Dampskipet Norman Isle`s stranding og plyndring på Somalia kysten 1908

Fra Larships egne arkiver, mottatt av K. Wegger – 2006

Sist i 1950 – årene deltok jeg i en sammenkomst på Elingård (sier Frithjof Bettum) og traff der kommandørkaptein Ole Siem – en ruvende skikkelse i norsk samfunnsliv.
Han var født i 1882 og døde først i 1979 – over 97 år gammel. Jeg visste at han som ung marineoffiser hadde vært styrmann med far (Magnus Larsen Bettum f. 1856 d. 1930) ombord på D/S ”Sommerstad” (tilhørende A.F. Klaveness) og at man den gang hadde hatt dramatiske opplevelser.
På min anmodning sendte Siem meg i september 1959 en lang beretning.
UTDRAG AV DENNE BERETNING
Det var hård SV monsoon over det Indiske hav, særlig i den vestre del. Den blåste til dels som en liten storm og vi var ikke noe særlig plaget av varmen. Det blev en plutselig forandring, da vi natt til 27de juni passerte Cap Gardafui og kom i le av Sokotra og det afrikanske fastland. Det blev blikk stille og varmen var meget sjenerende. Vi styrte vestover i sikte av Afrikakysten.
Ved middagstid den 27de fikk vi se en dampbåt langt inne ved kysten. Vi kunde se at det kom damp ut av fløyten, men vi var for langt unna til å høre den. Det var tydelig at det var noe i veien med skipet, og vi forandret derfor kurs for å komme nærmere. Da vi kom på signalhold heiste vi signal og spurte om det var noe i veien med skipet og om det trengte hjelp. Våre signaler blev ubesvart, men etterhvert som vi kom nærmere, forstod vi at skipet stod på grunn. Kartene i disse farvann turde vi ikke stole på, men vi gikk inn med sagte fart og holdt loddet gående.
Vi fikk nu etterhvert se mer og mer av skipet og det som foregikk ombord. Det var en turretbåt med Wilh.Wilhelmsens skorstensmerke og etterhvert fikk vi også se at skipet var fult av nakne eller halvnakne negre. Besetningen som for en stor del bestod av hvite var dels på broen og dels på toppen av bestikken. Kaptein Larsen besluttet å legge bi og undersøke nærmere fra båt. Da vi forandret kurs trodde øyensynlig besetningen på det strandede ski, at vi ville gå vår vei og satte i gang med å tute i fløyten igjen, men de blev straks beroliget da de så, at vi satte båt på vannet. Vi tok med de våpen vi hadde, for det gikk nu opp for oss, at skipet var kommet ut for røvere. Det strandede skip viste sig å være ”Norman Isles” av Tønsberg, kaptein Petter Sørensen. Det var som nevnt et turretskib, det var lastet og det var lett å komme ombord fra båt. Kaptein Sørensen stod på turrethylden med revolver i hånden og gikk straks ned i båten. Han fant det best å reise ombord i ”Sommerstad” for å rådføre sig med kaptein Larsen. Ombord i ”Sommerstad” ga han følgende eventyrlige beretning:
”Norman Isles” strandet om aftenen den 26te juni kl. 19.15 utenfor Raa Olula på Somalikysten. Etterat besetningen om morgenen den 27de på høyvann hadde gjort et forgjeves forsøk på å få skipet flott, kom to innfødte ombord. Med miner og gebærder lot de forstå, at de kom i fredelige hensikter. Efter at de hadde tatt et par runder på dekk og forvisset sig om, at skipet ikke var armert, gjorde de formodentlig signal til land, hvor det allerede hadde samlet sig en hel del innfødte.
Plutselig kastet omkring 100 mann sig i vannet og svømte ut til skipet, som de uten vanskelighet entret under ville hyl. De var bevæpnet med tveeggede sverd og lange kniver. Mannskapet som holdt på med å føre ut et større anker fra låringen, blev beordret til å slutte med arbeidet og blev deretter drevet opp på broen. ”Norman Isles” , som hadde seilt på Østen i flere år hadde lascarbesetning som fyrbøtere. Offiserene var for de flestes vedkommende fra Vestfold. Lasten var ris i sekker.
Somalierne begynte straks å losse fra akterste luke for å få baugen tyngre på grunn. De skar presenningene av lukene, surret rissekkene til lukelemmene og svømte i land med dem. Etterhvert kom det lektere til, skibets båter blev benyttet og hundrevis av kanoer var i sving med transporten. All proviant ble tatt i land eller kastet på sjøen. Somalierne mente formodentlig, at når en kasse var av tre, måtte den nødvendigvis flyte, og de var ytterst forbauset, da de så kasser fulle av konserves gå tilbunds. Alt taugverk ble tatt. Flaglinene var noe av det første som blev tatt. Dette var grunnen til at ”Sommerstad”s signaler ikke blev besvart.
Somaliekysten er trebar og treverk var derfor det mest ettertraktede bytte. Døre og paneler blev revet av og til dels hugget i stykker, det syntes ikke å være så om å gjøre å få det helt. Takpaneler, border, sofaer, stoler og køyer blev tatt, til dels knust, og ført i land. Trekasser var de særlig glad i, kronometer og instrumenter blev kastet på sjøen, men kassene tok de godt vare på. Bilder på veggene skar de ut, men rammene var klenodier. Mannskapets eiendele blev tatt eller ødelagt. De fleste hadde vært ute på Østen i flere år og hadde etterhvert kjøpt presanger, som de nu hadde med sig hjem. Alt blev tatt eller ødelagt, alt ettersom sakene var nyttige eller verdiløse for negrene.
Efter kort tid hadde besetningen ikke annet tilbake, enn det de gikk og stod i, og for fleres vedkommende blev klærne revet av kroppen. Maskinist Wegger fra Sandefjord (halvbror av Ole Wegger) arbeidet sig hjem med ”Norman Isles”. Han hadde intet annet enn skjorten på kroppen da han kom ombord i ”Sommerstad” den følgende dag.
Det er ikke lett å beskrive de følelser som bølget inne i oss, ved å stå der maktesløse og se alle våre mange kjære og verdifulle ting, som vi i årevis hadde samlet og vernet om, bli slengt og trampet på, og da det bare var noen få bokser konserves tilbake, besluttedes å tilkalle den første forbipasserende damper og forlate skipet. En damper som passerte langt ute blev tilkalt ved fløyten, thi alle flagg med unntagelse av et nasjonalflagg var røvet. Skipet viste sig å være D/S ”Sommerstad” av Sandefjord.
Som foran nevnt fulgte kaptein Sørensen med vår båt tilbake til ”Sommerstad” for å rådføre sig med kaptein Larsen. Kaptein Sørensen mente det ville være mulig for ”Sommerstad” å ”gjenerobre” ”N.I.” ved å gå inn i mørket, overrumple negrene og jage dem på land, og deretter trekke skipet av. Han var nervøs og naturligvis ulykkelig efter det som var hendt. Han var meget skuffet over at kaptein Larsen ikke ville være med på et slikt eventyr. Under de lange forhandlinger ut over ettermiddagen var det blit mørkt, og man fant, at det ville være uråd å finne inn til havaristen, da det ikke fantes et eneste lys på hele kysten. Om morgenen, den 28de styrte ”Sommerstad” inn mot kysten, satte to livbåter på vannet og bevæpnet båtenes mannskaper med de skytevåpen som fantes ombord. Det blev dog ingen kamp. Besetningen på ”Norman Isles” fikk uhindret gå i båtene og kom vel ombord i ”Sommerstad”.
Et par dager senere kom ”Sommerstad” til Aden. Her ga ”Norman Isles” besetning uttrykk for sin hjerteligste takk til kaptein, offiserer og mannskap på ”Sommerstad” for deres elskverdighet og hjelp efter at de kom ombord, mange uten engang det nødvendigste til å skjule sin nakenhet med. De gikk deretter i land og ”Sommerstad” fortsatte sin reise videre til Danzig uten noen bemerkelsesverdige hendelser.
Hvorledes det gikk med ”Norman Isles” kan man lese i en reportasje i Sjøfartstidende fra kaptein Sørensen i juli 1908. Ved ankomsten til Aden gikk kapteinen til den italienske generalkonsul og protesterte mot den behandling mannskap, skip og last var blitt til del av Italias somaliske undersåtter. Den 1. Juli kunne kaptein reise med en bjergningsbåt til strandsstedet hvor det hadde samlet seg over tusen mann i leiren rett innenfor skipet. Bjergningsmannskapet ble i første omgang fordrevet ved skyting fra stranden. Først etterat en italiensk krysser ”Colanna” kom den 6. Juli og kunne bruke større skyts, lykkedes det å bjerge ”Norman Isles” skrog med store maskindeler av jern. Ca. 2.500 tonn ris var da bragt i land av røverne.
—oooOooo—
Siden Ole Bettum (Magnus Larsen Bettums barnebarn) og Kristoffer Wegger (Ole Weggers barnebarn) er gode venner, kom Ole Bettum en dag i april år 2000 til å lese ovenforstående historie for Kristoffer Wegger. Kristoffer Wegger dro kjensel på historien og kunne fortelle at Ingvald Wegger som nesen mistet buksene var halvbror av hans bestefar Ole Wegger, og at han hadde en avisartikkel om samme som stod i Norges Handels & Sjøfarts Tidende av lørdag 6. september 1941. Kristoffer Weggers far Arnt Wegger hadde hørt historien av sin onkel Ingvald og kunne bekrefte at historien er korrekt gjengitt. Ingvald var med båten som passager og er den mann som måtte betale £ 10-0-0 for å få beholde buksene. Han satt på klosettet da en neger ville ta buksene fra ham. Nedenfor følger artikkelen, som også finnes på side 10 foran i boken:
En moderne sjørøver-roman.
Dampskib ”Norman Isles” stranding og plyndring på kysten av Somaliland sommeren 1908.
Det hører heldigvis til sjeldenhetene at skip – i fredstid – blir røvet med våpenmakt, takket være den gode orden som de større nasjoner holder så godt som over alt i de land som de virkelig besitter. Mest kjent er vel de kinesiske ”Hold up”-cup som har inntruffet år om annet, men som heldigvis er blitt sjeldnere og sjeldnere.
At man som i efternevnte beretning på det nærmeste røver inntil klærne av folk, og ribber skibet for alt treverk og metall så bare jernplatene og større maskindeler står igjen, er vel nesten helt enestående.
Den 27. Juni 1908 stevnet dampskibet ”Sommerstad”, kaptein Mag. Larsen, forbi Cap Guardafui og styrte inn i Gulf of Aden. Ca. 26 kvartmil fra ovennevnte Cap observerte man et dampskip inne under land.
Om hvad som videre passerte heter det i et gammelt brev fra kapteinen bl.a.:
– Vi gikk inn på 7 favner vann, bemannet en båt og sendte den for å undersøke forholdene. De beretninger som folkene bragte med tilbake, finner neppe sidestykke i nutiden. Man føler sig uvilkårlig satt et par århundreder tilbake i tiden da strandrøveri blev drevet i stor skala på Middelhavets sydlige kyster.
Skibet viste sig å være den norske dampbåt ”Norman Isles” . Skibets fører, kaptein Petter Sørensen, fulgte med ombord i ”Sommerstad”. Han fortalte at hans skib aftenen i forveien hadde grunnstøtt. I grålysningen den følgende morgen, mens alle mann var beskjeftiget med utsettelse av et anker, og mens kapteinen var i ferd med å lodde kom2 innfødte ombord. De opførte sig meget høflig og ingen skulde ane at det bak deres ydmyge ”salute” skjulte sig speideres iaktagende øine.
Da de nemlig hadde sett at skibet ingen som helst armering hadde gav de et signal og straks styrtet hundreder av negrer sig ut i brenningene for et øieblikk efter å vise sine svarte grinende fjes over rekken. Skibet var i et nu overfylt av disse mennesker. Det var så fullt av dem at det for å bruke en av de reddedes ord – ikke var plass til å spytte ombord.
Så begynte ødeleggelsesverket. Arbeidet med ankeret ble straks stoppet og besetningen beordret opp på broen. Kjeltringene var bevæpnet med korte sverd, dolker og langskaftede økser som de ikke var sene om å gripe til dersom ikke noen straks oppfattet deres ordrer. Ladningen bestod av ris. Lossingen herav iverksattes først på den måte at de surret rissekkene til lukene og svømte i land med dem. Senere, efter at Mullahen eller Sultanen eller rettere røverhøvdingen kom til, blev det mer system i det hele. Det blev beordret store kanoer fra nærmeste by og arbeidet gikk raskt fra hånden.
Foruten ladningen var det især provianten, alt treverk, metall og mannskapseffekter som de la sin elsk på. Skibet blev aldeles renset for proviant. Panelingene i lugarer og salong blev brutt opp og dørene tatt av hengslene, – kort sagt, alt som het treverk unntatt lossebommen var fjernet da kapteinen gikk fra borde. Taljeløperne til båtene blev skåret ut, så flukt blev umuliggjort. De båter som kunde settes på vannet, tok de – og de hvis utsettingsmekanisme de ikke kunde finne rede på, forsøkte de å tvinge mannskapet til å sette ut, hvilket disse imidlertid nektet. Det som de ikke hadde bruk for slo de i stykker.
Det eneste kapteinen beholdt var et norsk flagg og dette måtte han verne om ved hjelp av en revolver. Ur og ringer måtte han derimot avlevere. Han hadde et billede av rederen hengende i røkelugaren. Dette hadde han lenge frelst ved å si det var Sultanen; men til sist kom det en bande hvis ødeleggelseslyst selv ikke ærefrykten for Sultanen formådde å holde i tømme. De rev det ned og slo det i stykker.
I sin begjærlighet efter metall hugg en til dampledningen til styremaskinen hvor dampen stod på. Han blev skoldet. Kinesisk porselen, glass og stentøi slengte de ned på turreten, og de syntes å bli meget forbauset da det gikk i stykker.
Dekksmannskapet bestod av nordmenn, fyrbøtere var hinduer – i alt 30 mann. De norske mannskaper hadde stått lenge ombord – 2 a 3 år. Flere hadde seilt på Øst-Asia i årevis og skulde hjem til familie og venner. Når en sjømann under et almindelig forlis mister sine saker, så er det en ting han tar forholdsvis rolig. Men enhver kan tenke sig hvad det vil si for disse folk å måtte stå rolig å se på at det som de i disse år hadde samlet av silke og kuriositeter fra Østen, enten bli tatt eller ødelagt. Personlig blev ingen antastet når de godvillig gav slipp på sine eiendeler. Men det var en hel del guttunger ombord, og disse var verre enn ventet. De fant fornøyelse i å kommandere besetningen til å gjøre som de ville. Ved den minste ulydighet var kniven straks på strupen. For disse heltegjerninger høstet de bifall fra de voksne.
I dagbrekkingen den følgende morgen styrte ”Sommerstad” atter inn mot kysten og ankret på 9 favner vann. To livbåter sattes ut og bemannedes og armertes med det skyts og den ammunisjon vi hadde ombord. Det hersket adskillig spenning blant båtens besetning da de nærmet sig ”Norman Isles”, en spenning som sannsynligvis alltid er til stede foran en kamp. Noen kamp blev det dog imidlertid ikke. Besetningen fikk uhindret gå i båtene.
De reddede fortalte at situasjonen på slutten var blitt verre og verre. De hadde i det lengste beholdt skjorte og bukser, men i siste øieblikk hadde de bare med møye unngått å bli aldeles ribbet. En måtte således betale 10 pund sterling som det hadde lykkes ham å skjule, for å få lov til å beholde sine bukser. (det var Ingvald Wegger).
”Sommerstad” fortsatte så til Aden og kaptein Sørensens videre beretning lyder:
Ved ankomsten til Aden tok den norske konsul sig av mannskapet. Selv troppet jeg opp i det Italienske generalkonsulat og protesterte mot den behandling mannskapet, skib og ladning var blitt til del av Italias samolianske undersåtter. Den 1. juli reiste jeg ombord i bergingsbåten ”Sheik Berkhud” til strandingstedet og ankom til vraket 3. juli. Det hadde da dannet sig en by på over 1000 innbyggere rett inn for skibet, og hvor det før bare var en lav sandstrand. Men lossingen var stoppet om morgenen da den første bergingsbåt ankom. Det var da losset til under mellomdekksbjelkene, omkring 2000 tonn av rislasten.
Våre arbeidere blev om eftermiddagen sendt ombord for å påbegynne redningsarbeidet, men måtte straks efter forlate skibet da røverne med trusler om våpenmakt nektet alle sånne forberedelser. Lørdag 4. juli om morgenen gikk vi med ”Sheik Berkud” over til byen Alula, hvor jeg assistert av tolk som var sendt med mig fra det italienske konsulat i Aden, gikk i land til den høvding som var ansatt av den italienske regjering til å ivareta dettes interesser, og overleverte ham et brev fra generalkonsulatet i Aden inneholdende dettes ønske om at han skulde assistere mig å få skib og ladning ut av røvernes makt.
Jeg blev mottaget meget høflig, fikk lov til å sitte ned på en av mine egne stoler, drikke te av skibets kopper, og efter smaken å dømme mest sannsynlig teen stjålet fra ”Norman Isles”, mens høvdingen hvilte på mine private køiklær, for han var meget gammel og befant sig tilsynelatende mindre vel. Resten av forsamlingen bestod av gamle kjenninger, nemlig dem som ledet røveriet ombord i ”Norman Isles”. Hver mann, høvdingen undtatt, var bevæpnet til tennene. Det blev lagt omkring et dusin riflepatroner foran mig på matten, formodentlig for å vise mig at de ikke manglet ammunisjon.
Men vi kom da uskadd tilbake til vårt skib og returnerte til vraket, med den beskjed fra høvdingen at ifølge somaliens ”lov” tilhørte skibet dem. Men han skulle underhandle med høvdingene for de andre stammer og ville senere la oss høre resultatet. – Om aftenen kom bud om at forhandlingene var strandet da alle forslag om løslatelse av skibet hadde møtt motstand hos Sultanens tilhengere. Den eneste innrømmelse de kunde gå med på var at vi aller nådigst fikk tillatelse til å sende 4 mann ombord som vakt.
Den 5. juli lå vi bare og kiket efter det krigsskip som skulde sendes til vår bistand. Klokken 9 formiddag den 6. juli ankom også den lenge etterlengtede italienske krysser ”Colonna” og nå trodde vi at bergingsarbeidet skulde kunne foregå uforstyrret. Jeg gikk straks ombord i krysseren for å underhandle med sjefen om beskyttelse for å ta skibet ut av barbarenes makt. ”Colonna”s sjef lovte da også at så snart han hadde underhandlet med røvernes utsendinger å sende mig svar.
Da det norske flagg var heist på stortoppen og det italienske på fortoppen, fikk jeg brev fra krysserens kaptein, signor Solazar, om at bergingsarbeidet kunde påbegynnes på hans ansvar. Dette blev dog ikke av lang varighet. Et kvarters tid efter at de italienske marinesoldater var kommet ombord i ”Norman Isles” begynte kulene å suse gjennom luften. Sjørøverne lå bak barrikader, bygd av ris-sekker og skjøt. Italienerne hadde tatt stilling på ”Norman Isles” bro. De siste besvarte ilden energisk en times tid, men måtte da vike for overmakten og begi sig tilbake til sitt krigsskip som lå utenfor rifleskuddvidde. Herfra fortsattes så bombardementet med større skyts. Resultatet av dette fikk vi dessverre ikke se, da vi avgikk fra skueplassen bestemt for Aden og Perim med forseglede ordrer til konsulatet i Aden og jeg fulgte med for å avlegge rapport.
Den italienske krysser og bergingsbåten ”Mejun” blev igjen ved ”Norman Isles” . Men skibet var fryktelig herjet. Det var bare jernplatene igjen på dekket, og fra maskinen var alt treverk tatt i land så det var bare de større maskindeler av jern som var tilbake.
Men omsider fikk vi da arbeidsro. Og da været hadde vært upåklagelig var skibet heldigvis noen lunde tett. Og så en dag i august blev skibet ved italiensk hjelp bragt flott og kunde fortsette sin reise til Perim.

Ingvald Wegger døde i New York 20. august 1910 av nervefeber. Han hadde da vært første maskinist på ”frugtdampskibet ”Vera” af Sandefjord tilhørende A.F. Klaveness”.
Han ble kun 27 år gammel.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 20 MB. You can upload: image. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.