Et norsk skip er på reise fra Venezuela til Europa. Det befinner seg omtrent midt ute i Atlanteren da en ulykke hender ombord. Man holder på med å skifte vaier til bommene midtskips. En matros glir og faller, fra toppen av posten og ned på jerndekket, ,et fall på nesten 10 meter. Han slår seg stygt. Han har brukket ,en fot og en arm og har sannsynligvis også skadet ryggen. Blodet fosser ut av sårene hans, men — han lever! Og igjen går alarmen ombord. 
Forsiktig blir han løftet fra dekket og over på en båre. Man gjør alt klart i god tid for å få mannen
i land så fort som mulig. Man rigger til et slags telt over ham, for å beskytte ham mot solen. Alt blir gjort hurtig og uten kommentarer. En og annen ordre blir gitt — med lav rolig stemme — og blir utført øyeblikkelig. Dette er nød! Dette er en av våre kamerater ombord, og vi vil så gjerne hjelpe, det er bare så forferdelig ,lite man kan gjøre… Telegrafisten har endelig fått kontakt. «Bare gå inn mot øyene,
så vil det komme en båt ut og hente mannen.» Det går et lettelsens sukk gjennom flokken på dekk, «Gudskjelov» er det en som hvisker. En time går, to timer, nesten tre timer — så er vi der.
Og — riktig nok — det kommer en båt ut til oss. Losbåten. Losen entrer. Vi må inn på havnen, sier han. Inn og ankre. Kostbar tid går tapt med dette. På ankerplassen kommer myndighetene ombord. «Fin båt De har, kaptein!» sier de. «Fint vær! De har vel hatt en fin reise, kaptein ?» Ja, Jo, ja — men han som er skadet da — ? «Han får vente!» ,sier myndighetene. «Først må «dere innklareres. Listene — takk!» Å min Gud, min Gud… Også her ute, på disse forblåste øyene midt ute i Atlanteren, må de ha listene først.
Mannskapsliste, toll-liste, osv., osv, Hele det syke ritualet, når et skip skal innklareres, må gjennomgåes fra ende til annen. Kanskje er det ikke ham som er hardt skadet som først og fremst trenger legehjelp? Kanskje burde legen undersøke de såkalte friske først? For noe må da være galt med disse menneskene? Å neida — langt der ifra! De er friske nok — de! Loven er slik. Bestemmelsene. ,Listene, papirene MÅ være i orden! Rubrikkene må utfylles fullt ,ut. Mannen får heller dø — men ,listene må være i orden! Slik er det… Men også denne gangen går det bra. Mannen overlever…
Sykdom og ulykker er noe som har vært tilfelle i mange år ombord på skip, når ulykken har skjedd har de ikke kunnet rekvirere en sykebil eller lege som kunne bistå dem som er ombord. Vel helt riktig er det vel ikke det med lege for i mange år har rederiene hatt kontakt med sykehus hvor de som er ombord kan kontakte når de trenger hjelp.
Overstyrmann Einar Sverre Pettersen har laget denne repotasjen for noen år siden.
Det står om livet. Det skjer også av og til ombord. Den syke må i land. Hurtig. Da kommer Papirloven, forteller Overstyrmann Einar Sverre Pettersen. Og den syke må vente, på lister, telling, stempling, klarering. Fire tilfelle forteller han om, han har opplevd flere. Han etterlyser en internasjonal overenskomst hvor nød bryter alle lover, så menneskeliv går foran byråkratisk sommel.
I det siste har spørsmålet om sikkerheten til sjøs vært fremme svært ofte. Man utreder spørsmålet, som det heter. Diskuterer det. Er det ikke noe man har glemt i all sikkerheten? Det er i hvert fall en ting som synes å være for lite påaktet. For å belyse hva jeg sikter til, så vil jeg her trekke frem tilfeller. Tilfeller som er hentet rett ut av virkeligheten.
Tilfelle 1:Read More
Et norsk skip er på reise fra Aruba til Panama. Man befinner seg omtrent midtveis mellom disse to stedene da det hender. Det er like før midnatt. 2. maskinisten er blitt purret ut for å gå på vakt. Da vakta kommer tilbake til lugaren for å se om maskinisten er våken, da sitter han på do. Det er blod overalt. Han blør fra munn og nese, og fra endetarmen…
Alarm ombord. Overstyrmannen blir utpurret. Kapteinen. Telegrafisten. «Sannsynligvis akutt blødende mavesår,» rapporterer overstyrmannen. Telegrafisten tikker ut en nødmelding: «Syk mann ombord -— trenger hjelp!»
Vi er heldige. Curacao Radio svarer. Kl. er 0010. Man måler ut distanser. Regner ut tid. Ganger og dividerer. Skal vi gå tilbake til Aruba eller fortsette til Panama eller… ? Finnes det noen nærmere havn som kan hjelpe? Nye prikker og streker sendes ut i tropenatten. Ny kontakt. Cartagena Radio i Colombia svarer. De kan hjelpe. Fint! Vi er ikke så veldig langt fra den byen. Fra land får vi vite at det skal komme men ambulansebåt ut og hente mannen.
Vi behøver. bare å gå inn mot havneinnløpet, så skal båten komme oss i møte. OK — Full fart i maskinen! Sett på alle hestekreftene dere har der nede. Det gjelder livet til en av våre kamerater ombord. Vi skal gjøre vårt! Vi skal kjøre maskinen, som den maldri er blitt kjørt før. Full fart, mskal bli! Kl. 0330 er rett utenfor havneinnløpet, men der er det ingen båt. Nåja, vi får vente en stund. Den kommer vel snart… Men minuttene tikker avsted — og blir til timer. Hvor blir det av
båten? Mannen har mistet uhyggelig mye blod. Han er likblek. Vi svetter — og banner. Det er forferdelig varmt her nede. Ingen luftavkjøling på lugarene. De er som inne i en bakerovn. Det er fryktelig for den syke — denne varmen…
Først da det lysner av dag kommer en båt utover, Losbåten. Klokka er litt over 0600. Vi gjør alt klart til å låre den syke ned i båten — men nei! Hva er nå dette da? Losen kommer ombord. Han skal ta oss inn til byen, sier han. «Men vi skal ikke til Cartagena,» sier kapteinen. «Dere har en syk mann ombord?» spør losen. «JA!» sier kapteinen.
«Nåvel, da er dette den eneste måten å få mannen i land på!» sier losen. Ja-vel-ja, så er det vel det da. Purr ut mannskapet! Gjør klar til fortøyning… Nesten en time tar det inn til byen. En ny time går med til fortøyning. Klokka er nesten 8 om morgenen da vi endelig ligger fortøyd ved kai. Det er mange biler på kaia, men det er ingen sykebil. Myndighetene kommer ombord, og sammen med dem kommer bevæpnete menn. «Den syke?» Han får vente, sier myndighetene. Må innklareres først. «Listene takk!»
Ingen har hatt tid til å tenke på dem. Kapteinen har vært opptatt med navigeringen. Telegrafisten har sittet vakt i radiostasjonen. Overstyrmannen har vært hos den syke hele tiden.
Hvem har tid til å tenke på lister i en nødsituasjon? Myndighetene hardner til, så skriver man lister i rasende fart ombord. Mannskapsliste, telle-liste, storesliste,
personlige effektersliste, narkotika-liste, m.fl. Værsågod — her er listene! Takk! «Muchas gracias el Capitan!»
Endelig kan vi bli innklarert. Nåda — nå kan vel den syke bringes i land? NEI! Toll-undersøkelse først! Men herregud da, forstår de da ingenting disse menneskene? Forstår de ikke at
en mann holder på å dø ombord? Jojo. sier de — jojo. men tollundersøkelsen kommer først, kaptein!
Ingen ombord har hatt anledning til å skrive noe på de listene som ble skrevet i all hast. Ingen ombord har vært i denne havnen før. Ingen vet hvordan det er. Nå får vi vite det. The hard way.
Tobakk, sigaretter, sigarettpapir og brennevin beslaglegges av tollen. Hver enkel lugar blir grundig ,undersøkt, og de finner tollpliktige varer overalt. Til og med nye klær blir beslaglagt. Nåja, man
ofrer gjerne ei overskjorte eller to for en syk kamerat. Bli ferdig ,bare! Få det overstått! Skynd ,dere! For Guds skyld — skynd dere! Men tollerne har god tid — de. Alle de beslaglagte varene
bringes opp til kapteinen. Alle er blitt tatt for smugling!
Hver enkel mann ombord blir ilagt mulkt — i tillegg til de varene tollerne har tatt. Selve kapteinen må
ut med en klekkelig bot. Først da er alt i orden. Klokka er blitt 11.15. Det er gått nesten 12 timer siden mannen ble syk. Nesten 8 timer siden vi var utenfor
havneinnløpet, nesten 4 timer siden vi 1å fortøyd ved kai. Først da kan mannen bringes i land mere død enn levende. Ingen har tro på at han vil overleve. Også
han selv er forberedt på å dø.
Gjennom blåhvite lepper mumler han noe om å hilse kona og ungene hjemme i Norge… Nåvel — det gikk bra. Det ble ingen utbetaling fra enkepensjonen i Norge denne gangen. Mannen klarte seg.
Bare flaks det hele — en nesten utrolig flaks. En vakker kvinne er mnok glad over å ha mannen sin hos seg i dag, og to søte barn — et sted i Norge — kan være glad over å ha pappaen sin i live…
Bare flaks — det!
Ny flott historie i fra Arne Ragnar Svendsen
I dag er det strenge lover i arbeidslivet angående helse, miljø og sikkerhet, med forskjellige former for kontroller fra myndighetenes side.
Da jeg begynte til sjøs i 1961 var kontrollen av dette som blir kalt for HMS (Helse, miljø og sikkerhet.) helt fraværende. I alle fall visste ikke vi som var underordnede mannskap på skipene noe om dette. Det var opp til hver enkelt kaptein og arbeidsleder om bord, å ivareta sikkerheten – hver på sin måte. Og da ble det som regel ikke rare greiene. Men selv om vi ikke var så veldig bevist på dette, så var det sjelden at det skjedde noen uhell. Vi fulgte «stylen» som var basert på århundrers erfaringer på havet.
Nå har jeg aldri sett noen statistikk over skadeomfanget på personell på skip – før og etter – at loven om HMS ble gjennomført, men det er vel ikke usannsynlig at sikkerheten på skip, og selvfølgelig alle arbeidsplasser har økt kraftig siden den gang.
Read More
I maskinrommet var en 16 år gamle smører på vakt sammen med maskinassistenten og en motormann. Han hadde nettopp fått lov til å begynne som vaktgående, og var på en måte i opplæring. Han var kledd i dongeribukse, T skjorte, og et par slitte spasersko. Dette var vanlig arbeidsantrekk for de fleste av mannskapet. Han var barhodet, men hadde på seg et hørselvern som besto av to kjempestore øreklokker. Disse hadde han fått av en onkel, og hadde tatt det med hjemmefra.
Mens han holdt på med vaktrunden ble plutselig hørselvernet løftet vekk på en brutal måte fra hodet hans. Det var chiefen som hadde kommet snikende innpå bakfra, og som hadde røsket dette av han. «Ka e det du går å bær på gutt. Frys du på øran?» ropte gamlingen. «Du får ikke gå vakt med det der utstyret på hauet. Her nede skal vi passe maskineriet og høre etter ulyder, og da kan man ikke gå rundt og se ut som en forvokst Mikke Mus. Jeg beslaglegger dette, så får du det tilbake når du mønstrer av.»
Ja slik var det. HMS satt i system var ikke oppfunnet enda.
Chiefen fortalte om dette til skipperen da de to senere hadde en liten aperitiff før middagen.
Nå var det ikke alltid så enkelt å føre en normal samtale med chiefen, fordi han var veldig tunghørt. På dårlige dager ble det mye gjentagelser og roping. Skipperen pleide å si at han hadde blitt hørselsskadet i maskinrommet, og derfor hadde innebygde hørselvern.. «Nei», protesterte chiefen, det var bare tull. Han hadde vært utsatt for kraftige eksplosjoner under krigen. Det var slik han ble hørselsskadet. Ja, ja, skipperen visste at det nyttet ikke å diskutere dette.
I lastehavnen Ras Tanura i Saudi Arabia kom det post om bord. Blant annet et brev fra rederiet om innskjerping av sikkerheten på alle deres skip. Der var det instrukser om at det skulle kjøpes inn verneutstyr som skulle utleveres til mannskapet. Det skulle bestå av kjeledresser, arbeidshansker, hjelm, vernebriller, hørselvern og vernesko. «Ka faen!» utbrøt chiefen. Han var motstander av alt nytt. «Man kan jo ikke få til å arbeide med alt det der på seg.» Nå var dette argumentet slett ikke så dumt. På varme strøk kunne temperaturen i maskinrommet lett komme opp i nærmere 50 grader Celsius. I tillegg kom så luftens relative fuktighet som ofte var mer enn 85 prosent. Da var alt tungt. Det beste arbeidsantrekket da var en vid T – skjorte og shorts. På dekk var det selvfølgelig tilsvarende forhold. Chiefen (maskinsjefen) var forresten svært respektert av rederiet. Han var en ypperlig fagmann, og hadde seilt under hele 2. verdenskrig.
Effekten av den nye ordningen med HMS og verneutstyr ombord er vanskelig å måle, fordi noen få år senere begynte rederne å flagge ut sine skip, De ble registrert under det vi kalte for bekvemmelighets flagg, og mesteparten av besetningene ble skiftet ut med folk fra «østen» og østblokk land. Her må det sies at f.eks. de filippinske sjøfolkene var flinke til å bruke utstyret for personlig beskyttelse. Det hjalp også sikkert på sikkerheten at de fleste skipene ble utstyrt med air condition for nedkjøling av skipenes innredning. Dermed ble det mere behagelige inne temperaturer, som resulterte i bedre søvn, og uthvilte mannskaper. Men det kunne skjære seg litt. En gang hadde reguleringen på anlegget sviktet. Det resulterte i at kompressoren var helt overrimet en morgen. Temperaturen på luften i innredningen om morgenen, lå på rundt tolv celsius. Vi hadde filippinsk mannskap. De måtte nesten bæres ut på dekk, og legges til opptining på femmerluka. Noen av dem hadde tullet seg inn i ekstra mye klær og blankets, og lignet mest av alt på Michelin reklamer.
Blygrå himmel. Blygrått hav. Ingen horisont.
Skummet blåser av bølgetoppene. Fyker over det opprørte havet som snøfokk. Skipet dundrer ned i en bølgedal, og skjelver voldsomt. Hun klatrer oppover og rister på seg. Sjørokket driver av overbygget. 18 meter høy sjø. Været kommer inn på skrå foran midtskips på styrbord side. Lyn og torden. Det stamper og ruller, knaker og smeller. Av og til vrikker hun på akterenden og skyter rygg som en sprelsk hest.
Hovedmotoren arbeider tungt hver gang de stanger inn i en sjø, for i neste øyeblikk å øke takten fort, når propellen slår tørt. Vinter og storm i Nord-Atlanteren.
Skipet het M/S Northland. Et 4600 tdw kjøleskip i linjefart med bananer og stykkgods mellom Jamaica og England. To lasterom foran midtskipet, og to aktenfor. En «Bananabåt» i ordets rette betydning.. De var på vei fra Sheernes sørøst for London, til Kingston og Port Antonio på Jamaica, Turer som tok elleve døgn hver vei.
Lastet med endel stykkgods i rommene og på dekk. Så var det to veddeløpshester som sto i en stor trekasse med tak over, og som var surret fast på akterdekket aktenfor luke fire. Godt i le for sjø som kunne slå innover dekket. Det var flere åpninger på kassen slik at dyrene kunne fores og også for å spa ut møkka. Innvendig var det innredet to staller for de flotte hestene som kostet mye mer enn ett års hyre. Selv skipperhyren tatt i betraktning.
Mannskapet var borte og hilste på dem nå og da. Alle syntes godt om dem. To av matrosene hadde ansvaret for stellet, i tillegg til sin vanlige jobb. De hadde ekstra betalt for det.
Det banket forsiktig på Overstyrmannens lugardør. En nervøs matros sto på utsiden og svelget. «Styrmann, æ våger nesten ikke å si dette, men en av hestene har brukket en fot.» «Ka i aller Helvetes Jesus navn e det du sier mann.» Jo, i løpet av natten hadde en av hestene fått panikk i tordenværet, og sparket så hardt i kassen at den ene foten brakk like over ankelen.
Styrmannen, en røff type, og vanligvis en handlingens mann, visste ikke sin arme råd. Gamlingen måtte i alle fall informeres. Skipperen hadde hatt sjøen som arbeidsplass siden han var femten år gammel. Nå gikk han i sitt sekstiende. Han så bare fram til å bli pensjonist. Vanligvis en rolig kar. Nå var han imidlertid i ferd med å fyre seg opp etter denne dårlige nyheten.
«Jeg trodde jeg hadde vært med på det meste, men dette!» Telegram ble sendt til rederiets kontor i Haugesund, og avventet videre instruks. Det ble hektisk telefon aktivitet mellom rederi, hestens eier, forsikringsselskap, veterinærer osv. Telegrammet ble mottatt ombord etter noen timer. Hesten skulle avlives snarest.
Skipperen ville ikke på noen måte gjøre dette selv. Han ville heller ikke be noen av de underordnede mannskaper om det. Han fant fram revolveren som var innelåst i skipets pengeskap. «Styrmann, se her, ta denne, og så går du ned og gjør slutt på dyrets lidelser.»
«Ikke faen om jeg gjør», svarte styrmannen.
«Jammen vær nu grei. Det er jo du som har ansvaret for lasten.» Skipperen ba nesten på sine knær. Han kunne ikke tvinge styrmannen til å utføre noe slikt. «Ja jeg har ansvaret for lasten, men ikke for å ta livet av den.» Styrmannen vegret seg fremdeles. «Men ok, få en flaske vodka så skal jeg tenke over saken.»
Skipperen kom med vodkaflasken. «Ta deg et par støyter, og få dette gjennomført snarest mulig. Men vi skal ikke ha noen fyllerier for da skal jeg lære deg å pisse beint.» Han gjorde et forsøk på å morske seg. «Det blir ikke noe fyll av bare en flaske vodka», var svaret han fikk. Selv den hardeste blir blek, stillet ovenfor en slik oppgave. Styrmannen låste seg inn på lugaren med vodkaflasken og revolveren. Etter hvert kom hans iboende tøffhet fram.
Etter en time stabbet han over det urolige dekket i den ulende stormen og sjødrevet, på vei til sin tunge plikt. Det glinset i den våte regnkappen og sydvesten. Hånden knuget rundt skjeftet på revolveren. Her kom den skinnbarlige. Han åpnet en av lukene i hestekassen.
Skuddet smalt tørt. Lyden føk av gårde med den ulende vinden. «Well done Styrmann», sa Skipperen, og sendte telegram til rederiet om at ordren var utført. «Gjort hva gjøres kunne.» Den gjenværende hesten var veldig urolig. Og mannskapet fikk en vanskelig jobb med å trekke den døde ut av kassen, og ut av syne til den gjenværende.
Selv om det var en trist hendelse, så var alle glade for at dyret slapp å lide mer. En time senere banket det på lugardøren til overstyrmannen igjen. Utenfor sto den samme matrosen som sist. Han virket så forsakt og liten, at han nesten ikke syntes over dørstokken. Båsen var denne gangen med som en slags støttekontakt.
«St-St-Styrmann» stammet han. «Du-du har sk-skutt feil hest.»
Nytt telegram til rederiet. Stor oppstandelse. To timer senere kom ny ordre. «Skyt også den som opprinnelig skulle avlives. Nå kan dere ikke ta feil!
HUSK Å SKRIVE I KOMMENTARFELTET UNDER HISTORIEN
Arne Ragnar Svendsen fra Bodø hadde yrke som sjømann i langfart, offshore og lokalfart Han var maskinsjef i 39 år. I tillegg har han utgitt bøker som omhandler den maritime krigshistorie. Han er kjent for å skrive om sine personlige opplevelser i fra sjøen og har en flott og røff tone i tekst.Med skipet M/S Janita hadde vi flere turer med folkevogner fra Bremerhafen i Tyskland til Baltimore på US Østkyst. Det var mange harde uværsturer om vinteren. Spesielt når vi gikk vestover i Atlanteren. Men turene gikk heldigvis bra, selv om det kunne smelle godt av og til når vi fikk noen skikkelige bunnslag under skroget.
Read More
Stuerten gikk rundt og brifet med en svær gipsbandasje på venstre hånd. Han burde egentlig ha vært litt mer stillegående, for det var ikke mye heroisk over årsaken til gipshistorien. Det var slik at vi hadde en uværstur over Atlanteren. Det slingret noe jævlig hele tiden. Han hadde en del kontorarbeid som måtte gjøres. Blant annet skulle det sendes proviantregnskap og kvartalsrapport til rederiet ved ankomst. Han hadde stemplet fast kontorstolen mellom noen svære pappesker og surret det hele fast med tau rundt skrivebordet, som var skrudd fast i dørken. Hvis han ålet seg ned i stolen og samtidig støttet seg opp med ulltepper og puter så satt han ganske stødig. Regnemaskinen hadde han festet til skrivebordet med dobbeltsidig tape pluss at tømmermannen hadde laget en liten treramme som den sto nedi. Klenodiet lot seg ikke flyttes uten rå makt.
Regnemaskinen var som sagt et klenodium. Den kunne sikkert ha gjort seg godt på et teknisk museum. Dette var før de elektroniske lommekalkulatorene ble vanlige i verden. Denne som Stuerten hadde var helt mekanisk. Vi pleide å spøke med at den kanskje gikk på damp. Mellom knappene på tastaturet var det åpen rom. Man kunne se stengene som gikk fra knappene og inn til selve mekanismen, som besto av diverse tannhjul og andre finurligheter. Det var også tre sveiver på maskinen. Disse måtte man bruke for å flytte komma og skifte linjer.
Dagen før ankomst stanget båten inn i en ekstra stor sjø. Det var nesten som om vi traff betongen. Løse gjenstander som ikke var sikret ordentlig ble slengt rundt omkring. Stuerten hadde venstre hånd på tastaturet til regnemaskinen og lillefingeren kilte seg ned imellom to taster, samtidig som kontorstolen løsnet fra surringen og pappeskene, og tok en tur til den andre siden av kontoret med stuerten sittende i. Med et vræl som nesten hørtes opp til broen, hadde han klart å slite løs lillefingeren fra tastaturet, med det resultatet at det ble brudd i et ledd. Det gjorde nok fryktelig vondt, men han var en tøffing, og holdt ut til han ble kjørt til sykehus, og fikk hjelp så snart vi kom til kai. Han kunne ha fått sykeavmønstring, men ville ikke det.
I Baltimore holdt den finske skipshandleren Olkio til. Han var en populær skøyer som blant annet seilte på norske og amerikanske båter under 2. verdenskrig. Han kom om bord dagen etter at vi hadde ankret, og hadde med seg et godt utvalg av sine varer. Blant annet solgte han mye av de elektroniske lommekalkulatorene som nettopp var kommet. Han holdt opp en av dem, og sa det slik at «her har dere en bra avansert kalkulator som passer til styrmennene.” Deretter holdt han opp en annen. «Her er en annen meget avansert sak som passer godt til skipets maskinister.” «Men nå i det siste har jeg også fått inn en som ligger midt i mellom de to, og som er perfekt for stuerter. Den er ellers helt umulig å brekke fingrene på», tilføyde han med sitt lure glimt i øynene. Han hadde nok hørt om uhellet til stuerten. Olkio var en likandes kar, og det var mange som savnet besøkene hans om bord, da han døde.
Som sagt så startet en streik blant sjauerne samme dagen som vi kom fram til Baltimore. Det ble lange dager å ligge for anker.
Nå var det slik at havnen ble full av skip. Blant flere norske var der tre fra samme rederiet. Det var Janita, Jawara og den tredje husker jeg ikke navnet på. Rederiet var Anders Jahre, Sandefjord.
Vi fant snart ut at flere av sjøfolkene på skipene var fra Bodø. (Forfatteren er derfra). Noen sa at vi til sammen var 20 stykker fra Bodø. Om dette var tilfelle vet jeg ikke, men bare om bord hos oss var vi firestykker fra den byen. Hvis man dro på land en kveld, og havnet oppe i Baltimore Street, så traff vi garantert kjente. Det var ganske pussig den gangen, så langt hjemmefra.
I Baltimore hadde Statens Velferdskontor for Handelsflåten en bra avdeling. Vi kalte det bare for «Velferden». Disse kontorene var spredd over hele verden i de største havnebyene. Kontorene utførte tjenester for sjøfolkene, som bytte av filmer og bøker. Der var også en liten butikk hvor man kunne kjøpe blant annet småtteri som toalettsaker og suvenirer. Velferden arrangerte også sightseeing turer. Man kunne også ringe hjem for normale priser. Mobiltelefoner var ennå ikke oppfunnet. Disse avdelingene besto gjerne av en liten kontordel, et rom med biljardbord, bordtennis og en krok med sofa og lenestoler hvor man kunne sitte og prate. Utenfor var det ofte et anlegg hvor det kunne drives friidrett og fotball. Det hele var nokså likt avdelingene for sjømannskirkene bortsett fra idrettsdelen, og at velferden ikke hadde noe med kristendom å gjøre. I havner hvor det fantes både sjømannskirke og velferdskontor hadde disse to ofte en del samarbeid.
På grunn av den langvarige streiken blant havnearbeiderne, og at det var så mange norske skip i Baltimore, arrangerte Velferden en turnering i friidrett og fotball. Jeg kan ikke huske at det var andre nasjoner med på dette, men det kunne forekomme enkelte andre ganger.
For å hjelpe til med å arrangere denne turneringen, som ble ganske stor, så kom de tidligere skøytestjernene Hjallis og Fred Anton Maier over fra Norge. De var ansatt et par år i Velferden for å ta seg av slike arrangementer, og begge var veldig hyggelige karer. Hjallis spiste lunsj om bord hos oss nesten hver dag. Han hadde et fantastisk humør, og vartet opp med en ny humoristisk historie hver dag. Han var født i Rødøy, men bodde mesteparten av sitt liv i Trondhjem og regnet seg for å være Trønder. I den forbindelse fortalte han denne historien: En Sørlending og en fra Trondhjem skulle konkurrere om hvem som kunne si pannekaker flest ganger i løpet av et minutt. Sørlendingen startet først: «Pannekager, pannekager, pannekager, pannekager», osv. Etterpå var det han fra Trondhjem sin tur: «Pannkak, pannkak, pannkak, pannkak, pannkak.» Ja, dere skjønner hvem som vant.
En av matrosene og Hjallis hadde veldig god kontakt. Matrosen var en glad gutt og dro opp til Baltimore street så ofte han kunne. En morgen da Hjallis kom tidlig om bord til oss, traff han matrosen som var veldig fyllesyk. «Du Arthur», spurte Hjallis. «Lukter det alltid sånn av deg». «Nei bare hvis jeg har vært på land», fikk han til svar. Grei skuring.
Turneringen gikk ganske bra for Janitas besetning. I fotball lå vi som nummer en nesten fra start. Vi pleide å sparke fotball i lasterommene hvis det var noen som var tomme, så vi hadde god trening.
Kvelden for avslutningen av turneringen var kommet. I Friidrett gjensto kulestøt, høyde og lengde hopp. Der lå vi sånn midt på. Den kvelden var det fullt hus på Velferden. Jeg tror det var en Westfal Larsen båt som lå best an. Den som lå som nummer to, tilhørte rederiet Gerner-Mathisen, Oslo. Populært kalt for «Gærne Mathisen». Nå tror jeg ikke folka der var noe mer gærne enn andre, kanskje bortsett fra skipperen. De sa han var oppe på Velferden hver kveld og fulgte med på alle aktiviteter. Han var helt vill når en fra hans mannskap gjorde gode prestasjoner. Nå var det slik at poengberegningene på konkurransene ikke bare forholdt seg til deltakernes prestasjoner, men det ble også tatt hensyn til alderen. Jo eldre man var, jo flere poeng skåret man på ellers like prestasjoner. Det sto om noen få poeng hvis «Gærningene» skulle vinne. Skipperen der grep tak i lettmatrosen. Han fikk 50 dollar, og beskjed om å ta taxi om bord for å hente båsen, tømmern og trikkeren. (Deres skip lå ved kai). De var snart pensjonister, så hvis de ble med på konkurransen ville det bli seier. På grunn av alderen behøvde de ikke å prestere så mye. Kanskje nok å bare løfte kulen, og skreve over listen når den lå på bakken. «De må komme opp her. Fort, før det hele er over. «Gratis drinker på byen i kveld, og fridag på alle i morgen, hvis vi vinner.» Ja, det skulle han ha hørt, gamlingen på rederikontoret i Oslo. Da hadde han sikkert blitt ordentlig gæærn.
Vel, de vant, heldigvis. Så ble det ingen pinlige episoder.
Helt på slutten av streiken fikk livbåten vår motorstopp midt imellom ankerplassen og kaien. Båten drev med strømmen et godt stykke utover bukten før andre livbåter kom til unnsetning. Så da ble det ingen fortelling av den episoden. US Coastguard i området var ikke noe begeistret i denne trafikken i havnen, og hadde bestemt seg for å stoppe den. Men så var plutselig streiken over.
Norwegian
Arabic
Dutch
English
Esperanto
Estonian
Filipino
Finnish
French
German
Greek
Icelandic
Italian
Japanese
Korean
Lithuanian
Portuguese
Russian
Spanish
Swedish