Den krigsskadde handelsfåten settes i stand

Aker Mek. i Oslo

Det er travle dager på våre skipsverft for tiden, det bankes og hamres og freses og sveises slik at uvante trommehinner blir såre i alt det velsignede spetaklet. Arbeidsmengden er så å si ubegrenset, behovet for tonnasje har aldri vært større, særlig da for tonnasje som kan settes inn så fort som
mulig. Ennå er det for tidlig må gå i gang med nybygginger her i landet, det er så altfor mange skip som trenger øyeblikkelig reparasjon.

Det er nedsatt en kommisjon under Skipsfartsdirektoratet som har overoppsynet med alt reparasjons- og nybyggingsarbeid når det gjelder ”handelsflåten.
Det er denne kommisjonen som fordeler skipsbyggingsmaterialene mellom verftene, og det er også den som avgjør i hvilken rekkefølge reparasjonene skal
bli foretatt. I denne overgangstiden later det til at prinsippet er at de skip som hurtigst kan komme i drift, først skal repareres. Ved våre største
mekaniske verksteder ligger det en del nybygg, tildels påbegynt før krigen. Flere av disse nybyggingsarbeid ble stanset av tyskerne fordi det ville ta
for lang tid å få skipene ferdig, eller arbeidet ble stanset av verkstedene selv under påskudd av materialmangel. Om en nå kan gå i gang med å fullføre
arbeidet med disse båtene, avhenger av hvor meget som gjenstår.

Bildene på disse sidene har vi tatt på Akers Mekaniske Verksted som er typisk for de store skipsverft i denne tiden. På verkstedsområdet finner vi
«av alle kategorier, nybygg hvor størstedelen av arbeidet gjenstår, nybygg som så å si er seilklar, handelsskip som har fått bombetreffere, skip som
har ligget på havbunnen i måneder og som er i fart nå, men bare er innom for forholdsvis små reparasjoner eller vanlig vedlikeholdsarbeid. Og der er
«av alle dimensjoner, fra en smekker liten motorracer via hvalbåter, kystbåter og mtankere helt opp til «Stavangerfjord: som raker mektig opp over verkstedområdet i sin flytedokk.

På Akers Mekaniske Verksted er nå 1500 arbeidere beskjeftiget, foruten formenn og funksjonærer. Før krigen var tallet omkring 1700, men lenge vil det
ikke vare før en igjen er på det nivået. De av arbeiderne som har vært i hjemmestyrkene er nå begynt å komme tilbake etter at de er blitt dimittert fra
militærtjenesten, og det er plass til dem alle, det er nok å ta fatt på. Den eneste begrensningen i disse dager er materialtilgangen. Noen nye
forsyninger er allerede kommet, og for tiden er det nok av stålplater til reparasjoner av noenlunde rimelig omfang. Derimot er mangelen på bronse
og lagermetall meget stor. Beholdningene her i landet var helt uttømt. Også utstyr ellers til skipene må en ha fra utlandet, først og fremst fra
England. Fullstendig utstyr for en moderne damper etter førkrigsmålestokken er det imidlertid ikke tale om nå. Alt utstyr som kan betegnes som luksus,
er bannlyst.

Allerede før krigen la en merke til et veldig jernskjelett som vokste og vokste opp over takene på Akers Mekaniske Verksted. Det var meningen at det
skulle bli skip av det, men ennå må nok Fred. Olsen vente en god stund på denne tilveksten. Tyskerne hadde ikke vært mange dagene i landet før de
beordret arbeidet øyeblikkelig og totalt stanset. Denne ordren sto ved makt helt til i mai i år, men trass i det har da skjelettet fra april 1940 fått
et atskillig solidere preg enn det dengang hadde. Med mellomrom har det da latt seg gjøre å få aubrakt en plate hist og en dekksplate her, slik at selv
den mest usakkyndige kan se at dette er et veldig skipsskrog. Men nå hviler arbeidet igjen, nå er det ingen grunn til å lure seg til slikt ekstraarbeid.

Da er utsiktene for «Bolivar» langt bedre, også det et nybygg, men et nybygg som allerede flyter lysmalt og tilsynelatende fullt ferdig. Men det er bare
tilsynelatende, for det gjenstår en god del innredningsarbeid. «Bolivar» kunne ha vært ferdig for lenge siden, men hvorfor gjøre et prektig seilklart
for okkupantene? Dessverre er ikke fullføringsarbeidet satt i gang igjen, først og fremst fordi arbeiderne ved verkstedet har så alt for meget annet
presserende arbeid. «Bretagne», som før gikk i ruten på Antwerpen, måtte f.eks. repareres i en fei, og er når dette leses allerede satt inn i rute-
fart på Newcastle, og flere andre båter er i fullt sjødyktig stand igjen om få dager eller uker. Og da må de andre vente.

En annen gruppe skip det haster med er hvalbåtene. Som kjent har de aller fleste norske og engelske hvalbåtene i denne krigen gjort tjeneste som
minesveipere. Norske hvalbåter har således renset farvatnet for miner både i Suezkanalen og rundt Englands kyster. For tiden tar de del i rensingen her
hjemme. Men nå skal de tilbake til fredeligere sysler. Behovet for fettstoff i verden er kjempemessig, og vi venter på den margarinen som hvaloljen kan
omgjøres til. Men utstyret for minefeiing og hvalfangst er ikke det samme. To hvalbåter av Salvesens rederi ligger ved Akers Mekaniske Verksted for å
få rigget av paravaner og kanonplattformer og meget annet som verdenskrigen har gjort nødvendig. De skal igjen gjøres i stand til den langt fredeligere
krigen de er bestemt for. Flere hvalbåter er ventendes, og det haster med dem. De skal være ferdige for fangstvirksomhet allerede i midten av september.

Et med kort, men dramatisk levetid, er «Austanger» av Bergen. Det er en tanker som laster over 15000 tonn og som ble ferdig fra verft i Odense så sent
som i 1943. Selvsagt kastet tyskerne seg over den, men det ble dem ikke til langvarig glede. Allierte fly fant den på en av dens første turer, og en
bombetreffer på akterdekket og en like ved skipssiden akter rev den stygt opp. Etter mange viderverdigheter ble båten slept til Oslo. Men den
minneverdige 23. november 1944 ble det stopp med reparasjoner både der ombord og på mange andre ved verkstedet. Tyskerne klarte ikke å oppdage hvem som
gjennomførte den omfattende sabotasjen den dagen, og utrolig nok ble det ikke foretatt en eneste arrestasjon. Men «Austanger» kom i brann. Stygt såret
var den av bomber, nå kom nye skader til.

Verre er det med den eiendommeligste gjest verkstedet har nå. Det er «Troma». Også den var gjenstand for novembersabotasjen, men nøyet seg ikke med å
bli skadd, slet fortøyningene, seg ut og sank like i innløpet til verkstedets dokker. Det gjør adkomsten vanskelig slik den ligger bare noen få meter
under vannflaten, Men det arbeides i disse dagene iherdig med å heve den igjen. Skipet sank på et tidspunkt da det bare var hyggelig at det« tok dukken».
Nå heves det igjen akkurat i tide til å symbolisere overgangen til en tid da det er nyttig arbeid som teller, byggende arbeid, ikke ødeleggelse.

Kilde: Aktuell 1945

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.