Da bark » Resource » av Mandal ble pøst over Nordsjøen.

Av capt. Christian Pedersen Dyrstad.
Gjengitt av hans barnebarn Svein Ø. Berge

Bygge år: 1867, leveringsmåned juni .
Tonnasje
Bruttotonnasje: 546
Nettotonnasje: 515
Drektighet 265 coml.
Dimensjoner
Lengde: 137.4.39`
Bredde: 30.3.39`
Dypgang: 18.0.39`

HISTORIKK:
v/H.Larsson-Fedde
6/1867: Ukjent eier

i/1874: N.G.Schultz,Memel,Lithauen "RESOURCE"
4/1875: James Turner,London,U.K. do
/1877: Jacob A.Andorsen m.fl.,Mandal do
/1899: Bark Resource's Rederi(J.A.Andorsen)Mandal do
/1906: A/S Resource(A.Hannestad)Fredrikstad do
/1909: nedrigget til lekter

KAPTEINER:
1877 – 1885: E.Gabrielsen
1885 – 1888: P.Jensen
1888 – 1894: J.Fredrichsen
1894 – 1906: H.Jacobsen
1906 – 1907: Thorvald L.Pedersen
1907 – 1908: S.E.Gabrielsen
1908 – 1909: C

Vi hadde gjort 2 – 3 turer på Østersjøen med bark » Resource » av Mandal i 1892, og lå
nu senhøstes i Grimsby ferdig for oppdrag. Det hadde vært noen fine tørrværsdager,
og de hadde vi benyttet til å male skuten utenbords. Det var iser disse hvite og sorte
kanonporter som skulle fiffes opp, og gamle » Resource » så riktig respektabel ut som
den nu hun lå i dokken i Grimsby. Ballasten som vi fikk var denne fine kvikksand som
lekterfolkene tok ute i roveret (baren) på lavvann; og for folk som kjente til denne
slags sand, ble det alltid nøye passet på at den ikke ble lagt på en utett garnering.
» Resource » som var en eikebygget skute, var da kommet langt opp i årene og
temmelig drikkfeldig.

Vi kom tilsjøs med moderat og variabel. Vind og sjø. Som vanlig skulle vi sette
pumpene i gang; men det vi ste seg at det var lens skip straks, og det forekom oss
temmelig mystisk at » gamla » plutselig skulle være blitt spuns tett. Imidlertid frisket
vinden på, si vi fikk et lengre arbeide med seilberging.
Da vi igjen skulle prøve pumpene var det like dann, lens skip. Vi forsøkte
vindpumpen med samme resultat. Men nu kom sanden og blokkerte både pumpesko
og emert. Så nu forstod vi årsaken til at det var lens skip. Da vi kom ned i rommet,
var det et sørgelig syn. Nesten hele underrommet var en eneste mølje med vann,
sand og allslags skipsinventar, som ble slengt fra borde til borde under skipets
bevegelse. Det var nu frisknet til stiv kuling med temmelig høy sjø. Ja, dette kunne
ikke fortsette. Vannet måtte vi ha ut av skuten på en eller annen måte. Men gjennom
pumpene kunne vi ikke få det, sanden blokkerte dem fullstendig.
Vannet var vokst i rommet, såpass at det stod temmelig høyt på garneringen under
forluken, og her var det mindre med sand. Vi gikk straks i gang med å rigge opp
heisegreier i forluken

To mann ble sendt ned i rommet for å fylle bøttene, og to-tre stod ved luken og
heiste dem opp. Når den tømte pøs gikk ned, kom den fulle opp. Det gikk riktig
strykende greit etter omstendighetene, og det var slett ikke så lenge før vi hadde
lenset såpass på vannet at vi kunne se noe av ballasthaugen komme til syne. Men
da var der nok fullt med sand under garneringen. Vi forsøke med den ene pumpen
høyere opp, så den kom klar sanden. Det gikk ikke. Vannet var så fullt av denne fine
kvikksanden, at den stanset alt arbeid der. Vi måtte bare holde oss til apparatet i
forluken, og det gikk forholdsvis bra.
Vi kunne nu holde skuten noenlunde lens, men det var langt fra renslig. Vannet og
sanden ble nemlig bare tømt ved siden av forlukekarmen, så det rant over hele
dekket, og utenbords nedover de nymalte kanonportene så skuten så alt annet en fin
ut. Kaptein Josias Fredriksen, som var en meget nøye og prippen kar, sukket tungt
og var rett som det var over rekken for å se hvordan det tok seg ut.
Heldigvis holdt vær og vind seg nokså moderat, ellers hadde denne ballasthistorien
kunnet blitt en slem affære. Pøsingen gjennom forluken måtte foregå nesten til
stadighet, natt som dag. Det så en tid ut som at vi skulle få frisk østanvind, og på
denne årstid kunne det ha blitt langvarig motvind. Men det varte ikke så lenge før
vinden gikk sydlig og sydvestlig, og dette var god vind, som vi alle ønsket. Omsider
kom vi opp under norskekysten med temmelig frisk vestanvind og adskillig sjø. Den
første vi møtte temmelig langt tilsjøs, var los Bent Olsen fra Kleven (Mandal). Vi
braste bakk for å få losen ombord. I det samme Bent kom over rekken, ble han
stående som et spørsmålstegn og utbrøt: » Har dere vært på bunnen av
Doggerbank »

» Resource » ble seilt til Risørbank (Vester Risør – litt SW for Mandal).
Straks etter kom tollerne fra Kleven, og tollbetjent Knudsen spurte på lang avstand
om vi hadde vært med i Verdals raset. Det var nemlig i denne tid at det raste ut slik
en masse jord oppe i Trøndelag. Da vi tilslutt kom utenbords og fikk se hvordan
paketten så ut, undret det oss ikke om folk spurte om vi hadde vært oppe i en eller
annen katastrofe. Skuten så alt annet en nymalt ut. Denne ballasthistorien kunne lett
ha blitt » Resource » siste.
Det var i seilskutenes tid, rett ofte at skuten ble forlatt på grunn av uklare pumper.
Men » Resource » ble i vinterens løp rengjort, også under garneringen, og seilte i
mange år sine vanlige Østersjø-turer.
En fart som vi, dagens » gamle » sjøfolk som har hatt et langt liv tilsjøs, som de
» gamle » seilskutefolk vi er, nok ville ha betegnet som » kjerringfart «.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.