ET SKIPSDRAMA FOR 60 ÅR SIDEN: 629 MENNESKER OMKOM DA , NORGE» GIKK NED.

Artikkel er i fra AKTUELL 1964

MEN HUN OVERLEVDE

Det sitter ett menneske igjen etter skipskatastrofen
i 1904, den 83 år gamle Johanne Nilsen fra Skien

Det kom en melding fraGrimsby i England: Tråleren «Silvia» er ankommet med 27
overlevende fra det danske dampskipet «Norge», som gikk på grunn ved Rockall den 28. juni.
Det var den første rapport om et av havets store skipsdramaer, og den bar bud om at av 775 mennesker var bare 27 reddet. Senere kom det nye meldinger, og til
slutt viser det seg at 146 personer var brakt trygt i land. Dette
skjedde før dagens moderne navigasjonsmidler var tatt i bruk.
Usikkerheten rådde, og rår for så vidt fremdeles når det gjelder
«Norge»s forlis. Man kan bla 60 år tilbake i historien og finne ut
at det var 775 mennesker ombord, eller 765. To livbåter kom velber-
get på sjøen, eller tre, eller fem eller sju. Det første tallet blir
fastholdt av Johanne Nilsen, Bakkegaten 23 i Skien. Det siste ble påstått av «Norge»s kaptein i
disse sommerdagene for 60 år siden. Fru Johanne Nilsen var en av de 146 personene som ble red-
det, kapteinen, Waldemar Gundel, var en av de få som ble intervjuet. La oss gå rett på sak, for
slik sto det nemlig i den daværende avisen «Kysten»:
«Noget, som i særlig grad har tiltrukket oppmerksomheten, siden de få reddede fra «Norge»s
forlis er begynt å komme. hjem, er den redsel «Forenede» synes å ha for å la pressefolk få snakke
med de forliste».

Forenede er De Forenede Dampskibsselskaber, rederiet som eide «Norge».

I den engelske avisen «Daily Mail» kunne man lese følgende: Forskjellige omstendigheter kre-
ver undersøkelse om hvorvidt «Norge» var i stand til å frakte et så stort antall passasjerer, og
hvorvidt livbåter og livbelter var i en slik stand at de kunne brukes. Nei, det var absolutt noe uklart
med det som skjedde med D/S «Norge», tre døgn etter at skipet den 25. juni 1904 var gått ut fra
Oslo med nærmere 800 passasjerer ombord. Klokken 7.30 om morgenen tirsdag 28. juni gikk
«Norge» på grunn utenfor Rockall, en farlig klippe som rager 75 fot opp i det åpne Atlanterhavet.
Dersom vi skal holde oss til at det var 775 passasjerer ombord, så omkom 629. En av dem som
ble meldt savnet, og som sogar fikk sin nekrolog i avisene,var Herman Wildenvey. Etterpå de-
menterte han at han var død. En annen som ble betraktet som omkommet, var Johanne Nilsen,
hjemmehørende i Eidanger. I dag bor hun i Skien, og er den eneste gjenlevende etter «Norge»-forli-
set. Den gang for 60 år siden var hun like gammel som skipet, 2 år, og hun skulle over til sin for-
lovede i Statene. Om henne og en venninne het det etterpå, uttalt i et intervju med maskinmester
Bruun, at de to unge piker viste et vidunderlig mot og stor selvoppofrelse. De hadde mistet alt,
og var barhodet og tynt kledd, men hjalp likevel til over alt.

Johanne Nilsen sitter i Bakkegaten i Skien og feier det hele av: — Ja-ja, jeg fikk et halvt
pund i rent gull i gave da vi kom inn til Stornoway i Skottland. Det har jeg ennå, og dessuten
har jeg lommetørkleet som vi brukte da vi skulle drikke. Før kaptein Gundel og Bruun kom
svømmende, var vi 69 mennesker ombord i livbåten, da de kom ble vi 71, og vi hadde bare to lomme-
tørkler. Dem dyppet vi i vannet, og lot dem gå rundt. Vi sugde av dem.
Så sier Johanne Nilsen noemerkelig: — Jeg er ofte blitt intervjuet av journalister om
dette, men ingen har villet fortelle sannheten.
— Og den er?
— At forliset, alt sammen, var en rein og skjær skandale.
— Og De mener?
— Javel, si at jeg mener at det var noe dunkelt ved hele affæren. Blant annet var det ikke, etter
det jeg kan vite, noen sjøforklaring etterpå, og, kapteinen var livende redd meg. Han var redd
for kjeften min. Livbelter, blant annet, fantes ikke ombord, og da «Norge» gikk på grunn slo ma-
skinen straks bakk og kom loss igjen, deretter gikk vi under.

– Faktum er at vi kunne stått på grunn i dagevis uten at det hadde gjort noe. For øvrig brukte jeg
kapteinen til pute. Jeg satt ved siden av ham fra tirsdag morgen ved 7.30-tiden, til søndag kveld
omkring klokken 19, og jeg fortalte ham for så vidt hvilken kurs vi skulle ta for å komme til land.
Vi skulle bare følge fuglene, sa jeg, og det sa jeg fordi min far hadde fortalt meg det, og han
hadde vært skipper.

I «Signal» fra 1904 heter det et sted:

«Havet var på dette tidspunkt en eneste skorpe av mænd, kvinner og børn i dødskamp.»
Johanne Nilsen vil ikke snakke om det. Hun så mennesker svømme og svømme for så å for-
svinne. Selv var hun heldig. En livbåt hang klar til å fires ned, full av folk, men så hengte den
seg fast på den ene siden, vippet over, og alle havnet i sjøen. Da hang livbåt nummer to der, tom,
klar til å fylles, men ingen torde entre den. En dansk sjømann tok Johanne Nilsen i nakke og skul-
der, og lempet henne oppi. Det var klarsignalet, for etter dette ble den straks fyllt. Etter dette
igjen var det bare om å gjøre å komme seg vekk, for «Norge» lå der og stampet med nesa i sjøen,
og skipet gikk også ned med baugen først.

Det var to dunker med vann ombord, og det var i dem lommetørkleene ble dyppet. Ellers
husker hun, da hun lå der i livbåten, 23 år gammel og med kapteinen som hodepute, at alle om-
bord i livbåten gjorde sitt fornødne der. Likevel var det et par
mann som tok av seg skoene for å bruke dem som skjeer, eller ausekar. De ville drikke av det
som lå i bunnen av båten.

For øvrig er tiden kommet til at hun godt kan reservere seg litt: — Livbelter, sier hun. — jo,
det fantes noen, men det var høy i dem. Det var ikke noen hjelp i dem.

De 71 var fem døgn ombord i båten, og så fikk de se land, det De 71 var fem døgn ombord i
båten, og så fikk de se land, det var .noen skotske øyer. Samtidig fikk de se et skip, det var
«Energy», en parafinbåt, som Johanne Nilsen sier. I det øyeblikk var alle ombord apatiske. Den
lille vannrasjonen og den lille kjeksbiten de fikk hver dag, hadde gjort sitt. Et dødsfall om-
bord i livbåten — en finsk gutt som sovnet inn dagen før «Energy» kom — hadde også
gjort sitt. : Johanne Nilsen vil ikke rippe opp i alt dette, i noe som skjedde da hun bare var 23 år gammel.
Men det er likevel enkelte ting hun aldri glemmer. Det var en mor og fem barn fra Porsgrunn.
Den eldste sønnen så at «nå er vi ferdig». Det var de også, de druknet, alle sammen. Og så er det
alle dem som svømte og svømte for å komme seg opp i livbåtene, men som ble slått med årer, fordi
det ikke var plass for dem, og fordi hver hadde nok med seg selv og sitt liv.

Etterpå fikk Johanne Nilsen 10 dollar, som da var 37 kroner, og reiste til Amerika. Hennes forlo-
vede hadde fått dødsmeldingen, og trodde ikke sine egne øyne da hun kom. Så skjønte han at ny-
hetstjenesten hadde sviktet, og så giftet de seg.

Det var noe merkelig med kaptein Gundel. Tre ganger før hadde han forlist, og hver gang den 28.
i måneden.

TEKST: ALBERT KRISTIANSEN
FOTOS: SVERRE A. BØRRETZEN

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.