Da Thorshøvdi” feiret jul i tropene.

Med juletre på flenseplanen og
sydkorset som julestjerne
Og det blev julestemping trods stekende tropesol,
forteller en som var med

Formastelig er det å ville gi til beste ennu en juleskildring fra et flytende kokeri. Man fortjente å
havne krøllet og ynkelig i redaktørens papirkurv.

Men det får våge seg likevel, for det gjelder selve «gromgutten», A/S Thor Dahls største og nyeste kokeri,
«Thorshøvdi», som på grunn av kollisjon i Pentlandstredet ifjor høst ikke fikk avsluttet reparasjonen
tidsnok til å delta i fangstsesongen 1952/53.

«Thorshøvdi» måtte trekke seg ved fordelingen av de 16000 blåhvalenheter, men ville sannsynlig-
vis bli sendt nedover som tankbåt for «Thorshavet».

De tre vemodige fløyt

fra den siste efternølende hvalbåts farvel til hjembyen hadde forlengst dødd hen i sin novembertåke, da
«Thorshøvdi» som nu lå ute ved Thorøya, begynte å utfolde en mistenkelig aktivitet. En rent «antark-
tisk» virksomhet fra grådige lastebommer og hissige vinsjer bruste sin travle sang ombord på «hjem-
esitterne». Noe ekstra måtte være igjære.

Da den første sneens vinterhvite flor hadde tent henrykkelsens rosenbrann på runde barnekinn, fikk
de hjemmeværende offiserer og mannskaper beskjed om at «Thorshøvdi» ved siden av å være tank-
skip, også skulle fungere som hjelpekokeri for «Thorshavet», efter en særskilt inngått avtale.
Og med et mannskap på ca. 160, dro «Thorshøvdi» mot Sydishavet 25. november ifjor. En lav, rød ef-
termiddagssol laget silhuetter av kollenes nakne buer og hytteprofilene på et vinterstivnet Lofterød-
land. Landskapet kunne ikke syne seg fagrere for de 4—5 av oss som akterut på poopen sto og tok farvel
med byen og fjorden. I den blanke blåsvarte vannflaten laget våre to propeller et bredt skumhvirvlende
broderi av kjølvann som var slettet ut før vi ennu riktig hadde tapt det av syne. Nei, det går ingen spor i
sjøen, — ikke engang efter oss.

Med St. Nicolas på Aruba som vårt første mål, gikk dagene med rutinemessig arbeid for å gjøre koka klar til fangst.
Et arbeid som tar sin tid. På planen la vi varedekk av materialer til en verdi av. 20—30 000 kroner, d. v. s. materia-
ler nok til en meget respektabel bolig.

Aruba nådde vi den 12. desember. Efter å ha ligget ute på reden og ventet på los og kaiplass fortøyet vi
langs en fyrolje-kai en het eftermiddagstime, Om vi var det eneste kokeriet ved oljekompaniets svære
kaianlegg, så var det til gjengjeld nok av tankere som bar det norske flagg.
Som et eksempel kan nevnes at Arendalsrederiet Jørgen P. Jensen var representert med ikke mindre
enn 4 av sine skip den dagen. Men så er da også havnen i St. Nicolas en god nr. 2 når det gjelder skips-
anløp regnet 1 tonnasje. Bare New York kommer foran.

OG PASSASJERER

Men «Thorshøvdi» spilte ikke bare «dobbeltrollen» som transportbåt og kokeri, men var også til en viss grad engasjert i passasjer-
trafikken, idet vi hadde med oss fru kapt. Ulven og hennes lille datter, som i Aruba skulle ombord i kapt. Ulvens skip. Likeledes vår en liten
datter av Eva Øhre med til Aruba, hvor hennes mor er gift med en skipsoffiser, mens fruen selv er ansatt ved et av oljeselskapets mange
kontorer. Og endelig fulgte direktør O. Aanderud-Larsen og frue med «Thorshøvdi», men disse to aktet seg ikke iland før vi atter var
hjemme i Sandefjord igjen.

Men dette er da ingen julehistorie, vil den eventuelle leser si.
— Nei, det er ikke det, men det er forhistorien som hører med for at leserne skal vite litt om hvorfor et pelagisk kokeri «opplevet» trope-
julen. Jeg tror at ingen andre pelagiske ekspedisjoner har prestert dette med tropejul, så derfor ber jeg leserne unnskylde den lange innledningen.

JULERENGJØRING FØRST

Datoen viste 14. desember da vil godt lastet med fyrolje, forlot Aruba og satte kursen for Sydishavets «vestfelt» hvor vi skulle slutte oss
til «Thorshavet» og dets hvalbåter. For hver dag nærmet vi oss Ekvator — og jul. Svetten drev av Oss, Og kokas utmerkede air-conditionanlegg
kjempet tappert for ål, holde en noenlunde temperatur i messe og lugarer. Tenkte vi på noe i denne tiden, var det ihvertfall
ikke på jul. Det ville være for meningsløst i slik en varme. Men det var nok dem ombord som var nødt til å ta mere hensyn
til kalenderen enn gradestokken, for selv under Ekvators brennende sol kommer en julaften.

Og så, noen få dager før jul, kommer «båsen», Sigvald Samuelsen fra Bugården, for å sette endel av oss i sving med julerengjø-
ring av ganger og lugarer. — Vi får fikse opp litt, for det er nu jul, da, smiler båsen unnskyldende.

Men det skal sies, at tross alle våre forsøk på å bruke vår omstillingsevne, kunne vi ikke få denne vaskingen inn under begrepet «ju-
lerengjøring». Dette er jul, tenkte jeg, og mintes norsk barskog som lutet snetunge grener i en stille, hvit kjø-
lighet i snelyse netter eller de korte dagenes lave og fjerne adventsol.

BRENNENDE TROPESOL

Samme solen var det som nu stod brennende het rett over våre syndige hoder og forlengst hadde sørget for å svette ut av oss den min-
ste fornemmelse av julestemning om vi skulle hatt noen slik. Vi blev som aldri før klar over hver meget den ytre ramme og det tilvante kli-
ma har å si for å sette ossi den stemning vi naturlig forbinder del enkelte høytider med.
Og julen vil for oss mnordboerel være uløselig knyttet til vinterklimaets korte dager og lange kvelder og netter og de mørke morgener,
kuldegrader og sne. «Riktig» jul blev det jo først når klokkeklangen kunne tone sitt helgebudskap ut i en snedryssende julekveld.

Men da julaften opprandt, sendte tropesolen sine stekende stråler over «Thorhøvdi» og lovet oss en ny og het dag, uten snev av jule-
stemning. Der tok vi nu feil da. Vi tørnet inn ved kaffetid, og kveldsmålet var utsatt til 1/2 7. Da vi gikk til kaffe strømmet en
kjent og kjær duft av surkål og ribbestek ut fra byssas travle atmosfære og skapte ideassosiasjoner hos noen hver av oss om en kvinne som
nettopp ikveld gikk til og fra i et kjøkken hvor den samme aroma strømmet fra gryter og panner.

VI KJENTE NESTEN IKKE MESSA IGJEN,

da vi helgekledte inntok våre plasser. Vakkert dekorert og med hvite duker på border der flasker med øl og dram stod plasert med en pakke
ved hver kuvert og sigarer, ja, da var det bare på nåde og unåde å gi seg julekvelden ivold, om man så! ville eller ikke. Telegrammene med
julehilsenene hjemmefra, tok den siste rest av våre innvendinger mot den «tvilsomme» julekvelden bort. Ved siden av rederiets vakre jule-
gave, en forgylt mokkaskje med kompanimerket i emalje, var de fleste av oss ustyrt med julegaver hjemmefra.

FRISKE JULETÆR

I såvel offiserenes som mannskapenes salonger stod meterhøye friske norske julebusker vakkert pyntet. Oppbevart som de hadde vært i
skipets fryserum, ga de fra seg en duft som skulle de nettopp vært båret inn fra skogen hjemme. Og da
vi endelig, under tropenattens stjernehimmel slo ring rundt et juletre som var båret ut på flenseplanen, og vi til de kjente kjære julemelo-
dier, som lød gjennom skipets høyttalere, sang med mens de tre ringer vi hadde slått om juletreet, satte seg i bevegelse, ja da var det jul!
Sangen fra alle mannfolkstrupene som tonte ut i tropenatten bar også en kvinnes røst på sin vei ut i havet. Det var fru Aanderud-Larsens
stemme, som ledet den glade julesang, som for første gang tonte ut fra et pelagisk kokeri på ekvators breddegrader.

Stående rundt juletreet lyttet vi alle til biskop Johs. Smidts vakre julehilsen fra alle der hjemme, og nettopp da var det som om selv
hektiske varmegrader og lummer tropenatt måtte vike. Det var julekveld på «Thorshøvdi».

Pan.
Sandefjord Blad 1953

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.