Den første bryggen i Sandefjord.

Med det oppsving skipsfarten hadde tatt mot århundrets slutning,
ble det mere og mere følelig, at der ingen brukbar brygge fantes i
Sandefjord. Den gamle bryggen ved Oddefjell var forfallen og vilde
for resten været av liten nytte; kun småskuter kunde flyte inn der, og
så var det jo ingen fremkommelig vei dit. Bekkeoset, som fortidens
gruntgående skib hadde lagt inn i, var nu så opgrunnet at kun båter
kunde flyte inn. Også i andre henseender var havneforholdene dår-
lige; der var ikke engang sørget for moringer og fortøiningsbøier ;
havnevesenet var felles for Larvik og Sandefjord, og det var gammel
skikk bare å ta inntekt fra Sandeffjord, men helst ikke opføre nogen
utgift. Admiralitetet hadde undersøkt forholdene i 1787 og uttalt:
«Udi Sandefjord, hvor ingen Ringe haves, — — kunde muligens
være fornøden 2de Stykker at nedsætte paa det Sted hvor den al-
mindelige Ankerplads er, til Ballastens Udskydning af Fartøierne».
Men såvidt man kan se, blev ingenting gjort før 1820 og 1839,
da Fredr. Hesselberg Falkenberg, Larvik, og Christopher Hvidt efter
opfordring fra Larviks havnekommisjon satte fortøiningsringer, den
første på Rødsodden (1820) og den annen ved Ranvik og Stub (1839)
som var ballast-plassene.

Da innsendte «1 1787 10 Sandefjords-borgere et underdanigst
andragende til det kngl. rente- og generaltollkammer i Kjøbenhavn
av følgende innhold: Skjønt Sandefjord kun ligger en mil inn fra
sjøen og har en rummelig og god havn, har man liten nytte av den,
da den mangler brygge. Den gamle er forlengst «ruineret», og hav-
nen er så opgrunnet at det er umulig å lande selv med den minste
båt. Det er ingen fortøiningsmidler, så fartøiene må — især i storm
og ved nattetid, — «med frykt og hasard» ligge for ankerne. Ikke
sjelden er skutene gått i drift, drevet på land eller stjålet. Følgen
er at flensborgerne, danskene og andre er redde for å løpe inn, da
losningen er farefull. Derfor står kornvarer og andre livsfornøden-
heter i høiere pris her enn annensteds; de må hentes på 2nen og
3dje hånd, «hvilket forårsaker at dette sted undertrykkes, beboerne
ruineres, og derhos tilsidesettes handelen, hvorav det hele depende-
rer.» Da Sandefjords fartøier svarer de samme skibs- og havneav-
gifter som andre, kunde man vel vente litt igjen; men allc hcnven-
delser til havnestyret har været fruktesløse. Derfor henvender man
sig nu «i sin nød og trang» på høieste sted og søker om 300 rdl,
av havnekassen til en brygge. Skrivelsen er undertegnet av Chri-
stopher Thue (kornhandler) Wilhelm Hvidt, Petter Wright, Eilert
Brun, Isak Waale, Engvold Pedersen, Carl Werner (skipper), Anders
Andersen (skipper), Henrik Weyer og Johannes Nielsen (Grøn).

Larviks havnekommisjon hadde dårlig samvittighet likeoverfor
Sandetjord; den undskyldte sig med at inntektene fra Sandefjord de
10 siste år kun var en liten del av den sum borgerne søkte om.
Men byfogden og havnekommissæren medgav at klagene ikke var
overdrevne; «elven» hadde grunnet havnen op, slik at ved alminde-
lig vanne var det bare 2 alen dypt 100 favner fra land. (Man må
huske at «fra land» dengang vil si fra et punkt nogen få skritt neden-
for Folkets hus). All forbindelse mellem skibene og land må foregå
ved hjelp av små flatbunnede prammer. Havnekommisjonen foreslår
bevilget 200 rdl., mot at borgerne selv skaffer 100 rdl. Og efter å

ha passert hele rekken av myndigheter blev dette forslag bifalt ved
kgl. resolusjon av 14de mai 1788.

Arbeidet med bryggen blev ufortøvet satt igang, og ledelsen
overdratt til de to innflyttede Larviksfolk Petter Wright og Eilert
Brun, som fikk megen og fortjent ros for utførelsen av sitt byrde-
fulle og — selvfølgelig — ulønnede hverv. Den drivende kraft var
dog Petter Wright; han skaffet billige materialer, tilså personlig arbei-
det og stod i forskudd for utgiftene, da pengene slapp op. For de
200 rdl. var selvfølgelig ikke nok, og de 100 som borgerne skulde
subskribere, hører vi ikke noget om. Om våren 1790 hadde Wright
lagt ut 160 rdl. 3 sk., som han jo gjerne vilde ha igjen, og dess-
uten trengtes 111 rdl. for å få bryggen ferdig. Borgerskapet søkte
derfor stiftsdireksjonen om en tilleggsbevilgning på 271 rdl. av havne-
kassen, og nu er havnekommisjonen blitt riktig imøtekommende. Den
hadde foretatt en «begranskning» av det utførte arbeide, som den
hadde funnet utmerket, og anbefalte bevilgningen, som også blev gitt
ved en kgl. res. av */io0 1790; det var meningen at den bevilgede
sum skulde inntjenes på en 4—5 år ved moderate bryggepenger.
Skibsfarten på Sandefjord hadde, oplyses det, tredoblet sig på nogen
få år, og mere vilde det bli, når man fikk en brukbar brygge. Nu
gikk arbeidet raskt fra hånden; ved en ny «begranskning» * 1791
fant havnekommisjonen bryggen såvidt ferdig at den kunde tages i
bruk, om der enn stod en del arbeide til rest, bl. a. det ikke uvik-
tige, å skaffe en farbar forbindelse mellem bryggen og det faste land
innenfor. Et borgermøte vedtok reglement for bryggen og tariff for
bryggepenger, samt valgte Wilh. Olsen Goen til å opkreve brygge-
pengene. Wright var nu flyttet fra byen; men Eilert Brun lovet at
det gjenstående arbeide skulde bli utført i løpet av få uker.

Den nye brygge begynte omtr. 180 m. nedenfor Folkets hus
d.v.s. der hvor nu Bryggegaten deler sig med en arm mot vestre
og en mot østre utstikkerbrygge. Her hadde nemlig bekken fra
gammel tid skyllet op en sandør, mens sjøen østenfor denne gikk et
godt stykke lenger inn. (Se kartet s. 140—141 og s. 5.) Fra enden
av denne lille halvø var nu bryggen, — en trebrygge, — bygget ut
i en lengde av henved 100 m.i retning mot den nuværende østre
utstikkerbrygge; dens ytterste pir var der hvor nu tollboden ligger.
Mange fot vann var det ikke utenfor bryggepiren, 4 fot ved alminde-
lig vannstand opgis det til; større fartøier måtte altså fremdeles ankre
på havnen og bruke lasteprammer. Bryggen var lagt på 11 tøm-
rede bryggekar, som blev fylt med sten, og derover lagt et brodekke
av furutømmer. Bryggekarene måtte selvfølgelig tømres på land, og
transporten ut over den bløte grunn var et både slitsomt og ubehage-
lig arbeide; men Petter Wright forstod hvad en dram i rette tid kan
utrette, og har derfor opført i regnskapet: «— ved dette besværlige
Arbeide billig udskjænket 10 Potter Brændevin til samtlige Arbeidere
å 18 skilling.» Av samme regnskap fremgår det at der til brygge-
karene blev kjørt frem 199 lass tømmer å 3 skilling, og brukt 11
båtladninger sten; senere blev ennu 8 ladninger fylt på, og 11 tylvter
furutømmer kjørt frem til brodekke «at gaa paa af det ene Brygge-
kar paa det andet».

Men dermed var ikke alt i orden. Mellem bryggens begynnelse
og det faste land gikk forbindelsen over den omtalte sandør — altsa
langsmed den nuværende lille park nedenfor Folkets hus, denne
sandør tålte ikke tung transport og var dessuten overskyllet ved høi-
vanne. Da grunnen innenfor bryggekarene, skriver Wright, er så
panske «langbratt» (d.v.s. langgrunn) og flat at vannets stigen op-
fyller nogen hundre skritt, og da det vilde bli altfor dyrt å bygge
bolverker, — så bygget de efter hans forslag «en bred Forhøining
af Granbar, Sand og Jordfyld» og forstøttet den mot bekken og sjøen
ved å ramme ned 12—1300 peler. Men også dette blev et kostbart
arbeide; Wright var dog aldri rådløs. Han innbød omegnens bønder
til doning med hest og mann i 14 dager, fra 24de november til 8de
desember (1789); og derved fikk han utført 2 ukers arbeide for 48 rdl.
I mark 12 sk., som gikk med til traktering: 76 hrød, 9 oster og
63 potter brennevin. Det har sikkert været morsomt på stranden de
14 dagene!

Dessverre skulde det snart vise sig at granbar og sand ikke er
solid byggemateriale. Og hvad verre var: bryggen selv, som alle
myndigheter hadde rost som et utmerket arbeide, stod ikke prøven så
godt mot høivannne, storm og is. Allerede 1794, — 3 år efterat
den var tatt i bruk, — hadde en svær storm med usedvanlig høivanne
skyllet vekk det meste av brodekket og gjort annen skade. Wilhelm
Olsen Goen, som nu hadde tilsyn med bryggen, lot skaden midler-
tidig utbedre, og 1797 besiktiget havnestyret i borgerskapets nærvær
anlegget og vedtok beslutninger både om istandsettelse av bryggen
og veien innenfor; her skulde bygges mur mot bekken. Det frem-
møtte borgerskap vedtok «med velbehag» disse foranstaltninger; der
skulde tegnes frivillige bidrag, og det blev lovet tilskudd av havne-
kassen. Men man kan ikke se at noget av disse penger kom inn,
og følgelig er vel heller ikke nogen av de besluttede arbeider blitt
utført; det blev iallfall ikke bygget nogen mur mot bekken. Abraham
Bøckman, som i 1797 avløste Goen som tilsynsmann, kan ikke sees
å ha gjort annet enn å innkassere bryggepengene. Både han og
Goen blev sterkt kritisert senere av Larviks havnekommisjon.
Bryggen blev dog brukt slik den var, til og med 1800. Men
våren 1801 brakk isen ved høivanne karene op; de 3 ytterste blev
av en storm snart efter «aldeles ruineret og bortflyttet fra Stedet».
Fra nu av var bryggen helt ubrukelig. Eftersom den forfalt, var den
blitt mindre og mindre brukt: i 1798 av 42 skippere, i 1799 av 35
og i 1800 av 25; men da de fleste av skipperne gjorde både 2, 3
og flere turer om sommeren, må over det dobbelte antall ha losset
der. Det var små skuter (jakter, galeaser) og brigger op til 70 kom.l.
som losset og lastet, flest Sandefjordinger, Tjømlinger og danske.
Goens regnskap viser i årene 1794—07 en inntekt av 68 rdl. I m.
4 sk. i bryggepenger, Bøckmans regnskap for 1798—1800 25 rdl. 12 sk.
Hvem hadde så ansvaret, og hvem skulde koste bryggen istand ?
Larviks havnekommisjon var ikke i tvil om at skylden lå hos Sande-
fjords borgere. Sålenge Wright var i Sandefjord, skriver kommisjo-
nen i sin innberetning til stiftet, var alt i den skjønneste orden; men
sa forlot Wright stedet og overlot bryggen til sine medborgere; men
«disse var anderledes sindede, efterdi de manglede Viljen til at bi-
bringe det mindste til Vedligeholdelsen», — og så forfalt det hele. —
Sandetjords borgerskap nedla i møte »/i0 1803 en bestemt protest
mot denne fremstilling. Man kunde med rette kreve at havne-
styret tok sig av bryggen; Sandefjord hadde nu en flåte på 1500
trelastlester, som svarte de forordnede avgifter og havnepenger uten
å få noget igjen for denne utgift. Fikk Sandefjord beholde mudder-
og havnepenger av sine egne fartøier og de innførte varer, vilde
borgerne gjerne bygge en ny brygge, — den gamle nyttet det ikke
å lappe på.

Dermed gikk saken i stå. Byfoged Rasmussen i Larvik foreslo
riktignok som svar på Sandefjords-borgernes protest, at bryggen skulde
settes istand, utgiften utlignes på Sandefjords borgere og i fornødent
fall inndrives ved utpantning; men så voldsomme forholdsregler vilde
stiftsdireksjonen ikke være med på. Derimot forlangte stiftamtmannen
(grev Moltke) tegning og overslag til en ny brygge, og et sådant forslag
blev innsendt av havnekommisjonen ‘*/10 1804, ledsaget av en teg:
ning, som her gjengis i forminsket målestokk: Omkostningene var
beregnet til 1383 rådl. 72 sk.

Tegningen fikk foreløbig ingen betydning, da ingen vilde bevilge
pengene. Derimot gav stiftamtmannen sitt samtykke til et forslag
som borgerne hadde fremsatt allerede 1801, straks efterat bryggen
var blitt vrak, nemlig å legge ut en flytebrygge, «en landgang», som
de kalte det. Dette er formodentlig blitt gjort; men noget nærmere
om «landgangen» er ikke å finne. Også fyllingen innover den bløte
strand må være blitt gjort farbar igjen; forstøtningsmuren mot bek-
ken blev nemlig bygget engang før 1813. Men forøvrig er det stilt
om bryggen like fra 1804 til 1813, da saken atter blev tatt opp.

Kilde: Sandefjord historie

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.