Lokalhistorie

Det var nok mor som måtte til da jeg skulle ruste meg ut for hvalfangst. Jeg skulle være kokkegutt, så jeg trang ikke så mye klær, men to forklær måtte jeg ha, og så måtte jeg ha køyklær og madrass. Halm hadde vi jo på Liverød, og så kjøpte hun bolster til trekk. Og jeg fikk en liten pute og
en liten dyne — noe slikt som ullteppe kom ikke på tale. Dyna var lei med det at fjærene stakk seg gjennom, dynevaret, og det var atskillig fjær på dørken når jeg tørnet ut om morgenen.

LES MER HER

Senket av miner 1916 «Lodsen» gikk i kullfart mellom England og Frankrike, de hadde også noen turer til Portugal. En dag dukket det opp en tysk ubåt. Sjefen ba om å få se skipspapirene og beordret så mannskapet til å gå i båtene, så la de miner om-bord, og «Lodsen» ble senket. Eilert Jensen fikk med
seg en flaske vin, noe tobakk og litt mat i en sekk. De var i livbåten i 15 timer.

1884 Maletta

Alle ble reddet av en Bergensbåt som fikk se dem. Men spennende var det fremdeles, for Bergensbåten var på vei til Bordeaux med ammunisjon! Det gikk imidlertid bra. Nå var hyren kommet opp i 260 kroner. Årene 1917-18 var han igjen ombord i en seilskute. Det var fullriggeren «Malleta» av Drammen. Reder var Sigurd Bruusgaard, kaptein Tallaksen var fra Arendal. De gikk i ballast til St. Thomas i Vest-india, fikk order for Galveston, lastet oljekaker og gikk tilbake til Danmark.

Malleta var en jernskute på 1800 tonn. Han stod ombord i omtrent 7 måneder, men så var han hjemme resten av krigen. Nordsjøfart, sukkerfart og trelastfart I 1919 dro han til sjøs igjen. Denne gang med S/S «Barbara» av Tønsberg. Rederi: Bruun og von der Lippe.
Kaptein var først J. Jacobsen, så Rudolf Ness. Skipet var på 1200 tonn og hadde 14 manns besetning. Han stod ombord i to år. De gikk i Nordsjøfart.

I 1921 tok han hyre med S/S «Guernsey», en Wilhelmsenbåt. Kaptein var Karl Jacobsen, Borre. Han stod ombord i 17 måneder. De gikk vesentlig i sukkerfart på Vestindia. «Guernsey» var en turettbåt på 8000 tonn. En turettbåt hadde avrundet overgang mellom skuteside og dekk. Typen ble betraktet som en forgjenger til trunkskipene. S/S «Torsdal» var neste båt. Den hørte hjemme i Oslo, Melsom & Melsom. Kaptein var Bjønnes, han var fra Larvik.

Den gikk også i sukkerfart på Vestindia og USA. Her stod han ombord i tre år. Så fikk han malariafeber og måtte mønstre av. Men han ga ikke opp med dette. I 1926 tok han hyre med S/S «Hektor» av Drammen, Bruusgaard & Kjøsterud. Kaptein var Ludvig Thorsen fra Nøtterøy.
Skipet var på 8400 tonn og gikk i Atlanterhavsfart. Så gikk han ombord i S/S «Hellen» av samme rederi. Der stod han ombord i 17 måneder. Nå er vi kommet fram til 1928. I 1930 tok han hyre for siste gang.

SS Tjøme

S/S «Tjømø» var en Tønsbergbåt, reder Anders Thorbjørnsen. Kaptein var Lars Backe Torgersen
fra Tjøme. De gikk først i transportfart på Sydishavet, siden med mais fra Østafrika til England, et-terpå med trelast fra Østersjøen og fra Arkangelsk.
I 1931 sluttet han på sjøen.
* *
I alt hadde Eilert Jensen fart med 25 forskjellige skuter. Det kan kanskje vir-ke litt underlig med denne stadige skiftingen. Men vi skal huske at den gang var det ingen lovfestet ferieordning for sjøfolk. Ville de være hjemme hos familien i noen måneder, måtte de avmønstre. Når de skulle ut igjen,
måtte de få seg en ny hyre, med en ny båt. Johan Liverød, som har nedskrevet disse opplysningene, sier til slutt: Alt det Eilert Jensen berettet fra sitt bevegede sjømannsliv kom så stille og nøkternt, uten bravader og uten fremhevning av egen person. Da jeg hadde skrevet av hans beretning og han
ba meg til kaffe i all enkelhet på kjøkkenet nede på Storevar, da ga han meg en leksjon jeg ikke glemmer: Det var da han leste for maten før vi spiste. Jeg har hørt det har blitt lest for maten av store og små, av unge og gamle, av gudfryktige og av andre, men en bordbønn så inderlig som
Eilert Jensens har jeg aldri hørt. Og da vi til slutt satt der så stille, vi to gamle sjømenn, han litt eldre, som hadde opplevet så meget i forhold til meg som var noen år yngre — da forstod jeg at jeg hadde sloppet billig fra mine egne år på sjøen.

Kilde: Stokke historielag.

Et langt liv på sjøen slik han fortalte det til Johan Liverød Eilert Jensen på Storevar var en stillferdig mann, han hørte til de mennesker
som gjorde inntrykk på oss fordi han snakket så lite. Vi som traff ham, kan enda tydelig se ham når han langsomt vendte seg mot oss med blikket
litt til siden, uten å si et ord. Det var tydelig at hans rolige ytre skjulte et indre som hadde vanskelig for å falle til ro. For han hadde
i sitt lange sjømannsliv opplevd mer enn de fleste. Men en dag fikk han besøk av en annen gammel sjømann, Johan Liverød.

LES MER HER

(Kilde: O.A.Hoffstad i «Norges Handel, Sjøfart og Industri» ved Einar Brun) I 1926 overtok Virik ledelsen av et rederi, Dampskipsaksjeselskapet KAP som ble startet i Sandefjord i 1916. Dette selskap hadde drevet dette rederiet i disse Jo årene med vekslende resultat, men ble etter hvert så dårlig
ledet at aksjonærene var meget misfornøyde og ønsket en. ny disponent.

Det var da Haldor Virik kom inn i bildet. Han var på dette tidspunkt 46 år og en meget kjent forretningsmann i byen, helt siden 1910. Dessuten var han meget velstående og hadde på denne tiden betydelig ledig kapital etter at han en tid hadde vært litt passiv i forretningslivet p.g.a deltagelse i politikken. (Han satt i Sandar Herredsstyre fra 1920 og var også på Stortinget i årene 1921-24.)

Men nå var han innstilt på å gå aktivt inn for shipping igjen. Virik aksepterte tilbudet til KAP og overtok samtidig en stor aksjepost. Ved den avgjørende generalforsamling ble han enstemmig valgt til ny disponent. Senere ble hele det gamle styret og representantskap kastet.

Virik ble enestyrer og fikk et representantskap på tre medlemmer; direktør Ole Aanderud Larsen (formann), høyesterettsadvokat P. Irgens Odberg og ordfører O. A. Hoffstad. Kontorene til KAP hadde hittil vært øverst i Storgaten. Nå flyttet Virik kontorene hjem til seg på hans store eiendom Aasly, i en sidebygning her.

(Anders Jahres Rederi overtok lokalene i Storgaten og holdt til her helt frem til de
flyttet til «Hvalfangstens Hus» i 1959.) Virik overtok personalet til KAP, bl.a. kontorsjefen, Georg Moe. Men nå ble den unge Einar Brun ansatt som bokholder. Da Virik overtok selskapet, besto tonnasjen av følgende kullfyrte dampskip: KAPLANA på 3000 tonn d.w., samt KAPLANO, KAPOLNA og KAPAKIKA,
alle på 2400 tonn d.w.

Virik solgte nå etterhvert de gamle dampskipene og kontraherte et 12.000 tonns tankskip ved Burmeister er Wain i Kjøbenhavn, et skip med dieselmotorer og moderne hjelpemaskineri. Dette skip ble Sandefjords første motorskip og ble sjøsatt i 1928 og fikk da navnet SANDAR, et navn som kom til å gå igjen i rederiet flere ganger.

Haldor Virik Rederi — Larship