Hvalfangst

Jørgen Øhre

Hver gang jeg ser direktør Chr. Lindboe på gaten må jeg tenke på mannen som blev berømt på å la sig skyte ut av en kanon. Nu er det jo ikke akkurat det Lindboe er blitt berømt på, han bærer sin St. Olav av ganske andre grunner, men farten er omtrent den samme. Det må vel også til hvis han skal rekke alt, og det skal han jo. Da jeg traff ham i Storgaten forleden skjaltet han sig over fra høygear til fri og bremset så det skrubbet i skosålene og sa: — Dere skrev så meget om hvalfangst lørdag, men det stod lite om dem som var med fra begynnelsen av. Det stod f. eks. ingenting om en mann som fhv. hvalfangstbestyrer Jørgen Øhre. Han kjenner hvalfangsten. Jeg fikk ham overtalt til å holde foredrag i Polyteknisk Forening en gang, vi hørte på ham i to timer og kunde gjerne hørt på i to timer til. Ham skulde De snakke litt med. Og dermed var Lindboe allerede langt vekk, adskillende sig fra hin levende kanonkule også deri at han lar sig skyte rundt hjørner.  Jørgen Ø h r e bor på Nøtterøy, dette forunderlige samfunn hvor frukthavene fortrinsvis sysles om av folk fra verdenshavene. Her kan du spørre nesten hvemsomhelst om korteste veien både til kirken og til Bouvetøyen, hvis det er dit du skal.Read More

 

Trygve var bare 16 år gammel da han reiste ut på hvalfangst, og jeg visste at det hadde vært en hard vinter i et hardt miljø. Hva tenkte Martha da hun så gutten sin av sted? Jeg vet ikke, men midt i nøden var hun kanskje glad for at han fikk et arbeid. En kveld Trygve og jeg satt og snakket sammen, ba jeg ham fortelle litt om den vinteren han var på hvalfangst på den sydlige halvkulen. Trygve er nøktern, han er ikke den typen som dramatiserer, men den kvelden merket jeg at hans egen beretning beveget ham. Månedene der ute på hvalfeltet rykket så nær, og et par ganger måtte han stoppe før han kunne fortelle videre. Jeg vil forsøke å gjengi litt av hva han fortalte meg den kvelden. «En lys morgen på ettersommeren i 1926 sto jeg sammen med mange andre på en lashepram som la ut fra brygga i Tønsberg, og vi hadde kurs for Salvesens kokeri «Sevilla» som lå på Husøyflaket.

Read More

Ikke mange vet at sakfører Falck Jørgensen på Helgerød begynte som sjømann på en gammel seilskute. Han var ute i et par år. Som gammel skrev han en beretning om sine mange opplevelser i disse årene. Vi gjengir her første del av hans memoarer. Han bruker ikke jeg-form.
Hele tiden skriver han «gutten» og «han» istedenfor jeg. Og hans hukommelse er imponerende!

Middelskoleeksamen og konfirmasjon i Namsos i 1897 var for ham den første korsvei i livet. Hva skulle han bli? Hvilken livsvei skulle han velge? Skulle han gå den teoretiske, som hans far, der var sogneprest, og som hans brødre hadde gått, eller skulle han velge den praktiske vei? Han var 16 år. Ikke mer
enn middels flink på skolen. Likte å arbeide ute, og hadde tid til alt, unntatt lesning. Noe særlig sportsinteressert var han heller ikke. Men i Namsos var der en gammel grønnmalt galeas, byens eneste seilskute.

LES MER HER

Det var nok mor som måtte til da jeg skulle ruste meg ut for hvalfangst. Jeg skulle være kokkegutt, så jeg trang ikke så mye klær, men to forklær måtte jeg ha, og så måtte jeg ha køyklær og madrass. Halm hadde vi jo på Liverød, og så kjøpte hun bolster til trekk. Og jeg fikk en liten pute og
en liten dyne — noe slikt som ullteppe kom ikke på tale. Dyna var lei med det at fjærene stakk seg gjennom, dynevaret, og det var atskillig fjær på dørken når jeg tørnet ut om morgenen.

LES MER HER

«Jeg gikk i kurven med bagasjen min — en skipssekk, håndveske og sjøstøvler — like etter klokken 21,00, og ble av Akselsen anvist en lugar akterut om babord, like foran: styremaskinen. Køya var plasert på en oppbygning og langs- ytterskottet, akkurat som lugarene i våre eldre orlogsfartøy. Vannet rant i strie strømmer ned fra dekk, og under ventilen ved fotenden lå noen kilo gjennemvåt tvist som sladret om lekkasje. LES MER HER