En flenser fra 1907: Adolf Gurijordet.

Noe av det mest imponerende ved dem som har vært med på å skape hval-
fangsthistorie, er hva de husker av denne historie. Der sitter nu Adolf Gurijordet
i sitt hjem på Borgen, Arnadal, Stokke, en staut Vestfold-gårdbruker på 77 år,
og henter uten forhåndsvarsel datoer og klokkeslett og fatantall og hva det
skal være — fra 50 år tilbake i tiden — henter det alt sammen ut av sin hjernes
velordnede arkiv som om det var den enkleste sak av verden. Adolf Gurijordet
er den eneste gjenlevende flenser fra gamle «Bucentaur», og han var med på
den første turen sydover.
— Vi la ut fra Tønsberg den 13. oktober 1907, sier han. Vi gikk fra Tønsberg
til Shields, og så tok vi hvalbåtene, «Mathilde» og «Carl», i Kanalen. «Carl»
hadde vi på slep hele veien, det var en 120 favners sleper med en svær kjetting
på tamp. Men 25 mil av Syd-Georgia fikk vi et forferdelig vær og måtte la
sleperen gå. Vi hadde bare et lite spill å arbeide med og holdt på med det fra klokken 4 morgen til 10 på dagen.
Var det Deres første tur på hvalfangst?

— Nei, jeg begynte i 1898 og hadde vært tre turer på Finnmark og fire på
Færøyene da jeg fikk hyre med «Bucentaur». Jeg ville jo gjerne sydover. Men
med «Bucentaur» var vi ikke i isen og fisket, dit kom jeg først senere med
«Orwell». Den var en av de første som vær i isen og fisket, og på den første turen
gjorde vi 15000 fat før vi gikk inn til Syd-Orknøy. Da vi fikk telegram fra rederiet
med takk for godt utført arbeid. Så nytt var det den gangen, og det er lenge siden.
Verden har forandret seg siden da, den har forandret seg så meget at en kan undre
seg på om det er den samme. — Hva er mest forandret?

— I hvalfangsten er det mye. Da vi kom ned til øya første gangen, var det første
vi la merke tl at det var så overhendig mye hval. Den sto så tett som skauen
her ….

Adolf Gurijordet peker ut av vinduet på den massive granskogen som omgir
huset hans og minner ham om hval.

— Og så var den jo nesten tam! fortsetter han. Søren Sørensen på «Mathilde»
skjøt en blåhval helt inne i fjorden, like ved stasjonen.

Det ble vel meget overtidsarbeid når det var så tett med hval?

— Nei, vi hadde ikke så stor kapasitet, vi kunne produsere toppen 100 fat i
døgnet, og det ble ingen overtid av det. På søndager arbeidet vi ikke i det hele
tatt. Men ellers kom «Carl» og «Mathilde» regelmessig inn ved 4-tiden om mor-
genen med 6—7 hval hver, det var Iyst nok til å fange midt på natten sånn ut i
januar. Vi var 4 flensere, to på hvert lag, en førsteflenser og en annenflenser, og
så en ferjegutt på hvert lag. Men det var dårlige flensegreier på «Bucentaur», og
det var vanskelig å arbeide ombord i den, fordi den var så rank at den nesten
alltid lå med slagside. Vi drev også og hakket spekket den gang og hadde det opp
i åpne koker, det var ingen kverner som nå.

Levemåten var også en annen enn i dag?

— Ja, forholdene ombord var jo ikke akkurat som i vår tid, nå er det rene
passasjerbåter. Og så var det rasjoner på allting, sukker og smør og kaffe etter
vekt. Og så ble det streik da, og mye leven. Oppbevaringen av provianten var et
problem, for det fantes jo ikke kjøleskap og sånne greier. Vi spiste mye hvalkjøtt.
det måtte til, og så tok vi en hel del av tussakgresset på øya, det var rene løken.
Det andre året jeg var med overvintret jeg på Syd-Georgia sammen med fire
andre, det var den første overvintringen i fjorden der, vi lå der i over 5 måneder.
Vi hadde haglbøsser og skjøt fugl. Det var ender og skarv og så en slags rype.
Både skarven og denne rypa var veldig tam. Vi drev og skjøt på lavvanne om
kvelden i månelyset, det var fint. Pingvinen smakte ikke godt, så den tok vi ikke.
Heller ikke selen, for den var fredet. Poteter raket vi opp for. Det var vondt å
unnvære, men det gikk. Og så sanket vi pingvinegg og måkeegg og stekte.

Og helsa holdt?

— Ja, den gjorde da det. Og vi var fornøyd tross alt, for vi tjente jo penger,
ganske mye etter forholdene den gangen. Hell og uhell fulgtes ad. Da vi kom
frem til øya første gangen hadde vi mistet hvalbåtene av syne i uværet, men det
var blitt fint vær igjen, og mengder av hval så vi. Men vi ville gå forsiktig frem,
for kokeriet «Fridtjof Nansen» hadde gått ned her året før og mistet 7 mann. Vi
skulle låre en av livbåtene, så den kunne gå i forveien, men så fikk vi se at
«Mathilde» alt var der og likk høre at «Carl» lå inne i fjorden. Så gikk vi inn
og begynte å losse tomfatene fra dekket over i lektere. Men så ble det storm
igjen, og «Bucen» mistet ankeret, foruten 9 hval som vi hadde i akterenden.
Da var det at Søren Sørensen fant Husvik Harbour, hvor stasjonen senere kom.
Da vi kom dit inn, var det som rene helgedagen. Vi var sent ute, kom ikke dit
før i januar, men vi greide 1000 fat på denne første turen, og jeg gjorde som
flenser 1000 kroner. Jeg hadde aldri hatt så mange penger. Men det var visst
helsa vi skulle snakke om. Jo, den holdt for mitt vedkommende til 1912, da jeg
måtte gå i land fordi jeg fikk ødelagt benet mitt. Det var nå ikke akkurat hvalens
skyld; vi hadde fått noen stuter inne fra Falklandsøyene og jeg ble tatt av en
stut. Så fikk jeg ikke lov av legen å gå ut igjen, og dermed ble jeg gårdbruker
her i min fødebygd. Men i 1927 ble jeg flenser på «Orwell» og var med til opp-
leggsåret 1931.

Det var vel ingen lege ombord i ekspedisjonene i den første tiden?

— Nei, ikke de to første turene, men på den tredje turen hadde vi doktor med.
Han het Torp og var fra Trondheim. Jeg var forresten med og gravet den første
graven på kirkegården på Syd-Georgia. Maskinisten på «Bucentaur», han het
enda Eriksen, døde der nede, det var i 1908. Og sammen med en som het Olav
Løvli gravde jeg en grav for maskinisten, vi støpte også et minnesmerke med
navnet hans på, og det står der ennu. Alt på den første turen hadde vi et døds-
fall, det var en gammel tysk trankoker som het Minke. Men han døde i Nord-
sjøen på hjemturen, så ham hadde vi med hjem.

Medisiner hadde dere vel ombord, om ingen lege?

— Joda, stuerten hadde en medisinkiste, og han var doktor. En gang fikk jeg
et slipekorn inn på øyet. Stuerten fikk det ikke ut, og da laget smeden en stål-
spiss og foretok en operasjon. Jeg lå på smibenken, og mens smedlærlingen holdt
hodet mitt, tok smeden ut splinten med stålspissen. Det gikk fint.
Kilde: Femti år i konkurranse og fremgang for Tønsberg hvalfangeri

 

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.