Den første strekker seg over rørene, «jævla varme disse rørene her,» sier han, «vi tar fem mi-
nutter,» — «Hiv opp lampa og skiftenøklene,» sier mannen mellom fyrgangen og kjelesida, han puster anstrengt og er rød og opphisset i ansiktet da han drar seg over rørkanten. Skyggene flakker da de skrever bort til mannhullet, vrikker seg forforsiktig igjennom.

De peser da de kommer ut. «Er’re noe vann her?» går forsiktig ned leideren. ,De sitter under luftrøret og nyter det kjølige draget.

Annenmaskinisten kommer vaggende rundt forkanten av maskinen, stiller seg under luftrøret med hendene i lommene, patter på en kort pipe. «Skal inn i bånn,» sier den ene av dem på kassa, ser på skrå opp. «Plenty dritt» mumler den andre. «Vi får utskjei når vi er ferdig?» spør han i luften.

Kjukken grynter. En stund etter ligger de i søla på kjelen. «Få en nøkkel,» sier den ene til mannen i mannhullet. Han vrir seg rundt og tar spenntak mot nøkkelen, banner da skruen løsner og han slår knokene i fyrgangen.

«Dø,» sier han da han har vridd seg rundt, feier ned i kjelesiden. «Har’u hørt at jenta til Dyngehopperen har forlova seg og skal gifte seg før han kommer hjem?» «Kvinnfolk er råtne,» sier den andre, «hu kunne vel skrivi et brev, lurer på Dyngehoppern.»

— «Vinok ta det hardt,» svarer den andre, «synes nesten synd på’n,» sier han og flirer forlegent, «snakker om jenta og hva de skal gjøre nårn kommer hjem.» Han stikker bena under fyrgangen, drar seg langsomt rundt. «Lån meg brettet, mitt er så dårlig og lite.

» Han får brettet, skyver søla mot mannhullet. «Blir vel dobbelt jævli andre gangen,» sier den andre. «Vi skyver likt,» svarer den første bare, skriker til mannen i mannhullet, «dra ut lampa!
Har’ru en pøs?» — «Det er plenty her. Må tørke med tvist,» sier han da den første begynner å skuffe gjørme.

En stund etter kommer de krypende ut, slenger seg ned under luftrøret. «Rigga ,til spyleslangen?» spør den ene. «Å mange blokker har’ri innpå?» spør kjukken, han svetter under
luftrøret.

«Sett in hevertene når dere har spylt, åsså ta middag. Det er akkord.» — «Han tomaskinisten ække så værst,» sier den andre lavt da kjukken vagger rundt forkanten av maskinen.

«Se etter merkinga,» sier kjukken. Den ene lyser rundt kanten på mannhullet, setter en lang og møkkete pekefinger på merkene. Kjukken setter seg med bena ned mellom dørken og kjelen, tar tak i mannlokket og vipper det opp på fanget.

Han støtter pannen mot kjelen, lurer mannlokket
på skrå inn og vrir det fort opp med det samme kanten glir innenfor. Lokket klikker rett i pakningssporet. «Er’re rekti?» spør kjukken da en av guttene dytter tersen på pinneskruen. «Ta hit lampa.» sier han en stund etter, lyser rundt kanten.

«Sitter rekti. Dra’n te’l»

«Vask dere og kom ned etter kaffe,» sier kjukken og flirer. Gjengen står møkkete og våte. ser spørrende på ham. Kjukken venter, ler godt. «Gå opp og kom igjen imorra tidlig.» Gjengen ler og klamper opp leiderne.

«Glemte sigarettboksen,» sier den ene da de er på toppen, snur og sklir ned
leideren. «Ska’ vi gjørra i ettermidda’?» roper han da han kommer opp i kokeriet. Lyden av tram-pende føtter og ivrige stemmer blir borte da gjengen kommer ut i døra til poopen.

Man måtte bare ikke banne når han var i nærheten. Det likte han ikke. Flere ganger hadde han kommet med irettesettelser hvis en av hans gutter kom med henvisninger til Djevelen og Satan, eller noen av deres slektninger samt deres gjøremål.

I maskinrommet var det meste av maskineriet i god stand. Men de plagdes mye med en sirkulasjonspumpe for kjelevannet til eksoskjelen. På grunn av det varme vannet som denne pumpen skulle arbeide med så hadde den en spesiell konstruksjon og var ikke så helt enkel å holde ved like.

Dessuten var den plassert på et vanskelig tilgjengelig sted. Mellom noen glovarme rør borte i en krok. Titt og ofte var det nødvendig å reparere på denne pumpen.

Så en dag da chiefen var på sin daglige runde for å kontrollere rikets tilstand, så oppdaget han at det var stor aktivitet borti kroken hvor denne pumpen var plassert. Dampføyken sto ut derifra og det hørtes bankelyder og roping. Han smøg seg inn der for å hjelpe til hvis det trengtes.

Førstemaskinisten holdt på og skrudde på rørkoblingene til denne pumpen. Det var spesielt den på baksiden som var vanskelig å komme til. Det var der det lekket ut varmt vann og damp. Chiefen tok en rørtang for å holde igjen slik at de kunne skru til koblingen.

Men det var trangt og varmt og verktøyet glapp til stadighet. Førstemaskinisten ble mer og mer irritert. Han hadde vært plaget med denne forbannede pumpen hele vakten. Han hadde sagt mer enn et banneord i de siste timene. Men nå var chiefen her, så det var best å passe munnen.

Plutselig glapp rørtangen igjen, og en stråle med varmt vann traff 1. maskinisten i brystet og noe sprutet bort på chiefen. De måtte trekke seg unna i full fart. Da klarte ikke førstemaskinisten å holde seg lenger: ”Faen steike i helvete. Forpulte drittpumpe. Det er like før jeg tar slegga og knuser hele djevelskapet”.

Da ser chiefen strengt bort på førstemaskinisten og utbryter: ”Jau – Eg lyt no seia nett det same”.

Trodde kapteinen virkelig at ekvadorianerne var så dumme at de lot seg innbille hva som helst, og så attpåtil noe så idiotisk som at sk’pet ville heve seg seks tommer i saltvann. Nei, den måtte han lenger inn i jungelen med. — Det er kostbart å bli forsinket, og kapteinen var mildt fortvilet.

Han prøvet med alle mulige argumenter, men de gode ekvadorianere bare trakk på skuldrene og lot seg ikke overbevise. Først etter telegrafering til Panama gav de seg, og skipets papirer ble undertegnet og utlevert. Vanligvis er det bare rene «bananbåter> som kommer inn hit, og bananer alene er så lett at skipet ikke kommer ned på merket, mens «OLAV» hadde mye tung last inne fra før.

Hjemtur

En morgen ved soloppgang gikk vi inn i Panamakanalen. Det var virkelig praktfullt. Vi seilte med sakte fart mellom små tropiske øer hvor jungelen sto tett og palmene strakte seg
ut over den speilblanke vannflaten. Da demningene mot sjøen i sin tid ble bygget, steg elven her inne høyere og høyere og dannet en stor innsjø.

Alle dyrene stakkars ble jo vettskremt av så mye vann og flyktet mot det høyeste punktet, Barro Colorado, hvor det er samlet en sann mangfoldighet av arter. Det er opprettet en vitenskapelig forskningstasjon her til undersøkelse av dyr og planter. Per Høst har fortalt mye om den, og jeg har alltid hatt lyst til å komme hit.

Nå seilte vi bare tredve meter fra denne lille tropeøyen og så forskningsstasjonen ligge på åssiden. Tett ugjennomtrengelig jungel gikk helt ned til vannet, og de store trærne var dryssende fulle av røde, gule og violette blomster. Jan foreslo jeg skulle hoppe ut og svømme iland, men det var ikke særl’g fristende. Hvis jeg ikke kom borti noen av krokodillefamilien før jeg kom i land, var det sikkert en sulten puma som ville prøve seg før jeg nådde forsøksstasjonen.

Den jungelen var nemlig ikke så lett å komme gjennom. Jeg trodde jeg så en krokodille svømme langs land, men det viste seg bare å være en gammel kaiman (nær slektning av alligatoren)
som pleide å holde til her. Derimot fikk vi se noe stort kattelignende som svømte over mot Barro Colorado. Losen fortalte at det var en puma, den farligste fienden for de øvrige dyrene
i traktene her.

Den store griselignende tapiren med et tryne så langt som en liten snabel er den eneste som greier seg mot den. Når pumaen hopper opp på ryggen dens, spaserer den bare
ned under vannet til pumaen slipper eller årukner, og så går den opp ‘gjen og greier seg gjerne fint selv om den har fått endel sår — I den smale utgravde delen av kanalen hadde
vi jungelen tett innpå oss på begge sider.

For en vrimmel av rare lyder. Hele tiden hørte vi gresshoppenes sterke musikk avbrutt av kraftige froskekvekk. Brølapene hilste soloppgangen med
kraftige hyl som blandet seg med ukjente grynt og brøl som vi ikke ante hvor kom fra. Riktig Walt Disney symfoni.

Det var en uvirkelig og rar stemning for oss nordboere. Vi var faktisk
omgitt av jungelen med dens lyder og innpåslitne moskitos, samtidig som vi satt midt i sivilisasjonen på bestikktaket av en norsk båt. På broen så vi kaptein Iversens rolige skikkelse
holde utkikk, og vi hørte losens kommandorop til rormannen. AV og til passerte vi andre skip i kanalen, bl. a. fire norske som skilte seg svært fordelaktig ut.

Det vaier fra Kanton til Brest

Vi satt og tenkte tilbake på turen vår. Vi hadde jo vært nokså mange steder omkring på kloden, og i de fleste havnene hadde vi sett en eller flere norske båter. Før jeg reiste fra Norge hadde jeg
hørt en masse om at handelsflåten vår var Wirespleis, ikke noe for en nybegynner, men Sven Larsen fra Tønsberg har kraften og teknikken i orden. Ekvador selv, og at han kunne
garantere at Jan og jeg ikke hadde noe som helst med Peru å gjøre, slapp vi igjennom.

— Ekvador er ikke det eneste stedet hvor vi opplevet at folk trodde Norge tilhørte en av de «store» nasjonene. Sjømennene er kjekke karer. En ting er Norgesreklamen handelsflåten skaffer. En annen ting er de rent praktiske resultatene, valutainntekter omregnet fra dollar og pund til kroner og ører.

Hvordan ville vi hatt det i Norge uten handelsflåten? Vi kan kanskje heller si det sånn: Fordi vi har handelsflåten som tøffer rundt omkring på kloden og tjener fremmed valuta til oss, har
vi i flere generasjoner kunnet importere 50% — femti prosent — mer enn vi kunne gjort uten flåten. Med andre ord en halvpart mere.

Det er faktisk ganske meget det, omregnet i råvarer, maskiner, biler,
tobakk, kaffe og mye annet, for ikke å snakke om de julegottene vi ellers helt sikkert ikke hadde fått i år. Og allikevel er det mange som snakker om rederne som parasitter på samfunnet. Hvordan ville levestandarden her hjemme vært uten disse «parasittene»?” Mange sier: «Bare en sjømann». Hvor meget har ikke vi andre å takke nettopp dem for.

Jeg skulle forresten ønske at folk også i «ikke-skipsfartsbyene» i Norge kjente litt til sjømennene. De er nemlig noen usedvanlig greie og sympatiske karer som har reist en hel del, truffet folk fra alle kanter
av verden og utviklet et åpent syn og stor forståelse for mangt og meget. Det er både moro og lærerikt å snakke med dem og høre deres forskjellige synspunkter.

Men det er ikke så rart at folk kan få en litt gal oppfatning av sjømannsyrket når det har hendt at vårt rettsvesen som straff har dømt forbrytere til «å gå til sjøs». Dessuten er det en hel del løse eksistenser som kaller seg sjøfolk, men slett ikke er det. Denslags individer har dessverre ødelagt sjømannsyrkets renommé en del.

«Sjøfolkene drikker for mye», sier noen. Javel, enkelte gjør kanskje det. Men det er det enkelte hjemme i Norge som gjør også faktisk. Hjemme kan man dessuten selv velge
sin omgangskrets, sine venner og venninner, gå på kino og teater eller ta seg en rangel når man har lyst hvis man har penger, men mange sjømenn er i sjøen en måned eller
mer av gangen før han kommer til en havn.

I denne tiden har han et begrenset område å bevege seg på. Han lever oftest i et rent mannsamfunn og ser bare de samme fjesene som han kjenner så gödt. Er det
egentlig så rart at enkelte slår seg litt mer løs enn de kanskje burde? På den annen side har jeg sett førstereisgutter på 15 år få tak i en flaske øl for å være kjekk og voksen,
hvorpå de eldre karene i tyveårene har sagt: «Kast den flaska overbord».

Vil småen fremdeles være voksen med sin øl, har de tatt fra ham flasken og hevet den over rekka. Jeg spurte engang hvorfor de gjorde det når de selv drakk øl, og fikk høre at de måtte jo se litt etter en guttunge som ikke visste hva som var best for ham selv. Jeg har også sett de eldre sjøvante karene overta oppvasken til førstereisgutten i pentry når han har ligget strøken på grunn av sjøsyke. ‘

Omtrent alle de sjømennene jeg har truffet har vært veldig kjekke karer. De er stolte av skipet sitt, og samholdet er godt sjøfolkene imellom. Dette samholdet er mest utpreget
når skipet hører hjemme i en av kystbyene og mannskapet stort sett er fra hjembyen.

Da blir det ofte som en stor familie ombord. På en av Bakkebåtene vi reiste med, ble kapteinen bare omtalt som «Han far», og var høyt elsket av alle. Slike kapteiner får alle ombord til å trives.

Båsen fra Nissedal

Det er mange utlendinger blant mannskapene. Vi traff folk fra de forskjelligste nasjoner, men mest dansker, svensker og englendere. De hadde gjerne først seilt på hjemlandets båter, men når de først
hadde prøvet de norske, likte de seg så godt at de fleste jeg snakket med kunne ikke tenke seg å gå tilbake til sine egne.

«Det år mera trevligt på dom norska», sa en svenske på «HØEGH SILVERMOON»
som hadde vært 7 år på norske skip. «Det år inte så’n klasskillnad mellan offiserare och mannskap och så’n militårdisciplin som på dom svenska. Det meniga mannskapet blir faktiskt tvunget till att bli kommunister dår.»

Han la ut om hvordan mannskapet ble økonomisk straffet for den minste forseelse. Det hørtes riktignok ut til at han måtte ha hatt musedvanlig uheldige erfaringer, men vår handelsflåte hadde i hvert fall fått en fornøyd og dyktig matros til. «Vi blir behandlet som likeverdige mennesker av offiserene her,» sa en englender som hadde seilt 10 år på norske skip.

«Engelske offiserer føler seg høyt hevet over mannskapet og behandler oss deretter, og fordi de ikke er rekruttert fra mannskapet selv, har de dårlig innsikt i skipsarbeid og vedlikehold.» Jeg fikk også en interessant og lærerik historie av den svære røslige «båsen» på «THORSHAVN», Einar Myhra fra  Nissedal, som fortalte hvorfor han ikke ville la seg lokke av høye dollarhyrer til å seile på amerikanske skip mer.

Han hadde vært mange år på yankeeskip, men i Manilla kom noén lossearbeidere i skade for å sende ham- og fire andre over lukekarmen og på hodet ned i rommet med en svingende skjærstokk. En av karene ble drept på stedet, og de andre ble mer eller mindre lemlestet. «Båsen» var relativt heldig som slapp med 2 brukne armer og håndledd og 8 måneder på hospital i Manilla.

Men det var ikke hyggelig å bli mønstret av skipet på flekken og måtte betale hele det uforskyldte og kostbare sykehusoppholdet selv. «Båsen» sa det skulle ikke bli noe mer yankee for ham heretter, og det tror jeg vi kan være glade for, for «båsen» var en strålende kar av den typen vår handelsflåte trenger. Om tonen var hyggelig på de norske skipene, vil det ikke si det samme som at disiplinen er slapp.

Norske båter hører til toppklassen når det gjelder å være nymalte og renvasket, og har alltid ord på seg for å være de mest velholdte. De fleste lastebåtene vi reiste med tok “12 passasjerer. I oversjøisk fart var
det mest utlendinger. Jeg spurte gjerne hvorfor de reiste med et norsk skip. For enkelte var det helt tilfeldig fordi båten simpelthen skulle akkurat den samme veien som dem selv på det riktige tidspunkt.

Menmange sa de hadde reist med norske båter før og foretrakk det på grunn av velholdte skip, hyggelig mannskap og godt stell.

Et dypt bassbrøl fra skorsteinen like ved avbrøt våre betraktninger om skipsfart og sjøfolk, og varslet at vi skulle inn i første sluse på den andre siden. Solen hang i zenith og
liv og travelhet hersket på dekket. Brunstekte lyshårete sjømenn arbeidet side om side med de svarthåret blandingstypene fra kanalsonen, som hjalp til å få skipet gjennom slusene.

De norske sjøguttene spylte dekkshusene eller sto med malerpøsen i “den ene hånden og kosten i den andre. Et dagligdags syn på norske båter. Shortsen min har et utall av malerflekker som minner fra de forskjellige skipene vi har vært på. Det var alltid nymalt et eller annet sted —.

Det var rart å se slusene bli lukket på Atlanterhavssiden og vite at neste gang vi kom til land var vi hjemme i Europa. Hele reisen haddevært en eneste lang, vidunderlig opplevelse, men det skulle bli deilig å se barna igjen.

Kilde: NÅ 1955.

Båten vår, en midtskips stykkgodsbåt het M/S Breim, og var på vei fra Hamburg til Panama. Denne morgenen var vi midt i Florida stredet. Været var pent, helt speilblankt hav, og temperaturen var over tretti grader i luften.

Midt under frokosten begynte båten å svinge og hovedmotoren slakket ned for så å stoppe helt. Alle gikk ut på dekket for å se hva som var på gang. Det er ikke vanlig at en båt på langfart slakker på farten midt i turen. Da er det enten maskinskade eller noe mer spennende som foregår ute på havet.

Skipperen sto ved rekka og så ned til de elendige. «Hva i helvete skal jeg gjøre?» Han slo hjelpeløst ut med armene, og tenkte nok på forsinkelse i seilingsplanen og andre ubehageligheter. «Ja, du kan vel ikke forlate dem her ute kaptein», svarte tømmermannen som var eldste mann om bord, og som hadde vært sjømann under den andre verdenskrigen.

Han hadde overlevd både forlis og verre ting den gang. Den værbitte hamarøyværingen var kvass i blikket og stemmen.

«Dere får rigge til fallrepet, og låre det ned til vannlinjen. Så tar vi dem ombord.  Og så henger dere et nett over rekka og ned i sjøen som en sikkerhet. Få opp farta.»  Skipperen hadde bestemt seg. Det er en uskreven lov på havet at mennesker i nød skal hjelpes uansett.

Det ble mye plunder med å få alle fra den lille båten om bord til oss. De var utmattet av mangel på det meste. Han som hadde lagt i bunnen, og som vi trodde var død, var så vidt i live, men meget svak.  Etter at vi hadde fått båret og slept dem opp på dekket våres ble det bestemt at vi også skulle ta om bord den lille båten.  Vi rigget til bommene på femmerluka og klarte å strekke det nettet vi hadde hengt over rekka under båten og dermed heiset vi hele greiene om bord.

De kom fra Cuba, og var flyktninger fra Fidel Castro. Høyt utdannede folk som sto på en liste over fiender av revolusjonen. Militæret hadde jaktet på dem i lang tid før de hadde klart å få tak i den lille båten for å flykte over til Florida i USA. De var desperate.

Det sto vel om livet deres både på den ene eller andre måten. Midt på natten for tre døgn siden, hadde de lagt ut fra et sted rett øst for Havanna. Derfra var det den korteste strekningen over til Key West i Florida. Militæret hadde vært rett i hælene og hadde skutt etter dem. Noen kuler traff båten og en av dem i overarmen. Den hang bare og dinglet.

Det var han med den blodige fillen. Utrolig nok var ingen andre truffet. Flyktningene kom seg unna i mørket. Patruljebåter hadde også lett etter dem, men de ble ikke oppdaget. Etter hvert hadde båten blitt fanget av den sterke nordøst gående havstrømmen som følger Floridas østkyst, og så havnet de oppover i Floridastredet. Bensinen til motoren tok slutt, og senere vannet og maten. Alle var amatører på havet.

Vi tok oss av dem som best vi kunne. De fikk vann og mat. Så fikk de dusje. De luktet ikke helt godt. Vi hadde innsamling for å gi dem klær fordi det lille de hadde med seg var skittent og temmelig slitt. Det ble også foretatt en rask innsamling av penger til dem.

Det ble noen dollar. Den lille babyen og moren ble tatt ekstra godt vare på. Vi hadde en kvinnelig telegrafist og to messepiker om bord og de puslet rundt dem og visste nesten ikke hva godt de skulle finne på for å hjelpe. Det var verst for han som hadde fått et skudd i overarmen.

Det så ut som om benet var knust, og det så forferdelig ut. Han likbleke i bunnen av båten hadde sterke smerter i brystet så vi trodde det var noe med hjertet. Det ble utført førstehjelp på dem etter beste evne, men det var ikke så mye vi kunne gjøre.

Etter å ha vært i kontakt med US Coast Guard over radio ble vi dirigert inn til Miami da det var den nærmeste havnen. Det trengtes hurtig hjelp til de to som var skadet, og vi var ikke så langt unna.  På kaien var en stor «velkomst komite» med ambulanser, politi, immigrasjons myndigheter og etablerte representanter fra den Cubanske befolkning i Miami.

Flyktningene ble tatt i land under streng bevoktning fordi det jo kunne være kriminelle blant dem, men det betydde imidlertid ingenting for oss hvem de var. Vi hadde gjort vår plikt ovenfor folk i nød på havet, og det var de meget takknemlig for. De gråt av glede når de takket oss.

Den lille båten ble også tatt i land. Men påhengsmotoren som så ut til å være en av de første eksemplarer som var laget noen gang, fikk maskinsjefen overta. Han skrudde på den i ledige stunder etterpå.

M/S «Breim» hadde noen turer rundt til forskjellige steder i Sør Amerika, og tre måneder senere havnet vi tilbake til Miami på en ordinær lastetur. Dagen etter ankomst dukket det opp en stor delegasjon av cubanere om bord.

Det var flyktningene og en del slektninger av dem som kom om bord for å takke for livet. De så mye bedre ut enn sist vi så dem. Han med skuddsåret hadde fått amputert armen. Han var likevel fornøyd. Dødens alternativ hadde vært verre. Den likbleke fra bunnen av båten var operert for hjerteproblemer og var helt frisk.

Det ble en høytidelig stund og vi var kanskje ikke tørre i øynene noen av oss.  Flyktningene hadde med en gave til båten.  Den var en gedigen lysestake i sølv med inngravering av navnet på skipet og kapteinen, samt flyktningenes navn og datoen de ble berget.

De ville vi skulle komme på land om kvelden, og være gjester i et party. Men vi skulle seile om ettermiddagen, så det kunne vi dessverre ikke. De håpte vi kom tilbake snart, og da kunne vi møtes. Vi måtte i alle fall ta kontakt hvis vi noen gang trengte hjelp til noe i Miami.

Vi kom ikke tilbake dit så lenge jeg sto ombord i «Breim», og jeg tror ikke båten noen gang senere var der. Jeg har vært i Miami flere ganger etterpå at dette hendte, men da med andre båter.  Jeg hadde ikke adresser til noen av flyktningene, og så derfor ingen av dem igjen.

I dag lever det kanskje en 60 år gammel kvinne i Miami som har flettet inn «Breim» i navnet sitt. Det ble sagt at det lille barnet ble oppkalt etter båten vår.

Det var et under at hun holdt seg flytende. Hun hadde dobbelt midtskip og var bygget i 1905. Innredningen var også meget slitt og sparsom. Selv på dette «flytende museet» var det 5 messer inkludert salongen, som lå rett under broen, og ved siden av skipperens indre gemakker. Der satt skipperen i sin ensomhet og spiste. Standarden var bra etter forholdene. Dekketøy og bestikk var av porselen og sølv. Det kunne hende hvis «gamlingen» var i godlaget at overstyrmannen ble invitert.

Maskinsjefen skulle etter overenskomsten også ha adgang til salongen, men den regelen gjaldt ikke der om bord. De andre messene var offisersmessen, underoffisersmessen, mannskapsmessen og kokkemessen. De lå alle i det doble midtskipet. Standarden på innredningen i disse messene varierte, og ble dårligere i samsvar med stillingen til de som hørte til der.

I offisersmessen var det vanlig med hvite linduker på bordene. Pletter og skåler var av porselen, men bestikket var i stål. I underoffisersmessen var dukene av rutet seilduk. Dekketøy og bestikk var av simpel kvalitet. For eksempel måtte man drikke av store krus uten hank. Mannskapsmessen var svært enkel utstyrt. Ingen duker på bordene. Pletter og kar var i rustfritt og bulket stål. Rustfritt bestikk.

Kopper var erstattet med bokser i stål. Ofte hjemmelaget av Viking melkebokser. Kokkemessen besto av en bred treplanke som var støttet ned i dørken med rør og skruet fast. Stolene var likeså av tre som var festet på samme måten i dekket. Denne messen lignet mest av alt på en gammel kinesisk tesjappe. Nå var det ikke ofte at denne messen ble brukt. Byssefolkene spiste som regel stående i byssa. Byssa var kullfyrt, og vi kalte den derfor for «smia.»

Toalettene om bord var en historie for seg selv. Det var bare totalt 5 stykker av dem. Ingen dusj eller varmt vann var installert i den meget sparsomme innredningen. De underordnede mannskaper bodde på 4 manns lugarer.

Det krydde av kakerlakker om bord. De var så svære og feite at du kunne kjenne blåsten av dem når de trampet forbi. På fyrdørken var det en hjemmelaget dusj som maskinfolka brukte. Den var i de senere årene rigget til ved kjelene, bak en presenning, så vi holdt oss ganske rene. Dekksoffiserene dusjet på båtdekket. Der var det laget trekasser innredet som bad på styrbord og babord side.

Den på styrbord side var rett utenfor lugaren til kapteinen, og var kun for han. Avløpsvannet rant rett ned i rennesteinene og over bord. Disse kassene som var satt opp i de senere årene var ikke noe pent syn, men det var ingenting på denne båten som var det. De underordnede dekksfolkene måtte holde seg rene med et vaskefat og «etasjevask», men det hendte de fikk komme ned og dusje på fyrdørken, hvis de var greie, og ikke for store i kjeften.

Kapteinen som var en sur gammel mann fra langt sør i landet, og var en av «himmelens utvalgte», prøvde å protestere på denne «kroppsvaskesentralen» på fyrdørken, og mente det ikke skulle være noe slikt der. Han var misunnelig på maskinfolka som hadde ordnet seg bra, i motsetning til hans trekkfulle dekksbad hvor det var iskaldt om vinteren.

Maskinsjefen slo i bordet, og sa at han faen ikke hadde noe med det som foregikk innenfor dørene til kjelerommet.  Men hvis det var slik at «kapteinen ville komme ned på fyrdørken for å vaske seg bak, uten å fryse av seg steinene, så kunne det sikkert la seg ordne.»

Dette skipet gikk som regel alene i denne livsfarlige farten. Det var flere minefelt samt mange tyske fly og ubåter langs med hele strekningen. Særlig ille var de tyske torpedobåtene som var veldig aktive i den Engelske Kanal. Merkelig nok var vi aldri utsatt for noen angrep. Vi pleide å spøke med at tyskerne kanskje syntes at det ikke var verdt hverken strevet eller ammunisjonen å senke oss, fordi vi sikkert snart ville søkke av oss selv.

Det var derimot et alliert skip som satte en stopper for oss.

Vi hadde unngått all fiendtlig virksomhet, og var på vei oppover «The River Tees» til byen Middlesbrough.  Fallende sjø på utsiden gjorde at strømmen var ganske sterk i begynnelsen av elva. Tåkebankene lå tett som grøt nedover da det plutselig dukket opp et engelsk lasteskip med god fart, på skrå mot oss.

Kollisjon var ikke til å unngå, og engelskmannen traff oss slik at hele baugen vår ble revet av. Dampføyken fra avrevne rør freste ut over fordekket og blandet seg med tåken. Det ble jo brå stopp på propellen, for maskinen ble slått skeiv på fundamentet på grunn av støtet, og kunne ikke brukes. Men vi holdt oss flytene, begge skipene. De vanntette skottene var heldigvis ikke skadet. Ankrene våre kunne ikke droppes for de og ankervinsjene samt kjetting kassene var forsvunnet med baugen.

Dermed drev skipet med god fart midt i elvestrømmen, nedover til en sving som vi ikke kunne følge. Ut av tåka kom vi, og det bar rett mot land. Noen trekaier ble flådd vekk, last og lastebiler samt to store kraner som sto der havnet i elva. Folk sprang for livet. Skipet fortsatte nedover og skrapte langs den steinsatte elvebredden hvor vi også sopte med oss et par mindre båter.

Skipperen gikk fra vettet. Han galopperte rundt oppe på broen, viftet med armene, og brølte ut en rekke med ordrer som det var umulig å utføre uten ankere og maskinkraft. Hans sterke kristelige tro var skjøvet til side for øyeblikket, og han skrek ut: «Hardt babord ror! Hardt babord ror for helvede og Saddan!» Men det hjalp ikke mye siden skipet hadde samme fart som elvestrømmen. Han fikk heller ikke mye hjelp ovenfra. Losen, rormannen og vakthavende styrmann, hadde krøpet sammen i en krok for ikke å bli skadet av den panikkslagne føreren.  Endelig kom det et par taubåter ilende til, og fikk stoppet oss ved å få skipet klemt inn mot elvebredden.

Nå fikk kapteinen roet seg litt ned. Han begynte å få dårlig samvittighet ovenfor sin gudstro for å ha brukt så mange ukristelige ord. Han så skyldsbevist opp mot himmelen og regnet nok med å måtte gjøre bot for å ha bannet tre ganger, og lurte nå på hva som ville komme ovenfra.

Joda, straffen kom. Han slapp å vente lenge – for ut av tåkebanken kom sannelig det engelske skipet på nytt igjen. Det hadde øyensynlig også feil med motorkraften, og klarte heller ikke svingen. Dermed rev det ned de siste restene av kaiene. Så kom det mot oss med samme fart som strømmen i elva hadde.

Taubåtene som holdt på å rigge til slepetrosser for oss, måtte bakke unna det forteste de klarte, for ikke å bli rent i senk. «Den helsikes djevelen! Er de på fylla alle sammen der borte?» skrek kapteinen ut. «Djevelen» unngikk så vidt å treffe oss i bruddstedet hvor baugen hadde vært.

Istedenfor klinte hun seg inntil skutesiden vår mens hun skrapte nedover langs hele skipets lengde, og skrellet vekk mesteparten av babord skansekledning med et forferdelig spetakkel. Brovingene på begge skipene passerte så nært at kapteinene kunne ha «shaked hands» med hverandre, hvis de hadde vært i humør til det. Det var de imidlertid ikke.

Et stykke lenger nedover huket engelskmannen seg fast i noe på elvebredden, og fikk noen tau i land slik at den ville ferden stoppet. Taubåtene kom tilbake og fikk slepetrosser om bord til vraket vårt. Tingene kom under noenlunde kontroll igjen.

Det ble mye spetakkel etter dette uhellet. Begge skipene ble tauet til en dokk for reparasjon. Det stolte skipet D/S «Plimsoller» så nokså ribbet ut, og reparasjonene ville bli en omfattende affære som kom til å ta lang tid.

Det var ikke behov for fullt mannskap om bord under verkstedoppholdet, så jeg ble mønstret av. Det ble ikke mange dager fri. Representanten for Nortraship sto klar med nye oppgaver. Vi som ble overflødig fra «vraket» ble sendt over til Liverpool. Der var det stor trafikk og flere båter trengte folk. Helst ville jeg ha jobb på et skip med dieselmotorer, for å få motorfartstid til å løse ut maskinist sertifikatene. Representanten for «Nortraskip» mente at det ikke var noe problem.

Mersey havnene Liverpool og Manchester var av de travleste for importen til England når det gjaldt varer fra Canada og USA under krigen. Konvoiene kom inn på «løpende bånd.» Fra disse byene ble lastene fraktet videre med jernbane, biler og mindre skip for distribuering til resten av landet. Spesielt i Liverpool var det mye aktivitet over hele byen, og da særlig i havnestrøkene.

Til enhver tid var der mange sjøfolk fra flere forskjellige land, og pubene ble mye besøkt av slitne karer som var kommet til havn etter farefulle ferder over Nord-Atlanteren. De hadde sterke opplevelser å fortelle om. Den Norske Sjømannskirken ble også mye besøkt av nordmennene. Der var det mange som fikk trøst i denne vanskelige tiden, men det var ikke alltid det første stedet sjøfolkene dro til under landloven.

Det tok ikke lang tid gikk før jeg mønstret på en motortanker som motormann. Skipet hadde nettopp kommet inn fra Halifax etter turen over Nord-atlanteren, og losset nå bensinlasten i oljehavnen. Hun skulle returnere til Halifax når en vestgående konvoi var klar.

Jeg var oppe hos kapteinen med mønstringspapirene så snart jeg kom om bord. «Velkommen til oss. Dette er et bra skip å være på selv om fartsområdet er tøft. Men vi har vært heldig til nå. Senere, ut i neste år, blir det kanskje noen turer ned til Karibien. Du fikk motormannsjobben. Selv om erfaringen er liten, så teller det mye å ha maskinistskolene. Jeg håper du finner deg til rette. Guttene er greie. Få en av dem til å vise deg lugaren og så stiller du i maskinrommet etterpå. Lykke til.»