DØDSSYK OMBORD

Tilfelle 4
Dette tilfelle hendte for noen få dager siden her ombord. Vi går utfra en amerikansk havn. Noen timer senere hender en ulykke ombord. En fyrbøter faller ned en jernleider i maskinen og slår seg
stygt i hodet. Han pådrar seg en kraftig hjernerystelse, og han blør mye fra et stort sår i bakhodet.

Vi gjør vendereis. For full fart kjører man inn mot Boston. Også denne gangen blir det lovet oss, at båt fra land skal komme oss i møte og hente mannen. Og så opplever man det igjen. Losbå-
ten kommer. Losen entrer, og fører helt inn på havnen hvor man ankrer det opp. En hel masse unødvendig tid går tapt før man endelig kan låre mannen ned i ambulansebåten. En hel masse
unødvendige lidelser for ham som er skadet, og vi andre ombord kunne ha vært spart for en god del — helt unødvendige bekymringer og problemer. Og man står der og tenker at neste gang er det kanskje min tur.
Da vet man hva man har i vente. Man er helt sikker på det. Det vil ta tid før man kan vente å få noen hjelp fra land. Dette — er den eneste form for sikkerhet man har i sykdomstilfeller til sjøs i dag.

Dette hendte altså helt på slutten av Det Herrens år, 1970. Naturvernåret, kalte man det. Det var i det året menneskene erobret
verdensrommet. Det året da norske redere- og sjømannsorganisasjoner virket intenst for sikkerheten ombord på skipene. Det året da Direktoratet & Departement sendte ut haugevis av papirer og
brosjyrer med gode råd og veiledninger om sikkerheten til sjøs. mDet var også i det året, at ILO mholdt en internasjonal sjøfartskonferanse i Geneve — hvor man snakket om hyre og lugarforhold
ombord, men hvor sikkerheten for den enkelte sjømann som blir syk eller skadet ombord — ikke ble nevnt i det hele tatt!

Men — siden jeg er «bare en sjømann», så tar jeg nå dette alvorlig. De tilfellene jeg har nevnt her, de kunne mangfoldiggjøres. Jeg tenker på en norsk tankbåt, som måtte gå inn til en spansk
havn for å landsette en syk kvinne de hadde ombord. Da de skulle forlate havnen gikk de på grunn — og masse olje flommet utover sjøen. Kaptein og styrmann ombord ble senere hen truet
med spansk fengsel fordi man hadde tilgriset spanske badestrender med olje. Også dette mens de hadde los ombord. Også dette skipet hadde måttet gå helt inn på havnen før de kunne få hjelp —
og så var altså uhellet ute da de forlot havnen — med los ombord! Hvorfor kunne så ikke losbåten ta den syke med inn til land? Å nei, den går ikke! Det er ikke losens oppgave å være noen
sjøens samaritan. Og så må man følge reglene, som er: Losen først, så myndighetene, så listene, papirene, skjemaer. Rubrikker som må utfylles.

Innklarering.

Først når alt dette er gjort, kan man se seg tid til å tenke på en som ligger dødssyk. Nå kan man jo slå seg på sitt stolte, norske bryst og si at sånt forekommer da ikke i Norge —
heldigvis. I forbindelse med «Jomas» forlis utenfor Kragerø, den 20/6-70, skriver NÅ i nr. 28/70 følgende: «Fra den første meldingen innløp gikk det 5 timer før helikopteret ble sendt, 9 timer før
redningsskøyten gikk ut.» Ikke så veldig mye å skryte av akkurat! Og — også tilfellene langs norskekysten kunne mangfoldiggjøres.

«Nød bryter alle lover,» sies det. I gamle dager, kanskje? I vår moderne tid, er det ikke slik. Nød bryter ikke PAPIRLOVEN. Det skal nok mere enn nød til før man kan stoppe den moderne pa-
pirmøllen. Det er nokså nifst og være vitne til hvor uhyggelig stor makt papirer av alle slag har over det moderne menneske. Mere viktig enn liv og død. Og når en så vet, at PAPIRLOVEN gjelder
overalt i hele verden, så. bryter altså ikke nøden noen lov i det
hele tatt i våre dager.

Det blir fortalt at papirforbruket I verden er stadig stigende. At man ved hjelp av dette forbruk kan regne seg til en nasjons velstandsutvikling. Jeg våger å foreslå en rasjonering av papirfor-
bruket. før vi drukner! Jeg våger også å anklage all verdens myndigheter for demagogi, byråkrati, paragrafrytteri og papirhysteri. For så å si hver eneste dag klarer de å pine livet ut av mennesker
ved hjelp av noen papirbiter!

Kan dette forandres? JA! Det MÅ forandres! Den sikkerheten man har i land, når man blir syk eller skader seg, den vil man naturligvis aldri kunne -oppnå ombord på et skip ute på havet. Men
at sikkerheten i sykdomstilfeller til sjøs kan gjøres betydelig tryggere enn hva tilfelle er i dag det kan der vel ikke herske det minste tvil om? Ved en interna-sjonal avtale. Ved nasjona!e og
internasjonale overenskomster de forskjellige land imellom MÅ dette kunne rettes på. Når nød fra sjøen blir meldt, så må en hjelpeaksjon fra land kunne settes i verk hurtig og effektivt — og
uten noen som helst slags forsinkelse. Den må ikke bli stoppet av et papirark eller av byråkratiske snurrepiperier. Hvis man nå absolutt MÅ ha listene stemplet og iorden før den syke kan bringes i
land. da må disse listene kunne overstemples med et eneste ord NØD.

Til slutt vil jeg spørre: Hva kan norske redere — med sin internasjonale innflytelse — gjøre med dette? Når vil norske sjømannsorganisasjoner ta dette spørsmålet opp — få det belyst.
nasjonalt og internasjonalt — og fremme effektive mottiltak? Vil det enkelte individs individuelle sikkerhet ombord bli tatt opp på den neste sjøfartskonferanse i
Geneve — eller vil man også da fortsette med å snakke om lugar forhold og hyre?

E. P-sen.

Port Alfred, 9. des. 1970

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.