Hvalfangst

I løpet av månedene september og oktober hvert eneste år drar den prektige hvalfangerflåten sørover til fangstfeltet i Antarktis. Alle vet at denne flåten
årlig bringer landet millioner av kroner i hard valuta og derved er en nasjonaløkonomisk faktor av aller største betydning. Det er imidlertid de aller færreste
som vet hvordan livet virkelig arter seg for de tusener av norske hvalfangere som sesong etter sesong frister en hard og lite misunnelsesverdig tilværelse i
farvannene omkring sydpolskalotten.
La oss derfor dra avsted med et av de flytende hvalkokeriene og få et første-
hånds kjennskap til livet ombord, fra den dagen man tar farvel med porske-
kysten til man igjen stevner inn den hjemlige fjorden etter endt dyst.

LES MER HER

I 1925 startet hvalfangstselskapet Vega fra Sandefjord hvalfangst med det
flytende kokeriet ”Kommandøren I” ved Kamtsjatka i Sovjetunionen. To år
tidligere hadde man sikret seg konsesjon og enerett til privat hvalfangst på
den russiske Stillehavskysten etter forhandlinger med bolsjevikregjeringen
i Moskva. Det ble ikke drevet industriell hvalfangst i sovjetiske farvann. På
midten av 1920-tallet var havområdene i Antarktis omkring øygruppene Syd Shetland og Syd Georgia verdens største hvalfangstfelt, men det ble også drevet norsk fangst fra norskekysten, Færøyene, Spania, Vest-Afrika og i Mexico.

Den landbaserte hvalfangsten med fabrikkanlegg på land var snart i ferd
med å tape terreng til fordel for flytende hvalkokerier (fabrikkskip) som
drev pelagisk hvalfangst uavhengig av kontakt med land. Pelagisk hvalfangst
gjorde at man fikk mulighet til å flytte videre til et nytt felt hvis fangsten slo
feil. Om bord på ”Kommandøren I” ble hvalen flenset langs skutesiden, slik at
man var avhengig av å ligge i rolig farvann nær land under opparbeidingen,
men ekspedisjonen var samtidig mobil og kunne flytte rundt på feltet under
sesongen.  LES MER HER

Den underlige 100-årige epoke i norsk næringsliv som hvalfangsten har vært, er nå slutt, antakelig for bestandig. Hvalfangst er for de fleste så nøye forbundet med Vestfold, med Tønsberg, Larvik og Sandefjord, at man overser at også andre byer har vært engasjert i den. Utenom fangsten langs den norske kyst har også ekspedisjoner fra Oslo, Haugesund og Tromsø fanget på fjernere felter. En enkelt
gang har Kragerø, Ålesund og Bergen forsøkt, for alle tre like mislykket. Historien — og forhistorien — om den sistnevnte bys forsøk er denne:   LES MER HER

Tanken å speide efter hval fra luften, er ikke noe nytt. Men flyet med faste vinger har så mange be-
grensninger at det nesten forbyr seg selv å ta det med på en hvalfangstekspedisjon og forsøke å dri-
ve det fra kokeriet. For det første er start- og landingsmuligheter i høy grad begrenset av værforhol-
dene. Det vil ikke kunne gå ut hvis det ikke er sikker på at også landingen er sikret efter de fem til seks
timene en rekognoseringsflyvning vil vare. For det andre vil en ha vanskeligheter med å få flyet om-
bord hvis kokeriet har en hvalbåt eller et transportfartøy ved siden. For det tredje vil drivis i nabolaget av kokeriet være en hindring.

LES MER HER

Ja, dette var nok et alvorlig sjokk for A. C. Olsen og de mange Sandefjords familier som hadde sine med «Southern Queen» eller «Kvina» som Kokeriet populært ble kalt. Ulykken skjedde 60 mil øst av Syd Orkney, kl. 7.35 den 24. februar. Isflaket hadde tørnet mot fyrrommet på bakbord side. Det så igrunnen ikke så farlig ut dette isflaket, men hadde dyptsittende «utløpere» som flenget opp skipssiden.
LES MER HER