Han er 82 år, men som alle disse gamle gubbene med saltvann i blodet, ser han ut som sin yngre bror. Uten bekymring for annet enn eplehøsten og valget, lever han som de andre et rikt liv i minner, som er blitt gode av avstand. Jeg har ikke truffet noen som i den grad som Jørgen Øhre knytter sine minner til naturen i de øde trakter hvor han har levd en stor del av sitt liv. Han forteller om solen som fikk isødet til å glitre som diamanter og om den eiendommelige følelse det kunde gi å sitte oppe på et platå i polartraktene hvor man er henvist til å klare sig selv så å si både legemlig og åndelig, og tenke på at her hadde aldri noe menneske vært før og antagelig ville det heller aldri komme noen. Han forteller om et møte med en liten hvit fugl, en kionis, kaller han den, som han har en lang samtale med på Deceptionøyen.

— Jeg satt og pratet med den et kvarter, og den kom helt bort til mig, sier Øhre. Den var ikke engstelig, den levde i uskyldighetstilstand, hadde aldri sett mennesker før og ante ikke for noen slemme dyr vi egentlig er. Og han legger til: — Jeg la op i 1928, det var for tidlig, jeg skulde holdt på i noen år til. — De lengter tilbake, sier jeg. Hvorfor sluttet De egentlig? — Jeg kom med i politikken her hjemme, jeg interesserte mig for den også, sier Øhre. Jeg ble ordfører og opnådde å bli skjeldt ut av Trygve Bratteli, han var journalist dengangen, yngstemann i redaksjonen, skulde jeg tro. Nu er han større, holder taler på torvet og allting. — Hvordan begynte det? Ikke med politikken, men med hvalfangsten? — Da jeg var helt ung, var jeg i koffardifart, men så blev det til at jeg startet min egen sjømannsskole her på Nøtterøy.

Jeg er ekte nøttlending, jeg er født her, så jeg er av det rette slaget, nei, jeg mener av det ekte slaget. Det passet bra å drive sjømannsskole om vinteren og dra på bottlenosefangst om sommeren. I 1892 var jeg skipper på, bottlenosefeltet for første gang. Men sjømannsskolen begynte jeg med da jeg var 18 år. — Da var De vel landets yngste skolebestyrer? — Det var jeg nok kanskje, men det gikk bra. Jeg holdt på med skolen til jeg var 26 år, og 116 elever fikk eksamen fra mig, de fleste av dem er blitt skippere.

Skolegangen var ikke så lang den gang som nå, det gikk mer etter dyktighet enn etter pensum, så det avhang meget av elevene selv når de kunde gå opp til eksamen. Det tok gjerne 4-6 måneder. — Hvor var det De drev bottlenosefangst? — Det var i Nordishavet det, vet De. Jeg fanget hval i 3 år på Færøene, 1 år på Svalbard og 9 år på Island før jeg kom til Sydishavet, det var i 1909. Og så drev jeg i 2 sesonger hvalfangst på norskekysten også, det var under forrige verdenskrig. — Var ikke slik fangst ved Norges kyster forlengst forbudt på den tiden?

— Jo, men loven blev ophevet for dette tilfelle, det var den norske stat selv som satte fangsten i gang. Det var i 1916-17, og det var fettnød i landet. Jeg hadde hatt «Hektoria» på den tiden, men var hjemme igjen, og så en dag ble Ingvald Bryde, Ole Wegger, Lars Christensen og jeg kalt inn til statsminister Gunnar Knudsen. Det var spørsmål om å skaffe landet olje ved å fange hval langs kysten. Oppgaven var ikke særlig fristende, det hastet og dårlig var det med redskap. Bryde mente at han var for gammel, og jeg sa for min del at jeg syntes opgaven var for stor for en enkelt mann. Da begynte Gunnar Knudsen og folkene hans å ymte om at vi var «dårlige fedrelandspatrioter» eller noe i den retning. Da blev jeg sint.

«Er det snakk om det, så tenker jeg at jeg kan holde mig på siden av noen hver av dere,» sa jeg. «Jeg skal ta det alene, jeg.» Så skulle jeg til å oprette hvalfangststasjoner og fikk fullmakt av Gunnar Knudsen til å kommandere over hele vestlandsflåten for å komme avsted. Først var jeg innom rasjoneringskontoret i Kristiania for å få mig brødkort, men han som stelte med kortene kunde ikke finne noe i sine papirer som påbød ham å utstede brødkort til en som skulde organisere hvalfangst for staten.

Så jeg måtte dra til Bergen uten kort. Der fikk jeg foretrede for kommandanten for kysteskadren, som var ombord i gamle «Heimdal». Jeg kom der i sixpence og sportsbukser og var visst ikke imponerende nok, han nektet mig i hvert fall befordring. «Jeg får telegrafere til Gunnar Knudsen », sa jeg, «og si at jeg må opgi planen.» Men da fikk pipen en annen lyd. Jeg tok ut en plass på Ingø, en på Bøle på Sørøya — der hadde Svend Foyn vært — en på Vinge-vågen i Trondhjemsfjorden, en på Vågene i Bremanger og en på Blomvåg ut for Bergen. Og så blev det oprettet en liten stasjon i Sandefjord med to båter. Vi fikk tre finnhval der, pene hvaler, men det var jo ikke mange, det viste sig å være lite hval i Skagerak.

Men nordpå gikk det bra, vi hadde en fangstflåte på 19 båter, og det blev til sammen 20 000 fat olje i løpet av 11/2 år. Det var meget arbeide med alle disse stasjonene, jeg holdt på å slite mig ut på den jobben og måtte på sykehus etterpå. — Men bottlenosefangsten i Nordishavet var vel slitsom nok, den også? — Ja, det var harde greier, det var mange som gikk med under jakten på bottlenosen, vi lå jo ute i selve havet og fanget. Det var ikke langt fra at jeg blev der, jeg også. Det. var en pinsedag i 1889, det var enda 5. april, jeg var styrmann den gangen. Vi lå og seilte borti Nord-ishavet for å finne bottlenose, og det blåste kuling. Pinsedags morgen kom det en flokk bottlenose — den skar forbi baugen på skuta, som den pleide å gjøre når vi hadde litt fart, men den kom ikke nær nok til at vi fikk skutt på den.

«Vil du låre båten din?« sa skipperen til mig, for vi fanget både fra båt og skute. Ja, det var vanskelig, men jeg fikk da båten ut, og vi rodde og rodde oppp mot vinden og nærmet oss bottlenosen. Jeg skjøt selv og fikk skudd på en. Den gikk så raskt ut at den tok næsten hele linen på et par minutter, det var ikke mange favnene igjen. Men vi hadde en håndharpunline på 50 meter liggende i båten, den brukte vi når vi skulle drepe en hval, vi brukte håndharpun da, og skjøt ikke. Vi «hælte på» med den, og dermed bar det videre. Det var høy sjø, og båten hadde tatt inn meget vann, så jeg fikk folkene til å gå akterut,

selv satt jeg på forreste tofte og holdt i linen for å bremse hvalen. Jeg ville bevege meg bakover jeg også, men akkurat idet jeg løftet benet over toften, rykket hvalen til igjen og drog ut linen så jeg fikk den om foten. Båten gikk under, og selv fulgte jeg med linen ned i vannet, det gikk så det suste og bruste om ørene på mig. Jeg vet ikke hvor dypt jeg var kommet før jeg fikk av mig støvlen, men det lykkes til slutt, og dermed var jeg fri igjen. Da jeg kom opp på overflaten, fikk jeg se båten med kjølen i været et godt stykke unna. Etter å ha fått av meg den andre støvlen og noen klær, svømte jeg bort til båten og fikk tak i kjølen. Jeg hadde sett de tre andre på avstand, de lå på årene i vannet, men hadde ikke greid å komme sig op på kjølen, jeg så dem aldri mer.

— Var De med på flere forlis? — Ja, en gang med «Harald», det var i 90-årene, vi lå og drev i storm i 3 uker, men fikk heist nødsignal og blev reddet. Ellers var det rart det gikk bra, mange ganger, særlig i den første tiden i Antarktis. I 1909, da jeg kom der ned første gang, var situasjonen vanskelig, vi hadde jo veldig dårlige kart, bare noen riss på et papir. Der hvor det var tegnet vann, var det mange steder land, og omvendt. Hektor-selskapet som jeg var i, fikk fast stasjon på DeceptionØyen, den verste tiden var før vi fikk orientert oss, vi fulgte hvalen lenger og lenger sydover og måtte «føle oss frem» mange steder,

hadde ikke karter. Vi gikk med ankrene ute, et på hver skuteside, litt nedenfor skutebunnen. En gang vi hadde flyttet, kom vi inn på et vakkert sted der inne ved syd pollandet, et strede som vi kalte for Belica-stredet, det var meget hval der. Vi satte to svære ankre, men morgenen etter fikk jeg beskjed om at isen var kommet og snart lå helt oppe på dekket. Ankrene ble sluppet og isen drev forbi oss, men ut på formiddagen kom et svært isfjell rett mot skuten, det kom drivende med strømmen som vi lå, på tvers av.

Vi hadde akkurat såvidt fått tid til å glede oss over at isfjellet passerte oss 50 meter unna, da en diger undervannsarm huket fast i ankeret og drog skuten med. Det var ikke stor plassen å gå, på, vi drev nesten på land, men så gikk ankerspillet, og kjettingen røk så det lyste. Spillet ble helt ødelagt, men vi hadde jo et anker til, og det kom forresten inn en båt med hval i det samme, så vi fikk annet å tenke på.

— Ble dere liggende på et så utsatt sted? — Nei, vi flyttet til en annen havn like ved og ankret opp der. Det gikk bra i 6 uker, men en dag det var springtid og ekstra sterk strøm, kom det et stort isfjell mot oss, mange ganger større enn skuten. Vi kunde høre en svær foss inne i isfjellet. Maskinen blev satt på, og så forsøkte vi å skyve isfjellet fra oss med baugen, vi fikk fjernet det en kabellengde eller så, lenger gikk det ikke for kjettingen. «Nå tar strømmen det med seg,» mente styrmannen, men det varte ikke lenge før det kom sigende igjen lett mot siden på oss. Jeg ga en hvalbåt ordre om å prøve å snu skuten, så ikke fjellet skulde ta oss på bredsiden, men før båten fikk gjort noe, skuret isberget mot skutesiden. Vi trodde vi var ferdige. Men akkurat i det samme kantret isfjellet —den andre veien! Det rusket ordentlig op under bunnen på skuta, og rust og rødmaling føk omkring, men vi var reddet.

— Så flyttet dere vel igjen? — Nei, det var meget hval der. Vi lå der og fanget veldig godt i 6 uker, vi var tidlig ferdiglastet det året, alt i februar måned. Slike ting som dette møtet med isfjellet, blir bare episoder. En annen gang lå vi 7-800 meter fra en isbre, det var nydelig vær og et vakkert sted, ingen hadde vært der før. Plutselig en morgen hører jeg et torden-brak, det var et veldig parti av breen som løsnet. Båtene var ute og holdt på med flensing, jeg var litt redd for hvordan det skulde gå med dem,

for jeg visste jo at det ville komme en svær sjø. Breen gikk dypt ned, det tok sikkert et minutt før den kom opp igjen, men da korn den med stor fart, og oppe i luften delte den sig i tre deler, det var fantastisk å se på. To av delene drev av til hver sin kant, men det tredje blev liggende stille. — Alle blev reddet dengangen også? — Ja, så dengangen. Men et år med «Ronald» kom vi opp i den verste storm jeg noen gang har oplevd, det var ved Deception. Hvalbåtene var ute, de søkte inn i South Bay, men stormen var så sterk at en av dem kantret, og av de 11 mann ombord, omkom 6. I 1924 hadde vi et jordskjelv dernede,

det var ved 11-tiden om formiddagen den 5. januar, midt på sommeren og stille og fint vær. Havnen i Deception er jo et krater, det pleide å dampe av stranden, helst mot uvær og ved springtid, en kunde ikke stikke hånden ned mer enn 3 tommer uten å brenne sig. Den dagen det skjedde, var jeg gått i land fra «Ronald» og stod i møllehuset og snakket med maskinisten. Plutselig ga det et støt så både han og jeg holdt på å falle overende, og jeg tenkte med en gang: Dette er jordskjelv. Det blev stor forvirring,

100 mann løp om hverandre, halve havnen stod og kokte i 11/2 meters høide. «Ronald» lå og rullet, jeg fikk karet mig over pontongflåten og huket mig fast i leideren, min eneste tanke var at jeg måtte se til å komme mig ombord før skuten slet sig. Plutselig begynte stranden å synke, den stod igjen som en loddrett vegg på 3-4 meter. Jordskjelvet stod på i et kvarters tid, og det var et fælt kvarter. Vi var redde for at innløpet til havnen var blitt sperret så vi ikke kunde komme ut igjen, et stort fjell som virket helt råttent hevet sig dominerende på siden av innløpet og vi var sikre på at det hadde falt ned. Men det holdt merkelig nok, mens et annet fjell, som vi kalte for «Symaskinen> hadde ramlet sammen. Etterpå lå vannet like rolig som før. Bak akterenden på «Ronald» var det 14 favner vann, mot 5 favner før jordskjelvet.

— Slapp alle sammen levende fra det? — Ja, rart nok. Men det var jo i årenes løp noen som døde dernede, vi hadde en kirkegård på Syd-Shetland. Til å begynne med gikk ikke begravelsene så pent for sig som de burde, og det ville jeg ha en slutt på. Jeg fikk den engelske magistraten til å stikke op tomt for en gravlund, og så laget vi port og gjerde, jeg hadde med mig netting nedover. Vi fikk satt op støtter på alle gravene, og begravelsene kom over i sømmelige former, jeg var selv prest 15-16 ganger og holdt gravtale. Det var omhyggelig, det syntes hvalfangerne også, jeg så ofte disse gamle knastene tørke en tåre. Det er en egen stemning der nede, det fantes jo ikke kranser eller blomster, ikke så meget som et gress-strå, men til gjengjeld svære isfjell på blankt vann, og selve polarlandet som lå og blinket og glitret i solen, det er en stemning som ikke kan beskrives.

Jeg hadde en ny skipssekk og en koffert. To år som visergutt i en lokal dagligvarehandel var slutt. Jevnaldrende, som hadde fått sjansen til å bruke den samme tiden på middelskolen, fikk lettere jobber i den bransjen.  I Vestfold ville alle på hvalfangst, og på den tiden hadde også bøndene begynt å reise dit om vinteren. I min skolekrets bodde den ene av de høyeste lederne i en hvalstasjon på Syd-Georgia, og vi gikk sammen med barna hans på skolen. En kontakt mellom mor og hval-fangerens kone gjorde at jeg en dag fikk beskjed om at jeg kunne melde meg på hyrekontoret. Den gang var jeg den minste av mine jevnaldrende, men i vinteren som fulgte vokste jeg opp til normal størrelse.

Miljøet om bord i gamle «Sevilla» virket umiddelbart meget barskt. Straks folkene kom over rekka, var kontakten mellom dem preget av miljøet i mannfolksamfunnet på hvalfangst. Svært mange var alkoholpåvirket, og det lå godt til rette for medarbeidere fra «Tønsbergs Blad», som gikk rundt og tok forhåndsstemmer for å få opphevet forbudet — som gjaldt folkeavstemning om totalforbud mot rusdrikk. Men det gikk nå mange år før jeg selv kunne få stemmerett. Vi var cirka tredve som skulle følge «Sevilla» i transport til samme selskaps landstasjon på Syd-Georgia. Dette var før oljens tidsalder, og alle skip sørover var fullastet med kull. Under den engelske generalstreiken i 1926 var det imidlertid ikke kull å få i England, og de norske hvalfangerne måtte som følge av dette ta veien om USA.

Vi gikk til Norfolk for å fylle skipet med kull, og innenfor havnegjerdet hadde mange ungdommer høve til for første gang å sette beina på Amerikas jord. Det tok vel omkring seks uker fra vi gikk om bord på Husøyflaket, til vi som var på transport gikk i land i Syd-Georgia. En slik hvalstasjon var et utpreget mannfolksamfunn. Arbeidstiden var tolv timer, bare avbrutt av matpauser, og vi arbeidet søndag som hverdag. Jeg ble satt i guano-fabrikken som gikk uka rundt på to skift, og skiftvekslingen foregikk med atten timers vakt hver weekend. Det fantes ingen organisasjon, ingen avtaler, ingen bedriftsklubb, ingen tillitsmann. I grusen bortunder den høye fjellskråningen lå det en liten kirkegård.

Det ble bruk for den en gang denne vinteren. Vi la i noen tid merke til en gråblek mann som hadde vanskeligheter med det harde arbeidet. Slikt var ikke populært blant noen av dem som arbeidet på hvalstasjonen, aller minst blant lederne. En morgen var han død. Det ble kjent at han var død av akutt anemi, og for en gangs skyld reagerte hele stasjonen. Da han skulle bæres bort til gravstedet, ble alt arbeid lagt ned, og bortsett fra noen få fyrbøtere og andre på lignende poster, fulgte alle på stasjonen med. Det var ikke noe etablert seremoniell for en slik begivenhet. Kisten ble båret fram på gravkanten, ingen foretok seg noe. Stasjonens ledelse var med, men gjorde intet. Nå var det en liten pinsemenighet blant oss, og lederen av den gikk omsider fram og holdt en liten tale i sin stil. Kisten ble senket.

Og alle gikk fåmælt tilbake til arbeidet. Isolasjonen førte med seg at helsetilstanden var meget god. En måtte imidlertid ha tilførsler av kull og delvis av proviant, og med skipene kom det post hjemmefra. Alle visste at med postsekker fulgte det en uke eller to med forkjølelse og influensa og de vanligste sykdommene i Norge på vinterstid. På stasjonen var det ikke en eneste kvinne. Det var et helt isolert mannssamfunn. Der nede var det midt-sommer, og en dag kom bestyrer Sørile fra Husvik Harbour på besøk, og han hadde med kone og datter. Alle sørget for i løpet av timene som fulgte å sikre seg en utsiktspost. Adstadige og moralske menn skaffet seg noe å gjøre på en høyde, bak et brakkehjørne eller andre steder, for å iaktta følget med de to kvinnene da de inspiserte stasjonen.

Utpå høsten på den sørlige halvkule — mot vår i Norge, april måtte det være — ble det liv i leiren. De som skulle ordne hjemreise måtte melde seg på stasjonens kontor. Det gikk som en feber gjennom leiren. Et meget stort antall hadde kontrakt på at de skulle overvintre, det vil si å bli der ett år til. .AIle visste at det var langt flere slike kontrakter enn det var bruk for folk under Sydkalottens vinter. Jeg hadde to års kontrakt, men ble grepet av stemningen, gikk til kontoret og ba om å få komme hjem. Jeg var klar over følgene av det, at dette da ble min siste tur på Leith Harbour. En dag dro vi hjem med det ordinære transportskipet «Coronda», og om bord var det intet å ta seg til for disse flere hundre menneskene. Vi gikk over midten av kloden i praktfullt vær, blå himmel og stort sett havblikk.

Slik også da vi passerte Kanariøy ene og ankret en dag på reden utenfor Las Palmas. Der ble det tatt inn frisk proviant. Båten ble omsvermet av utallige småbåter og av mennesker som klatret ombord for å handle. En foretaksom norsk kleshandler kom med nye dresser som alle hvalfangere kjøpte når de kom hjem. Det ble solgt store mengder av en meget simpel parfyme med stort alkoholinnhold, og de første dagene etterpå stinket skipet av «godlukt». Så seilte «Coronda» en lys sommernatt i siste halvdel av juni inn på Husøyflaket. Også her vrimlet det av små-båter med pårørende, men meg, og andre som var hyrt for to år, kom selvsagt ingen for å møte.

Mannssamfunnet fra Syd-Georgia stormet inn i den andre virkeligheten med sky, ømme og voldsomme møter mellom mennesker som hadde ventet på hverandre. De fleste i ett år, en god del i to år. Jeg hadde ferdig min skipssekk og min koffert og de få tingene jeg hadde kjøpt i Las Palmas, og kom meg i land. Tønsbergs og distriktets drosjer kjørte i skytteltrafikk en slik natt. De visste også at her ble det gode kunder i dagene som kom.

Jeg tok drosje sammen med en som skulle til Tønsberg, og jeg kjørte opp de kjente veiene på Nøtterøy ved 2-3-tiden om natten da en ny dag var i emning. Jeg tok tingene mine og gikk over bakken bort til det vesle huset der jeg var født og som var barndomshjemmet mitt. Under de siste skrittene ble jeg betenkt. Ingen ventet meg hjem nå, og jeg visste at min far skulle ut grytidlig neste morgen til arbeidet sitt. Jeg visste at inne i den vesle stua lå det seks yngre søsken. Den yngste av dem hadde jeg ikke sett, han var født da jeg var på Syd-Georgia. Jeg visste at de trodde jeg var vel plassert der nede ett år til.

Skulle jeg da vekke opp dette huset ved 2-3-tiden om natten? Jeg valgte å la det være. Jeg satte sekken og kofferten utenfor døra og gikk ut i terrenget omkring — et terreng der jeg kjente hver kvadratmeter, hver stein. Duggen lå tung overalt, og jeg ble kliss våt på beina. Jeg kan nesten kjenne det ennå når jeg sitter her og snakker om det, femti år senere. Duggen og den kjølige nattelufta. Jeg visste at jeg i løpet av en hvalfangstsesjon på 9-10 måneder hadde tjent brutto 900 kroner. Jeg var 17 år, og der inne lå seks yngre søsken og sov. Da klokka ble 6, banket jeg hardt på døra. Først kom mor. Overrasket og vennlig.

Så kom far. Overrasket og vennlig.» Vi satt helt stille en stund. Den lille beretningen til Trygve rommet så meget at jeg kjente jeg måtte ha litt tid på meg til å fordøye den. Kanskje var det aller mest det som ikke ble sagt —. Men så fortsatte han. «Jeg kom ikke mer ut på hvalfangst, men en dag fikk jeg besøk av min tidligere kjøpmann og fikk arbeide hos ham ett år til. Min morfar og fire av mors søsken hadde emigrert til Amerika, og der var også min eldste bror. Jeg overveide å reise samme veien.

Om det skrev jeg til en tante i Brooklyn og fikk det svaret jeg hadde håpet på. Hun tilbød seg å betale billetten, og jeg søkte med en gang det amerikanske konsulatet om immigrasjonspapirer. Dette var slutten av 1920-årene, og den store amerikanske krisen nærmet seg. Som en følge av det ble kvotene for immigranser skåret sterkt ned, og fra konsulatet fikk jeg det svar at kvoten var brukt opp, og at de skulle komme tilbake til saken senere. Jeg hørte ikke mer fra dem før på ettersommeren 1931. Da kunne jeg sende inn papirene for å få utstedt visum, men mye var hendt på disse tre årene.

Den store krisen i Amerika i 1929 var fullbyrdet, forholdene var verre der enn i Norge. I mellomtiden hadde jeg reagert på det stengte samfunnet som møtte min generasjon. Jeg hadde meldt meg inn i Arbeiderpartiet, og vært med på å stifte AUF-lag i 1928. Jeg var blitt innfanget av at det måtte gå an å skape en bedre verden i dette landet. Jeg ble her. Emigrasjonen ble det ikke noe av.» Trygve gikk ikke så ofte til moren sin i fjøset, men han gjorde det da han kom hjem fra hvalfangst. Søstrene hans gjorde det oftere. Når de hadde det vireklig vanskelig, gikk de inn til henne i fjøset om ettermiddagen mens hun satt der og melket de to kuene. Det var den eneste måten å få være helt alene med henne.

Hun satt på melkekrakken og støttet hodet inn til siden på den varme kua. Hun lyttet, og av og til så hun opp og sa noen ord. Ikke spor av dømmesyke, ingen hykling. Mon tro om Martha visste hva egoisme var? Det tror jeg ikke. Og ikke hadde hun plass for den heller. Men Martha og min egen mor og alle mødre vet de lider fra den dag de blir mor. Lider og gleder seg.

 

Om forfatteren:

Randi Bratteli (født 1924) er journalist og forfatter, var redaktør av «Arbeiderkvinnen» i en årrekke. I 1976 kom hennes første bok, «På tokt med statsministeren», som fikk en stor lesekrets. I årets bok, «Veien de gikk», møter hun mennesker fra nære og fjerne miljøer, «kjendiser» og anonyme. Politikk og historie er bakgrunnen. Hennes tankespring i hverda-gen er spontane og muntre. Likevel er hun først og sist enkel, åpen og hjertevarm. Ikke minst i bokas siste avsnitt, «Hjemkomsten», som vi gjengir i Litteraturtjenesten i dag. Det er den 17 år gamle Trygve Bratteli som i 1927 kommer hjem fra hvalfangst til foreldre og fem yngre søsken på Nøtterøy. I «Veien de gikk» blir Randi Brattelis med-mennesker også leserens medmennesker.