeg hadde holdt opp siden Bandar Abbas, men luktesansen var blitt så god at jeg kjente all drittlukt om bord.

Hele skuta stinket. Da var det bedre med en god sigar, og senere ble det sigaretter igjen. Jeg var tidlig om bord den kvelden. Satt bare i dagrommet, og lot freden synke inn over meg. De fleste var i land, og det var stille om bord. Jeg hadde akkurat tatt kvelden, og lagt meg da jeg hørte Gnisten komme inn i lugaren sin med en masse bråk.

Helt edru var den unge mannen ikke. Så smalt døren til min lugar opp, og Gnisten kom ramlende inn. Det var noe han måtte fortelle meg, og han var helt i hundre. Han hadde truffet en jente på en nattklubb, og det var kjærlighet ved første blikk.

Han hadde til og med fått lov til å ta henne på brystene og oppe i skrittet. `Lukt her,` sa han og holdt frem en finger. En eim av velbrukte kjønnsorganer drev mot meg ,og jeg sa som sant var at han mest sannsynlig hadde truffet en hore. Men dette ville han ikke høre på, for han skulle treffe henne neste dag, og da hadde hun lovet ham et nummer!

Gnisten var kanskje den mest naive person jeg noen gang hadde truffet på til sjøs, og det var nesten synd å ta fra ham illusjonene, men jeg regnet med at han ville snart finne ut av det. Neste dag dro jeg i land og handlet 10 liter med 96% sprit samt noen flasker brandy, og en 10 liters ballong med hvitvin. Siden vi skulle ligge på verksted en tid var det best å sikre seg.

Ved arbeidstidens slutt kom Gnisten, og spurte om å få låne en halvflaske brandy som han visste jeg hadde. Han skulle i land, og treffe jenta fra kvelden før, og mente han måtte by henne på en dram! Det var skikken der oppe på kysten hvor han kom fra, og det her skulle bli en skikkelig helaften! Gnisten fikk flaska, og steamet i land mens jeg satt sammen med de andre i dagrommet. Vi tok en liten pinne, og slappet av. Mindre enn en time senere var Gnisten tilbake.

Flasken var uåpnet, og Gnisten var tydeligvis noen illusjoner fattigere. Det var nesten så en kunne synes synd på guttungen. Likevel, jeg kunne ikke dy meg. Si meg, vasket hun pikken din i sprit etterpå?`spurte jeg Gnisten. Han tittet uforstående på meg. For slikt gjorde en ikke på Nordlandskysten. Å nei, mumlet han, mens han hang med hodet og rødmet.

Jeg fremholdt viktigheten av en skikkelig dypp i sprit om en skulle unngå ymse sykdommer. Og nå som vi skal hjem til Bergen,` minnet jeg ham om. Jeg gikk inn på min lugar og hentet et vannglass med 96% sprit  som jeg ga til ham. Hold pikken nedi et minutt,` sa jeg. Han så tvilende på meg, men tok glasset med seg inn på lugaren.

Han kom fort tilbake, og sa at dette var for jævlig og at han ikke klarte det! Alle de andre offiserene i dagrommet gliste, og var skjønt enige om at det måtte nok til om han skulle være på den sikre siden. Gnisten skulle førsøke igjen. Denne gang gikk vi ut på dekk, og tittet inn ventilen hans. Der sto Gnisten med ryggen til og småhoppet mens han holdt på glasset i høyde med skrittet med høyre hånd, og forsøkte å se på klokka samtidig.

Vi krøllet oss i latter, og etter en stund kom han inn i dagrommet og forkynte at han hadde klart 20 sekunder! Vi erklærte nådigst at det fikk være  nok. Og det var det tydeligvis, for han ble ikke syk.
Anna hadde ikke tørnet til den dagen, og vi måtte sette Dekksgutten til å jobbe i messa.

Vi var nå passende lei av å ha henne om bord, og etter en helvetes krangel med han Hjalmar sendte han henne til lege, og så ble hun sykeavmønstret og sendt hjem. Det passet nok Hjalmar også, for nå skulle vi til hjembyen hvor han var gift og var kjent..

Det var dårlig vær ute i Biscaya den siste dagen vi lå i Gijon. Vestlig storm. Da en spansk båt på ca.8000 t.d.w. forsøkte å fortøye til lovart for oss gikk det  galt. De hadde ankrene ute , men klarte ikke å holde med trossene akterut. Hun drev ned på oss og knuste fallrepet om styrbord sammen med travaljebåten som var fortøyd der.

Spanjolen manøvrerte desperat mens han Hjalmar sto på båtdekket og ropte `En gang til, en gang til!` Og spanjolen kom tilbake. Denne gang ble livbåten vår klemt sammen så de råtne spantene knakk, men da spanjolen drev forover rettet den seg ut igjen, og så tilsynelatende hel ut.

Hele styrbord side var oppskrapet etter sammenstøtet, og han Hjalmar riktig koste seg da han førte inn skadene i dagboka. Nå måtte spanjolens forsikring betale for de gamle råtne båtene våre, og det fallrepet som var i en slik stand at losene i Panamakanalen nektet å bruke det.

Heller ikke den gamle sprekken i skottet inn til fryserommet ble glemt, men oppført som ny skade. Turen opp til Rotterdam gikk unna i voldsom slingring, men hele skuta var i topp humør som det var vanlig da en var homeward bound.

Til og med han Hjalmar ble munter, og tilbrakte tid på broen med å prate. Han hadde alltid vært fæl til å lyve, men hadde ikke hukommelse nok til å bli en god løgner. I Rødehavet hadde han vist til et vrak i fjæresteinene på en øy, og fortalt at det var vraket av en Wilhelmsen båt som han hadde kjørt opp der!
Som Overstyrmann hadde han snakket om et gammelt naust hans kone hadde arvet av sin far på Sotra.

Dette var nå blitt til et landsted, etter å ha steget i gradene sammen med ham. Senere i Bergen kom en skøyte langs siden, og tok om bord all dunnage vi hadde om bord, for den skulle ut til Sotra for å bli ”landsted”. Hans gode humør sto ikke helt i stil med det han kunne fortelle om sin kone. Hun led av blodkreft, og hadde bare kort tid igjen. He, he, he.

Etter et raskt anløp av Rotterdam gikk vi til Bergen hvor vi ankom en våt og grå dag i slutten av oktober. All sprit og sigaretter var godt gjemt, og på broen skrevet Hjalmar omkring med nyinnkjøpt uniform, og kommanderte mens han forsøkte å imponere rederiets representanter som ventet på kaien. Jeg reiste hjem samme kveld.

Ragnar Nyland skulle mønstre av, men sa seg villig til å bli i ti dager til så jeg kunne få fri. Han hadde vært en fin kar å jobbe sammen med, og jeg visste hvor gjerne han ville komme seg bort fra helvetesskipet. Jeg satte desto større pris på at han ville stå noen dager ekstra. Det var også godt at han fikk  det han hadde til gode.

Vi hadde jo lenge visst at rederiet verken hadde penger eller kredit og da han fikk sitt tilgodehavende som rederianvisning, bemerket rederiinspektøren at det var jo en forferdelig masse penger! Ca.kr.10000,- eller så. Mye penger? For å være på den sikre siden gikk Ragnar rett opp i nærmeste bank, og fikk anvisningen kreditert sin konto.

Så fikk det bli bankens problem å få innløst anvisningen, Da jeg kom tilbake var flere av mannskapet avmønstret, og det var et helvetes kaos om bord med kabler og luftslanger strukket over alt på dekk og i ganger. Han Hjalmar bodde i Nesttun, og pendlet hver dag i leiebil. Ja, han eide faktisk utleieselskapet sa han! Det ble et fint og livlig opphold i Bergen.

Vi tilbrakte mye tid på Teaterkafeen, og ble med ut til selskapeligheter i hybelhusene til Merinospinneriet og Arne fabrikker i Ytre Arna. Min gamle venn Kjell Finchenhagen kom om bord en kveld sammen med en venn, og vi ble sittende i dagrommet og smake på innsmuglet whisky.

Kjell var i Marinen og stasjonert på Håkonsvern som MP. Ut på kvelden luktet vi røyk, og ved nærmere undersøkelse fikk vi se røyk som sivet ut fra en av mannskapslugarene. Kjell sparket opp døra, og røyken veltet ut. Vi kunne høre en stemme inne i røyken, og vi fikk tak i en forvirret og full motormann, som ikke visste hvor han var.

Vi fikk ham ut på dekk hvor han kviknet til, før vi slokket brannen som ulmet i køya. Det ble ingen skade utover det. Skipperen hadde innført nulltoleranse ovenfor Stuerten, og vi var pålagt å påtale og journalføre alle forseelser. Her skulle det ikke være noe slinger i valsen! En kveld kom vakten, og sa at Stuerten hadde kvinnfolk om bord.

Han hadde vært innom gamlehjemmet i Laksevåg, og funnet ei gammel kjerring der, Nå satt han på sin lugar og drakk sammen med henne. Da jeg skulle få henne i land, nektet han å åpne døren, og dermed ringte jeg til politiet for å få henne i land.

Det varte og rakk før de kom, men ut på natten dukket de opp. Det  var en grøtete røst som svarte da vi banket på, og Stuerten åpnet mens han hoppet på ett ben, og prøvde å få på seg sin Kronemakko underbukse. I køya lå kjerringa og sov med underbuksene nede på knærne. Det var ikke noe vakkert syn, og jeg så tydelig at den yngste politimannen rødmet da han kom inn i lugaren. Stuerten bare sto og bablet  med sikkelet rennende fra den tannløse kjeften.

Kjerringa ble brakt i land, og freden senket seg over skuta igjen.
Rederiets inspektør bleknet da han fikk seg forelagt listen over nødvendige reparasjoner, men fattet seg raskt, og med et pennestrøk reduserte han denne til det halve. Følgene av dette skulle snart vise seg. Likevel ble verkstedoppholdet, som var beregnet til en uke, forlenget først til en måned, så til 6 uker.

Dekket rundt midtskipet ble forsterket med tykke plater som ble sveiset til de gamle. Maskin, styremaskin og wincher ble demontert, og det var meningen at alle slitte deler skulle skiftes ut. Livbåtmotoren som ikke hadde vært i gang på mange år ble tatt i land for reparasjon.

Den ble liggende som en rustklump utenfor en verkstedbygning til den i all hast ble tatt om bord igjen like før skipets avgang. Den skadede livbåten ble heller ikke reparert, og et strøk maling ble brukt til å kamuflere de brukne spantene. Bunnpanna til hovedmotoren var sprukket og rederiet hadde sendt en mann nedover fra Nord-Norge som skulle tette den med glassfiberarmert polyester.

Han ble gående og vente i tre uker før han fikk beskjed om at slik reparasjon var ulovlig, og lite holdbar. Skipskontrollen skulle prøvekjøre nødbrannpumpen som ikke hadde vært i gang på flere år. Den virket heller ikke nå, og vi sto der lenge og ventet etter å ha åpnet ventilen til brannslangen.

Det varte lenge før det begynte å komme vann med trykk, men da sprang inspektøren brått ned i maskinrommet, hvor han grep en maskinist på fersken idet han kjørte den vanlige pumpen som leverte vann på dekk. Det ble full overhaling og ny prøve. Han Hjalmar sendte om bord en gjeng som han hadde samlet på Frelsesarmeens herberge, for å skrape og sementvaske ferskvannstankene.

Det ble ikke gjort så mye av verken det ene eller andre for de fikk sin betaling hver kveld, og det ble mye øldrikking nede på tankene. Hva de ellers gjorde vet jeg ikke, men vannet smakte forferdelig etterpå. Vi begynte å lure på om en var blitt gjenglemt nede på tanken, men vi åpnet aldri opp for å se. Vi fikk om bord en brukt plastjolle, og fallrepet ble reparert, men frysa ble det ikke gjort noe med.

De verste rusthullene i dekket ble tettet med stålplast, og overmalt. I det hele tatt ble skuta i bedre stand enn hva hun hadde vært på mange år. Byssa, som var oljefyrt, hadde hele tiden lekket olje rett ned på dørken, og kokken var lei av dette. Nå ville han ha ny bysse eller avmønstring! Det ble avmønstring. Vi hadde etter hvert skiftet ut en del av mannskapet, men ny kokk var det verre å få fatt i.

Flere var om bord og tittet, men gikk hoderystende i land. Etter en tid ble imidlertid en ung kar mønstret på som kokk, men koke kunne han ikke.  Da folk klaget fikk de høre`Eg e ikkje kokk eg, eg e mekanikar!`   Og det var han virkelig. Ny Messepike og Salongpike ble påmønstret. Mens Messepiken var en frisk Bergensjente, var Salongpiken som tatt ut av den svarteste menigheten på Strilelandet.

Hun var et halvgammelt inntørket stykke kvinnfolk med en stram gammeldags hårknute. Hennes fremste kvalifikasjon var at hun var en venn av Hjalmars kone. En kunne tro hun var en gammel jomfru , men hun medbrakte en ung sønn som ble påmønstret som Dekksgutt.

Han virket tilbakestående  med sine to skinnmagre, kalvbente meter, og underkjeven konstant hengende ned på brystet med sikkelet drivende. Det kom dessuten ny Overstyrmann  og 2.styrmann om bord, og jeg ble ommønstret til 1.styrmann.Å fortsette om bord i BODIN var ikke noe jeg så frem til med glede, men 6-7 måneder var kort tid, og jeg hadde i grunnen ikke noe valg.

Verkstedregningen ble etter hvert så stor at rederiet fikk problemer med å betale den. Det ble gjort mange forsøk på å selge skuta, men plast og maling kunne ikke skjule skavankene, og ingen kjøpere ville ha henne. Omsider var det et dansk rederi som chartret  skuta for fire år, og forskutterte rederiet de pengene verkstedoppholdet kostet. Da vi skulle gå fra verkstedet gikk ikke det sånn uten videre.

Jeg var tilfeldigvis i nærheten da det tok fyr i byssa. Det var dieselen som fortsatt rant ut under komfyren som omsider tok fyr. Svart røyk veltet ut, og jeg måtte krype inn for å få fatt i brannslokkeren som hang på skottet. Det var så vidt jeg klarte det, men da ble brannen fort slokket.

Det var imidlertid for sent å gjøre noe med lekkasjen, og vi måtte bare gå til sjøs. Nå gikk ikke dette heller sånn uten videre for hovedmotoren nektet å starte. Dårlig var den før, men med mange deler utskiftet ville den bare ikke. Etter to dager og mange bomstarter, klarte omsider en tilkalt ekspert fra Oslo å få motoren i gang.

Vi trodde alt var klart, og jeg gikk opp på broen for å starte Radaren og Gyrokompasset, men det gikk ikke. Det viste seg at vår eneste likestrømsgenerator var blitt ompolariset slik at alle målere viste null selv om vi hadde strøm. Vant som jeg var med å finne på nødløsninger, forsøkte jeg med å bytte om pluss og minus på strømtilførselen til Radaren, og det virket!

Så gjorde jeg det samme med Gyroen som også kom i gang. Et par uker før jul var vi omsider klar til avgang. Etter korrigering av kompasset satte vi kurs for Vlissingen for ordre. Han Hjalmar hadde fått kona om bord, og gikk og gikk og spankulerte foran henne på broen i sin nye uniform. Hun led fremdeles av leukemi ifølge han Hjalmar, men bar ikke preg av det, og var heller ikke underlagt noen form for behandling.

Vi fant etter hvert ut at hun var like alkoholisert som sin mann. Det var det som feilte henne. Hjalmar drakk like mye som før, og forholdet til styrmennene ble stadig dårligere. Overstyrmannen turte han ikke si så mye til for han var over 60 år, og hadde langt mer erfaring enn han Hjalmar. Dessuten var han edruelig.

Vi to andre fikk imidlertid gjennomgå da han Hjalmar var i dårlig humør. Ute i Nordsjøen fikk vi regn og vår nye Stuert innfant seg på broen, og forlangte at jeg gjorde noe med at vannet rant inn i lugaren til hennes sønn! Jeg forsto ikke helt hva hun mente, men løp fort ned for å ta en titt. Jo der var det vann! En fingertykk stråle som fra en åpen vannkran sto ned fra dekket over, og traff dørken  så det sprutet opp i underkøya, som var gjennomvåt.

Det var regnvannet fra dekket over som hadde funnet ett av rusthullene i rennestenen. Jeg fikk vakten til å slå i en treplugg, og derved var det ordnet, men det viste tydelig skutas tilstand etter et så langt verkstedopphold. Da vi skulle bunkre i Vlissingen sviktet hovedmotoren igjen. Da han Hjalmar slo akterover i maskinen skjedde ingenting. Maskinistene klarte ikke å få maskinen til å gå akterover, og vi seg med god fart mot bunkringslekteren.

Det så ut til å gå galt, men Overstyrmannen lot ankrene gå, og fikk stoppet skuta like før vi braket inn i bunkringslekteren. At det ville blitt storbrann er sikkert! Det ble en ukes verkstedopphold igjen i Vlissingen. Det var tre båter på verkstedet og det ble arrangert stor julemiddag for alle tre besetningene like før jul. Og det var virkelig STOR middag.

Det var et utall av retter og de riktige viner ble servert til. Det var taler og sang etter hvert som middagen skred frem. En tysk Skipper fremførte et par meget gode shantier, og grekerne stilte med et helt orkester som laget et helvetes leven av gresk musikk. Den ene talen fulgte den andre. Bare han Hjalmar forble taus. Hans engelskkunnskaper strakk ikke til, og vi skulle senere finne ut hvor dårlig de var.

Da vi fikk maskinen til å virke igjen gikk vi ut på reden, og ankret opp. Vi hadde ikke fått seilingsordre, og dertil var det streik i Antwerpen havn så det ble etter hvert mange skip som lå på reden. Godt over hundre ble det etter hvert, og det er en mektig flåte! Som julaften stundet til, oppdaget vi at Stuerten hadde drukket opp all juleakevitten.

En taubåt ble hyret inn og skipshandleren i Vlissingen leverte villig ny forsyning. Han Hjalmar fant det kjedelig å ligge slik uvirksom, og satte opp landgangsbåt hver dag. Mest for å komme i land selv sammen med kona. Hennes angivelige Leukemi var ikke verre enn hva en god dram om morgenen ordnet. Han hadde nå funnet ut at han ville ha style om bord.

Det hadde noe med at han hadde kona om bord å gjøre. Det gikk verst ut over stuerten som ikke hadde hatt en edru stund på flere måneder. Det var tydelig at han Hjalmar ville bli kvitt ham. Vi fikk beskjed om å inndra drikkevarene hans når vi kom over noe, og dessuten føre inn i dagboken hver gang han viste seg påvirket.

Reparatøren ramlet også på fylla, og han Hjalmar så enda en anledning til å imponere sin kone. Disiplinærnemnd ble satt med  han Hjalmar rød og blussende som påtalemyndighet/dommer ved enden av bordet. De fire andre i nemnda hadde ingenting de skulle sagt, og det ble en ukes logging på Reppen. Men Reppen fikk tatt igjen på en utspekulert måte nyttårsaften.

Julaften kom og gikk med den vanlige fylla, og pakker fra kjerka. Ikke noe spesielt med det. Nyttårsaften ble hele besetningen invitert opp i Salongen etter middagen. Dette var uvanlig, og et av Hjalmars typiske innfall i fylla. Det ble trangt, men ikke verre enn at en kunne svinge et glass. Stemningen ble etter hvert høy ,og en stund etter midnatt  spurte Reppen høflig om ” HR. Kapteinen” kunne tenke seg å være ham behjelpelig med en liten tryllekunst han hadde tenkt å utføre?

Han Hjalmar ble smigret over den høflige tiltalen, og var ganske føyelig da Reppen trakk opp en saks av lommen samt et stort papirstykke som han draperte om skipperns hals.
Alle fulgte spent med. Reppen fomlet under papiret med saksen , mumlet noen trylleformularer og –simsalabim- frem trakk han to ender av et avskåret slips!

Ja, hva ellers? Vi trodde det var det hele. Bare en litt dum tryllekunst som ble belønnet med forsiktig klapping. Men vent! Reppen var ikke ferdig. Og vi ble oppmerksom på at han Hjalmar langsomt ble rødere i ansiktet mens øynene begynte å bule seg utover.

Nå skal jeg få slipset sammen igjen`sa Reppen ,og fomlet under papiret igjen mens han mumlet besvergelser før han med en flott bevegelse rev papiret til side. De to slipsbitene falt ned på dørken. Nei har du sett slikt, sa Reppen. `Nei jeg kan ikke alltid lykkes!`Det var tilløp til usikker latter blant tilskuerne.

Men det slipset fikk jo min mann av meg i julegave!`, brast det ut av Hjalmars kone der hun stirret vantro på de miserable rester av et slips som hang nedover hennes manns skjortebryst. Ta det med ro frue,`kom det avfeiende fra Reppen, “Et slikt slips får du kjøpt i hvilken som helst forretning for en tier!

Han Hjalmar som hittil bare var blitt rødere i ansiktet,  og snøftet som en flodhest før han stampet  målløs ut av salongen. Ute i gangen fikk han talens bruk tilbake, og snudde på halen, og konfronterte Reppen. Om det så er det siste jeg gjør så skal du i land!` skrek han rasende til Reppen.

Vi så ikke mer til Hjalmar den kvelden. I midten av januar fikk vi seilingsordre. Det var til et lite sted på nordkysten av New Foundland som het Baie Verte, og som ingen hadde hørt om før. Vi skulle laste asbest i bulk, og siden dette var før noen hadde funnet ut at asbest var farlig, var det ingen som bekymret seg om det.

Hva som bekymret oss var at vi skulle inn i isfarvann, og ingen om bord hadde erfaring fra slike ekstreme forhold fra før. Vi tok om bord los i St.Johns, og ventet et døgn før vi begynte å tråkle oss oppover den kronglete kysten som minte sterkt om norskekysten. Isen ble etter hvert tykkere, og en natt ble vi nødt til å ankre opp da skuta ble ganske umulig å styre, ballastet som vi var.

Vi lå helt åpen for en storm fra nord, og med is som ble presset ned mot oss. Temperaturen sank til minus 20 grader. Vi hadde begge ankrene ute på tamp, og gikk med sakte fart i maskinen . Faren for å drive på land var overhengende. Vi styrmenn måtte skifte på å gå vakt fremme på bakken for å holde øye med ankerkjettingene.

I stormen av hvasse isnåler måtte vi bruke beskyttelsesbriller, for i det hele tatt kunne se over rekka, og vi klarte et kvarter om gangen før vi med vår dårlige utrustning og klær måtte inn og varme oss. I styrehuset var det ikke stort bedre. Radiatorene hjelp lite mot vinden og snøen som trengte seg inn gjennom de mange sprekkene.

Vi måtte dekke til radaren for at den ikke skulle bli dekket av snø. Neste dag bedret været seg, og vi kunne fortsette i en råk langs kysten mot Baie Verte. Da vi hadde stedet i sikte ble vi stoppet. Isen var ca 2 fot tykk, og vi fikk stanget oss noe inn i iskanten før vi la oss til med sakte fart i maskinen.

Neste dag kom agenten fra St. John   med fly som landet på isen like ved siden av oss. Vi hadde ikke radiotelefon og  forholdene for telegrafi var ikke helt gode, så de hadde begynt å lure på hvor vi var. Neste dag kom en liten kystbåt som brøt seg inn til kaien så isen sprutet!

Vi var ikke sene om å følge etter i råka, og kom oss til kaien vi også. Asbesten ble lastet ved hjelp av transportbånd så føyka sto over hele skuta, men det var ikke noe problem. Derimot frøs nesten alle avløp fra toalettene og  det var et problem. Ferdig lastet  var isbryter kommet til, og skulle hjelpe oss ut i åpent farvann.

Vi kom oss fra kaien, men å komme frem i råka var verre. Det ble å bakke, og så forsøke å stange oss frem i råka med den farten vi hadde, men det gikk sent. Etter en dag kunne vi fortsatt se kaien der inne, og i maskinen var det registrert 273 starter. Et stempel sprakk under påkjenningen og lekkasje oppsto på styrbord side hvor naglene i skutesiden ga etter.

Etter flere dager nådde vi åpent vann langt nord for New Foundland , og losen gikk til køys etter å ha bemerket at vi som nordmenn nok ville finne veien tilbake til St. John. Det gjorde vi, og kom i februar vel tilbake til Rotterdam. Da så BODIN virkelig ut som det rustne vraket hun egentlig var.

All kosmetikken var vasket bort, og det var så vi skammet oss over å ha det norske flagget akterut. Men hun fløt fortsatt og maskinistene holdt maskinen i gang. Det største problemet hadde vært at han Hjalmar hadde kjøpt et .22 kal. Gevær, og skjøt både på rustflekker i akterkant av bakken så vel som uskyldige måker som tilfeldigvis fløy over.

God og full stakk han løpet ut av ventilene, og fyrte av på skrå oppover eller nedover, alt etter innfallet. Vi så aldri at han traff noe, men blodflekker på broen fortalte at noen hadde fått et sår. Vi var aldri sikker på hva han ville finne på, og viten om at han nå var bevæpnet inga en viss usikkerhet blant besetningen. Etter Rotterdam fikk vi ordre om å gå til Klaipeda for å ta en last med kull til Nantes.

På veien dit ble det daglig beslaglagt sprit hos Stuerten, og det faktum at han var full innført i dagboken. De beslaglagte flaskene ble overlevert til han Hjalmar som skulle ta vare på dem. Det var et mysterium hvor Stuerten fikk sprit fra , men løsningen kom da jeg fant på å merke flaskene som ble levert til han Hjalmar. Neste dag ble de samme flaskene beslaglagt hos Stuerten igjen.

Da han Hjalmar ble konfrontert med dette svor han på at Stuerten måtte ha stjålet flaskene!. Imidlertid hadde han nok på Stuerten, og i Kielkanalen ble Stuerten sparket i land. Det var den samme farselignende disiplinærnemnd som vi hadde sett tidligere, og dermed var alt lovlig.

Det var under gjennomfarten av Kielkanalen at styremaskinen sviktet for første gang. Plutselig låste roret seg 20 grader b.b. og vi skjenet inn mot bredde. Det var på min vakt, og jeg reagerte lynsnart. Ned fra broen, og i sprang frem på bakken hvor jeg fikk droppet st.b. anker som jeg  lot slepe langs bunnen, og derved rettet skuta opp igjen.

Jeg ventet ikke noen medalje akkurat, men det var likevel overraskende at jeg fikk sur kjeft av han Hjalmar fordi jeg hadde latt ankeret gå uten ordre fra ham! Styremaskinen begynte å virke som normalt  igjen, og maskinistene kunne ikke finne noen feil med den. Et stykke nede i kanalen skjedde det igjen på samme uforklarlige måte, og i Nantes kom verkstedfolk om bord for å finne feilen.

Den fant de ikke, og det samme gjentok seg i alle påfølgende havner. Den muselignende Salongjenta ble ommønstret til Stuert. Hennes engelske ordforråd besto av `yes`og `no` noe provianteringen bar preg av. Skipshandlerne sendte om bord alt de ikke fikk levert til andre båter. Han Hjalmar fikk ofte angre på denne ommønstringen. I  Nantes mønstret mekanikeren som tjenestegjorde som kokk av. Han klarte ikke mer av all  den vel fortjente kjeften han fikk.

Den som nå overtok som kokk var en `kokekyndig` matros som hittil hadde utmerket seg som en snik og en øyentjener. Noen forbedring ble det ikke. Matrosen var dessuten en litt underlig type. Ved en anledning bråvåknet jeg en morgen ved at han sto bøyd over meg med en merlspiker i hånden som om han ville støte den i brystet mitt.

Jeg vet ikke hva som vekket meg, og det var ingen overgang mellom søvn og våken tilstand. Jeg bare våknet, og grep om håndleddet hans med en gang jeg åpnet øynene. Hans øyne var en liten halvmeter fra mine, og han flirte bare dumt og forklarte at han var kommet for å sjekke at ventilen var ordentlig stengt, før de spylte skottet utenfor.

Det var jo vanlig prosedyre også at en brukte merlspiker til det, men måten han sto bøyd over meg på fant jeg ytterst merkelig.  Vi ble chartret av et hollandsk rederi for en tur med stykkgods til vestkysten av Sentral-Amerika. Vi lastet i Antwerpen, Bremen, Hamburg og Amsterdam, og reparerte styremaskinen i alle havner uten at det hjalp. Den låste seg for deretter, på uforklarlig vis, begynne å virke igjen.

I midten av mars var vi ferdig lastet i Amsterdam, og gikk til sjøs ved Ijmuiden ved 10 tiden på kvelden. Jeg kom som vanlig opp på broen for å løse av ved midnatt. Også som vanlig ville jeg ta en titt i kartet før jeg gikk ut i styrehuset hvor 2.styrmannen var, men det jeg fikk se fikk meg til å undres. Kursen var trukket fra Hook van Holland, og nesten rett vest mens vi var gått fra Ijmuiden, og skulle ligge på en mer sydlig kurs.

Men han Hjalmar ropte på meg , og 2.styrmannen forsvant som et lyn da han hadde oppgitt kursen til meg. Han Hjalmar sto og så etter Goeree fyrskip, som ligger SW for Hook van Holland, men dette ville ikke være synlig på flere timer enda, og slett ikke synlig på denne kursen.

Han Hjalmar var full som vanlig, og da jeg  sa hvordan det forholdt seg, og at den som hadde satt ut kursen i kartet umulig kunne være helt edru, eksploderte han. Det var jeg som var full, og jeg måtte bare komme meg ned fra broen!  Jeg gikk ned, men holdt et øye med andre skip i farvannet, og passet på om det skulle oppstå akutt fare.

Da Overstyrmannen ble purret kl. 0330 fortalte jeg ham om situasjonen, men han kunne ikke gjøre noe med det heller. Da jeg kom på broen kl1200 var posisjonen riktig i kartet, men han Hjalmar hadde satt en kurs i hytt og vær ut i Nordsjøen fra Ijmuiden;  for så ved tretiden på natten plutselig å forandre den sydover.

Det var vel på den tiden han hadde gitt opp å se etter Goeree, og funnet ut at jeg hadde rett. Kurser og klokkeslett som var innført i dagboka var visket ut og rettet for å passe den nye virkelighet, og dessuten hadde han ført inn at jeg ikke var på vakt p.g.a beruselse!

Jeg forsto hva han planla. Det var slik han begynte da han kvittet seg med stuerten. Jeg snakket knapt med han Hjalmar etter dette, og han innrømmet aldri at han hadde tatt feil og navigert i fylla.Jeg ble ikke så lenge om bord. Avmønstringen kom før jeg hadde ventet.

Det hadde seg slik at styremaskinen fortsatt slo seg vrang, og det ble bestemt at vi skulle gå til Falmouth hvor folk fra fabrikken som hadde laget styremaskinen, skulle komme om bord og reparere den en gang for alle. Jeg var med på første prøveturen, og den forløp så dårlig at vi måtte bruke nødstyringen med 4 mann på det enorme dobbeltrattet på poopen  for å komme oss inn i havna igjen!

Det var da det skjedde. Jeg røk uklar med en hollender, og det endte med at hollenderen måtte ta en tur til hospitalet. Han Hjalmar fikk nå en chanse som han hadde lengtet lenge etter. Disiplinærnemnd ble satt, og jeg avskjediget som så mange andre før meg. Hjalmar blusset mer enn vanlig da han leste opp disiplinærnemndas (sitt) vedtak for meg. Jeg fikk billett hjem, men ikke et øre utbetalt i avmønstring. Rederiet måtte gardere seg i tilfelle krav fra hollenderen da det gjaldt meg het det, og jeg så aldri noe til pengene.

Den 23.mars 1965 mønstret jeg av i Falmouth.

Det gikk et par år eller så, og jeg traff en maskinist som hadde vært med på den turen til Mexicogulfen og Sentralamerika. Han kunne berette at kona til Hjalmar hadde reist hjem fra New Orleans. Neste dag kom Salongjenta løpende ut på dekk med Hjalmar i hælene.

Hennes rop om `hjelp voldtekt` ble fulgt av en karsk latter fra Hjalmar da de i god stil rundet skorsteinen, og forsvant inn en dør på andre siden.

Det var full rulle i New Orleans, og de hadde det så morsomt at de glemte å bunkre. På vei til Christobal tok dieseloljen slutt, og de ble liggende å drive i Yucatan Straits, til det ble sent en taubåt for å berge skuta inn til havn. Da ble  Hjalmar omsider avløst, og sendt. hjem.

BODIN fortsatte å seile, men den 28/5 1966 ble det brann i maskinrommet, og hun ble satt på land ved Vlissingen i innløpet til Schelde. Det tok to døgn å slukke brannen og etter å ha blitt slept til Antwerpen ble hun kondemnert.

Samme år kom hun under Gresk flagg og fikk navnet GOOD HOPE. Ja de nye eierne kunne saktens håpe!

I 1973 ble hun omdøpt til PANGRI eller TAGRI, fortsatt under Gresk flagg.I 1976 finner vi henne under Kypriotisk flagg  under navnet AGNI.Så i august1977 ankom hun til Gandani Beach for hugging og det var ikke et øyeblikk for tidlig!