Ett av de verste forlis i hvalfangsttiden i Finnmark

Sammenfattet av: Ståle A. Olsen

Hvalfangsttiden i Finnmark var i sin spede begynnelse i 1864 da Svend Foyn kommer med
verdens første dampdrevne hvalfangstskute «Spes et Fides» til Varangerfjorden for å drive
prøvehvalfangst etter å ha vært med på selfangst i Vestisen i mange år. Utviklingen av
granatharpunen, dampmaskin i hvalskipene og landstasjoner for videreforedling av hval var
de viktigste suksessfaktorene for den moderne hvalfangsten, utviklet i stor grad av Foyn. I
1868 fanget Foyn 30 hval i Varangerfjorden.

Eventyret nådde nye høyder på 1880-tallet, da var det over 20 selskaper som drev hvalfangst
med hele 34 hvalfangstskip i Finnmark. Det var hele 6 hvalfangststasjoner bare på landsiden
ved Bussesundet i Vardø på 1880-tallet, dette var «Tanahorn», «Thekla», «Laurvigs
Hvalfangerselskap», «Christiania Hvalfangerselskap», «Haabet» og «Stokke». De som
benyttet Foyns nyvinninger måtte holde seg borte fra Varangerfjorden hvor Foyn hadde
monopol på hvalfangst.

En av de som satset under hvalfangereventyret i Finnmark var Sandefjordrederen Albert
Grøn. Han hadde i 1883 stiftet hvalfangstselskapet «Skjold og Værge» som var i drift ved
Kobbholmfjorden rett ved Grense Jakobselv, der hadde de mottaksstasjon med trankokeri og
to fangstskip som het «Skjold» og «Værge». Grøn førte selv «Skjold» og var driftsbestyrer i
selskapet i noen år.

I 1885 var han med å stifte hvalfangstselskapet «Bukten» som hadde base med trankokeri i
bukten ved Bussesundet ved Svartnes i Vardø kommune. Derfra drev «Bukten-selskabet»
hvalfangst med fangstskipet «Glimt». Men skipet forliste i mai samme år ved en
krutteksplosjon utenfor kysten av Murmansk, alle ble reddet, men kaptein Larsen ble sterkt
forbrent.

De fikk derfor bygget DS «Tanahorn» i 1886. Hvalskipet var bygg nummer 109 ved Akers
Mekaniske Verksted i Kristiania. Skipet var på 73 bruttotonn og lengden var litt over 80 fot
og det var 16 fot bredt. Det kunne gjøre en fart på 9 – 9 ½ knop med sin tosylindrede
compound dampmaskin.

Det skrives i Dagbladet den 15. desember 1890 at den 29 år gamle Prins Carl, hertug av
Västergötland ønsker å se nærmere på hvalfangsten i Finnmark. Han skal ifølge notisen ha
forspurt Albert Grøn om å bli med et av hans selskaps skip nordover. Om prinsen dro på
denne reisen og med hvilket skip vites ikke.

Med leveringen av det nye DS «Tanahorn» tok Albert Grøn selv over som driftsbestyrer og
disponent for selskapet, noe han var fram til 1891 da hans brorsønn Emil Grøn overtok, han
førte også DS «Tanahorn». Selskapet endret navn med ankomsten av det nye fangstskipet, og
ble hetende Aktieselskapet «Tanahorn».

Etter hver eneste hvalfangstsesong rigget hvalfangerne ned for vinteren og reiste sørover med
sine hvalfangstskip. Skipene skulle til reparasjoner og opplag for vinteren, mannskapet skulle
kvile og komme seg etter en hektisk sesong i midnattssolens rike.

Store mengder utrustning og utstyr skulle nordover før sesongen igjen kunne startet og det var
i tillegg mye annet forskjellig om bord. Som for eksempel i mars 1887 da DS «Tanahorn» var
på vei nordover, da var tidligere Hvalfanger Gerhard Sørensen med på turen, han skulle til
Vardø for å bli Havnefogd, Innrulleringsbetjent og Losoldermann, hans var senere redaktør
for boken «Hvalfangsten, dens historie og mænd» i 1912. Gerhard Sørensens flyttegods skulle
ettersendes med hvalfangstskipet «Vardøhus» tilhørende hvalfangstselskapet «Haabet», men
skipet forliste utenfor Mandal og alle 46 om bord forsvant med skipet. «Vardøhus» ble funnet
senere på sommeren og hevet, etter istandsettingen fikk det navnet «Falken».

På våren i 1892 satte DS «Tanahorn» og føreren Emil Grøn kursen nordover mot Vardø for å
starte årets sesong. 13. mars var de innom Båtsfjord der Albert Grøn hadde kullopplag, noen
mener man fylte skipet med kull også på dekket og at det var drygt da det forlot Båtsfjord
klokken 2200 på kvelden.

Albert Grøn selv mente at skipet kunne romme mer en nok kull under dekk, så det var nesten
utenkelig at man kunne funnet på å laste rett på dekket. Ifølge han var været godt med vind fra
sørvest da de reiste fra Båtsfjord. Selv hadde han vært med skipet i 4 år og skriver at det er et
godt sjødyktig skip som aldri hadde fått en fylling, altså der skipet krenger så mye at
lasterommet fylles med vann.

Skipet med all sin last og med 28 mennesker om bord, forsvinner sporløst, trolig utenfor
Syltefjorden. Det meldes at skipet forsvinner i en stormsjø og at det trolig har fått en fylling
og er sunket, alle om bord er antatt omkommet.

Tre dager senere mener lokale fiskere å ha sett flytende oljeflekker og kjent tranlukt i havet,
som man mener kan være en død hval eller DS «Tanahorn», dette til tross for meldinger om
fralandsvind av kuling styrke i tiden etter forliset. Albert Grøn mener dette høres merkelig ut
og legger fram sin teori om at de trolig har begynt å jakte hval, og at en ulykke har skjedd.
Noen spekulerer i at DS «Tanahorn» har fått maskinskade og er drevet til havs.
Om været var godt eller det var storm, om det var lastet med for mye kull på dekk eller ikke,
hvalfangstskipet DS «Tanahorn» er i alle fall vekk. Det har tatt med seg 28 menneskeliv, både
fangstmenn og ansatte til landstasjonen var blant de omkomne. Deriblant Albert Grøns
brorsønn Skipperen på DS «Tanahorn» Emil Grøn på 29 år og Hvalskytteren Laurits Olsen på
27 år, som kom fra dagens Tønsberg kommune.

Albert Grøn solgte anlegget sitt i Vardø i 1893 til Morten Andreas Ingebrigtsen fra Malangen
og startet med hvalfangst på Færøyene, der han fikk drive alene i noen år før flere kom til.
Mange lokale fiskere mente at loddeinnsiget kom som en følge av at lodden var skremt inn
mot land av etterfølgende hvaler, når hvalene ble beskattet så hårdt at de nesten forsvant, så
kom heller ikke lodden inn til land. Med mindre lodde ble det igjen mindre hvitfisk, og de
lokale fiskerne fortvilet.

I 1903 gjorde 1500 lokale og tilreisende fiskere opprør i Mehamn og rev ned
hvalfangststasjonen der.

Året etter forbød Stortinget hvalfangst i Nordland, Troms og Finnmark for en periode på 10
år, men det har ikke vært drevet hvalfangst i lignende skala i Norge siden dengang.
Hva som skjedde med DS «Tanahorn» og alle 28 menneskene om bord den 13. mars 1892
utenfor Syltefjorden er fortsatt uvisst.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.