Hvalfangst

Thorbjørn Storm Nordby må sies å
ha opplevet ende! av
hvalfangsteventyrets utvikling. |
dag sier han om denne tiden: —
Jeg ville ikke vært den foruten. Det
er nok den fineste tiden jeg har hatt
I alle de årene jeg har vært til Sjøs.
Uten årene på hvalfangst hadde
jeg nok ikke hatt det jeg har i dag.

— Kokeriet «Kosmos» vakte
oppsikt da det kom fra Belfast i —
29?

— Det gjorde det. Og jeg husker at jeg synes det ruvet kolossalt i Sandefjordsfjorden, ja faktisk mer
enn en 300.000-tonner gjør i havn i deg. sier Storm Nordby.
— Hva tjente du den gangen, som ung hvalfanger?     LES MER HER

Vestfold AS ble dannet i 1920 ved en sammenslåing av Ocean AS og Sandefjords Hvalfangerselskap AS.
Aksjekapitalen var på 4 275 000 kr. og selskapet ble disponert av Johan Rasmussen og Alexander Lange.
Ved sammenslåingen ble A/S Oceans landstasjon i New Fortuna Bay på Syd Georgia lagt ned.
Alt utstyret fra stasjonen ble overflyttet til Sandefjord Hvalfangerselskaps gamle stasjon i
Strømnes Harbour på Syd Georgia. Mot slutten av 1920-tallet ble pelagisk hvalfangst i stadig
større grad ansett for å være fremtidens fangstmetode. I motsetning til den konsesjonerte fangst
fra landstasjon kunne den pelagiske fangst ekspandere uavhengig av regionale restriksjoner,
fordi fangsten foregikk utenfor de enkelte staters territorialfarvann. I 1931 avviklet A/S Vestfold
sin virksomhet i Strømnes Harbour på Syd Georgia og gikk over til pelagisk fangst. Selskapet
kontraherte et nytt kokeri i 1929 som fikk navnet Vestfold. Konjunkturomslag og prisfallet på
verdensmarkedet kom imidlertid til å ramme hvalfangsten hardt, og førte til at hele fangstflåten
lå i opplag i 1931. Derfor måtte kokeriet Vestfold i 1931, gå direkte fra verftet i opplag.
Selskapet kom under økonomisk press og var ikke i stand til å utruste en nye fangstekspedisjon.
Dette ble slutten på selvstendig fangst for selskapet, og kokeriet med tilhørende fangstkvote
ble bortleid sesongen 1932/33 til Viking Whaling Co. I 1934 ble selskapets stasjon i Strømnes,
samt kokeriet med tilhørende hvalbåter solgt til det nyopprettede selskapet
Vestfold Whaling Co. Limited. Kokeriet kom siden under panamansk flagg for rederiet Vestfold Corporation.
I tillegg til å drive hvalfangst, fungerte selskapet også som et holdingselskap for aksjeposter oppkjøpt
i andre selskaper tilhørende Rasmussen-gruppen. Videre drev selskapet tankfart og skipsrederi frem til nedleggelsen i 1976. Se mannskap og trekklister her: 1921trekklister_peth

Kilde: Takk til Vestfoldarkivet

Norge er unik med den flotte kysten langs hele vestnorge hvor fiske har vært en viktig del av næringen for befolkningen. Når vi tenker fiske så er det nærliggende å tenke Torsk, Makrell og Sild men også hvalen var en relativ kort periode viktig fiske. Vi snakker mye om hvalfangsten i sydhavet hvor vi var en stormakt for å regne.

Men rundt vår langstrakte kyst hadde vi også hvalstasjoner hvor de fanget hval på havet for så å dra den til en landstasjon for foredling til nye produkter som de kunne få ut av hvalen. Det er disse stasjonene vi gjør tilgjengelig for dere via historier og bilder.

Per Angell Hansen og Ivar Otto Myhre var i 2006 – 07 – 09 i Nordland og Finnmark  og kartla mange av disse hvalstasjonene, og disse vil dele sammen med oss.  Ta en kikk på videoen nedenfor før dere klikker dere inn på Hvalstasjonene

Sammenfattet av: Ståle A. Olsen 

Hvalfangsttiden i Finnmark var i sin spede begynnelse i 1864 da Svend Foyn kommer med
verdens første dampdrevne hvalfangstskute «Spes et Fides» til Varangerfjorden for å drive
prøvehvalfangst etter å ha vært med på selfangst i Vestisen i mange år. Utviklingen av
granatharpunen, dampmaskin i hvalskipene og landstasjoner for videreforedling av hval var
de viktigste suksessfaktorene for den moderne hvalfangsten, utviklet i stor grad av Foyn. I 1868 fanget Foyn 30 hval i Varangerfjorden.

Eventyret nådde nye høyder på 1880-tallet, da var det over 20 selskaper som drev hvalfangst
med hele 34 hvalfangstskip i Finnmark. Det var hele 6 hvalfangststasjoner bare på landsiden
ved Bussesundet i Vardø på 1880-tallet, dette var «Tanahorn», «Thekla», «Laurvigs
Hvalfangerselskap», «Christiania Hvalfangerselskap», «Haabet» og «Stokke». De som
benyttet Foyns nyvinninger måtte holde seg borte fra Varangerfjorden hvor Foyn hadde
monopol på hvalfangst.En av de som satset under hvalfangereventyret i Finnmark var Sandefjordrederen Albert Grøn.
LES MER HER