Gjenfortalt av Svein Ø. Berge

Ved gjennomgang av gamle gulnete papirer etter min morfar, kaptein Christian Pedersen, Dyrstad. Kom det for dagen en historie som er like spennende som noen røverroman. Det viser seg gang på gang at dramatikken har ligget på lur, der det minst ventes.
Christian Pedersen skrev vist nok ned denne historien en gang i mellomkrigsårene. Han hadde i sin tid hørt den fra sin far, Peder Torkelsen, Dyrstad. Han var født den 21. oktober 1834 på Dyrstad. Denne historien utspant seg formodentlig omkring 1840/45, da det den gang ikke var uvanlig at gutter i tolv tretten års alderen dro til sjøs.
Jeg synes historien er så interessant at flere bør få lese den. Kanskje noen kunne kjenne til den unge gutten det her er fortalt om. Formodentlig kom han fra ett hus som lå i “Smifidja”. Her bodde den gang en familie som satt i små kår og hadde mange barn. Denne eiendommen tilhører i dag Gunnar Pedersen, Skjernesund.
Skulle noen av leserne ha kjennskap til denne familien, eller hva som videre hente med “Hans”, som historiens hovedperson blir kalt, ville jeg være takknemlig for all mulig informasjon, det kan tas kontakt med meg på telefon 382 68 637.
Men her lar vi Christian Pedersen Dyrstad fortelle, slik han hørte historien av sin far:

En historie fra virkeligheten på midten av 18 hundretallet.

En av mine beste barndoms kamerater var, la oss kalle ham Hans. (Navnet er tydelig vis fingert).
Det er lenge siden nå, ja det var omkring første halvdel av forrige århundre. Forholdene var små i alt mulig, både på land og på sjø. Det var vanskelig for unggutten å få noe å gjøre. Hjemmet var meget fattig, og Hans måtte som alle andre, se å komme seg bort så han kunne greie seg selv, lenge før konfirmasjonsalderen. Den eneste utveien her ute i skjærgården var sjøen. Men den gang, som nå, var det mange om jobben.
Hans var rundt hos alle rederiene, både i Kleven (Mandal) og de andre uthavner, men alltid var der folk nok.
Hjemme var der flere munner å mette en der var mat. Det så svært trist ut og hjemme ble det verre og verre, det var både fattigdom og nød. Hans var liten av vekst og derfor stod han kanskje ikke så høyt i kurs, når han søkte hyre. Hans var godt bygget og for øvrig en vilter krabat, som unggutter flest i den tiden. Han hadde og stor fantasi om hvor flått det skulle gå når han bare kom riktig ut i verden. Og Hans kom langt ut i verden, kanskje lengre enn han fra først av tenkte, og hans livshistorie er vel verd å bli nevnt.

Vi lar Hans selv fortelle:
Jeg hørte om en svensk brigg som lå inne på Remes fjorden (lokalt ved Mandal), og skulle ha mannskap. Jeg fikk med meg noen kamerater og rodde der bort. Det var oktober måned, så skulle vi greie turen på dagen, måtte vi henge i. (Det var jo den gang ingen dampskip, eller noen annen form for rute forbindelse). Vi kom da omsider bort til Remesfjorden, og om bord i briggen som het “Svea”. Jo, skipperen skulle ha folk, og jeg fikk hyre som kahyttsgutt. Skipperen ville at jeg skulle begynne med det samme, men det kunne jeg jo ikke, da jeg ingen slags tøy hadde med. Briggen skulle seile den neste dag, i fall det ble vinn, men det måtte være frisk østenvind. Skipperen sa at vist jeg ikke kunne komme om bord og gjøre tjeneste med en gang, kunne jeg bare gå i land igjen.
Vi skal alltids finne noe tøy til deg. Og dermed ble det. Skipperen var en grei mann, og det varte ikke lenge før han hadde funnet sammen noen klær, som alle sammen var alt for store. Men det fikk ikke hjelpe. Jeg hadde fått hyre, og det var det fornemste av alt.
“Svea” var trelastet og skulle til England. Den neste dagen var det frisk østenvind. Losen kom om bord, og vi gikk til sjøs. “Svea” var en temmelig gammel skute, og var meget drikkfeldig (Den lakk som en sil). Vi måtte pumpe minst to ganger i vakten, og da det ble presset med seil og sjøen vokste, ble det bare verre.
Som kahyttsgutt skulle jeg egentlig bare være i kahytten å holde rent, samt være stuerten behjelpelig i kabyssen. Men nå måtte jeg være med i pumpene, nesten til stadighet. Der var flere norske som var forhyret i Mandal, det var alle greie folk, så vidt som det gikk an å være under disse forhold. Skuta lekket bare verre og verre, og stormen økte til stadighet.
Jeg var så sjøsyk, at jeg kunne nesten ikke kunne gjøre noe, men like vel måtte jeg være med ved pumpene og jeg hadde også så lite klær at, jeg til stadighet var gjennomvåt.
Vinden vedvarte, og vi drev stadig nordover. Etter flere dagers forløp med stadig storm fra sydøst, fikk vi se brenninger kloss i le. Vi forsøkte å sette mere seil, men det blåste bare i stykker. Nå var det så mye vann i skuta at vi lot pumpene stå, og da varte det ikke lenge før den rant full.
Hen på kvelden tørner skuta mot land, og med svære brenninger over hele skroget.
Hvilket land, det viste vi ikke, og ikke kan jeg huske hvordan det senere gikk for seg med forliset. Det eneste jeg husker var at riggen gikk over bord da vi tørnet mot land.
Senere da jeg kom til bevissthet, var jeg kommet opp til en bonde i en fisker hytte, og der fikk jeg god forpleining.
Landet vi var kommet til, var Shetland øyene. Jeg kunne ikke forstå dem, og dem ikke meg. “Svea” var total forlist og bare en svenske og jeg var blitt berget. Hele det øvrige mannskap var druknet, så mye forstod jeg. Svensken var kommet inn i et annet hus, ikke så langt borte. De hadde funnet oss i en fjellkløft, bevisstløse og temmelig forslått. Men etter hvert som de arbeidet med oss kom der livstegn. Jeg var den som hadde fått de største skavanker, og ble liggende lenge før jeg kunne stå på beina.
Så snart som jeg kunne gjøre noe var jeg med folkene og stelte med sauene, de hadde temmelig mange sauer.
Etter hvert som jeg ble sterkere, kom jeg med i fiskebåten. Jeg måtte jo se å gjøre noe til gjengjeld for mitt opphold.
(Den gang var det jo ikke snakk om å gå til konsulen for å få til livets opphold. Da måtte man bare greie seg selv best mulig, og bort fra de øyene var det vanskelig å komme i de dager). Jeg lærte snart språket deres, og fant meg ganske til rette i disse nye omgivelser. Og jeg viste at jeg gjorde nok for både mat og klær. Folkene var meget greie på alle måter, og både mann og kone sa at jeg bare skulle slå meg til der. De hadde bruk for meg.
Etter 3 – 4 måneder var jeg helt frisk, og det var da det årlige sildefiske begynte. Jeg hadde hjulpet til med å få redskapene klare. Jeg var jo vant til dette hjemmefra.
Vi var fire mann på hver båt, og vår båt var alltid best, og kom alltid inn med de største fangstene. Kameratene sa at det måtte være den forliste norske gutten som var årsaken til det. Hele vinteren gikk, og våren kom, fremdeles var jeg på Shetland. Og dets lengre jeg var der, jo gladere ble jeg i folk og land.
Den korte tid jeg hadde vært til sjøs, var ikke noe herlighet å se til bake på. Det var en datter i huset. Anny het hun, og var eneste barn. Vi ble meget glade i hverandre. Vi var jevnaldrende, og var meget sammen. Når sauene skulle fores eller sankes, var det alltid vi to som måtte gjøre det.
Jeg hadde vert på Shetland i over et år, og følte meg som hjemme. Da kom der en skute som skal laste fisk for Spanien, og de manglet en mann. Og skipperen ville at jeg skulle bli med. Utferdstrangen lå fremdeles i blodet. Jeg hadde alltid hatt slik en lyst til å komme langt ut i verden, og nå hadde jeg anledningen og slo til.
Folkene som jeg var hos ville slettes ikke at jeg skulle reise, og Anny var rent vemodig stemt, å ville aldri høre tale om at jeg skulle reise.
Imidlertid kom dagen da skipet var klart til å seile. Men det ble en langt mere sorgfull dag enn jeg hadde tenkt. Det å forlate disse gode og snille mennesker på Shetland var vondt. Og jeg angret det ofte senere. Skipet var engelsk, og en god og solid skute. Språket var jeg nå også tålig fortrolig med, men jeg var jo ingen fullbefaren sjømann, og det tok sin tid før jeg var helt fortrolig med sjølivet.
Men det gikk omsider det også. På Shetland hadde jeg jo bare arbeidet med fiskeri.
Forholdene om bord var rimelig bra. Vi var ti manns besetning, og kosten var ganske bra. Men det ble alltid presset med seil, det var forøvrig en meget god seiler. Så det var ikke lenge før vi var ved Gibraltar.
Vi skulle inn i Middelhavet, til et lite sted på sydkysten av Spania. Jeg følte meg som riktig fullbefaren sjømann da vi kom in i Middelhavet. Vi hadde hittil hatt et riktig fint vær og en rask reise. Plassen hvor vi skulle losse var et meget utsatt sted på kysten, så vi måtte ligge for anker. Vi hadde losset en del av lasten da det brygget opp til storm. Anker og kjettinger var gode greier, men sjøen ble så alt for stor til at noe kunne holde, og omsider røk begge kjettinger og skuta gikk på land, og ble til pinneved i løpet av kort tid. Det var et særdeles hell at det var dypt vann helt inn der hvor skuta gikk i land.
Sjøen brøt over hele skipet, så vi ble kastet på land. Vi ble alle berget, men vi var flere som ble temmelig forslått. Jeg hadde brukket det ene beinet, og mistet alt tøyet. Det var en ganske liten by som lå et lite stykke fra kysten, og der til ble vi omsider transportert på en handkjerre. Vi kom inn på et slags sykehus, men det var skralt i alle måter. Legekunsten stod ikke høyt den gang, og spesielt ikke i Spania.
Jeg ble liggende her lenge. Benet ble satt galt sammen, og måtte brekkes opp, gang etter gang. Til slutt fant de at de ikke kunne få det skikkelig, og jeg ble sent til Barcelona. Her gikk det bedre og det gikk ikke lenge før kom meg ut av hospitalet. Men riktig sterk i foten ble jeg aldri. Jeg var blitt kurert for sjølivet, og angret bittert på at jeg hadde forlatt Shetland, hvor jeg hadde hatt det greit. Men det nyttet ikke å sette seg til og “mimre”. Jeg måtte se til å søke meg til sjøs, eller på annen måte få meg noe arbeide, så jeg kunne opprettholde livet. Hittil hadde jeg vært forpleid på rederiets rekning, men nå var det slutt på den herligheten.
Jeg fikk omsider noen småjobber med lossing av skip, og det gikk bra en tid. Men så fant spanjolene ut at jeg som utlending tok arbeidet fra dem, og så måtte jeg slutte.
Det var meget vanskelig å få seg hyre, så jeg ble gående ledig ganske lenge. Men spanjolene var greie, så jeg behøvde ikke å sulte. Jeg fikk alltid mat, og det var mye frukt der nede. Jeg ville helst oppover til Nord – Europa, men dit var vanskelig å komme.
Omsider fikk jeg da hyre med en danske, en skonnert som skulle til Tunis. Reisen over Middelhavet gikk som normalt. Det var somme tider fint varmt vær. Da vi kom utenfor kysten av Tunis, var det i mørkningen om kvelden det hendte. Vi hadde nok hørt tale om at Tunis var en gammel sjørøver rede, men vi trodde ikke stort på det. Styrmannen gav oss likevel ordre om å holde god utkikk. Det ble blikkstille, og vi to gutter som hadde vakt forut, hadde nok sovnet. Vi våknet begge ved at vi ble slått i svime og så kneblet, og slengt på dekk. Vi forsto at det var sjørøvere som vi hadde fått om bord, og som romsterte over hele skuta.
Vi var lastet med stykkgods, som for en stor del bestod av vin og Cognac. Vi hørte at de brøt opp lugarene og brekte opp kasser og tønner av hjertens lyst. Omsider bev de ravende fulle og begynte og sloss. Det ente med ett forferdelig spetakkel, som syntes som om de drap hverandre. Men omsider kom de seg da ned i båtene og vi hørte ikke mere i fra dem.
Vi to som lå forut, ble liggende kneblet og bunnet for vi kunne ikke komme løs. Hvordan det var med dem akterut viste vi ikke, enten de var døde eller levende.
Omsider hørte vi livstegn. Det var en liten kahyttsgutt, som hadde hørt at sjørøvere kom om bord og hadde slått skipperen og styrmannen i svime og så låst kahyttsdøren. Han hadde fått stukket seg inn i et lite rom under kahytten, uten at røverne fikk se, eller fant ham.
Han kom og for å befri oss fra våre bånd. Det så forferdelig ut på dekk etter bataljen, men det gjaldt fremfor alt å få befridd offiserene og det øvrige mannskap. Skipperen og styrmannen som hadde vert innlåst, hadde fått den verste behandling. De var begge med bevissthet, men meget dårlige. Omsider fikk vi alle sammen fri, men de fleste av oss var så svake at vi lite og ingenting kunne gjøre.
Det var blitt lys dag, og fra land var det blitt observert at noe ekstraordinært måtte være i veien med skuta. Myndighetene sendte ut en båt som hjalp oss til land.
Det ble gjort fler forsøk på å finne sjørøverne, men det ble aldri spurt, eller hørt noe mere til dem. Til det hadde de nok for mange tilhengere og allierte som ikke ville røpe tilholdsstedet deres.
Etter at vi hadde losset i Tunis, som jo tok nokså lang tid etter alt bråket med sjørøvere, lastet vi inn bygg med ordre for England.
Jeg hadde nå fått nok av sjøen, og angret mere en noen sinne på at jeg ikke hadde slått meg til på Shetland. Men jeg ville nå se å komme meg hjem så snart som mulig. Etter en lang og stormfull reise kom vi til England. Det var vinter, og vi hadde fått vinterstormene i all sin harme så det smakte å komme i trygg havn.
Skrivekunsten var det ikke mange som var særlig kyndige i den gang, og særlig ikke fremmede språk som engelsk. Styrmannen var en riktig grei kar, og jeg fikk ham til å skrive hjem, og til Anny på Shetland. Dette var det første brev som jeg hadde sent siden jeg reiste hjemmefra, og jeg hadde heller ikke hørt noe hjemmefra siden jeg reiste.
Men i England traff jeg folk fra mine hjemkanter, som fortalte om forholdene hjemme, og hjemlengselen tok meg. Jeg bestemte meg for å kvitte dansken for å få en leilighet med en skute som skulle hjem til Norge.
Om bord i dansken hadde jeg hatt det greit, og jeg hadde en ganske stor avmønstring.
Jeg fikk hyre med et Arendals skip som skulle hjem til Arendal.
Reisen over Nordsjøen gikk greit. I England hadde jeg dresset meg opp, så jeg synes selv jeg var en fin kar. Det var nå over tre år siden jeg forlot hjemmet som ung gutt, og nå stod jeg igjen på fedrelandets jord. Jeg synes selv å ha opplevd mye i denne tiden, mye mere enn en ungdom på min alder skulle kunne oppleve.

Her slutter Hans sin fortelling fra sin omflakkende begivenhets fulle ungdoms liv.
Hans kom hjem, og var en riktig kjekk og kraftig bygget ungdom. Men de økonomiske forhold i hjemmet var fremdeles små, så noe annet enn sjøen som levevei var det ikke.

Etter en stund reiste Hans igjen til sjøs. Han hadde imidlertid fått brev fra Anny på Shetland, kanskje la han kursen i den retning, ingen vet. Hans ble aldri hørt fra siden.

Nedskrevet av
Kaptein
Christian Pedersen Dyrstad.
Bland min salige bestefar Christian P. Dyrstad mange etterlatte skriverier finnes et brev til en viss Arthue W. Nilsen hvor han forteller litt om Mandals skøfartshistorie.
Dette har jeg forsøkt å skrive av etter beste evne og har så langt som mulig beholt den tids ortografi.

Dyrstad den 27.12.1939.

Herr Arthur W. Nilsen.

Deres brev av 20.12 d.aa. har jeg mottatt og skal forsøge at gi Dem en del opplysninger angående de fremsatte spørsmål vedrørende Mandals sjøfartshistorie i forløbna tider.
Før 1875 har jeg meget lide rede paa skibene i Mandal . Jeg var jo den gang så ung, men selv som smaagutt var vi jo interessert i sjøfart, da jo hele vår slekt var sjøfolk og både direkte og indirekte økonomisk interessert.
Selv har jeg vert parthaver i Mandalskiber fra jeg var 21 til jeg var 56 aar gammel.
Ad; Islandsfarten var jo for Mandals vedkommende av ganske stor betydning. Jeg tror den var paa sit høyeste i 1890 aarene. Jeg var der oppe første gang i 1887. 20 aar senere kom jeg der igjen, 1907, men da var da var spekulasjonens tiden ganske slutt, saa vidt jeg ved aa saa. Men i 1905 seilte skonnert “Mysterias” Capt. Jens G. Eriksen (senere navigationslære) til Island med spekulasjons last.
Dette var den gang mest ferdigbyggede huser, handelshuser, kirker etes. som saa vinterstid ble bygget ferdig i Mandal og saa blev sendt opp til Island og sat opp paa sine respektive steder. “Mysterias” forsvant med mann og mus og var en av de siste Islandstredere.
Eriksen var ikke med denne tur.
Skonnert “Dyrstad” Capt N. Nilsen var en av de faste Islandsfarerne, og var vist nok et av Mandals beste fartøyer til at tjene penger. Den forsvant med mann og mus, Men det var nogle aar før aarhundreskiftet tet saa vidt jeg vet.
Salget av disse Islandslaster foregikk baade mot kontant og mod varer. Særlig på øst og nordkysten var det meget alminnelig at selge i mod (selvfølgelig) fisk, men tidt kjøtt og ederdun blev tatt for god betaling.
Rundt omkring Reykjavik ar det derimot mere alminnelig med kontante penge. Men det var ikke skjelnet at der blir solgt og betaling faaes neste sommer. Det var derfor at disse eldre og aldrende skipene hadde en stor fordel………………… fortsett videre sid 1.

begynner side 2……
tre til jern og staal blev der nesten altid kjøbt billig og derfor daarlige materiale og det er hovedsaken til det daarlige resultat som vesentlig kulminerte i 1907 – 1908.
Dertil kom at det gamle part system gikk over til et mere moderene. For at skaffe kapital stillede man seg solidarisk. En for alle og alle for en. Dette system var nok det aller verste og gjorde ubotelig skade i aartiender efterpaa. Den meste kapital blev jo som regel skaffet fra interesserede fra landdistriktene. Dette var som regel velsiddende folk og da dette krakk kom, blev det jo dem som var økonomisk velsiddende som fikk ta de tyngste støytene og ærindringen om dette rot, kom man seg da aldrig senere over.
Dette gikk i særdeleshet ut over rederne Ulriksen ?? og Lechbrandt. Jeg førete den gang “Wallhal” tilhørende Lechbrandt, saa jeg har noen bitre minner fra den tid!
I 1899 – 19901 var det jo en veldig høykonjunktur paa sjøen. Fraktene var uvanlig høye paa nesten alle farvand, men tonagen var tilsvarende dyr. I denne tid blev der kjøbt mange skiber baade tre og jern. Der blev til dels tjent ikke lite penger og det stimulerte jo til nye kjøp, men der ble aldri avsatt noen reserver til at møde nedgangstider og det forverret jo stillingen da nedgangstidene virkelig kom.
I flere tilfeller hadde situasjonen vert, eller kunnet blit overstaaet, ifall noen hadde hatt kontanter. Disse gamle jernskibe som blev innkjøpt i denne tid var jo til dels meget billig tonage, men blev i lengden meget dyre. Når disse skibene skulle passere klasse No. 3, som var en meget alvorlig affære , og som rederne i førstningen hadde meget lite forstaalse av, hente det at klasseomkostningene gikk ofte opp i langt mere en hvad hale skibet kostet.
Jeg kan for eksempel nevne at jeg overtog “Walhall” paa Moss og skulle fortsette en klassifisering saa som den aaret i forveien hadde paabegynt i Antwerpen.
Skibet kostet Kr 42 000,- og antagelig ca. 20 000 i omkostninger i Antwerpen. Skibet blev solgt ved tvang 18 maaneder senere, for Kr 21 000 i Rotterdam. Skibet hadde i denne tid tjent ganske bra med penger, men alt var jo som at søkke i havet. Slig var forholdene i 1908 aarene i Mandals skipping.

her er begynnelsen på side 3………………
en meget flott seilskibsflaate, da verdenskrigen i 1914 begynte. Og det var Farsunds grundfundament til den senere store dampskibsflaate. Farsund var merkelig nok heldiger til at faa beholde sin seilskibsflaate til krigen sluttet. Og da blev disse skibe solgt til oppbrekking og innbrakte praktisk talt samme verdi som da de blev innkjøbt før krigen . Efter at de hadde brakt mengder av gull til sine respektive eiere.
At Mandal hadde saa vanskelig for at komme over fra seil til damp, skylles vesentlig at disse dampskibe som blev innkjøpt, var altid gamle og utkjørete baader og resultatet var at naar disse skulle klasse var det altid en sørgelig dyr affere og resultatet var altid, baade for reder og medreder lite og mest almindelig, intet udbytte.
Da var der som regel mere udbytte av seilskutene. Det var den anmindelige synsmaaden i denne overgangstid. Dertil kom at Mandal har altid kjøbt skibene naar frakterne har vert gode, (paa det høyeste) Da er altid tornagen dyr, og pengene dyre. Saa gaar tiderne ned, og rederne blir siddene med dyre skibe i hele nedgangsperioden. Dette har nesten altid vert gjort i Mandal i all min tid.
Jo, disse rederne A. Jakobsen, Lund, Weeyergang, Brodersen, Lhone etc. var alle elder og gamle folk ved hundreaarsskiftet, og hadde mindre betingelser for at fylle med i udviklingen . J. A. Lechbrandt overtok jo nærmest sin svigerfar M. Pedersens rederi og Oluf Lhone overtog jo sin fars G. Lhones rederi.
O. Lhone drev jo i tiden efter hundreaarskiftet i ca. 10 – 15 aar et ganske stort rederi med seil og dampskip. I dette tilfelde var det nok dampskipene som gjorde det av med rederiet. Det var det vanlige; gammelt og dårligt matreial og store klasse fiseringsutgifter. Martin Pedersen drev jo et ganske stort skipsrederi og holdt paa til lit ind i dette aarhundre. Men størstedelen av de skibe han disponerte, var Salvesen Lith eier, eller medeier av. Men alle deisse skibe var av mindre god kvalitet. Mest gamle engelske , US og Kanada skuter.
Fredrriksen var nok den som først begynte med dampskibe i stor stil efter den tids begreb.
Nesten alt var jo 2`de og 3`de rangs vare, og resultatet var skralt.
Bugge var nok den som gjorde det best med dampskibene, men det var nermest fra begyndelsen, gjennom forlis de tjente penger, men så kom jo verdenskrigen og da kunne de jo tjene penger med alt mulig.

Dette er i korte trekk Mandal skibshistorie og jeg haaber at De kan gjøre brug av en del av dette, meget eller lide, efter som De synes.

Med Møyaktelses hilsen

Chr. P. Dyrstad.

Vil De hilse Deres far.