Esther dro på hvalfangst som sykepleier – 56 år etter fant vi henne.

Med tillatelse i fra Kjell Petter Eidsten ( Magasinet Sykepleien )

 

 

 

 

 

Sykepleieren Esther Bergh (25) poserer i kjeften på en blåhval. – Jeg følte at jeg hadde hundrevis av menn som passet på meg, sier hun om det å være eneste kvinne på en hvalfangstekspedisjon i Antarktis. (Foto: Privat/Reidar Wivart)

I 1959 satte den 25-årige Esther Bergh kurs mot Antarktis og Sørishavet. Der skulle hun pleie syke og skadde hvalfangere i seks måneder – som eneste kvinne blant drøyt et halvt tusen menn.
– Ja, hallo?
Stemmen i den andre enden tilhører en eldre dame. Den noe avslepne vestlandsdialekten passer også. Kan det virkelig være henne? Etter alle disse årene?
– Hei. Det gjelder et gammelt fotografi vi har kommet over. Av en ung sykepleier på vei ut på hvalfangst …
Et halvt år til sjøs
Svart/hvitt-fotografiet er datert 1959. En kvinne i sykepleieruniform skuer utover dekket på det flytende hvalkokeriet FLK «Balaena».
Bildeteksten forteller at hun heter Esther Berg og er 25 år. At hun har mønstret på skipet i Husvik ved Tønsberg for å tilbringe seks måneder i Sørishavet, det vil si havområdet mellom Antarktis og 60 grader sør.

 

 

 

 

 

 

 

Esther Bergh går om bord i Husvik ved Tønsberg, klar for avreise og et halvår med hvalfangst i Sørishavet. Foto: Sverre A. Børretzen/Aktuell/Scanpix

600 menn – én kvinne
Balaena hadde et mannskap på rundt 600 mann, hvorav rundt 450 bodde på båten.
Totalt, med – fangstbåter, bøyebåter, tankbåt og et fryseskip – teller ekspedisjonen langt flere – først og fremst nordmenn, men også en del briter.
Esther er eneste kvinne på turen.
Stemmen i telefonen er våken og blid.
– Den unge kvinnen på bildet, det er nok meg, det. Det var en fantastisk tur, skal jeg si deg.

Langt og lenge til land
Det drøyt 160 meter lange skipet ble bygget i Belfast, og hadde sin første sesong i Antarktis 1946–1947.
Den sesongen Esther var med, ble skipets siste som FLK «Balaena». I 1960 ble det solgt til Japan og skiftet navn til «Kyokuyo Maru 3». I 1978 ble det hogget opp.
Slike store, flytende hvalkokerier hadde siden 1925 gjort det mulig med såkalt pelagisk fangst. Det vil si at man ikke lenger var avhengig av landstasjoner eller fabrikkskip som lå oppankret i havner.
Dermed kunne det bli langt og lenge til land. Sykdom og skader som oppsto, måtte derfor i større grad håndteres om bord, og Balaena var i så måte godt utrustet.

Stort hospital om bord
I et intervju hun ga til Sykepleien, ramset den unge kvinnen opp hva de hadde hatt å rutte med:
«Hospitalet var ganske stort: kontor, isolat, 1 stue med regulerbar seng, 1 stue med 6 senger, røntgenrom, operasjonsstue og bad med 2 toalettrom.»
I tillegg skal det ha vært godt med medikamenter, utstyr til større operasjoner, blodoverføring og mye annet tilgjengelig.

 

 

 

 

 

 

 

På hvalfangst i Sørishavet kunne det være langt til land, men hospitalet om bord på FLK «Balaena» var godt utrustet for det meste. – Det faglige utbyttet av turen var stort, forteller Esther, her sammen med skipslegen doktor Reidar Wivart. Foto: Sverre A.Børretzen/Aktuell/Scanpix

Jakten på Esther
Det var ingen selvfølge å finne denne kvinnen igjen etter et drøyt halvsekel.
Ikke alle blir over 80 år og ikke alle 80-åringer kan fortelle hva de gjorde da de var 25.
Fotografiet hadde dukket opp fra dypet av Scanpix’ arkiver da kollega Johan Alvik søkte etter historiske sykepleiebilder.
Det fascinerte og bød på langt flere spørsmål enn svar:
Hvem var hun? Hva fikk henne til å ville bli med på noe slikt? Hva slags sykepleiertjenester var det bruk for på en hvalfangstekspedisjon? Hvordan var det å være eneste kvinne i et slikt miljø?

Blindspor
Etter å ha fulgt noen blindspor fra kataloger og arkiver, fikk en henvendelse til Vestfoldmuseene, herunder Hvalfangstmuseet i Sandefjord, snøballen til å rulle.
Arkivar Marit Slyngstad dykker ned i rederiets gulnete papirer, og etter noen dager tikker det inn en epost med Esthers mannskapskort.
Her får vi blant annet vite fødselsdato, at etternavnet staves litt annerledes, at broren het Hans og at Esther var født på Stord. Det hjelper.

 

 

 

 

 

 

Et mannskapskort hjelper til i jakten på Esther Bergh. Begge foreldrene var døde da hun mønstret på, så storebror Hans er oppgitt som nærmeste pårørende. Faksimile: A/S N. Bugge/Vestfoldmuseene

Et foto fra 1942
I arkivene til Stords lokalavis Sunnhordland dukker det opp et par gamle foto av en viss Esther Bergh.
På et av dem, fra krigsåret 1942, er hun barn og står kledd i bunad sammen med to kusiner. På et annet er hun blitt ungdom og tilskuer på fotballkamp.
Et annet navn, Nørholm, er klemt inn i parentes.
Et raskt søk frambringer et telefonnummer. Det tar oss til den innledende samtalen – som i sin tur bringer oss hjem til damen fra fotografiet.
Hjemme hos Esther – 56 år senere
Våren 2015, på Smestad, vest i Oslo, åpner en elegant, eldre dame i stram blå topp døren.
– Kom inn, kom inn! Bare sett dere i stua. Vil dere ha kaffe?
Det har gått 56 år, men trekkene fra fotografiet er umiskjennelige; kinnbenene, haken, øynene, smilet. Det milde, men samtidig viljesterke blikket.
– Jeg har nesten ikke snakket om dette siden den gangen, forteller Esther Nørholm (80), født Bergh.
– Men det hender jo, når noen i sosiale lag skryter av sine eksotiske ferieturer, at jeg drar trumfkortet og sier at jeg nok har en reiseopplevelse de ikke kan toppe.

 

 

 

 

 

 

Fra bokhylla hjemme på Smestad finner Esther Nørholm fram sin utgave av «Whaler’s Eye», utgitt av hvalfangstinspektør Christopher Ash i 1962 og signert med personlig hilsen fra forfatteren. (Foto: Erik Sundt)

Verdens første på hvalfangst
– Jeg lengtet ut. Jeg ville oppleve noe annet.
Slik lyder den korte forklaringen på at det var nettopp hun som ble verdens første kvinnelige sykepleier på hvalfangst. Hvorfor hun takket «ja» da muligheten bød seg.
Den lange forklaringen handler også mye om hvor hun kommer fra.

Fyrvokterens datter
– Jeg er jo nærmest født i båt, forteller hun.
Faren var opprinnelig skipskaptein, men gikk i land i 1926 da han giftet seg med Esthers mor. Han trengte å bo nær havet.
– Da jeg var barn, jobbet far som fyrvokter på ei lita øy utenfor Leirvik på Stord. Vi bodde der ute hele sommeren.

Berget båt i storm
Fire og et halvt år gammel dro lille Esther i all hemmelighet utpå alene med en lekk kano for å lære seg selv å svømme. Det klarte hun.
Før hun var ti hadde hun vært med på berging av motorbåt i storm.
Det var ikke alle som var like sjøvant om bord i Balaena, kan hun avsløre.
– Mange, særlig ungguttene på rundt 15 år, ble jo sjøsyke allerede i Biscayabukta. Selv var jeg fascinert, og måtte ut på dekk for å se når det var uvær. Selv om det ikke var lov.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den eneste kvinnen om bord på FLK «Balaena» var langt mer sjøvant enn mye av det øvrige mannskapet. Både i storm og orkan gikk hun ut på dekk for å se på været, selv om det var strengt forbudt. Foto: Sverre A. Børretzen/Aktuell/Scanpix

En sykepleier blir til
Etter realskolen sendte faren henne til Oslo for at hun «skulle lære å lage mat og te seg blant fremmede».
Tanten hun bodde hos i hovedstaden, mente hun ville egne seg som sykepleier, og september 1953 startet hun sin utdannelse ved Ullevål sykehus i Oslo.
Sjansen for å dra på hvalfangst kom i form av en telefon seks år senere.

Ville hjelpe i Korea
Den eventyrlystne og kunnskapstørste kvinnen hadde bestemt seg for at hun ville reise til Korea, der behovet for sykepleiere var stort etter krigen. Flere studievenninner hadde allerede reist, men skjebnen hadde noe annet i ermet.
En lørdagskveld i oktober 1959 hadde hun vakt på operasjonsstuen ved Oslo kommunale kvinneklinikk. En lege ved samme klinikk var gift med doktor Reidar Wivart, som hadde vært skipslege på Balaena de foregående fem fangstsesongene.
Rederiet hadde lett forgjeves etter en mannlig sykepleier for den kommende sesongen. Skepsisen til å ta en kvinne om bord var stor, men om de bare fant den rette …

Møtte mye skepsis som kvinne
En jordmor ringte til operasjonsstuen og spurte om noen der kunne tenke seg et slikt oppdrag. Da var det ikke mye nøling å spore hos unge frøken Bergh.
– Alle var jo i utgangspunktet fryktelig skeptiske. Skipslegen, rederiet, mine kollegaer. Og Håkon, som et par år senere skulle bli min ektemann, var selvsagt ikke overbegeistret. Venninnene mine sa jeg var gæren. Men familien støttet meg fullt ut.
Begge foreldrene var på den tiden døde, så hun ringte hjem til sin eldste bror.
– Han sa at om det var dette jeg hadde lyst til, så skulle jeg gjøre det.

En sensasjonell sykepleier i Tønsberg
Bare noen uker etter at tilbudet kom, sto hun klar på kaia i Tønsberg kvelden før avreise.
Hun var en sensasjon.
– Det var så mange journalister! Jeg hadde jo ikke tenkt at dette skulle være noe sensasjonelt – at en kvinne skulle dra på hvalfangst. Det var selvsagt fordi det var første gang i historien, men det hadde jo ikke jeg tenkt på. Jeg synes det var plagsomt.

 

 

 

 

 

 

Presseoppbudet var stort da Esther Bergh mønstret på en mørk novemberkveld i Tønsberg, og den sensasjonelle sykepleieren smilte pent til fotografene. Likevel: – Jeg synes det var plagsomt, sier hun i dag. Foto: Sverre A. Børretzen/Aktuell/Scanpix

En eventyrlig reise
Seilasen til Antarktisk var et eventyr i seg selv, forteller hun.
En ting var naturopplevelsene. Tordenvær som gjorde natt til dag i korte lynglimt. Stjernehimmelen. Delfinene, flygefiskene og pingvinene som fulgte skipet.
En annen ting av at Balaena måtte en svipptur innom både Southampton, Curaçao og Cape Town før alt og alle var om bord.

Stort faglig utbytte
For sykepleieren ble det faglige utbyttet av turen minst like vesentlig som det personlige.
– Jeg måtte for eksempel assistere skipslegen ved tannbehandling og lærte meg å bruke røntgenutstyr. Jeg fikk også ta blodprøver og sette sprøyter, noe som ikke var vanlig for sykepleiere den gangen.

Behandlet mange spekkfingre
Hun forteller at det var en del influensa på vei nedover til Sørishavet. Ellers gikk det i hals- og ørebetennelser, tannbehandlinger og noen hånd- og ankelbrudd.
Den verste skaden på turen var et overarmsbrudd.
– Den skaden vi behandlet aller hyppigst var derimot spekkfingre, forteller hun.
Fenomenet kalles også rødsyke, eller erysipeloid på latin, og er en hudinfeksjon som er utbredt blant fangstfolk i arktiske strøk.
– Vi brukte jo spermhvaler som fendere, og om noen kom borti de råtnende skrottene med hånda, kunne det være gjort. Vi behandlet med såpe, rennende vann, skrubb og antibiotika. Det holdt.
Ved brannskader og øyeskader trengte man sterile bandasjer. Til det hadde de autoklave, så liten at kun én bandasjeboks gikk inn av gangen.
Ellers gikk mye av vaktene med til å stelle for dem som var innlagt, vask, rydding, stell av ­instrumenter og konsultasjoner.

 

 

 

 

 

Dagene om bord var ikke altfor travle, og Esther fikk god tid til å gjøre seg kjent med skipets virksomhet og mannskapet. – Jeg ble godt kjent med de fleste om bord, og kjente meg respektert av alle, forteller hun. Foto: Sverre A. Børretzen/Aktuell/Scanpix

Ble godt kjent
Dagene var likevel ikke altfor travle, og hun fikk god tid til å gjøre seg kjent med skip og mannskap.
Det å være eneste kvinne blant hundrevis­ av menn i månedsvis uten landkjenning, viste seg å være helt uproblematisk.
– Jeg følte tvert imot at jeg hadde hundrevis av menn som passet på meg, sier hun.
– Det var som en skjerm rundt meg.

Droppet sminke og godlukt
Esther Nørholm forteller at hun behandlet alle likt, uansett yrke og bakgrunn, og kjente seg respektert av alle om bord. Doktor Wivart rådet henne likevel til å droppe sminke og godlukt, noe hun da også gjorde.
– Det var mye sosialt samvær og jeg ble kjent med de fleste om bord, men det var ikke noe seksuelle tilsnitt over det. Jeg la heller ikke opp til det og var ikke ute etter den slags.
– Og om noen hadde forsøkt seg, tror jeg nærmest de ville blitt drept, smiler hun.

 

 

 

 

 

 

På lugaren kvelden før avreise. Eventyrlysten og lengselen mot havet skal snart få sitt. Foto: Sverre A. Børretzen/Aktuell/Scanpix

Orkan sør for Cape Town
Selv var Esther redd kun én gang på turen, forteller hun – sør for Cape Town.
Da skipet var på vei gjennom de såkalte roaring forties – et vindbelte mellom 40. og 50. breddegrad på den sørlige halvkule – blåste det opp til orkan.
– Da måtte jeg ut, men det fikk jeg ikke lov til, forteller hun.
Sykepleieren trosset ordre og gikk ut på dekk der hun så skipsbaugen trone høyt over seg.
– Da båten veltet nedover i bølgedalen, dirret den litt før den kom den opp igjen. Da jeg hadde sett det, så var det greit.

En sekk med hvaltannfigurer
Esther Bergh, senere Nørholm, dro aldri til sjøs i embeds medfør igjen, men har tilbrakt mye av sitt voksne liv i båt.
Fremdeles drar utpå så ofte hun får sjansen, da helst i åpen motorbåt fra hytta på Tjøme.
Som sykepleier har hun hatt en lang yrkeskarriere, først og fremst innen bedriftshelsetjenesten.
Fra sitt halvår på hvalfangst fikk hun med seg gode minner, faglig påfyll og en sekk fylt av figurer mannskapet på Balaena laget til henne av hvaltenner.
Sekken står nå i kjelleren.

» Mange, særlig ungguttene på rundt 15 år, ble jo sjøsyke allerede i Biscayabukta.
Esther Nørholm, sykepleier » www.sykepleien.no

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Esther Nørholm (80) har ikke holdt kontakten med sine skipskamerater fra hvalfangstekspedisjonen, men har truffet et par av dem tilfeldig igjen. (Foto: Erik Sundt)

 

 

 

 

 

 

FLK Balaena

Flytende hvalkokeri bygget i Belfast.
164,5 meter langt og 23,6 meter bredt.
Hadde sin første sesong i Antarktisk 1946/47.
Produserte hvalolje og biprodukter som kjøttekstrakt, fôrmel og hvalkjøtt.
Hogget i 1978.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.