Mandag den 29. januar 1951 gikk det hittil største norskbygde skip , 16 200 tonn, av stabelen ved Rosenberg. Kronprinsen, kronprinsessen og prinsesse Ragnhild var til stede ved anledningen.
Kronprinsesse Martha døpte skipet «Berge Bergesen». Vi henviser til vår midtside i nr. 6/7 1949, hvor vi omtaler moderniseringen og planene for storskipsbygging. Det står ennå to nye
16 000 tonnere på programmet ved Rosenberg og skip av samme størrelse og enda litt større er også bestilt ved andre norske verksteder. M/t «Berge Bergesen» er det største skip som er sjøsatt
her i landet.

Den -er bygd for Skipsaktieselskapet Snefonn, Stavanger. Største lengde er 159 meter, største bredde 20,6 meter. Maskineriet er anbrakt akterut og farten er beregnet til 13,7 knop. Skipet er
utstyrt med 24 lasteoljetanker på til-sammen 22 000 kubikkmeter. Skroget er i stor ut-strekning bygd opp seksjonsvis og det er i alt ut-ført ca. 75 000 meter sveis. Flere hundre røntgen-bilder
er tatt for å kontrollere sveisingens kvalitet. Skipet får en besetning på 45 mann. Vi ønsker rederiet tillykke med sitt nye skip som er en betydelig og prektig tilvekst til den norske handelsflåte.
Vi vil også få uttale vår honnør til Rosenberg mek. verksted — dets ledelse, arbeidere og funksjonærer — for innsatsen og det meget gode resultat som er nådd. Byggingen av M/t «Berge Bergesen»
betegner en ny landevinning for norsk skipsbyggingsindustri.
Kilde: Aktuell, Skipsbilde: Sjøh.no

Senket av miner 1916 «Lodsen» gikk i kullfart mellom England og Frankrike, de hadde også noen turer til Portugal. En dag dukket det opp en tysk ubåt. Sjefen ba om å få se skipspapirene og beordret så mannskapet til å gå i båtene, så la de miner om-bord, og «Lodsen» ble senket. Eilert Jensen fikk med
seg en flaske vin, noe tobakk og litt mat i en sekk. De var i livbåten i 15 timer.

Alle ble reddet av en Bergensbåt som fikk se dem. Men spennende var det fremdeles, for Bergensbåten var på vei til Bordeaux med ammunisjon! Det gikk imidlertid bra. Nå var hyren kommet opp i 260 kroner. Årene 1917-18 var han igjen ombord i en seilskute. Det var fullriggeren «Malleta» av Drammen. Reder var Sigurd Bruusgaard, kaptein Tallaksen var fra Arendal. De gikk i ballast til St. Thomas i Vest-india, fikk order for Galveston, lastet oljekaker og gikk tilbake til Danmark.

Malleta var en jernskute på 1800 tonn. Han stod ombord i omtrent 7 måneder, men så var han hjemme resten av krigen. Nordsjøfart, sukkerfart og trelastfart I 1919 dro han til sjøs igjen. Denne gang med S/S «Barbara» av Tønsberg. Rederi: Bruun og von der Lippe.
Kaptein var først J. Jacobsen, så Rudolf Ness. Skipet var på 1200 tonn og hadde 14 manns besetning. Han stod ombord i to år. De gikk i Nordsjøfart.

I 1921 tok han hyre med S/S «Guernsey», en Wilhelmsenbåt. Kaptein var Karl Jacobsen, Borre. Han stod ombord i 17 måneder. De gikk vesentlig i sukkerfart på Vestindia. «Guernsey» var en turettbåt på 8000 tonn. En turettbåt hadde avrundet overgang mellom skuteside og dekk. Typen ble betraktet som en forgjenger til trunkskipene. S/S «Torsdal» var neste båt. Den hørte hjemme i Oslo, Melsom & Melsom. Kaptein var Bjønnes, han var fra Larvik.

Den gikk også i sukkerfart på Vestindia og USA. Her stod han ombord i tre år. Så fikk han malariafeber og måtte mønstre av. Men han ga ikke opp med dette. I 1926 tok han hyre med S/S «Hektor» av Drammen, Bruusgaard & Kjøsterud. Kaptein var Ludvig Thorsen fra Nøtterøy.
Skipet var på 8400 tonn og gikk i Atlanterhavsfart. Så gikk han ombord i S/S «Hellen» av samme rederi. Der stod han ombord i 17 måneder. Nå er vi kommet fram til 1928. I 1930 tok han hyre for siste gang.

S/S «Tjømø» var en Tønsbergbåt, reder Anders Thorbjørnsen. Kaptein var Lars Backe Torgersen
fra Tjøme. De gikk først i transportfart på Sydishavet, siden med mais fra Østafrika til England, et-terpå med trelast fra Østersjøen og fra Arkangelsk.
I 1931 sluttet han på sjøen.
* *
I alt hadde Eilert Jensen fart med 25 forskjellige skuter. Det kan kanskje vir-ke litt underlig med denne stadige skiftingen. Men vi skal huske at den gang var det ingen lovfestet ferieordning for sjøfolk. Ville de være hjemme hos familien i noen måneder, måtte de avmønstre. Når de skulle ut igjen,
måtte de få seg en ny hyre, med en ny båt. Johan Liverød, som har nedskrevet disse opplysningene, sier til slutt: Alt det Eilert Jensen berettet fra sitt bevegede sjømannsliv kom så stille og nøkternt, uten bravader og uten fremhevning av egen person. Da jeg hadde skrevet av hans beretning og han
ba meg til kaffe i all enkelhet på kjøkkenet nede på Storevar, da ga han meg en leksjon jeg ikke glemmer: Det var da han leste for maten før vi spiste. Jeg har hørt det har blitt lest for maten av store og små, av unge og gamle, av gudfryktige og av andre, men en bordbønn så inderlig som
Eilert Jensens har jeg aldri hørt. Og da vi til slutt satt der så stille, vi to gamle sjømenn, han litt eldre, som hadde opplevet så meget i forhold til meg som var noen år yngre — da forstod jeg at jeg hadde sloppet billig fra mine egne år på sjøen.

Kilde: Stokke historielag.

Et langt liv på sjøen slik han fortalte det til Johan Liverød Eilert Jensen på Storevar var en stillferdig mann, han hørte til de mennesker
som gjorde inntrykk på oss fordi han snakket så lite. Vi som traff ham, kan enda tydelig se ham når han langsomt vendte seg mot oss med blikket
litt til siden, uten å si et ord. Det var tydelig at hans rolige ytre skjulte et indre som hadde vanskelig for å falle til ro. For han hadde
i sitt lange sjømannsliv opplevd mer enn de fleste. Men en dag fikk han besøk av en annen gammel sjømann, Johan Liverød.

LES MER HER

I november 1975 sender ekteparet Marit og Hans Halvorsrud på Skreia det siste avdraget til banksjefen. Dermed skylder de ikke en øre til noen verken på hus, bil eller innbo. Omkring 200 meter over Totenvika ligger det fem år gamle huset deres. De har praktfull utsikt over Mjøsa til Hamar og Stangelandet
og utover bygdene på Toten. – Vi bygde huset for penger vi har tjent og spart under de åra vi var til sjøs, enten hver for oss eller på samme båt, sier forhenværende dekksreparatør/pumpemann – nå gårdsarbeider Hans Halvorsrud, til bladet «Sjømann».

LES MER HER

M/T «SANDEFJORD» kan i disse dager feire ett års jubileum. Den er spesialbygd for smøreolje, og det er kun 3 båter av dette I slaget i verden og alle er norske
og bygd på Götaverken. «Sandefjord» gikk prøvetur 31/1 1950. Navigasjonsinstrumentene er helt moderne. Radar, peileapparater på hver brovinge, Ekkolodd, selvstyring og radiopeiling. Peileapparatene er vel noget som offiserene setter mest pris på. Vi som går vakter synes best om selvstyringen. LES MER HER