Hvalfangst

Avreise

Vestfoldbyene puster lettet ut etter jaget med å få hvalfangerne avgårde. Det var ekstraordinært mye mas i år med den knappe tid etter frigjøringen og mangelen på utstyr. Heller ikke var det lett å få tak i folkene som har vært spredt i årene siden siste ekspedisjon gikk ut fra Sandefjord — det er 6 år siden. Mange har tjenestegjort ute. En skal ikke glemme at grunnstammen i den norske hæren i Storbritannia var hvalfangere, andre ble tatt av tyskerne og satt i lang tid i fangenskap. For mange ble det bare noen få uker sammen med familien
i Vestfold før de påny måtte trekke i arbeidsklærne og bli borte for et halvt år. LES MER HER

Sekstusenfirehundre hval-liv er å meget å ha på samvittigheten, især hvis man regner i kilo. Da har man nemlig drept firehundreogseksten millioner. Omtrent.

Da hvalskytter Marthin Marthinsen, 62, fra Sandefjord hadde nådd disse tallene, sa han takk for seg. Han hadde bak seg tre-
ogtyve sesonger i Antarktis, to på Peru-kysten, én på Australia, to på Afrika og to på Shetland.
Han var fornøyd.

Av dette vil man vel lett kunne forstå at Marthinsen vet akkurat det om hval og som det er mulig å vite.

Jeg sitter i hans hjem i Sandefjord. Det slår meg hvor meget der må være i påstanden om at ,hvalskyttere er en egen «rase».
Han gir inntrykk av å være rolig og kald som et isfjell Men hele tiden glimter smilet i øyet, og stadig ler han hjertelig.    LES MER HER

I løpet av månedene september og oktober hvert eneste år drar den prektige hvalfangerflåten sørover til fangstfeltet i Antarktis. Alle vet at denne flåten
årlig bringer landet millioner av kroner i hard valuta og derved er en nasjonaløkonomisk faktor av aller største betydning. Det er imidlertid de aller færreste
som vet hvordan livet virkelig arter seg for de tusener av norske hvalfangere som sesong etter sesong frister en hard og lite misunnelsesverdig tilværelse i
farvannene omkring sydpolskalotten.
La oss derfor dra avsted med et av de flytende hvalkokeriene og få et første-
hånds kjennskap til livet ombord, fra den dagen man tar farvel med porske-
kysten til man igjen stevner inn den hjemlige fjorden etter endt dyst.

LES MER HER

I 1925 startet hvalfangstselskapet Vega fra Sandefjord hvalfangst med det
flytende kokeriet ”Kommandøren I” ved Kamtsjatka i Sovjetunionen. To år
tidligere hadde man sikret seg konsesjon og enerett til privat hvalfangst på
den russiske Stillehavskysten etter forhandlinger med bolsjevikregjeringen
i Moskva. Det ble ikke drevet industriell hvalfangst i sovjetiske farvann. På
midten av 1920-tallet var havområdene i Antarktis omkring øygruppene Syd Shetland og Syd Georgia verdens største hvalfangstfelt, men det ble også drevet norsk fangst fra norskekysten, Færøyene, Spania, Vest-Afrika og i Mexico.

Den landbaserte hvalfangsten med fabrikkanlegg på land var snart i ferd
med å tape terreng til fordel for flytende hvalkokerier (fabrikkskip) som
drev pelagisk hvalfangst uavhengig av kontakt med land. Pelagisk hvalfangst
gjorde at man fikk mulighet til å flytte videre til et nytt felt hvis fangsten slo
feil. Om bord på ”Kommandøren I” ble hvalen flenset langs skutesiden, slik at
man var avhengig av å ligge i rolig farvann nær land under opparbeidingen,
men ekspedisjonen var samtidig mobil og kunne flytte rundt på feltet under
sesongen.  LES MER HER

Den underlige 100-årige epoke i norsk næringsliv som hvalfangsten har vært, er nå slutt, antakelig for bestandig. Hvalfangst er for de fleste så nøye forbundet med Vestfold, med Tønsberg, Larvik og Sandefjord, at man overser at også andre byer har vært engasjert i den. Utenom fangsten langs den norske kyst har også ekspedisjoner fra Oslo, Haugesund og Tromsø fanget på fjernere felter. En enkelt
gang har Kragerø, Ålesund og Bergen forsøkt, for alle tre like mislykket. Historien — og forhistorien — om den sistnevnte bys forsøk er denne:   LES MER HER