Eneste overlevende

Dagen brøt frem da de stampet tilbake over den forblåste hol-
men. frem mot husklyngen på nordøstsiden. hvor vinduene
viste at ennå var hver lampe tent. Vinden var spaknet, regn-
drevet ikke lenger så tungt. men utenfor buldret havet i
samme avsindige kok, hvitt i hvitt tepper grunnbrottene seg
fra ytterste båe til innerste flu.
Ute på Lille Mostein, som de nettopp hadde forlatt. inn-
hyllet skumsprøyten klippen hver gang brenningen tørnet mot
fäellet. Mellom de himmelhøye kaskadene øynet de noe svart,
oppreist. vuggende som en pendel mot det opprevne skylaget.
Nattens tause vitne – en mastestump, knekt ved mers, på et
oppsplittet. sunket skip.
Karene fulgte stien videre. Mellom seg halvt støttet, halvt
har de en forkommen skikkelse. Det hastet med å komme i
hus.
Slik ankom Ragnar Eugen Anderson til utposten og los-
havnen Stråholmen stormnatten den 6. desember 1907, som
eneste overlevende av en skipsbesetning på 14 mann. Men
ungmann Anderson var en ung mann med utmerket kondision.
Et solid måltid mat. tørre klær. den lune atmosfære og
de trygge omgivelser gjorde underverker. Et par timer senere
satt tyveåringen inntullet i tepper og berettet for sine red-
ningsmenn og sitt vertskap om nattens opplevelser.
Den 28. november 1907 var Ålandsbarken Vallarta, ført av
kaptein Frantz Reinhold Mottsøn gått ut fra Calais. bestemt
for hjemstedet Mariehamn i ballast. Fartøyet kom Opp under
Norge seks døgn senere, i økende sørlig vind og tykk luft.
Rank og slingrende. høy på vannet og bare stabilisert av noen
hundre tonn sand i rommet, fortsatte skipet sin reise utenfor
kysten.
Klokken l6 den S.. desember fikk de Jomfruland fyr i sikte
litt forenfor tvers om babord. Sjøen var nå grov. og skipet
hadde vanskeligheter med a holde høyden. Med stormseil satt
avanserte de smått fremover. men merket samtidig en vold-
som avdrift. Ved 20-tiden hørtes gjennom storm ug mørke de
første illevarslende brenningene inne fra land.
Kaptein Mottsøn ga nå ordre til at båtene skulle gjøres klar
og skipet forlates. Han anså det ikke lenger for mulig å seile
klar av land og holde ut mot rom sjø.
Skipsbåten ble satt ut og bemannet av annenstyrmannen.
båtsmannen og matros Lindblom. men den kantret umiddel-
bart etter i et brott og ble liggende med kjølen i været på le
side. De ombordvaerende kravlet opp på hvelvet. mens det fra
besetningens side ble gjort forsøk på å hale båten opp langs
Skipssiden.
Men i neste øyeblikk brøt et voldsomt grunnbth over
barken. og like etter tørnet hun med babord side inn mot
gunnene, hvor hun kantret over og ble liggende og hugge.
Livbåten forsvant i skummende vannmasser. og da den duk-
ket opp igjen, var de tre som hadde klamret seg til kjølen.
borte.
Resten av besetningen. de ll mann som ennå var i live.
søkte tilflukt på hyttetaket. som var det eneste på skipet som
sto over vann.
Oppholdet der ble kortvarig. Den voldsomme sjøgangen rev
hurtig vraket Opp. og liver gang et brott kom tordnende over
akterskipet. sopte det med seg en eller flere av mannskapet
uten at de øvrige kunne komme dem til hjelp.
«På kort tid ble skipet knust
og fiat på en bjelke inne i forholdsvis smult vann. Jeg karret
meg på land og sank straks sammen i en fjellskorte, forslått og
halvt bevisstløs. Et par ganger hørte jeg noen som skrek der
ute i brenningene.
«Jeg husker godt den morgenen, » fortalte Einar Holm Pc-
dersen i et intervju jeg hadde med ham i 1968:
«Hele bukta innover lå dekket av vrakgods, og innimellom
planker og rundholter fant vi en del barneleker. Barken var jo
på hjemreise, og det led mot jul.
Jeg skulle nettopp til å gå på skolen da bestefar, Kristoffer
ingvaldsen, rev opp kjøkkendera.
Det er gåen ei skute på Mostein. ropte han. – Ludvig
mener han har sett folk der ute. Du får la ranselen ligge. gutt,
og gi oss et hand!
Vel, vi avgårde, alle som kunne være til noen nytte, voksne,
guttunger og gamlinger. Nede i Hunden olla sto en loskogg på
land, og denne dro vi med oss over holmen ned til Køllabukta
som du kan se like innenfor Mostein. Blåste gjorde det med
tung sjø. Alt sto i et eneste kok, men båten kom greit på van-
net og ble bemannet av en de! menn, deriblant bestefar, og
skolelæreren som het Stensund.
Vi andre ble stående på land og vente. Vi kunne se rester av
vraket, men så ikke tegn tilfolk. Men etter en tid kom koggen
tilbake inn mellom brottene, og da oppdaget vi at bestefar satt
med en kar i armene. Det var den unggutten som senere ble
kjent på holmen som svensken Ragnar.
Stakkaren var illeforkommen, som ventelig var. Han hadde
jo tilbrakt natten i en ,Bellskorte på den nakne holmen, og
dmuten var han sterkt forslått og blant annet stygt revet opp
av en jernbolt i det ene låret. Men etter at han var kommet i
hun, kom han ganske snart til hektene igjen. Han ble på hol-
men et par ukerfør han reiste, og lot senere aldri høre fra seg.
Ragnar var ellers en kjekk gutt, og vi unger syntes han var
Ipennende å prate med. Jeg husker han fortalte at dette var
ndre gangen han var den eneste overlevende etter et skips-
forlis.
Samme dag som Ragnar ble reddet, fant de syv av skips-
kameratene hans i fjæra, og i løpet av vinteren ble enda fem
av de omkomne funnet.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 20 MB. You can upload: image. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.