Dødsdom over hvalen

Sekstusenfirehundre hval-liv er å meget å ha på samvittigheten, især hvis man regner i kilo. Da har man nemlig drept firehundreogseksten millioner. Omtrent.

Da hvalskytter Marthin Marthinsen, 62, fra Sandefjord hadde nådd disse tallene, sa han takk for seg. Han hadde bak seg treogtyve sesonger i Antarktis, to på Peru-kysten, én på Australia, to på Afrika og to på Shetland.
Han var fornøyd.

Av dette vil man vel lett kunne forstå at Marthinsen vet akkurat det om hval og som det er mulig å vite.

Jeg sitter i hans hjem i Sandefjord. Det slår meg hvor meget der må være i påstanden om at , hvalskyttere er en egen «rase».
Han gir inntrykk av å være rolig og kald som et isfjell Men hele tiden glimter smilet i øyet, og stadig ler han hjertelig.

Jeg ser ham for meg med istapper i skjegget. Jeg ser den ,kjempesvære skikkelsen stå plantet like støtt som kanonen i baugen på den vesle båten som slingrer og hiver seg i tung sjø mens sjøsprut og snefokk driver over ham. Jeg ser de blå øynene lyne under skinnluen idet han i all sin velde krøker seg sammen og sikter i samme øyeblikk den blåsvarte hvalryggen bryter havflaten. Tyve mann står bak ham, dirrende av spenning og vet at alt avhenger av ham alene…

Hvalen kaster seg avsindig rundt og dukker. Forløperen og den tykke trossen raser ut mens han rekker begge armene i været
av glede, snur seg til de andre skjeggete mennene og smiler tilbake…

Fast fisk!

Bare ett levende vesen har tatt innersvingen på ham. Det var en ,gammel spermhval som hadde bedre vett enn både Marthinsen og hans mannskap tilsammen. Marthinsen påstår at de kunne jaget på den i mange år uten å ,få den.

Marthinsen har skutt meget bom i sin tid. Det påstår selv hans kone. Men han har vært stjerneskytter hos Thor Dahl i en mannsalder. Ofte har han vært ,sesongens beste skytter.

Hvis han i dag skulle valgt yrke påny, ville han valgt hvalfangsten. Altså hvis hvalfangsten hadde hatt fremtiden for seg — noe den inntil for kort tid siden syntes å ha.

Det er tre år siden han sluttet. Det siste året var han fangstbestyrer på Thorshammeren, Dahls eldste kokeri. Det syntes han var rene slaraffenlivet, selv om de fanget best.

Han kan ikke annet enn le av den gamle skuta. Men fin på sjøen var den. Det var som om man skulle lagt en fillerye bortover bølgetoppene.

En fangstbåt er som en kork på sjøen. Man blir kastet veggimellom dag og natt så lenge fangsten varer. Det er gjerne tre måneder i ett strekk — uten å se land.

Marthinsen har alltid likt ensomheten. Den har aldri skremt ham. Ingen er mer ensom enn en skytter eller fangstleder. Det var fint, sier Marthinsen. Han har nok mang en gang knyttet den kjempestore neven mot både hav og isfjell og forbannet seg på at dette skulle bli hans siste tur. Men han har aldri riktig ment det. Forresten må en skytter helst si til rederen hvert år at han vil slutte. Iallfall en god man, og mange hvalfangerveteraner med ham, har i mange år vært fullt klar over hvilken vei det ville gå med hvalfangstenskytter. Man skal jo forhandle, blant annet.

Marthinsen var med i den tiden det norske hvalhegemoniet ble skapt.

Han husker vel ‘n Abraham (Hvalfangstkongen Abraham Larsen). Han var på alle måter en grei og hyggelig kar. Selv da
han var Natals rikeste mann, gikk han med trillebør og trillet sand. Marthinsen husker bare det som er moro. Abraham solgte per-
ler til negrene; glassperler i litervis. Akkurat som sagogryn. Nei, den Abraham. Han fanget nå forresten alltid godt.

Marthinsen fanget hval fra 1924 til krigen kom. Da ble han løytnant i marinen og var væpningsoffiser på en tankbåt. Han
traff Onassis en gang, og fikk inntrykk av at det var rene hestehandleren. Men du verden så fint han lot mange av skipperne sine
ha det. Persiske tepper, flygel og peis i salongen…

Den verste opplevelsen Marthinsen hadde under krigen var vel den gangen de gikk i konvoi og kom opp i hval og isfjell ved
New Foundland. Da var det bittert ikke å kunne skyte. Han hadde visst aldri sett så meget hval på ett sted…

Men så kom det jo god fart i hvalfangsten like etter krigen, og , Marthinsen var ofte den beste på feltet. Han tjente godt selvsagt,
men ikke alltid. Denne skatten kunne man jo både le og gråte av. Alt det han har ledd av det, forresten. Det var mange ganger så gæli
at han ikke kunne annet.

Man kan ikke klandre de norske myndigheter.

De har hele tiden gjort hva de har kunnet så gæli at han ikke kunne annet. Åtti prosent har han betalt mer enn én gang. Det hjalp lite da
å være den beste skytteren. En gang opplevet han at en skytter som hadde fanget halvparten så mange hvaler som ham, hadde
fem tusen mer netto da begge hadde betalt skatten. Det ble nå likevel, selv om det var komisk, litt bittert av og til Han tenkte
på forsakelsen og slitet i isen som ble belønnet med at man tok fra ham mesteparten av det han hadde tjent. Fordi han var en av
de beste skytterne, hendte det ofte at han kom over det magiske antall hval og dermed beregnet mengde oljefat som gjorde at
han oppnådde ti kroner pr. fat. En blåhval kan inneholde tre hundre fat, og det meste Marthinsen har fanget på én eneste dag
er atten blåhvaler. Hva hjalp det med ti kroner fatet når skatten pr. fat ble ni kroner og treogtyve øre?

Nei, han kan ikke bli helt sinna. Han må le av det igjen. Og han gap-ler her han ruver foran moss. Synes ikke jeg også at det
er til å le av når det blir så galt? mEt år hadde han fanget for 7 millioner. (Verdien av det samlede mantall hval han hadde skutt.)
Da han kom hjem, syntes også ,kemneren at det var for gæli. De tok hele fortjenesten, og på toppen måtte han ta fem tusen
ut fra banken for å betale skatt ,han skyldte fra året før. På den turen hadde han en messegutt som var ute for første gang. Mes-
segutten tjente mer enn skytteren!

Jeg spurte Marthinsen om hans syn på hvalfangsten i fremtiden.

Han er ikke i tvil. Han har lenge forstått hvordan det ville gå, og nå regner iallfall ikke han med at norsk hvalfangst har så
mange årene igjen.

Det er ikke godt å uttale seg helt kategorisk om noe mer kunne vært gjort for å forhindre at det skulle ta en så sørgelig skutt. Men der er ikke tvil om at kvotene har vært for store. Og Norge har jo aldri hatt noe herre-dømme over dette. En internasjonal avtale kunne opprettholdt hvalbestanden og gitt grunnlag for hvalfangst mange år fremover.

En kan ikke klandre de norske rederne, mener Marthinsen. Men det er ille at hvalen ikke har vært bedre utnyttet. For eksem-
pel til kjøttekstrakt, frossent kjøtt, beinmel osv. Systemet med kontrollørene har ikke alltid holdt mål. Og russerne og japanerne
har ødelagt uhyggelig med sin rovdrift. Japanerne hadde merkelig nok et av sine beste fangstår forrige sesong. Det kan skyldes
at de har utvidet etterhvert; bygget nye og tidsmessige hvalbåter ,i et tempo som det ikke har vært mulig å konkurrere med.

Hvis de norske rederne skulle ,bygget kostbare hvalbåter i dag, ,ville det være vanvidd. De ville ikke hatt ringeste sjanse til å
slite dem ut. Nei, rederne har nok ikke kunnet gjøre det på annen måte. Se på verdien av en hvalbåt i dag. Det har kostet million-
vis å bygge dem, men hva får ,man igjen? Ca. 100000 kroner.

Hvilke muligheter har så hvalfangsten i dag?

Til det vil Marthinsen ganske enkelt svare at man må høre på hva videnskapsmennene har å si.

Hvis der var blitt oppnådd enighet om en riktig beskatning, kunne vi drevet  så lenge vi hadde villet…

Marthinsen har satt opp sitt ,eget regnestykke. Han hadde ikke regnet lenge før han forstod at vi med hensyn til beskatningen har vært på den gale siden i mange år. Katastrofalt langt ute på den gale siden,

Man kan for eksempel gå ut fra 100 hvaler. I gunstigste fall, kan denne flokken økes med 50 ,hvert år. Så går vi ut fra at der skytes 51 hvaler fra samme flokken hvert år. Etter første år vil der være 99 igjen av den opprinnelige flokken. Andre året 97,5, tredje året 95,25, fjerde 91,8, ,femte 87,7, sjette 80,55, og så begynner det å bli alvorligere. Det ,syvende året er der 69,82 igjen i flokken. Det åttende 53,73. Det ,niende året vil det «mangle» seks!

Nå befinner vi oss sannsynligvis svært nær det «åttende året».

Marthinsen slår fast at videnskapsmennene ikke vet mer om dette enn de erfarne hvalfangerne.

I det internasjonale møtet der Norge ikke ble hørt i år, ble det bestemt at der skal fanges 8 500 enheter i neste sesong. Det er
fullstendig vettløst, mener Marthinsen. 4000 enheter burde vært mer enn nok.

Nå bryr ikke storskytteren Marthin Marthinsen seg med hele problemet lenger. Han hviler seg.
Rusler på kaiene i Sandefjord, fisker til husbruk og tar alt med ro.

Hvalfangerveteranene har sagt fra hvordan de tror det vil gå. De norske rederne har sagt fra — internasjonalt. Når ingen vil
høre på oss, får det gå som det vil

Og skulle det nå skje at den norske hvalfangsten går nedenom — gjør den det iallfall med flagget i topp!

Kilde: NÅ – 1964
Foto: Putte Øderud
Tekst: Bjørn Hervik

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.