Hvalfangst

Blant veteranene i Tønsbergs Hvalfangeri er skytterbrødrene Herman og Jens
Berntsen. De var med fra starten av i 1907 og dro avsted på den første beskjedne
ekspedisjon til Syd-Georgia. Selv om de på det tidspunkt ikke var gamle karene
— gamle er de forsåvidt ikke ennu — var det ikke deres første føling med hval-
fangsten, og heller ikke deres første tur sydover. Herman var dengang 17 år
gammel, og han hadde deltatt i hvalfangst siden han var 14,5 år 1905 var han
på Spitsbergen, og samme høst var han med «Admiralen» sydover. Senere fulgte
en tur til Island med Victor-selskapets ekspedisjon før han ble knyttet til Tøns-
bergs Hvalfangeri og ble matros på selskapets første kokeri «Bucentaur». Jens
Gernisen Iylte 15 ar på den første turen nedover med hvalbåten «Curl» «det
var enda midt mellom Madeira og St. Vincent,» forteller han selv. Men heller
ikke for ham var dette den første turen, han hadde vært sydover en gang før. Så
Herman og Jens Berntsen har i sannhet trådt sine barnesko i hvalfangsten. Og
de ble begge skyttere i meget ung alder, Herman i 1910 og Jens i 1912.

LES MER HER

Det er mange artige historier etter hvalfangerne, her kommer noen.

UVANLIG SYN

Det var på fangst i Sydishavet. Den første del av se-
songen gikk det ikke si godt for den unge hval-
skytteren John. Så skulle han inn og bunkre en dag
og var akterut og fikk en hval til fender. Da hval-
båten var kommet langs siden til kokeriet ropte en
gammel flenser over til skytteren som sto på broen.
— Nå John, åssen syns du båten tar seg ut med hval
ved sia?

IKKE SÅ NØYE

Det skulle forhyres til hvalfangst, og en kar fra en
av bygdene var svært forhippen etter å få seg en
tur i isen. — Ja, det er så og så meget i hyre i måneden
og ett øre for fatet, ble han forklart på kontoret.
— Ja, bare jeg får hyra, jeg, sa gutten, så er det
ikke så nøye med den ettøringen!

EN DAVIDSEN-HISTORIE

I 1926 lå vi med gamle «Sevilla» nede på Syd-Shet-
land og fanget. Vi hadde hval, men det skortet på
vannet til å koke ut. Evaporatorene var ikke så over-
vettes gode, og Vi var stadig på farten for å lete
etter vann. Davidsen var bestyrer, og da han en kveld
kom inn, spurte han hvordan det gikk. Svaret var
ikke særlig oppløftende. — Det ser ut for meg som
at det ikke er om å gjøre å finne hval — det er visst
mer om å gjøre å finne en bekk, sa gubben Davidsen.

KOS

Hvalskytter Davidsen fra Veierland var kjent av
alle på hvalfeltet for sin uredde munn. En julaften
på feltet fikk som vanlig alle ombord både på koka
og på hvalbåtene en dram, men bestyreren på koka
var kjent for å være knipen med det sterke. Utpå af-
tenen brukte bestyreren radiotelefonen rundt til
hvalbåtene som lå omkring kokeriet og ønsket god
jul til alle. Da han kalte opp Davidsens båt, svarte
Veierland-skytteren:— Ja, nu ligger vi og kosær oss
med 1 dl. rom ogen pøs vann.

SCHIØDT

Om en av våre hvalskyttere går mange historier. En
gang skulle han hilse på fangstekspedisjonens nye
lege, den vel to meter lange dr. Schiødt.
— Jeg er Schiødt, sa legen.
— Ja, det kan jeg nok se, at du er mer enn ei
lengde! sa hvalskytteren.

» Kodiak og Unimaks » stabelavløp.

Alaska Whaling Co.
stiftet 1912 med fangstfelt på
de Aleutiske øyer ved Alaska-
kysten.2/3 av kapitalen er
amerikansk, 1/3 norsk og sel-
skapet er anmeldt i Amerika
med helt amerikansk direktion,
men med Lars Christensen
som disponent. Det drives
med 2 fangstskip, flytende
kokeri og landstasjon med
guanofabrik, fangstbestyrer kapt. Otto Sverdrup.

I 1909 utnevntes Christensen til dansk og portugisisk vicekonsul i Sandefjord.

Fortelling av Erik Leister

Som førstereisgutt på flytende hvalkokeri «THORSHAVET» på 17 081 tonn med en bemanning på 350 mann, forlot vi Sandefjord 17. oktober 1961. Her om bord skulle vi alle være til neste år, – engang ut i mai måned.
Jeg må kort fortelle noe om livet på et hvalkokeri. Etter at hvalen er skutt og «blåst» opp av hvalbåten, og tauet inn til kokeriet blir det store dyret dratt opp brekken med ei stor klo, – hvalkloa.
Her oppe på dekket blir så hvalen partert og skåret opp med sylskarpe kniver på lange skaft, flensekniven. Den store dampdrevne beinsaga kutter opp bein; ribbeina og ryggraden. Her er kokehull ned til kokene som i perioder står vidåpne i perioder mens kjøtt og bein fylles på kjelene. Her nede dampes det ut olje av oppmalt bein og kjøtt, disse står under flensedekket, – på et dekk i kokeriet (fabrikken).
På det såpeglatte flensedekket også kalt bare «plan» yrer det av håndfaste karer som med hjelp av vinsjer og vaier får trukket spekkflenger, store kjøttstykker og bein bort til kokehullene. Det er slett ikke ufarlig her på planet, en må følge godt med, og til en hver tid vite hva andre vil gjøre!
Alle mann er utstyrt med store gummistøvler (vadestøvler)som har påmonterte pigger på hælene! – Forløperen til piggdekka.
Nei, ingen ting skjedde av alvorlige ulykker her på planet de 3 – 4 månedene fangsten varte. Ei heller
i maskinrommet eller i kokeriet var det noen skader og uhell å snakke om på denne sesongen så langt.
Olje, ekstrakt og beinmel ble lagret om bord i tanker – og fat, vi hadde store mengder av alt som nå skulle hjem til Sandefjord.

LES MER HER